PDA

Se full versjon : Hvordan avleder dere?



meloni
30 Oct 2007, 21:32
Gutten er målbevisst (antagelig ikke mer målbevisst enn andre barn i den alderen, da...). Det vil si at han VIL ha tak i/gjøre det han har bestemt seg for. Og når det er farlig eller potensielt veldig vondt så må vi jo stoppe ham. Han er 11 måneder så "nei" er ikke egentlig et ord enda, hvertfall ikke her hos oss. Og uansett vil vi ikke bruke nei så mye. Vi prøver å avlede ved for eksempel å vise ham noe annet eller bare påkalle oppmerksomhet. Men det funker jo ikke! Han overser stort sett avledningen og fortsetter dit han var på vei. Så da må vi fysisk fjerne ham fra situasjonen eller fjerne tingen, og det er lite populært (lite populært = hyyyyyyyl og vræææl).

Noen gode avledningsmanøvre dere vil dele?

Sofia
30 Oct 2007, 21:49
Tja, tja.

Jeg er ikke så glad i avledning, jeg da. Tenk deg følgende situasjon: Du er på et stort kjøpesenter og finner verdens kuleste butikk og er klar for å prøve bukser. Så sier mannen din: Se på den fine bokbutikken der. Vi går dit med en gang!

På en måte er avledning lite respektfullt, fordi det ignorerer det den man avleder egentlig ønsker å gjøre. Det vi gjør i steden (eller i tillegg, vi avleder sikkert en hel masse uten å tenke på det) er følgende:
- farlige ting holdes fortrinnsvis utenfor hennes rekkevidde.
- når hun nærmer seg de hun likevel får tak i (ikke så lett å rydde bort peisen...) forklarer jeg i et rolig og litt lavt stemmeleie at jeg ikke vil at hun skal ta på/leke med det og det.
- også løfter jeg henne bort.

Dette her er i stor utstrekning en kondisøvelse, synes jeg - man må være vennlig og bestemt og tydelig gang på gang på gang. Også glipper det inn litt etterhvert. De forstår alltid mer enn man tror, og jeg tror på mer forklaring heller enn mindre. Det skader aldri å forsøke, hvertfall!

:klemse:

Kaskis
30 Oct 2007, 21:57
Vår sønn er også 11 måneder og er rett som det er på vei bort til farlige ting. Vi tar det som regel bort foran ham, lukker skapdøren eller låser noe inne. Det hender ganske ofte at han ikke bryr seg noe særlig om at det spennende forsvinner og at han heller går til noe annet. Men det hender jeg får dårlig samvittighet. Det må være trist å oppdage noe kjempespennende og så blir det bare borte igjen. Så vi prøver å gjemme bort ting vi vet han liker, men som han ikke får leke med (mobiler, fjernkontroller). Ellers har vi en policy om at han får leke med det beste så lenge det ikke går helt vilt for seg. Han har allerede drept fasttelefonen vår, men stort sett har det gått ok.

Vi vil heller ikke si så mye "nei" til Tass, men jommen har han ikke lært seg å si nei selv. Så hvis vi gjør noe han ikke liker sier han: nææææææi.

meloni
30 Oct 2007, 22:04
Tja, tja.

Jeg er ikke så glad i avledning, jeg da. Tenk deg følgende situasjon: Du er på et stort kjøpesenter og finner verdens kuleste butikk og er klar for å prøve bukser. Så sier mannen din: Se på den fine bokbutikken der. Vi går dit med en gang!

På en måte er avledning lite respektfullt, fordi det ignorerer det den man avleder egentlig ønsker å gjøre. Det vi gjør i steden (eller i tillegg, vi avleder sikkert en hel masse uten å tenke på det) er følgende:
- farlige ting holdes fortrinnsvis utenfor hennes rekkevidde.
- når hun nærmer seg de hun likevel får tak i (ikke så lett å rydde bort peisen...) forklarer jeg i et rolig og litt lavt stemmeleie at jeg ikke vil at hun skal ta på/leke med det og det.
- også løfter jeg henne bort.

Dette her er i stor utstrekning en kondisøvelse, synes jeg - man må være vennlig og bestemt og tydelig gang på gang på gang. Også glipper det inn litt etterhvert. De forstår alltid mer enn man tror, og jeg tror på mer forklaring heller enn mindre. Det skader aldri å forsøke, hvertfall!

:klemse:

Jeg ser poenget ditt, Sofia, og er enig. Det er bare det at den rolige forklaringen og at vi fjerner ham stort sett medfører enormt med hyl, så avledning synes fristende for å unngå det.

Og sånn satt på spissen: er det bedre hvis mannen din heller enn å si "la oss gå til bokhandelen" løfter deg av gårde mens han rolig forklarer hvorfor du ikke kan gå inn i verdens kuleste butikk? Jo, antagelig er det det, fordi det sikkert er en god grunn og du er voksen og forstår forklaringen, men er det veldig mye bedre for et barn? Ser at det jeg egentlig spør om er om han forstår forklaringen om at det kan være farlig. Det synes jeg er vanskelig å vite om han gjør eller ikke.

Sofia
30 Oct 2007, 22:10
Jeg ser poenget ditt, Sofia, og er enig. Det er bare det at den rolige forklaringen og at vi fjerner ham stort sett medfører enormt med hyl, så avledning synes fristende for å unngå det.

Det forstår jeg. Samtidig som jeg ikke synes det hylet er så viktig å unngå. Han har lyst til å leke med det som er farlig, og da forstår jeg at han protesterer. Jeg anerkjenner at han føler det han gjør, jeg kan bare ikke etterkomme ønsket hans - fordi hans sikkerhet er mitt ansvar. Derved ikke sagt at jeg synes det er hyggelig med hylende babyer, altså.

Om han skjønner forklaringen din? Neppe første gangen. Men han vil sannsynligvis gjenkjenne mønsteret i handlingene dine etterhvert.

meloni
30 Oct 2007, 22:35
Takk for gode svar. Jeg tar det med meg og legger avledningsforsøkene på is. Dere er så bra:barn:

siemens
04 Nov 2007, 22:33
Dette er så bra med Ringblomst altså!

Hadde tenkt å legge ut en sånn tråd selv i kveld, supern har for alvor begynt å vise frustrasjon og sinne når han ikke får gjøre som han vil, og jeg har vært usikker på hvordan jeg skal takle det - er jo ikke sånn kjempeartig å få en hylende unge hvert femte minutt (sånn har det vært i dag).

Scenario i kveld (det siste): han spise ikke så mye middag, så jeg tenkte gi ham litt brødskive før kveldsbadet. Starter bra med at han spiser. Så begynner han å strekke seg over bordet - som vanlig - for å tak i noe. Viser seg at han vil ha ostehøvelen og gjøre som oss voksne, skjære osten selv. Men så utvikler det seg plutselig enorm frustrasjon - jeg lar ham jo ikke spise på ostehøvelen eller grapse i osten, og pæng - der var det kveldsmåltidet over. Og frustrasjonen varer langt inn i kveldsbadet.

Men jeg tenkte på det med avledning....er det å presentere alternativ alltid det samme som å avlede? Det er jo ikke alltid mulig å løfte ham vekk fra den aktuelle situasjonen.

Kvakk
04 Nov 2007, 22:54
Jeg synes det er forskjell på avledning og av ledning også jeg da. Når barna er veldig små lar de seg lett avlede og tankene er fort over på hva som helst annet man måtte vifte foran nesen deres. Etter hver er de mer målbevisste og lar seg ikke avlede like lett. Og her synes jeg også Sofia har et godt poeng i at det er litt lite respektfullt bare å avlede. Men å pressentere et alternativ synes jeg ikke er like ille, hvis det først gjøres etter at man har annerkjennt hva det egntlig var barnet ville og ikke bare fjaser bort barnets følelser.

Og andre ganger igjen er det viktigste å få mat i barnet og å komme seg gjennom kveldsstellet uten for mange kriser.

fillolin
04 Nov 2007, 23:03
Tja, i noen grad er vel dette spørsmål om hvordan vi definierer ord, men jeg vil iallefall ikke generelt si meg enig i det som er skrevet om avledning. Det kommer selvfølgelig an på situasjonen og kanskje er det forskjell på 1 og 2-åringer, men ellers synes jeg faktisk ikke at det eksempelet med voksne var så veldig godt. Hvis det skulle være overførbart så måtte det jo være noe i den buksebutikken som ville medføre fare/ubehag (les f.eks.: overtrukket konto eller magen hengende utenfor buksa) for kvinnen og isåfall kan det vel være både bra og riktig om mannen bidrar med avledning.
Eks. på avledning her i huset: Lille Blomst vil ikke ut,sier nei eller etterpå eller noe sånt. Jeg sier "vil du ha på vinterstøvlene eller cherroxene når vi går ut". Lille Blomst gjør et valg. Noen ganger er det nok fordi protesten er rutinemessig og/eller fordi hun ikke har klart for seg hva det er snakk om. Da synes jeg faktisk det er helt greit og riktig å hjelpe henne til å komme videre i dagen. Andre ganger er det mer bevisst/vedholdende protest og da kan jeg på ulike måter anerkjenne hennes mening. Noen ganger er det nok til at hun kommer videre. Andre ganger gir jeg henne valg igjen. Om det da er avledning eller alternativer...tja...

Har lest litt videre og fant tråden "Å svare på det man ser og ikke det man antar" - den er vel relevant for denne problemstillingen også, kanskej?

Jeano
05 Nov 2007, 00:25
Avledninger funker ikke lenger her i huset.

Men det vi har lært oss er at fasinasjonen avtar velldig fort om han får lov.

Vil han feks ta på en varm plate, så forteller jeg han at det er velldig varmt og at han kan kjenne varmen fra avstand.

Vil han ha akuratt den leken søstrene holder på med, så får han lov til det. Jentene har funnet ut at det går mye fortere og at han blir fort blid om han får se og prøve. Han ser jo bare opp til de og vil gjøre det de gjør.
Før rasket de det ut av henden hans og det endte i hyl og sinne. Nå lar de han få prøve så er han blid og fornøyd og trasker videre.

Når barna er små og vil ta og spise på alt, så er jeg velldig fan av å rydde vekk alt som er farlig elle rkan bli ødelagt.
For da slipper de å ha så velldig lyst på noe som blir snappet vek før de rekker å komme frem, det ender jo bare i frustrasjon. Vi kan jo bare tenke med oss selv.

Er det en bilveg så hadde jeg jo så klart sluppet alt jeg hadde i hendene og løpt og sikkert hylt også. Det er jo vår oppgave å passe på at de er like hele. Så hadde jeg heller forklart hvorfor jeg oppførte meg rart etterpå.

Jeg skvatt velldig en gang jeg bare skulle inn å se på forumet, så snudde jeg meg og da sto han i vinduskarmen. Da ommøblerte vi stuen. Ingen avledning kunne få han vekk fra vinduskarmen.

Når jentene sitter å ser på tv og Bobble står midt foran tv`n da må vi avlede, men han har lært seg å ikke høre på avledningne vår. Så da må han jo flyttes. Da er jentene gjerne velldig raske og Bobble blir sinna.

Kvakk
05 Nov 2007, 10:08
Bare kom på en ting.
Når jeg var på besøk hos folk som ikke hadde barnesikkret, avledet jeg hemningsløst.

meloni
05 Nov 2007, 11:12
Noen dager siden jeg startet denne tråden, og jeg har tenkt litt. Det er forskjell på avledning og å tilby alternativer. Avledning er et forsøk på å lure for å glemme det opprinnelige ønsket. Å tilby alternativer er å anerkjenne hva som var ønsket, si at det ikke går og så tilby noe annet. Hvis jeg fjerner gutten fra en uønsket situasjon (ta på ovnen eller rive ned et bilde) så kan han bli sint og gråte. Da kan jeg forstå at han blir frustert og uttrykke hvorfor jeg gjør det jeg gjør og deretter evt tilby ham å leke sammen med noe annet. Slik jeg ser det handler det om rekkefølge (anerkjenne før jeg tilbyr noe annet) og det som Sofia har påpekt tidligere - å anerkjenne det opprinnelige ønsket selv om det ikke lar seg oppfylle.

kaje
05 Nov 2007, 14:13
Spennende tråd, og så fint det du sier om å anerkjenne følelsen, Melony:blome: - tror dette er noe av det viktigste jeg.

Jeg tenker også på det å tilby alternativer når jeg leter etter intensjonen for handlingen og forsøker legge tilrette for dette innenfor rammer jeg kan akseptere.

For eksempel når Lillebap kaster leker rundt seg - så tenker jeg at han interesse og behov for å kaste. Kjenne vekten i hånden, gi kraft og kaste - høre lyden av leken som treffer gulvet. Han har interesse og behov for å kaste, tenker jeg. Hverken leker eller gulv har godt av lekekasting. Ball-lek kan tilfredstille oss begge. Jeg tilbyr han ballen, og ball-lek med mor.

Når Lillebap vil leke med vann i kjøkkenkummen - kaste vann rundt seg, så tenker jeg han har lyst til å leke med vann, og så legger vi tilrette for vannlek på våre premisser. Vi finner frem vann og balje i dusjen, og lukker igjen dusjdøren - der kan han leke villt med vann.

Når Lillebap sitter og banker med glasset i bordet så tenker jeg at han har lyst til å banke - bruke kraft og høre bankelyden - da henter jeg bankebrettet.

Men når Lillebap ønsker å gjøre ting vi ikke kan eller vil overføre på denne måten, som å leke med pappas cd;er, gå opp og ned trappen en times tid, sitte midt på kjøkkenbordet og spise etc, så forklarer vi at det kan han ikke. Blir han lei seg for det, så anerkjenner vi følelsen, vi trøster.

siemens
05 Nov 2007, 21:27
Meloni - det du skriver om rekkefølgen setter ord på det jeg har prøvd å gjøre.

F.eks. vi har tillatt at supern klatrer på kjøkkenstol - han vil jo gjøre voksenting og være med der det skjer. Men han får ikke lov å klatre opp på bordet, der går grensen. Samme med diverse kjøkkenskuffer, bare en vi har satt på lås på - ryddet bort det farlige. Får lov å åpne og til og med ta ut ting, men ikke lov å klatre oppi. Det som skjer hver bidige gang han prøver å klatre opp er at han blir dritsur og begynner å hylegråte. Jeg sier da at jeg forstår at han blir sint, men han får ikke lov fordi det er farlig. Dersom han ikke slutter å insistere på å klatre opp, løfter jeg ham vekk og går og finner på noe annet, og da har jeg ofte gjort som kaje - tatt ham med til sofaen, for der får han herje og klatre som han vil