PDA

Se full versjon : Jeg trenger hjelp/råd... Vi bare "krangler".



Tærteluska
21 Oct 2007, 08:11
Ja de siste ukene har vært tøffe. Snupp har snudd helt om, o vært nokså vanskelig i noen uker. Og jeg har vært så frustrert og etterhvert bare blitt lei kjenner jeg.... De siste dagene har vi stort sett bare krangla. Hele dagen. Fytti å lei jeg er. Å det har blitt en slik runddans vi ikke kommer ut av... I dag var planen min å stå opp smilende, fortelle at vi kunne bake og legge 200% i for å få snudd oss. Men det røyk på første sekund når hu sto å skreik å ropte i senga, vekte Mini og styra på...

Jeg er så lei. Herreguuuud så lei jeg er. Det går i ett hele dagen og halve natta. Å jeg er redd jeg er i ferd med å bli en skikkelig kjeftesmelle. For de siste dagene har ingenting vært som de siste 3 åra. Jeg h kjefta rundt meg, irritert meg, gitt "blikk", trua med å legge hun på eget rom og rett og slett vært en skikkelig grinebiter. Å jeg må si det er skummelt. Jeg kjenner virkelig ikke igjenn meg selv. Jeg bare vet at grensa mi er nådd, og den er blitt trukket til det lengste...

Så hva skal vi gjøre? Jeg vet ikke.. Men noe må gjøres før det rabler for oss begge to.
Mini har jeg også vondt av, som blir vekt av hyl og skrål fra storesøster til alle døgnets tider.

Uff kronglete det her. Og uten særlige forkklaringer på hva som går galt og hva vi krangler om... Forklaringen er vel egentlig så enkel som at "hun er 3 år". Men vi krangler om alt. Eller de siste ukene er det bare hun som har krangla mens jeg har prøvd så godt jeg kan å forstå... Men de siste dagene har vi bege krangla, og hun har begynt å Starte "problemløsningen" sin med å hyyyyyle. Hyler å griner, og sutrer og styrer på. Og det driver meg til vannvid. Jeg hører meg selv som en repeatknapp slutt med den sutringa, slutt å grin, slutt og skrik. Sånn går det i det uendelige. Og det må jeg gi meg med. Men det er ikke så lett, særlig på natta. For hu vekker mini. Sparker og kaver rundt i senga, kaster seg rundt og er sint. Å jeg fater ikke hvorfor. Å i natt trua jeg med at hvis hun ikke blei stille så kom jeg til å bære hu inn på det andre rommet, så kunne hunligge der aleine....
Uff! Dette er så vondt. Mye fordi jeg fatter hva som går av Snupp for tia, og enda værre fordi jeg ikke kjenner igjenn meg selv.. Jeg er bare strekt til det lengste, og nå føler jeg den "sanne" mammaen kommer frem... En mamma jeg ikke viste jeg hadde i meg.

Jaja, var godt å få det ned iallefall, og få tenkt litt på det. Vi må snu om, og det er jeg som må starte.

Sommerfugl
21 Oct 2007, 09:13
Huff, det er ikke kjekt med sånne perioder der man kommer helt i utakt.
Jeg og fireåringen vår har hatt våre runder vi òg. Jeg synes ikke alltid er så lett å finne årsakene og peke på akkurat hvor det går galt, og i stedet for å bruke så mye krefter på å analysere hele tiden så synes jeg det beste er å være ærlig. Ta en statusrapport og unnskylde meg for at jeg reagerer med så mye sinne og frustrasjon, og forklare hva som gjør meg sliten eller irritert. Si at jeg er lei meg for at vi krangler, at jeg savner å være på godfot slik vi heldigvis stort sett pleier. Snakke sammen og finne igjen smilene og klemmene. Og så hjelper det som regel å få en skikkelig latterkrampe sammen, av sånne teite ting som bare jeg og jenta vår synes er morsomt -så forsvinner den ekle stemningen.

siemens
21 Oct 2007, 10:13
Åjåj, det höres ut som du strever. Jeg har ingen gode råd å komme med, dessverre, men vil bare gi deg litt :trøste: og håpe at det er en overgående fase. Noen med masse erfaring håper jeg kan hjelpe deg å finne ut av det!

Vårvind
21 Oct 2007, 10:23
Det er som om jeg skulle skrevet dette selv. Vi har også vært gjennom en ganske lik periode. Jeg har få gode råd, men vil i alle fall gi deg en klem og si at vi er flere som har det sånn.

Jeg synes det hjelper at vi begge er uthvilte og mette. Når storesøster hyler og skriker, gjør jeg alt jeg kan for å beholde roen og ikke la meg rive med. Prøver å være tilgjengelig og mild, selv om jeg kjenner at jeg holder på å bli skikkelig sint.

Men klumpen i magen min, etter en "episode" er vond å kjenne på.

For noen uker siden brukte jeg søkefunksjonen og fant noen lignende innlegg hvor det var kommet noen gode råd. Du kan jo prøve det.

:klem2:

gjest
21 Oct 2007, 12:46
Vi har slike dager når jeg er sulten, sover dårlig eller har mye å tenke på. Da tar jeg meg i å irritere meg over ting som jeg ellers hadde løst på en helt annen måte enn å skrike og kjefte.
Jeg har mang en gang satt meg ned med tulla og sagt at jeg ikke kan hjelpe henne når hun gråter og suttrer, for da vet jeg jo ikke hva hun vil. Men når hun slutter å suttre og klarer å uttrykke at hun heller vil ha yoghurt i stedet for middag, så får hun det.

*må løpe*

*tilbake*

Det jeg vil si er at du først og fremst må ta vare på deg selv. Søvn, mat, egentid i den grad det er mulig.
Dernest må du se hva det er treåringen din prøver å formiddle, er det et behov hun har? Henger det sammen med å føle seg tilsidesatt ved å bli storesøster?
Sist men ikke minst så hjelper det å snakke om det akkurat slik Sommerfugl sier. Uttrykk hva du føler og hjelp henne til å uttrykke hva hun føler.

Probat
21 Oct 2007, 13:05
Jeg har desverre ikke så mange råd å komme med - mest "been there, done that".

Men en av tankene mine er at man må velge sine slag. Hvis hun er i en periode hvor hun blir my frustrert vil det å få mange nei kanskje øke frustrasjonen. Så jeg tror det kan være lurt å tenke gjennom reglene sine og finne ut om det er noen ganger man bare kan si ja uten at det gjør så mye. Det vil jo ikke løse grunnproblemet med frustrasjonen hennes, men kaaanskje mildne dagene litt.

frk Ludvig
21 Oct 2007, 14:55
Jeg har desverre ikke så mange råd å komme med - mest "been there, done that".

Men en av tankene mine er at man må velge sine slag. Hvis hun er i en periode hvor hun blir my frustrert vil det å få mange nei kanskje øke frustrasjonen. Så jeg tror det kan være lurt å tenke gjennom reglene sine og finne ut om det er noen ganger man bare kan si ja uten at det gjør så mye. Det vil jo ikke løse grunnproblemet med frustrasjonen hennes, men kaaanskje mildne dagene litt.

Signerer denne inntill videre. jeg kan ikke skrive mye nå, håper noen andre har tid, håper jeg får tid senere ikveld til å skrive mer til deg....

Jeano
21 Oct 2007, 16:17
En ting som hjelper for det meste er å kle på seg å gå ut.
Alt blir mye bedre etter masse frisk luft.
Søvn og matlyst også.

Telle til 10 mens man går i et annet rom er også ganske lurt;)

Så lykke til,håper dere får dager uten for mye krangel, for det sliter

Sofia
21 Oct 2007, 20:02
Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Det er så vanskelig å holde roen overfor den eldste når dens handlinger går på tvers av behovene til den yngste. Det finnes nok ingen fasit - men jeg gir deg noen stikkord.
- forutsigbarhet: vær i forkant med å fortelle hva du venter av henne, slik at hun har anledning til å lykkes, til å mestre.
- positivitet: humor og kjærlighet er alltid bedre kommunikasjon enn sinne - selv når man må grave dypt i seg selv etter det.
- fortell henne hva hun skal gjøre, ikke hva hun IKKE skal gjøre.
- litt egentid med mamma er gull verdt hvis du får det til rent praktisk.

Lykke til! Det blir bedre etterhvert!

Thinkerbell
22 Nov 2007, 14:24
Uff! Dette er så vondt. Mye fordi jeg fatter hva som går av Snupp for tia, og enda værre fordi jeg ikke kjenner igjenn meg selv.. Jeg er bare strekt til det lengste, og nå føler jeg den "sanne" mammaen kommer frem... En mamma jeg ikke viste jeg hadde i meg.

Hjelper det noe å vite at vi er fler? Hvordan går det?