PDA

Se full versjon : Jeg tenker så mye på dette med oppdragelse om dagen



Zoë
19 Nov 2007, 01:40
Jeg leste nettopp en tråd på et annet forum og ble litt inspirert til å skrive litt her.

Storebror er 3,5 år og lillesøster er 15 mnd. Nå har alvoret begynt for fullt. Lillesøster skjønner mer og mer av sine egne handlinger og digger å gjøre slikt som vi ikke setter særlig pris på, og storebror er jo i den rette alderen for aktiv protestering.

Jeg har ikke lest så veldig mange bøker. Jeg leser tregt og er kronisk trøtt, men har da skummet litt i div Jesper Juul og Sears. Jeg føler at disse forfatterne gir rom for å være menneske fullt ut. Vi har alle gode og dårlig sider, gode og dårlige dager. Når jeg leser Sears så tenker jeg at han på mange måter er rimelig mainstream, men likevel mild og varsom. Slik jeg leser ham så har han samfunnet barnet skal leve i veldig i tankene. Og det synes jeg er viktig. Jeg tar selvsagt høyde for at samfunent han har som referanse er ulikt det samfunnet jeg lever i. Jeg er føler meg veldig mainstream, selv om jeg ser at jeg gjør mye anerledes enn de fleste andre jeg kjenner. Så når jeg leser om de som mener at ros er manipulering, belønning er straff og konsekvenser er fy, fy blir jeg helt svett. Jeg vet at jeg ikke er et edelt nok menneske til å kunne gjennomføre en slik oppdragerstil.

Jeg får litt noia og tenker at jeg må melde meg ut av alle AP-fora og bare henge på DiB. Jeg kan jo umulig være ap som manipulerer barnet mitt til å gjøre et eller annet mot en belønning. Dessuten har jeg konsekvenser for enkelte handligner. Jeg får ikke til å bare være rolig og avbalansert og forklare og forklare og forklare. Når jeg for n'te gang har forklart hvorfor han ikke kan slå/dytte lillesøster og han fortsatt gjør det, da blir jeg "el klikko".

Jeg prøver jo alltid å forklare hvorfor noe ikke er lov, være i forkant av situasjoner, være god rollemodell osv. Jeg skjønner ikke hvorfor ros skal være galt. Liker ikke alle å få ros? Jeg gjør det ihverfall. Hvorfor kan jeg ikke si til barna mine at de er flinke? Jeg er enig i at ordet flink ikke passer i alle settinger (f.eks når de har spist opp maten sin), men jeg synes virkelig at de er flinke av og til.

Er det kanskje balansen mellom ros/konsekvenser/belønning og forklaring/god rollemodell/osv som avgjør om man er ap eller ei. Jeg sier jo aldri at de må spise opp maten sin for å få dessert. Jeg sier ikke åh, så flink, når storebror bare skribler tull på et ark, men jeg kan si det når han tegner flotte hodefotinger eller skriver bokstaver. Jeg disser heller ikke tulletegningene hans, jeg snakker heller om hvor gøy det er å tegne- er bare generelt entusiastisk ifht den aktiviteten han bedriver. Er jeg helt teit som roser barna mine når de hjelper meg eller gjør noe jeg synes er bra?

Takk for at du orket å lese tankene mine! :klemse:

__________________________________________________ ________________________________________________
Huff, dette tror jeg ble litt rotete. Jeg er bikkjetrøtt og burde vært i seng for lengst. Orker ikke lese over innlegge nå, jeg får heller redigere litt i morgen :ammetaake: Si i fra om noe er veldig uklart. Håper dere skjønner hva jeg mener...

Eple
19 Nov 2007, 02:07
Jeg smiler og smiler når jeg leser innlegget ditt. Rett og slett fordi jeg føler jeg kjenner deg (selv om vi ikke har møtt hverandre)

:hjerteskilt:

Skal fort skrive noen tanker som kommer i hodet mitt nå litt sent på kveld.

MItt mål er ikke å være "en rolle" eller "et modus". Målet mitt er å være "Eple" med hele meg. Jeg vil ungene mine skal lære mennesket Eple å kjenne, ikke bare en gentle rollemodell. Og da må jeg være ærlig, vise alle mine sider. Også de kjipe. Jeg må tillate meg selv å ha dårlige dager, jeg må kunne le av meg selv, jeg må forstå at alt jeg gjør bygger enten tillit opp eller river ned... Men de dumme tingene jeg gjør kan faktisk bygge tillit opp hvis jeg bare vet hvordan. Eks- jeg har ikke dagen og overreagerer. I ettertid snakker jeg med ungene og beklager det som ble sagt. Jeg innrømmer at jeg ble for sinna og at de ikke hadde skyld i det. Kan gjerne forklare hvorfor lunten var kort (eks hodepine) Dette lærer barna av! Hvis vi tenker det motsatte- "se hvor sint du fikk meg- du vet jeg hater slik grising!"

Og om belønning, straff, og manpulering ang ros.

Jeg forkaster ikke all form for belønningsystemer. Eks så tror jeg det kan hjelpe når "toget har sporet helt av"- dvs at kommunikasjonen har låst seg helt og man trenger en måte å få toget på sporet igjen om du forstår. Ved klasseledelse så vet jeg at når klasser har "friket ut" så er det en bedre måte å komme i kontakt med elevene feks enn å kjefte. Men å bruke belønning i alle sammenhenger er jo ikke naturlig- og kan virke mot sin hensikt. Eks- hvis man belønner for å spise grønnsaker. Det tror jeg kan virke motsatt og skape aversjon. Men å involvere er jo også en slags belønning- og det er jo bare så effektivt!:D Eks- i stedet for å gi barnet en slikkepinne i butikken for at h*n skal "være snill" så gi barnet oppgaver. Feks at det kan hente ting, bestemme hvilken frukt, frokostblanding etc. Da blir på en måte samarbeidet en slags belønning- eller?

Ros? Alle elsker anerkjennelse.:) Den skadelige rosen er hvis den er entydig og det er kun den type oppmerksomhet barnet får. Eks "å så pen du er" får jenta høre... og bare det. Eller gutten som kun får positiv oppmerksomhet fra far når han får gode karakterer. Da føler barnet at de elsker kun den flinke eller pene utgaven av dem- og resultatet er lav selvfølelse. Jeg kjenner jeg føler veldig behov for å formidle at jeg elsker gutta også når de "driter seg ut" eller ikke er "perfekte"- at jeg elsker dem uten betingelser.

Ut over det så må jeg si- ungene mine kjenner meg som en smilende, kysseglad, morgengretten, entusiastisk, rotete, vimsete, ærlig og lettrørt og til tider litt hissig mamma. Akkurat slik jeg er. Ikke slik noen forfattere har beskrevet en drømmemamma!:regn:

Det var noen rotete skriblerier fra meg i natten.

Eple
19 Nov 2007, 02:09
[QUOTE=Zoë;137721__________________________________ ______________________
Huff, dette tror jeg ble litt rotete. Jeg er bikkjetrøtt og burde vært i seng for lengst. Orker ikke lese over innlegge nå, jeg får heller redigere litt i morgen :ammetaake: Si i fra om noe er veldig uklart. Håper dere skjønner hva jeg mener...[/QUOTE]

Jeg er også helt supertrøtt, men jeg liker å filosofere litt sent på natt jeg da;)

Zoë
19 Nov 2007, 08:43
Eks- jeg har ikke dagen og overreagerer. I ettertid snakker jeg med ungene og beklager det som ble sagt. Jeg innrømmer at jeg ble for sinna og at de ikke hadde skyld i det. Kan gjerne forklare hvorfor lunten var kort (eks hodepine) Dette lærer barna av! Hvis vi tenker det motsatte- "se hvor sint du fikk meg- du vet jeg hater slik grising!"
Ja, slik tenker jeg også. Av og til føler jeg er at sinnet er berettiget og da forklarer jeg hvorfor jeg ble sint. Hvis sinnet var uberettiget ber alltid om unnskyldning og forklarer hvorfor jeg ble sint.


Jeg forkaster ikke all form for belønningsystemer... ...Men å bruke belønning i alle sammenhenger er jo ikke naturlig- og kan virke mot sin hensikt. Eks- hvis man belønner for å spise grønnsaker. Det tror jeg kan virke motsatt og skape aversjon. Men å involvere er jo også en slags belønning- og det er jo bare så effektivt!:D Eks- i stedet for å gi barnet en slikkepinne i butikken for at h*n skal "være snill" så gi barnet oppgaver. Feks at det kan hente ting, bestemme hvilken frukt, frokostblanding etc. Da blir på en måte samarbeidet en slags belønning- eller?
Enig. F.eks storebror var sånn passe krakilsk i går. I stedetfor å kjefte spurte jeg om han ville hjelpe meg å knuse egg i en bolle osv. Han ble fornøyd og blid og jeg unngikk å bli sint og sur. I butikken er det skattejakt på ulike varer. Ingen belønning ved matbordet. værsågod her er maten, spis hvis du vil. Vi vektlegger heller hvor hyggelig det er med hans selskap ved matbordet enn det faktum at han bare pirker i maten og spretter videre. Ved frokost kan vi snakke litt om at det er viktig å ha spist litt slik at han orker å leke (mat er som bensin for kroppen), men det er ingen tvang. Vi forklarer også at han kan bli sliten og ikke orke å leke så mye om han ikke spiser.


Jeg kjenner jeg føler veldig behov for å formidle at jeg elsker gutta også når de "driter seg ut" eller ikke er "perfekte"- at jeg elsker dem uten betingelser.
Ja, ikke sant!


Ut over det så må jeg si- ungene mine kjenner meg som en smilende, kysseglad, morgengretten, entusiastisk, rotete, vimsete, ærlig og lettrørt og til tider litt hissig mamma. Akkurat slik jeg er.
Det er vel i grunnen en bra beskrivelse av meg òg ;)


Jeg får kanskje vente med å melde meg ut av Ringblomst da :fnis:

Eple
19 Nov 2007, 09:21
Melde deg ut? Nei- ta kommer jeg til Trondheim og hytter med neven!:banne:

Ikke særlig nvc :fnis:


En ting til jeg kom på når jeg lå og tenkte i natt- hvis metodene tar stor plass kommer de i veien for den mulighet vi har til å bli kjent med hverandres personligheter. Med metodene så mener jeg ros, straff, belønning. Hvis foreldrene bare oppleves som "adferdsmoderatorer" blir man ikke nære i relasjonen.

:regn:

Zoë
19 Nov 2007, 09:43
Du er så smart Eple. Jeg får noia av de som anser en metode som så hellig at å gjennomføre en metode er mer viktig enn hensynet til barnet. Da mener jeg at metoden/personen har feilet.

Nei, jeg skal ikke melde meg ut. Det er bare det at etter å ha lest litt på et annet forum så føler jeg at jeg ikke er ap :trist: Føler meg så mainstream at det er hyklersk å være her. En liten tur innom DiB retter opp det inntrykket da, der inne er jeg jalla så det holder :knegg:

Eple
19 Nov 2007, 09:51
Ja alt er relativt:knegg:

Men jeg er ikke sånn "uten noen regler hippie og vi bare flyter med livet mamma";) Det tror jeg ikke det ville blitt mye balanse i denne familien av.

Zoë
19 Nov 2007, 10:01
Nei, bevares. Uten regler og struktur hadde iallefall jeg gått nedenom og hjem.

Filipine
19 Nov 2007, 10:08
Du er så smart Eple. Jeg får noia av de som anser en metode som så hellig at å gjennomføre en metode er mer viktig enn hensynet til barnet. Da mener jeg at metoden/personen har feilet.


Det er viktig å ikke bli mer katolsk enn paven. Jeg blir mer og mer religiøs i oppfatningen om at det viktigste i alt man gjør, er balanse.

Serendipity
19 Nov 2007, 13:55
Helt enig med Fillipine :nikker:

Jeg på ingen måte en mamma etter bøkene til Juul og Sears, i alle fall ikke Juul. Selv om jeg bestreber meg litt etter å være mer som han mener foreldre skal være. Men aller mest er jeg meg selv, en sint mamma når Tipp for fjortende gang gjør noe jeg har sagt og forklart at jeg ikke liker at han gjør. Jeg ser meg selv som en nær mamma, en mamma som prøver av hele meg å se personen Tipp, og da føler jeg at jeg er på god vei :)

Sommerfugl
19 Nov 2007, 14:02
Så fin denne tråden var! :heart:

Thinkerbell
19 Nov 2007, 14:12
Jeg har ikke engang lest hele innlegget ditt, da jeg hadde tid var jeg for trøtt og nå har jeg mel og chinchillasand utover hele kjøkkengolvet. Svaret fra meg blir derfor kort.

En av de små tingene som har hjulpet oss i foreldrerollen er en kommentar fra en psykolog jeg kjenner. Da jeg var gravid fortalte han at de foreldrene som for de mest balanserte barna er foreldrene som etterstreber å være gode nok.

Og det mestrer vi, alle her inne. Du også.

fillolin
20 Nov 2007, 23:18
Tja... noen ganger er det vel kanskje ikke nødvendigvis praksisen vår som avgjør hvor vi hører hjemme, men hvilke idealer vi har.
Bare noen tanker jeg fikk når jeg leste det første innlegget: personlig synes jeg både belønning og ros kan være helt OK, i gitte situasjoner. Problemet med begge er at de ofte flytter fokus fra indre følelser og indre motivasjon og over på det ytre. Det er altså ikke rosen eller belønningen i seg selv som kan være uheldig, men at barnet mister fokus på egne opplevelser og selve aktiviteten og blir opptatt av andres følelser og reaksjoner. Hvis det derimot mangler indre motivasjon eller barnet allerede har vendt oppmerksomheten utover ("hva synes du, mamma?") stiller det seg jo litt annerledes. Og når en først skal rose, så blir rosen ofte for lite spesifikk. Da har den liten effekt (hvis det er det en er ute etter) og kan skape usikkerhet.
Ja, ja, dette er jeg opptatt av, da... ;)