PDA

Se full versjon : Han motsier meg så ofte...



Anakiwa
17 Oct 2007, 00:40
Storebror (snart 4) har begynt med noe nytt som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. I perioder motsier han meg hele tiden. Noen få eksempler er at jeg sier “Nå ble det grønt lys, nå kan vi kjøre” , og han svarer “Nei!! Det er rødt!!); på en fin dag kan han si “det regner – det er ikke noe fint vær idag”. Han har også begynt å ombestemme seg, feks sier han at han er sulten før middag, men når middagen er klar så “er han ikke sulten lenger”.

Jeg har prøvd litt forskellige svar… jeg har motsagt ham, jattet med, forklart at han faktisk tar feil, tullet med det, spurt om ting ser slik ut i S-land osv… Blir litt sliten etter noen timer med slik kommunikasjon. Kanskje han har sett at folk har ulike meninger og dette er en måte å hevde sin egen selvstendighet på? Jeg analyserer til jeg blir grønn! Til vanlig har vi en veldig bra dialog, men han kan plutselig snu over til begynne å motsi meg. Jeg prøver å gi ham like mye og bra tid som lillebror, men det er ikke så lett når jeg føler at jeg stanger hodet i veggen med ham - litt ubevisst får nok da lillebror som leker fornøyd videre mere oppmerksomhet…

Noen med lignende erfaringer eller tanker rundt dette?

Løvemamma
17 Oct 2007, 00:52
Ja, du det der er velkjent. Jeg tror definitivt det er alderen, fordi jeg har erfart det mye i den aldersgruppen. Det er definitivt slitsomt å alltid være med på notene i slike "god-dag-mann-økseskaft-samtaler", men noen ganger er det morsomt. Hvis jeg ikke har ork til å gå i en slik tullesamtale pleier jeg bare ikke svare. Men jeg vet ikke helt om stum boikotting er så ikke-krenkende... Det er vel i grunnen ikke det. Men noen ganger tror jeg det er bedre ikke å svare fremfor å risikere å si noe negativt. Ellers prøver jeg ofte bare smile til ham når jeg ikke svarer - slik at det blir er et non-verbalt svar. Som om "jeg ser deg din tøysekopp, men jeg svarer deg ikke, for du vet at dette er tull". Da smiler han ofte bare tilbake og ler... Tja, ikke så mye hjelp fra meg kanskje, men vi kan dele erfaringen i alle fall :-)

Anakiwa
17 Oct 2007, 05:05
Takk for det - bra å høre at det er relativt normalt for alderen! Jeg får jobbe med å holde humoren i livet når han begynner å påstå at alt er motsatt av det det er!! :blomsterfjes:

Garfield
17 Oct 2007, 09:17
Slik er det her og, men Anakiwa og dere andre . Opplever dere at barna kommer h em og forteller historier som er vill fantasi og ikke i det hele tatt har noen forankring i virkligheten, men at de påstår det er sant? F.eks Storebror kom hjem fra en bursdag på søndag. Han sa etterpå at det bare var han som bare invitert, at de ikke fikk kaker eller noen ting.....noe som ikke er sant, men det påstår han

(unskyld hvis jeg roter til tråden din Anikawa, men følte dette er litt beslektet med ditt spørsmål, og jeg har de samme "problemene" som deg)

Eple
17 Oct 2007, 09:34
Jeg tror jeg ville prøvd å undre med barnet jeg. "er det ikke fint vær sier du? Hva synes du vil skal ha på oss da? Regntøy?"

Jeg kunne ikke i sin tid (eller nå for den del) gi minstegutt alle svar. Feks- "i dag er det stygt vær så vi trenger varme klær" Da gikk han helt i vranglås. Han måtte få i oppdrag å finne ut hvilket vær det var selv og kjenne på temperaturen. Jeg sendte ham alltid ut i gangen for å åpne døren slik at han kunne kjenne om det var kaldt. Da involverte jeg ham og han tok på seg klærne uten for mye krøll. Små ting som rød eller grønn mann- involverte gutta der og. "Si fra når det er grønn mann" sa jeg og de ble så med.

Når jeg tenker tilbake så var det en ting til som var i den alderen- litt probl de dagene minstegutt ble for sulten. Han sa da at han IKKE ville ha mat, han var ikke sulten lengre og ble supersinna. Skrik og skrål... Det hendte da at jeg måtte legge press på ham for å ta en bit- for så å kjenne at han var skrubbsulten og så spiste han masse. Det eller ta ham på fanget og kose litt og så ta en bit. Han er som regel hvit i fjeset når han blir så sulten, men er mer bevisst på det nå og gir beskjed selv.

Og en ting til- det er ikke krenkende å si til barnet sitt at man ikke orker sånn tullekonversasjoner... Når jeg er ør i hodet så sier jeg det- "nå orker jeg ikke vitser eller gåter- jeg er ør i hodet og vil vi skal vente til etter middagen" Det er å tydeliggjøre mine personlige behov uten å gi dem dårlig samvittighet eller å kjefte. I neste omgang setter de grenser på denne måten også- jeg ser hvertfall at det funker hos oss.

Håper dette ikke var helt på siden:)

Løvemamma
17 Oct 2007, 09:57
Garfield: Ja, det opplever vi også her. Løvegutten kan begynne en fortelling som helt tydelig har forankring i virkeligheten,. men så utvikler det seg til gjenfortelling av et eventyr. Utrolig komisk å høre på ofte. Og ganske ofte i det siste så er det ren bløff om hva som har skjedd a la ditt eksempel. Da pleier jeg bare si at "nei, du det der er ikke riktig" og så avviser jeg det. Synes det er forskjell på en tullefortelling eller eventyr, som man kan le med og dikte videre sammen på kontra noe som gir seg ut for å være en sannhet og ikke er det (oi - dårlig setning).

Eple: Synes ikke det er på siden. Det der med å la ham kjenne på temp selv har jeg prøvd også, men det fungerer ikke. Da tar han en bløffevariant og sier at det er varmt selv om det kan være flere minusgrader. Så foretrekker jeg den fenomenologiske innfallsvinkelen, slik at hans erfaring/oppfatning skal være god nok for meg, men jeg kan bare ikke la ham sprade ut i badebukse i snøen. Da blir han bare syk og det er en erfaring jeg ikke synes han trenger å gjennomføre. Men på en del andre ting prøver jeg å involvere ham med slike oppdrag. Noen ganger fungerer det perfekt, mens andre ganger er det dødfødt.