PDA

Se full versjon : Det går så dårlig her om dagen...



Tina
09 Nov 2007, 21:57
Jeg sliter. Jeg er en fæl mamma om dagen. Og så tar jeg meg selv i å tenke at det er Prinsen som er krevende, at det liksom er hans feil at jeg mister tålmodigheten... Gang på gang på gang.

Jeg må ta meg sammen! Jeg ønsker jeg kunne lese en bok, der jeg tenker at "ja, det er lurt, slik vil jeg gjøre det" og så gjøre det - ikke være en helt annen enn jeg ønsker å være.


Kjefting, roping, rive i armen, hysje - det er ikke slik jeg vil være.


Hvordan skal jeg klare å bryte den onde sirkelen?

Situasjonene oppstår gjerne:
-Når jeg er stresset for at Snuppa trenger meg (feks hun er trøtt og Prinsen hopper i senga og forstyrrer på alle mulige måter)
-Når jeg har det travelt - Prinsen vil aldri kle på sånn at vi kommer oss ut og jeg bruker veldig mye energi på dette
-Når Prinsen driver med noe som kan ødelegges eller lager mye lyd. For eksempel står og slår på et klesstativ, eller gang på gang nesten velter en gulvlampe. Og ler og gjør det mer intens når jeg ber ham om å slutte.


Ah, det er så mange situasjoner i løpet av en dag. Jeg vil ha en mentor, en som kan komme og veilede meg i de ulike situasjonene!

gjest
09 Nov 2007, 22:18
Jeg hadde en slik morgen i dag, og jeg ble sinna på meg selv fordi jeg var så ekkel og kvass og vanskelig. Helt til jeg kom på at jeg ikke spiste kveldsmat i går. Så derfor må jeg først og fremst høre om du får dekket behovene for søvn, mat, drikke, tid for deg selv osv.

Thinkerbell
09 Nov 2007, 22:42
Hvordan har du det? Sånn inni deg, altså? :klem: Jeg hadde en slik periode nå for litt siden, og i et øyeblikk av selvinnsikt innså jeg at det handlet om at litt for mange hadde spurt litt for ofte om ikke jeg burde ha Linlugg i barnehage. Da jeg selv begynte å lure på om jeg gjør ham urett ved å ha ham hjemme, mista jeg kontrollen over det egentlig ganske lettantennelige temperamentet mitt. Da jeg fikk snakket ut med mannen min og pappa'n min om dette, ble også dagene bedre.

Rent praktisk sett ser jeg at en tur ut FØR han sover dagduppen sin gjør ettermiddagene våre mye triveligere. Hvis han har brukt mye uteenergi før han skal sove, sover han bedre og er mer opplagt og stort sett mindre "ælket" utover ettermiddagen.

Eple
09 Nov 2007, 22:47
:stryke: For noen år siden hadde jeg det tøft inni mitt lille hode. Da klarte ikke jeg heller å være en mild mamma.

Jeg har ikke noen konkrete råd akkurat nå- for det er ikke en situasjon du beskriver, det er liksom noe grunnleggende. Da blir det mer komplisert.

Må tenke litt så jeg finner de rette ordene. Men jeg tenker ofte på deg- faktisk hver eneste dag! Når jeg drikker kaffe av Tinakoppen min:firehjerter:

Kommer tilbake jeg

Jeano
09 Nov 2007, 23:02
Det er tøfft å ha to små barn.
Jeg gjorde ting jeg ikke er stolt av da jeg hadde jentene som små. De dro meg i to rettninger og jeg klarte ikke alltid å dele meg på to. Og samme hvor mye jeg forklarte og forklarte så ville de ikke høre på noe som helst.

Nå er jentene store og jeg har på mange måter glemt den travle tiden med to tette(ja ja det var jo 2,4 år mellom dem da)

Men en ting jeg tenker på er at Prinsen egentlig er velldig liten,her hos oss er jo Bobble en liten gutt for han er minst. Men hos deg er Prinsen faktisk stor, for han er jo storebror.

Så kanskje prøve å se på han med andre øyne, og tenke på at han faktisk er liten.


Da Blomst startet i bhg var hun 3,5 år. Etter en kort tid i bhg klaget personalet på at hun var så klengete og sutrete.
Dere må vite en ting sa jeg, Blomst er kun 3 år(hun var så høy å stor at de tok henne for å være 4,5) hun trenger et fang å sitte på og hun trenger at dere ser henne for den hun er og ikke etter størelsen hennes.
En uke senere sier personalet at hele jenten hadde snudd tvært, og at det ikke var mere suttring. Jenta mi ble tatt vare på som ei på 3,5.


Elers vil jeg gi deg en stor klem,det er tøfft

Tina
10 Nov 2007, 08:36
Takk for gode svar, dere...

Ja, hvordan har jeg det. Jeg er nok litt sliten. Det er alltid et barn våken, så lenge jeg er våken, også om natta er barna tett tett tett. Jeg tenker ikke så mye over det, men det sliter nok på meg. Dessuten vil jeg jo være kjæreste til mannen min også, men har lite overskudd.

At Prinsen er liten, ja... Det har jeg tenkt en del på i det siste også, men jeg glemmer det liksom når det stormer som verst. Det som trigger sinnet i meg er sutringen. Han sutrer veldig mye - det er nok ikke lett for ham heller for tiden. Jeg har likevel vanskelig for å føle sympati for ham, når jeg er sint altså, jeg må jobbe med dette.

Det er en balansegang å være hjemme med to små. Å føle at jeg strekker til. Jeg føler at Snuppa ikke får den roen og nærheten hun trenger, og at Prinsen ikke får den oppmerksomheten og den aktivititeten han trenger. Så jeg går konstant rundt og føler meg som en utilstrekkelig mor. Det hjelper vel ikke...
Jeg har hatt slike runder før, og fått hjelp av dere kloke damer. Men det er én ting å si at jeg er god nok, en annen er å faktisk føle det.

Tenke tenke...
Takk for at dere svarte, og fikk meg til å tenke!

Anjali
10 Nov 2007, 08:54
Jeg har full sympati for hvordan du har det Tina, og her i huset tror jeg vel vi har unngått en slik situasjon ved at storesøster går i barnehage. Der har hun sitt fristed og får ut masse energi, og så er jeg opplagt til å gi henne full oppmerksomhet på kvelden.

Jeg sier ikke at barnehage er det rette for alle toåringer (og det er godt mulig du har skrevet om dette før?) - men har dere vurdert å ha Prinsen i bhg et par dager i uka? Eller funker det ikke for dere?

En god klem skal du ihvertfall få - og selv om det er mange episoder der du føler at du ikke strekker til som mor, er jeg helt sikker på at i den store sammenhengen er du en fantastisk mor!! :klemse:

moo
10 Nov 2007, 09:14
Jeg føler ikke jeg har noen gode råd å komme med her. Jeg forstår veldig godt de følelsene du beskriver, det gjør jeg.

Hos oss er det i hvert fall min egen tretthet som egentlig utløser slike dager innimellom. Og så hjelper det hos oss når det er mye sutring å droppe alt og ta barnet på fanget uten å si eller gjøre noe som helst. Blir jeg irritert over sutringen, går det garantert inflasjon i den, for barna merker det veldig fort. Så jeg prøver å svelge irritasjonen og omprioritere i den grad det går an, for å ta en hurtiglading av kosekontoen hos barnet!

Håper denne perioden går fort over hos dere.

Her får du i hvert fall en :klem: fra meg. Jeg vet absolutt hva det vil si å ikke leve opp til egne mål i forelderrollen.

gjest
10 Nov 2007, 09:30
Kjære Tina, hvilke forventninger har du egentlig til deg selv? Er de mulige å leve opp til i det hele slik situasjonen er nå? Jeg har jobbet en del med forventningene til meg selv, og jeg fikk det mye bedre da jeg satte meg som mål å være så god som jeg kan og ikke så god som jeg vil.

Thinkerbell
10 Nov 2007, 16:16
Og å være de beste foreldrene vi kan er ikke bare godt nok, det er best! I følge en psykolog jeg kjenner er det foreldrene som synes at gode nok er godt nok som får de mest harmoniske barna. :icon_smile:

indiana
10 Nov 2007, 17:33
jeg har vært der... var hjemme med begge mine i del alderen...

og jeg ble mye sint og frustert på storesnuppa....og som du sier, når det stormer som værst glemmer man hvor liten de er....

min redning ble at jeg bytta rolle på dem..... jeg kjøpte meg MT for å bære lillesøster, men endte opp med å bære storesøster... og gjør det enda... når jeg bærer noen bærer jeg storesøster.... lillesøster blir bært så mye uansett....

så begynte jeg å trekke meg unna... når jeg ble sint snudde jeg meg bort eller sa jeg skulle på do... bare sånn at jeg fikk telt til ti....

ellers så oppdaget jeg at å ha en liten plan for dagen hjalp... det var når hun begynte å kjede seg og jeg begynte å bli slapp at vi kranglet....

og forberede... om en liten stund skal vi... osv....

en sa til meg at du skal planlegge dagen så godt at du vet hva du skal gjøre hele dagen, og så skal du kunne vike fra alt du har planlagt!!

vet det er vanskelig, men de dagene vi hadde et mål om å komme oss ut eller handle litt så ble dagen lettere... men tidskjemaet må ikke være så trangt....

jeg kjenner veldig igjen det de sier over om at han er storebror... jeg har jo nå en lillesøster på samme alder og hun klarer jeg veldig å se hvor gammel hun er...

så jeg tror nok at der ligger det mye... ta han for det han er... bare en liten gutt!!

klem til deg og lykke til!!

Belladonna
10 Nov 2007, 21:42
Jeg hadde skrevet et kjempelangt svar til deg... men når jeg leste over det ble det for mye om meg og mitt, og ja.. altfor langt.. Ville egentlig bare si at jeg synes du er en fantastisk mor for dine to skjønne små!!!!! :hjertebank: Du er den beste mammaen de kunne fått, og det er jeg nok sikker på at de synes også! Jeg kjenner godt til følelsen av å være utilstrekkelig, å gi og gi og gi men å føle at det ikke er nok.. to barn med vidt forskjellige behov, men bare en mamma, et hode (godt surret inn i ammetåka..) og et fang..
Ingen av mine vil bæres nå, annet enn om jeg går i raskt tempo, så bæretøy hjelper ikke så mye her. Men det som hjalp veldig når mine var på dine sin alder, var å amme minsten i ringslynge med en tynn gasklut over hodet (for å skjerme av litt), og størstemann i den andre armkroken med ei bok i fanget. Da fikk vi roet ned størstemann for kvelden, samtidig som minsten fikk den roen han trengte for å sovne. Så kunne jeg vikle av meg minsten når han hadde sovna og konsentrere meg om størstemann.
Egentid er viktig, og med det mener jeg å få ha kroppen og hodet sitt helt for seg selv for en stund. Jeg prioriterer det foran husarbeid om jeg føler meg oppspist... med god samvittighet ;)
Ellers må jeg innrømme at åpen bhg er gull for meg. Der kan jeg sitte på gulvet/i sofaen med en kopp kaffe og se på barna leke og prate med andre voksne.

Og til slutt vil jeg si at jeg tror det vil bli lettere etterhvert som barna blir større. Størstemann her var veldig sutrete og avhengig av å ha med ved siden av seg og hjelpe til med absolutt alt hele tiden når han var rundt 2,5 år.. Dette endret seg plutselig rundt tiden han fylte tre. Når vi startet i åpen bhg igjen etter juleferien (han har bursdag i januar) var han en helt annen gutt nesten, løp avgårde og klarte seg selv, klatret og rusjet selv og hadde liksom sluppet seg løs. Og jeg hører flere si at 3 nærmest er en magisk alder, at de kan forandre seg mye da. Det stemte iallefall for vår del.

Men nå skal jeg slutte av før dette blir altfor langt igjen.....


:stryke:

Yomaila
11 Nov 2007, 09:43
Jeg sitter her og leser og griner og skjønner så altfor godt hvordan du har det. Har det på akkurat samme måten her for tiden og får så dårlig samvittighet for storesøster som liksom får "skylden" for alt.
Om det hjelper eller ikke vet jeg ikke, men jeg syns det er så godt å lese alle de gode tankene/rådene her inne på forumet. Føler at jeg blir mer reflektert over egen situasjon.
Jeg har ingen gode råd, men skjønner hvor vondt du har det og sender deg en klem :stryke:

fillolin
11 Nov 2007, 21:34
Jeg har bare én, jeg, da, men gjenkjennelse kan det jo være likevel, både når det gjelder barnas og egen atferd. Det er en krevende periode for både barn og foreldre (Lille Blomst er i samme alder som Prinsen) og for deg som har to må det jo bli lite krefter avogtil. Og så har vi jo bagasje alle og det er ikke alltid så greit å få helt klart for seg hva den består i synes jeg ;) Støtter forslagene om å ha en plan og å komme seg ut. Spesielt lett er det ikke når Lille Blomst har prosjekter på gang hele tiden og sjelden vil være med på min plan, men vi har det bedre begge to (særlig jeg) etter litt tid i frisk luft. Ellers leste jeg i siste nummer av A-magasinet om vold - det er selvfølgelig noe helt annet, men bet meg merke i det hovedpersonen sa om å sette seg ned og tenke ordentlig igjennom situasjonene og skrive ned; hva som skjedde, hva som kunne vært gjort annerledes og hvem som bar ansvaret. Tenkte at det kanskje kunne være noe også for oss som synes vi blir for fort/ofte/mye irriterte. Og så må vi huske på det JJ sier; det viktige er å ta ansvar for egne handlinger, også overfor barnet. Husk at mange oppfører seg slik overfor barna og lar barnet sitt meg skylden, jfr. innlegget annet sted på forum om time out i barnehagen.

Tina
13 Nov 2007, 09:10
Takk for svarene deres, jeg setter stor pris på deres tanker og råd!

Ang det å komme seg ut - det synes jeg også er viktig, og det gjør vi hver dag, eller nesten hver dag. Dessverre er det å komme seg ut noe av det som jeg strever mest med, men tenker mye på måter jeg kan gjøre det lettere på.
Det er også litt av tankene rundt barnehageplass til Prinsen. Å komme seg ut tidlig på morgenen for å levere i barnehage ville nok ikke gjort dagene våre noe enklere, snarere omvent. Jeg ville riktignok fått hvile om dagen, men jeg er egentlig ikke trett.

Det jeg trenger er litt mer tid til mine ting, i går etter at alle andre i familien hadde sovnet satt jeg her en stund og skrev og leste litt, det var deilig.

Vi hadde en veldig fin dag igår, og jeg tenker mye på de situasjonene som er vanskelige, hvordan jeg kan håndtere det annerledes. Det føles nå som om krisen er over for denne gang, jeg vet at det kommer nye runder der ting blir vanskelige igjen, men med hjelp av dere klarer jeg forhåpentligvis å bryte de onde sirklene igjen.

Takk for hjelpen, dere. Og takk for at dere deler med dere av ting dere opplever som vanskelige.

Så skal jeg jobbe med mine forventninger til meg selv, og legge opp dagene slik at jeg føler meg som en bedre mor :)

Thinkerbell
13 Nov 2007, 10:24
http://i.walmart.com/i/p/00/02/55/42/41/0002554241229_215X215.jpg

Tina
13 Nov 2007, 18:15
http://i.walmart.com/i/p/00/02/55/42/41/0002554241229_215X215.jpg

Det er veldig lenge siden jeg har fått blomster :) Tusen takk! :blomsterfjes:

Serendipity
13 Nov 2007, 18:32
Jeg har ikke så mange råd å komme med Tina, men vil gjerne gi deg en :klem:

Kan mannen klare litt mer med barna (eller i alle fall Prinsen) slik at du får litt mer egentid? Jeg vet ikke helt hvordan han jobber, men han må jo være hjemme av og til også. Jeg selv ser ikke hvordan jeg skulle klart meg med Tipp hjemme hver eneste dag og uten at mannen kunne avløse meg litt med både husarbeid og Tipp, og jeg kjenner at det er godt at Tipp skal være i barnehagen 3 dager i uke nå når babyen kommer også - da får han liksom få være 3 år og leken mens jeg konsentrerer meg om meg og babyen (og dette er bra for oss fordi Tipp faktisk trives i barnehagen). Her er det mannen som har det hovedsaklige ansvaret for henting og levering, så det blir ikke så mye ekstra på meg med tanke på å komme oss ut døra :)

Poenget i alle fall, for det var ikke meningen å promotere barnehage, var at jeg håper mannen din tar sin del av ansvaret slik at du også får koble av inn i mellom. For det er tross alt en fulltidsjobb å gå hjemme med barn også , du trenger dine pauser på samme måte som han trenger sine selv om han er UTE og jobber...

:stryke:

Sofia
13 Nov 2007, 20:26
Tinamor: Kan du tenke at det faktisk er når vi bryner oss litt på hverandre at vi vokser som mennesker. At det er de dagene som går litt på tverke vi virkelig lærer noe av? Sånn forsøker jeg å tenke, selvom det ikke alltid lykkes. Glad i deg!

Østens perle
13 Nov 2007, 21:00
Hei, Tina!
En ting du skal ta med deg iallefall er at du IKKE er den eneste som føler det slik. Det er det flere som bekrefter her ser jeg. Jeg har hatt en tøff tid med mine små siden vi kom hjem fraThailand, men nå synes jeg det går mye bedre - alle har det bedre. Og selvsagt - da kommer energien tilbake også - og da klarer man å være mer den man ønsker å være.

Du har fått masse fine svar, og jeg tar selv med meg mange gode råd fra denne tråden. Her er noe av det jeg tenker på.

Selvom begge barna mine er veldig knyttet til meg, spiller pappa her i huset en VELDIG viktig rolle. Ikke alt han får lov å hjelpe barna med, men han er min beste støtte! (kanksje dumt å si det her når han ikke har fått vite det selv en gang???) Bare det å få annerkjennelse for den jobben jeg faktisk gjør - bekreftelse på at han skjønnner at det er tøft - at jeg ikke trenger å klare alt - sånne ting er viktig for meg og gjør meg tryggere på at jeg fungerer som mamma. Får du det?

Når jeg begynte å overse noe - ikke kjefte for alt - ble ting bedre. Noen ganger må man bare gi beskjed, og noen ganger kommer det hardt ut. De gangene jeg har klart å ta litt lett på det som skjer, ikke lage så stort nummer av det, men heller si "oy....du, skal vi ta å bygge litt med klossene?", går det som oftest mye bedre. Blir jeg sint, blir situasjonen ofte mye verre.

Klarer du å snu litt opp ned på det? Hvis Prinsen's behov blir dekket, så klarer du å dekke minste jenta sine behov? Han er liten, bare noen månder eldre enn min minste - og hun er liten. Det er utrolig tøft, man føler man blir spist opp av og til. Jeg tenker at hvis han føler at han blir prioritert - at han kommer "først"? Klarer du å ta han med på gjøremål? Utolig hva de får til de små - de kan faktisk være til hjelp og så synes de det er gøy! Jeg tenker; vaske, støvsuge, skrelle løken, ta av emballasje til mat du skal bruke, vaske poteter.....mye de kan settes til som gjør at de føler at de bidrar og får være med. Jeg vet godt hvordan det er - at om man bare kunne fått fred til å lage mat, vaske opp.....vel, om det ikke er noen mulighet, så er det veldig greit å sette dem til noe slik at de kan være med. Da blir det hyggeligere for både store og små!

Uff - jeg vet det er utrolig tøft - og tro meg - jeg har vært noen runder med meg selv. Jeg har nok desverre blitt kjent med et temperament jeg ikke trodde jeg hadde siden vi ble to barn. Heldigvis hadde de rett de som sa: Det blir bedre!!!!

Tenker på deg! Masse klemmer!!!

fillolin
20 Nov 2007, 22:47
Det jeg trenger er litt mer tid til mine ting, i går etter at alle andre i familien hadde sovnet satt jeg her en stund og skrev og leste litt, det var deilig.

Tenkte bare jeg ville nevne en erfaring jeg har gjort meg; de første månedene sovnet jeg ofte sammen med Lille Blomst. Og sov til vi våknet.Da ble det lite tid til meg og mine ting. Og kanskje nesten for mye søvn... Derfor begynte jeg å stå opp veldig tidlig om morgenen dersom jeg hadde sovnet sammen med henne. Avhengig av hvordan en har det med å stå opp så var det faktisk veldig deilig å møte en ny dag fra den var ny, bare nyte en kopp kaffe mens verden våknet og være opplagt og uthvilt når ting skulle gjøres - mye mer effektivt å ta husarbeidet da enn om kvelden. Nå kan jeg få mer av kvelden for meg selv, men hender jeg velger morgenen likevel ;)