PDA

Se full versjon : Er magefølelsen godt nok



Sofia
15 Oct 2007, 09:41
Vi bruker så ofte dette begrepet...men synes dere dere kan stole på magefølelsen? Jeg synes ikke alltid det, faktisk.

Jeg synes "magefølelsen" er et sånt argument som kan brukes for alt og i alle retninger, og tenker at kanskje er instinkter bedre. Instinkter er det vi er biologsk programmert til. Det er OK. Men magefølelse, det kan vel så gjerne være noe innlært som går på tvers av instinktene.

Innspill?

September
15 Oct 2007, 09:58
Tja... Det er mulig begrepet brukes for mye. Men hva kan vel jeg si om andres magefølelser? Så derfor syns jeg det er vanskelig å si at det brukes for mye.

For min egen del så er instinkter og magefølelse egentlig det samme. Jeg er bevisst på magefølelsen min, og merker godt om den ikke stemmer.

Men jeg kan være enig i at magefølelsen/instinktet ikke alltid har rett. Enkelte ganger kan det være praktisk vanskelig å følge instinktene feks, og løsningen på problemstillingen vil da måtte gå imot instinktene.

Jeg tror også man kan lure seg selv litt med magefølelsen. Eks om det er noe man har veldig lyst til, men som hodet forteller deg at ikke er bra, så tror jeg man kan blande litt den følelsen av å ha magefølelse for noe og det å ha lyst på noe. På den måten vil magefølelsen ha feil, og man bør heller lytte til hodet.

Vanskelig å skrive så mye om dette. Det blir så høytflytende liksom..:fnis:

Garfield
15 Oct 2007, 10:07
Enig i at magefølelse kan være så mangt og variere fra person til person, men lurer litt på om instinkter er noe bedre i vårt samfunn? Det er vel flere av instinktene våre som ikke er slik som de var ment å være? påvirket av samfunnets utvikling?

F.eks opprinnelig har vi vel et urgammelt instinkt som sier at vi skal passe oss for edderkopper og slanger og lignende, for det kunne være livsfarlig å treffe på disse, men nå er det flere og flere som har fått "utvasket" denne typen (og andre) instinkter. Kan det hende at instinktene vedrørende barnestell ikke er så gode hos alle heller? I såtilfelle er det ikke ok å stole på instinktene heller, for de kan og være påvirket av utviklingen?

Eple
15 Oct 2007, 10:58
Jeg synes også magefølelseordet er litt diffust. Liker det i grunnen mindre og mindre- instinkter er bedre!:nikker:

Må tenke litt på dette ordet....

September
15 Oct 2007, 11:04
Jeg synes også magefølelseordet er litt diffust. Liker det i grunnen mindre og mindre- instinkter er bedre!:nikker:

Må tenke litt på dette ordet....

Jeg tenker som så jeg; at det er instinktene som slår ut i magen. Altså at magefølelsen er et utslag at at instinktene våre forteller oss noe. Magefølelsen er et verktøy for instinktene.

Eple
15 Oct 2007, 11:10
Jeg tenker som så jeg; at det er instinktene som slår ut i magen. Altså at magefølelsen er et utslag at at instinktene våre forteller oss noe. Magefølelsen er et verktøy for instinktene.

:nikker:

Men jeg synes det blir brukt litt feil av en del. Når man vil noe som man ikke har gode argumenter for- da er det ofte lyst og ikke instinkter- eller?

September
15 Oct 2007, 11:15
:nikker:

Men jeg synes det blir brukt litt feil av en del. Når man vil noe som man ikke har gode argumenter for- da er det ofte lyst og ikke instinkter- eller?

Ja, som jeg skrev over, så tro jeg også man kan blande magefølelsen med lysten til noe.

Men samtidig, hva kan vel jeg si om feks din magefølelse. Et konkret eksempel. Nattavvenningen vår. Jeg følte at hvis jeg skulle gjøre det, så var tiden inne nå. FOr dere kunne det selvfølgelig virke litt rart at jeg følte det sånn, kanskje virket det som en lettvindt unnskyldning, men for meg var denne følelsen helt reell. Og den viste seg å stemme:jupp:

Eple
15 Oct 2007, 11:22
Ja, som jeg skrev over, så tro jeg også man kan blande magefølelsen med lysten til noe.

Men samtidig, hva kan vel jeg si om feks din magefølelse. Et konkret eksempel. Nattavvenningen vår. Jeg følte at hvis jeg skulle gjøre det, så var tiden inne nå. FOr dere kunne det selvfølgelig virke litt rart at jeg følte det sånn, kanskje virket det som en lettvindt unnskyldning, men for meg var denne følelsen helt reell. Og den viste seg å stemme:jupp:

Den er jeg helt med på! Hvis andre føler noe annet enn deg med sitt barn på samme alder så kan det være fordi hos dem er det feil (tidspunkt feks) Man kjenner sine egne barn best!:jupp:

Hvis man diskuterer feks nattavvenning som prinsipp så taes ikke magefølelsen med- og da kan man oppleve at de meningene man har i prinsippet kolliderer med magefølelsen eller instinktene i neste omgang. Jeg har gått bort fra mange slike meninger i årene som mamma;)

Saphy
15 Oct 2007, 11:28
Ja, enig i at "magefølelse" er et litt diffust og (kanskje) overbrukt uttrykk, men de fleste av oss har den. Og de fleste av oss har også instinkter, men jeg tror ikke at "magefølelse" nødvendigvis er det samme som instinkt. Særlig i forbindelse med morsrollen har jeg flere ganger visst noe instinktivt, som f.eks. pappaen ikke har visst. Tror vi mødre er utstyrt med flere instinkter for å ta vare på de små enn det menn er (uten at jeg sier at menn ikke duger, for det gjør de jo absolutt). Mens andre ganger er det mer en "magefølelse".

Jeg antar at noen av "magefølelsene" våre bunner i instinkter, mens andre er tillærte sosiale /individuele evner / ønsker. Så fort vi setter oss ned for å reflektere over denne "magefølelsen", så tror jeg ikke lenger det er instinkt som styrer. Selv om vi etter å ha tenkt på det tror vi følger magefølelsen, vil den nå være farget av alt vi kognitivt har puttet inn i denne følelsen. En annen grunn til at "magefølelse" ikke er noe godt ord, og hvorfor det ikke nødvendigvis er lurt å stole på den, er jo nettop at det er snakk om en FØLELSE. Akkurat som når denne magefølelsen går gjennom rasjonell tanke, så er det jo strengt tatt ikke lenger et instinkt når man i forkant tar seg tid til å føle noe i forbindelse med den. Et instinkt er jo nettop en trang til å handle refleksivt, før følelser og tanker forstyrrer instinktet.

Hmm, dette ble kanskje litt kronglete forklart, men skjønner dere hvor jeg vil med det? Evolusjon har gjort mennesket til et kognitivt vesen. Vår overlevelse har blitt mer og mer basert på disse evnene og kanskje mindre og mindre på instinkter? Jeg tror vi har mange av våre instinkter inntakt, men ikke alle er like flinke til å "kjenne etter". Jeg tror ikke alle instinkter har blitt luket ut av gen-poolen vår (mennesket har jo kun levd et "moderne" liv svært kort tid i evolusjonært perspektiv), men nødvendigheten av å stole på dem har blitt svært redusert. Vi lever jo ikke akkurat i en "naturlig" verden lengre...


Bare noen kjappe tanker fra meg :nice:

Garfield
15 Oct 2007, 12:35
Hmm, dette ble kanskje litt kronglete forklart, men skjønner dere hvor jeg vil med det? Evolusjon har gjort mennesket til et kognitivt vesen. Vår overlevelse har blitt mer og mer basert på disse evnene og kanskje mindre og mindre på instinkter? Jeg tror vi har mange av våre instinkter inntakt, men ikke alle er like flinke til å "kjenne etter". Jeg tror ikke alle instinkter har blitt luket ut av gen-poolen vår (mennesket har jo kun levd et "moderne" liv svært kort tid i evolusjonært perspektiv), men nødvendigheten av å stole på dem har blitt svært redusert. Vi lever jo ikke akkurat i en "naturlig" verden lengre...


Bare noen kjappe tanker fra meg :nice:

Kjønner helt hva du mener, jeg setter også spørsmålstegn til hvorvidt instinktene fremdeles er intakte

Soløye
15 Oct 2007, 13:35
Med magefølelse, mener dere da egentlig intuisjon?

September
15 Oct 2007, 14:07
Med magefølelse, mener dere da egentlig intuisjon?

Godt spm. :fnis:

Jeg vil tro du godt kan bruke intuisjon om begrepet magefølelse. Iallefall ville jeg det.

Når innstinkt og intuisjon vil fortelle meg noe så føler jeg magefølelsen er et slags verktøy.

Alle disse begrepene går inn under "jeg bare føler det på meg" uten at jeg kan sette fingeren mere eksagt på det egentlig:fnis:

Sofia
15 Oct 2007, 14:39
Men hva da med de i min bekjentskapskrets som har en magefølelse på at gråten fra et spedbarn som ligger alene i sprinkelsengen er helt OK? De oppfatter det som sin magefølelse, men jeg mener temmelig bestemt at det avviker fra deres intuisjon.

September
15 Oct 2007, 14:44
Men hva da med de i min bekjentskapskrets som har en magefølelse på at gråten fra et spedbarn som ligger alene i sprinkelsengen er helt OK? De oppfatter det som sin magefølelse, men jeg mener temmelig bestemt at det avviker fra deres intuisjon.

Da tror jeg de lurer seg selv rett og slett. Jeg tror da at magefølelsen er en unnskyldning. Hvis de ærlig og oppriktig har en magefølelse på det, så tror jeg det er noe de har lurt seg selv til å få. Som jeg skrev over her, så tror jeg man noen ganger ikke klarer å skille mellom den ekte magefølelsen og den følelsen du ønsker å ha. De ønsker at magefølelsen skal fortelle dem at det er greit slik at de kan bruke den som en unnskyldning.

Kanskje ikke alle er like åpne for å la intuisjon og instinkt komme frem? At man stenger det inne og ikke slipper det ut på en måte...

Sofia
15 Oct 2007, 14:48
Kanskje ikke alle er like åpne for å la intuisjon og instinkt komme frem? At man stenger det inne og ikke slipper det ut på en måte...
Nja. Jeg tror faktisk ikke alltid det er bevisst, ser du. Jeg tror det er endel ting i vår kultur som vi har fått internalisert fra vi var små som ikke nødvendigvis er helt bra. Men det er nok grader av hvor mye det preger oss!

Løvemamma
15 Oct 2007, 14:59
En som heter Elisabeth Normann skrev dr.grad om magefølelse - hun bruker begrepet intuisjon da... http://www.uib.no/psyfa/isp/ansatte/norman.htm

Vims
15 Oct 2007, 16:17
Magefølelsen min skiller seg fra min første innskytelse eller impuls.
Feks kan jeg ha lyst til å brøle og og rope nei i frustrasjon, men magefølelsen er at dette blir feil, skremmende og ikke det jeg vil formidle til barnet. Og som regel vinner magefølelsen over innskytelsen. Men hvis den ikke kommer på banen tidsnok, så gjør den det til gangs etterpå. Som verdens dårligste samvittighet.

Kanskje litt på siden, men....

Samtidig er det et veldig veldig uklart begrep. Kan man si at min lyst til å brøle i ren frustrasjon er magefølelsen? Eller er det ikke det?
Er magefølelse bare positivt?
Er magefølelse det som forteller oss om noe / noen er bra eller dårlig eller farlig? Som det å trekke seg bakover når en hund knurrer?

?

Utrolig bra tråd, viktige funderinger....

Noor
15 Oct 2007, 17:21
Når jeg snakker om magefølelse og TiO, mener jeg den type magefølelse som sitter i ryggmargen om dere skjønner - altså instinktive følelser.

Nå har jeg endelig kommet i gang å lese dr. Sears sine bøker, men har jo praktisert dette lenge før jeg visste noe om TiO - om det er instinkt eller magefølelse - aner ikke, jeg bare vet det er riktig;)

Sofia
15 Oct 2007, 21:39
Nå har jeg endelig kommet i gang å lese dr. Sears sine bøker, men har jo praktisert dette lenge før jeg visste noe om TiO - om det er instinkt eller magefølelse - aner ikke, jeg bare vet det er riktig;)
Går det fint å lese? Koser du deg - føler du at alle brikkene faller på plass og at Dr. Sears er helt super? Jeg elsker å lese bøkene hans, kan liksom ikke få nok!

Saphy
15 Oct 2007, 21:48
Går det fint å lese? Koser du deg - føler du at alle brikkene faller på plass og at Dr. Sears er helt super? Jeg elsker å lese bøkene hans, kan liksom ikke få nok!

:nikker: De beste jeg har lest! Det var når jeg kjøpte the Baby Book at ting falt litt på plass for meg. Jeg praktiserte tio helt fra snupp var født, men ble litt slitt mellom å følge det som føltes riktig ("magefølelsen?) og konvensjonelle råd om hvordan ting burde være og til hvilken alder. Det gjorde meg stressa rett og slett, men jeg begynte å slappe litt av når jeg leste at det er helt ok å amme i søvn og samsove osv, osv.... Holder på med Baby Sleep Book nå. Mye fint der.

siemens
15 Oct 2007, 21:55
For meg er instinkt, intuisjon og magefølelse litt forskjellige ting - men kan gjerne gi utslag i samme handling.

Instinkt er iflg definisjonen egentlig en adferd som er hensiktsmessig for at individet/arten skal overleve. Alle arter har instinkter - de er mefødte evner. Hos mennesker er instinkter aller mest tydelig hos spebarn som ikke har særlig mange tillærte ferdigheter. Instinkt er i grunnen det samme som at man sier at noe "sitter i ryggmargen" fordi handlingen er ikke styrt av det vi kaller høyere funksjoner, det vil si menneskets evne til å tenke abstrakt, logisk osv. Instinktene avslipes etterhvert som man ikke trenger dem lenger og er derfor ikke særlig synlige hos voksne mennesker.

Intuisjon er det bare menneskene som har - intuisjon er evnen til å oppfatte eller forstå noe uten å resonnere.

Nå har ikke jeg lest lenken til doktorgradsarbeidet, men magefølelse og intuisjon virker for meg være svært nært beslektet - instikter er noe annet.

Hvorvidt man kan påstå at tilknytningsomsorg kan være instinktivt er jeg litt usikker på om er korrekt - jeg tror mer på at det er en intuisjon.

Rivella
15 Oct 2007, 22:02
Magefølelsen min skiller seg fra min første innskytelse eller impuls.
Feks kan jeg ha lyst til å brøle og og rope nei i frustrasjon, men magefølelsen er at dette blir feil, skremmende og ikke det jeg vil formidle til barnet. Og som regel vinner magefølelsen over innskytelsen. Men hvis den ikke kommer på banen tidsnok, så gjør den det til gangs etterpå. Som verdens dårligste samvittighet.

Kanskje litt på siden, men....

Samtidig er det et veldig veldig uklart begrep. Kan man si at min lyst til å brøle i ren frustrasjon er magefølelsen? Eller er det ikke det?
Er magefølelse bare positivt?
Er magefølelse det som forteller oss om noe / noen er bra eller dårlig eller farlig? Som det å trekke seg bakover når en hund knurrer?

?

Utrolig bra tråd, viktige funderinger....

Vims, du setter ord på mine tanker. Takk :blomst:!

Fin tråd, forresten.

Wanaagsan
15 Oct 2007, 22:05
Min magefølelse er delvis instinkt og delvis arv fra hodet, tror jeg.

Jeg tror magefølelsen veldig ofte bare forteller meg hva jeg har lært og erfart og tenkt ut at er riktig. Jeg har stort sett en god magefølelse for det jeg er vokst opp med og blitt vant til. For å få en god magefølelse for å velge helt annerledes enn foreldrene mine, må jeg lese, tenke og ta en velbegrunnet avgjørelse for hvorfor jeg føler meg vel med å gå imot prinsippene som jeg er oppdratt innen og som tidligere var hele min verden.

Magefølelsen kan også gå imot hodet, og er kanskje da et instinkt? Men det er ikke alltid positivt likevel. Hvis jeg skal gjøre noe nytt eller noe jeg alltid har syns var skummelt, vil magen protestere. Snakke i store forsamlinger, spille for folk o.l. har magen min tradisjonelt alltid streiket mot. Men man blir vant til sånt òg hvis man herder seg...og oppdager at det kan være kjekt òg - når man ikke bare er forutinntatt og har bestemt seg for at det er skummelt. Det samme gjelder vel litt å overlate barna til andre. Jeg greier nok ikke alltid å skille magefølelsen for hva jeg er klar for og hva barna er klar for. Noen ganger er det verst for moren... Og hvis moren syns det er ille nok, kan barna tro at det er ille òg, sjøl om de i utgangspunktet kanskje var klar...

Men stort sett er jeg glad for magefølelsen min - bare jeg veier opp med hodet av og til. Man skal ta magen alvorlig. Kanskje sier den ikke noe reelt om situasjonen, men om min opplevelse av situasjonen. Og det skal man òg respektere. Kanskje må hodet da innfinne seg med å gå hodets vei mye saktere - og gjennom flere små trinn - enn hodet egentlig kunne ha tenkt seg... Og da er nok det det sunneste.

Cleopatra
16 Oct 2007, 00:10
Min magefølelse er som regel veldig klartenkt.
Det er blitt forsket på mennesker som har blitt utsatt for kriminelle handlinger, de har alle følt på seg at noe var alvorlig galt..
Likevel har de handlet fornuftig og rasjonelt og dermed blitt ett offer.
Jeg har lest at "magen" inngir de korrekte følelsene, før de når hjernen og vi får beabeidet inntrykkene.

En sunn magefølelse eller intuisjon, vil vite at det er galt at en baby skriker, og det er en sunn reaksjon å trøste barnet. Vi er programmert fra naturen til å ta barnet opp, kulturen vår har rokket ved det.
Nå betyr det at vi skjemmer barnet bort, og at det har godt av å ligge alene. Ikke mye fornuft der nei.:djevel:

Alle mennesker vet hva som er rett og galt, forskjellen ligger i hvor kultiverte vi er blitt, og hvor mye vi bare gjør av tradisjon eller gammel vane.
De aller fleste foreldre gjør de samme feilene som deres foreldre gjorde før oss, fordi det er tradisjon og det er riktig å gjøre.
Da oppnår man sine egne foreldres anerkjennelse og velvilje, for alt de gjorde var så flott.
Man oppnår samfunnets respekt for alle er i samme båt, og alle gjør de samme feilene.
Samfunnet er en streng oppdrager, det er få som våger å tenke selv og gjøre det som er utenom "boksen".
Det er mye lettere å følge med strømmen.
Men så mange barn får lide for det!
De kunne hatt forståelsesfulle og snille foreldre som gav dem all mulig kjærlighet og oppmerksomhet, uten å ha dårlig samvittighet eller bli sett på som ettergivende foreldre med fri barneoppdragelse.

:hjerteskilt:

Noor
16 Oct 2007, 09:39
Går det fint å lese? Koser du deg - føler du at alle brikkene faller på plass og at Dr. Sears er helt super? Jeg elsker å lese bøkene hans, kan liksom ikke få nok!
Herlig lesning så langt! Holder på med the attachment parenting book. Jeg blir så trist av å tenke på at foreldre heller leser Naphaug sine bøker, det er jo Sears som har skjønt poenget liksom.

Sofia
16 Oct 2007, 09:50
Herlig lesning så langt! Holder på med the attachment parenting book. Jeg blir så trist av å tenke på at foreldre heller leser Naphaug sine bøker, det er jo Sears som har skjønt poenget liksom.
:nikker: Lytter man til Sears og Nylander kommer man langt, tenker jeg.