PDA

Se full versjon : Når er det riktig å utfordre han?



fru Potethode
01 Nov 2007, 18:28
Lillegutt er nå snart ti måneder og fremdeles ikke helt sikker på dette med å fungere uten mamma. Om han ikke sitter på meg så kan jeg ikke være stort mer en en armlengde unna.

Jeg har vært mer en klar for å utfordre han litt ganske lenge, men selv så virker det helt, helt fjernt for han. En håndfull ganger har jeg vært borte og enten bestemor eller pappa har vært sammen med han, gjerne også storebror. Jeg har aldri vært borte over over en time. Jo, foresten, en gang da han var ca 3 mnd.

Det går greit så lenge jeg er borte, da han var mindre sovnet han også på armen til den som passet. Gråt i 10 minutter fordi bestemor våget å gå på do alene, riktignok, men ellers viser han ingen uro.

Når jeg kommer hjem kaster han seg over meg og blir der til han sovner.

De siste par månedene har han sovet alene om kveldene, men han er så uendelig fornermet når han våkner alene! Virker ikke trist og lei seg, rett og slett sur og fornerma.

Jeg begynner faktisk å bli veldig klar for å gå på do alene nå, jeg. Gjør selvfølgelig det når pappaen er hjemme, men nesten uten unntak begynner han å gråte eller kommer krabbende og slår på døra. Og jeg er faktisk ikke på do så veldig unormalt lenge...

Lurer på om det er litt det at jeg føler at jeg MÅ venne han til å være uten meg, jeg skal jo tross alt på jobb igjen... Selv om det ikke er riktig så føler jeg jo litt på det. For et sjokk da! Plutselig er mamma borte 9 timer...

Serendipity
01 Nov 2007, 18:43
Er han ikke gjennom seperasjonsangst-perioden nå da?

Lille O
01 Nov 2007, 19:43
Kan jo være sen separasjonsangst kanskje?
Her hadde vi det tidlig, rundt 6 måneder. Mens det er vel vanlig rundt 8 måneder, har jeg hørt.. Det anbefales vel at man ikke forlater dem i den perioden de har separasjonsangst, men er mest mulig sammen med dem. Nå som han er såpass stor, så kan han jo skjønne at når du går, så kommer du tilbake igjen. Så, dere kan jo begynne å trene litt på det, sånn hjemme altså. Det første kan jo være at du går på do, alene. Hvis han har vært med deg på do, så vet han jo hva du gjør der. Min er straks 11 måneder. Jeg pleier å si "Mamma skal på do", og så går jeg på do. Som regel går det greit, noen ganger kommer han diltende etter hvis han ikke er i grinda da. Når jeg er på tur ut fra do sier jeg høyt (med mindre han sitter utafor døra, eller leker på rommet sitt vegg i vegg med badet.) "Nå er mamma ferdig på do. Nå kommer jeg!" og når jeg så ser ham, så sier jeg "Hei, så bra at du ventet!" med et stort smil.

I en periode hadde jeg en reiseseng stående i gangen like utenfor badet, med noen leker som han liker veldig godt. Så da satte jeg ham der, mens jeg hadde døra oppe til do, så snakket jeg med han hele tiden. Da særlig hvis han hørtes misfornøyd ut. "Mamma er på do, mamma er snart ferdig"
Som regel så hadde han det så gøy med lekene at det gikk fint, og så ble han bonusglad da jeg kom og tok han opp.

Tina
01 Nov 2007, 19:49
Jeg ville ikke "trent" på noe som kommer senere - ting endrer seg av seg selv :)
Men vil ikke gi deg noen råd om hva du skal gjøre. Kjenn etter :blomsterfjes:

fru Potethode
01 Nov 2007, 20:00
Lillegutt har ikke mere separasjonsangst nå enn han hadde tre måneder gammel. Han bare trives best med meg. Rettere sagt på meg, og i det minste nær nok til å kunne ta på meg.

Han må ha meg for å spise, drikke, sove... Tror ikke han bæsjer på seg uten at jeg er der, nesten.

Og jeg stoler ikke på meg selv til å kjenne etter. Av og til har jeg et grenseløst behov for å hyle og løpe ut døra så fort beina bærer meg og det er jo ikke serlig smart... Fullt klar over at det er min generelle livssituasjon, ikke bare Lillegutt som ligger bak der, altså.

Men jeg blir jo litt svett, da, av og til...

fiona
01 Nov 2007, 20:13
lille her har mer seprasjonangst enn noen gang og jeg tror ikke det er skal bli mindre heller...

men som noen andre her har sagt vill jeg tatt det som det kommer, selv om det er veldig utfordrende i lengden for deg.

vi har "presset" pappan litt mer på i det siste pgr han følte seg litt tilsidesatt når hun bare ville være med meg og hos meg døgnet rundt, han ble litt såra tror jeg, men nå er det bedre de har fått bedre kontakt men jeg er jo 1 valget enda og det forblir jeg gjerne oxo.
men lettere for meg å få litt alenetid nå han er "god" nok..
beklager rotete innlegg, er sliten og orker ikke bruke lang tid på å ordlegge meg så fint..


men kansje dere skulle prøve det?
her har det blitt mye bedre i hvertfall

Jeano
01 Nov 2007, 20:55
Bobble var sånn leenge.
Han startet allerede da han skulle døpes, ikke lett for gudmoren å holde han altså. Nå derimot så er det fortsatt mamma mamma mamma, men jeg kan gå på do eller i det hele tatt gå ut av rommet uten at han bryr seg nå. Men tar jeg på jakken og er på veg ut da blir han gal om han ikke får være med.

Puspersille
01 Nov 2007, 21:22
Lillegutt har ikke mere separasjonsangst nå enn han hadde tre måneder gammel. Han bare trives best med meg. Rettere sagt på meg, og i det minste nær nok til å kunne ta på meg.

Han må ha meg for å spise, drikke, sove... Tror ikke han bæsjer på seg uten at jeg er der, nesten.

Og jeg stoler ikke på meg selv til å kjenne etter. Av og til har jeg et grenseløst behov for å hyle og løpe ut døra så fort beina bærer meg og det er jo ikke serlig smart... Fullt klar over at det er min generelle livssituasjon, ikke bare Lillegutt som ligger bak der, altså.

Men jeg blir jo litt svett, da, av og til...
Slik er det her også og slik har det stort sett alltid vært. Nå er gullet snart 15 måneder og jeg får fortsatt ikke dusjet eller gått på do alene...

Lille O
01 Nov 2007, 21:49
Jeg ville ikke "trent" på noe som kommer senere - ting endrer seg av seg selv :)
Men vil ikke gi deg noen råd om hva du skal gjøre. Kjenn etter :blomsterfjes:
Sant det. Bare foreslo det likevel, hvis mamsen blir litt utålmodig, så går det jo an å prøve. Hvis hun kjenner at hun har lyst til det.

fru Potethode
02 Nov 2007, 12:10
Han startet allerede da han skulle døpes, ikke lett for gudmoren å holde han altså.

En av grunnene til at jeg selv er gudmor...