PDA

Se full versjon : Hva gjøre når barnet slår?



Snuskerusk
06 Dec 2007, 13:41
Rusketusket har det litt tungt ogvondt innimellom, etter at han måtte begynne å dele mammaen sin med to babyer. Så han har begynt å slå meg og pappaen, og slår også babyene av og til.

Har dere gode råd for hvordan takle dette? Vi prøver å fortelle han at det gjør vondt, og så prøver vi å vise han at han skal stryke og være god heller. Er dette nok, eller?

Løvemamma
06 Dec 2007, 14:12
Han er vel på jakt etter oppmerksomheten deres ved å gjøre det - og den får han jo også da. Så jeg ser ingen hensikt i å "kjefte" utover å være tydelig på at det ikke er ok og en forklaring om konsekvensen (får vondt). - Slik dere gjør. Ellers ender det lett i "negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet".

Dette med søskensjalusi er jo ganske vanlig og det finnes nok like mange løsninger som det finnes barn. Men mitt beste tips er nok å prøve å demme opp for det som trigger sjalusien som mest. Feks ar han ikke trenger sitte mitt oppi når babyen ammes og slikt. Kanskje dere klarer å organisere inn litt tid der ene av dere BARE er med ham og det ikke er snakk om noe baby i det hele tatt. Når babyen sover, kan dere tre finne på noe gøy å leke. Det er ofte bare en liten investering som skal til for å demme opp for den verste sjalusien.

JifraNord
06 Dec 2007, 16:37
Jeg har gjort akkurat det samme som dere... sagt at det gjorde vondt og at det ikke er lov å slå men heller kose og klemme.. da stryker nordjenta istede.. vet ikke andre gode løsninger...

Vims
06 Dec 2007, 16:43
Kanskje dere også kan speile de følelser dere antar han har?
Når han slår, si at uff, nå skjønner jeg at du vil ha mamma alene litt, du er sikkert lei babyene nå. Og så legge til rette for at han da kan få litt alene tid? Eller noe sånt? Det er kanskje ikke så lett å skulle kose med babyene istedenfor, hvis slåingen kommer fordi han er skikkelig sur på dem fordi de tok mammaen fra ham. Det blir kanskje litt som å måtte stå på gangen og si unnskyld til det barnet som spente bein på deg i skolegården... (traumer fra egen skoletid dukker stadig opp :knegg:)
Heller gi positive tilbakemeldinger når han gjør noe bra.

Eple var alltod så flink til dette med sine gutter, husker jeg. Fikk eldste mann engasjert i det som skjedde. Han fikk være med å tenke, hvorfor gråter lillebror, hva vil han, hva kan vi gjøre. Han fikk være med å gjøre ting. Smøre , bytte bleie, hente teppet og sånn. Og samtidig masse akksept på at dette sikkert også er litt kjipt, når de voksne må være så mye med babyen. Kanskje Eple har noen gode råd?

Hvis dere ser på forhånd hvilke situasjoner han blir lei i, så går det kanskje ann å komme dem i forkjøpet, slik at han får deres oppmerksomhet når han IKKE velger å slå.

Ellers så er det en bok som handler om søskensjalusi, den var fin, men husker ikke hva den heter. Jeg vil ha et søsken, eller noe sånt?

Sofia
06 Dec 2007, 19:10
Har dere gode råd for hvordan takle dette? Vi prøver å fortelle han at det gjør vondt, og så prøver vi å vise han at han skal stryke og være god heller. Er dette nok, eller?
Ja. Jeg tror det er viktig å se dette som et maratonløp som ikke gir resultater med en gang. Også er det viktig å se følelsene bak - og det gjør dere jo - dere forstår hvorfor dette skjer.

Vi hadde mye samme erfaring med Lille My da hun ble storesøster, og for meg har det vært superviktig å bare godta at det er en en enorm omveltning å få småsøsken, og spesielt når man er liten selv. Også må man godta at den "uønskede" oppførselen bare er en måte å uttrykke dette på. Akkurat som dere gjør, Snuskerusk. :klemse:

Marigold
06 Dec 2007, 19:15
og han har ikke fått søsken. Og hiver ting. Men han skjønner at han ikke får lov til å hive ting i bilen. Han gjorde det en gang, traff meg nesten i hodet. Da stoppet jeg bilen og sa at ;«Det får du ikke lov til. Vi kan ikke kjøre med en gutt som hiver.» Det skjønte han.
Jeg tror jeg hadde sagt fra tydelig at å slå babyene ikke er lov. På samme måte som det ikke er lov å løpe ut i veien, eller andre ting som kan være farlig.
Og ellers er sikkert alene-tid med en av dere et flott råd. Og å speile følelsene hans.

Sjalusi går heldigvis over. Lykke til. :klemnisser:

-diab-
06 Dec 2007, 19:22
Og vesla vår slår også - ingen baby her heller. Vi også sier at det ikke er lov å slå mor (stort sett bare meg som blir slått) og at jeg kan få vondt. Har ikke hjulpet ennå, men håper det gjør det på sikt. Heldigvis har hun ikke så mye krefter ennå...

Augusta
06 Dec 2007, 20:15
Masse klemmer til deg, Snuskerusk! Vi har slitt, og sliter enda med sjalusi, og jeg håper dere finner ut av det! Har ikke noen flere råd enn de du allerede har fått. Får håpe Rusketusket snart finner ut at småsøsken er greie å ha, og at det er greit å dele på mammaen sin.

Hjertemamma
06 Dec 2007, 20:50
Vi hadde både slåing og biting av baby i sommer, men allerede nå har de kjempestor glede av hverandre. Broren er den personen hver av de blir aller gladest for å se. Når eldstemann blir sint nå og vil flytte hjemmefra sier han alltid "Å bare bo med lillebror". Jeg blir så glad om hjertet av slikt siden det er helt uvant for meg, enebarn som jeg er.

Vet ikke hva vi gjorde for å komme hit foruten å prøve å gi oppmerksomhet til eldstemann og ta tida til hjelp. Når babyene blir så store at de ser og gir oppmerksomhet til storebror så går mye seg til av seg selv.

Tina
06 Dec 2007, 22:08
Jeg gjør som deg, når jeg ikke blir rasende :flau: Når han slår henne trigger han mye sinne i meg.
Når jeg klarer å være sik jeg ønsker gjør jeg som deg, og snakker om hvor vanskelig det nok er når jeg er opptatt med Snuppa.

Jeano
06 Dec 2007, 22:34
Da jentene var lei av at jeg brukte så mye tid med bobble, så fortalte jeg de at det var de jeg hadde kjent lengst og at det var de som var dypest inn i hjertet mitt.

Snuskerusk
06 Dec 2007, 22:51
Takk for fine svar. Visste jeg var inne på noe riktig.

I går var bestemora mi her. Og da slo Rusketusket Lille Snupp. Bestemora mi reagerte da med å si med sint stemme "FY FY!" til Rusketusket. Jeg ble lynforbannet. Følte med engang at det er feil, feil, feil metode, uten at jeg kunne gi et eksagt svar på hvorfor. Men det blir bare så feil å reagere på en sånn måte på en helt naturlig reaksjon. Og han er jo bare 20 mnd, lillegutten min...

Og så må det tilføyes, at jeg da fikk til svar at barna må refses, det gjør de som elsker barna sine. BULLSHIT!:iflammer:

Kvakk
07 Dec 2007, 06:54
Vi har generellt hatt veldig lite sjalusiproblemer. Men de gangene det oppstår, er når jeg er sliten og ikke gir Tulla nok oppmerksomhet. Tulla er litt eldre da og forstår godt hvordan man kan kose istedet for å slå. Så det viser jeg ikke. Hvis ting blir voldsomt tar jeg med Kvakklingen ut av situasjonen og sier at vi ikke kan sitte ved siden av noen som slår. Prøver så å si at jeg veldig gjerne vil kose henne også, men da må hun ikke slå. Det beste er å være i forkant å tilby mammakos hvis det ser ut til å bygge seg opp for henne. Som sagt går
alt bra her så lenge jeg har overskudd

Eple
07 Dec 2007, 08:53
Takk for fine svar. Visste jeg var inne på noe riktig.

I går var bestemora mi her. Og da slo Rusketusket Lille Snupp. Bestemora mi reagerte da med å si med sint stemme "FY FY!" til Rusketusket. Jeg ble lynforbannet. Følte med engang at det er feil, feil, feil metode, uten at jeg kunne gi et eksagt svar på hvorfor. Men det blir bare så feil å reagere på en sånn måte på en helt naturlig reaksjon. Og han er jo bare 20 mnd, lillegutten min...

Og så må det tilføyes, at jeg da fikk til svar at barna må refses, det gjør de som elsker barna sine. BULLSHIT!:iflammer:

Typisk kommentar fra en annen generasjon... Men de mente jo det var helt rett! Like mye som vi mener at det ikke er det... De hadde også mye sterke føringer på hva som var "fasiten" den gang enn vi har nå. Ikke for å forsvare, men jeg kjenner det igjen.

Og Vims (min søte venninne :D ) sier så var vi veldig i forkant med Eplegutt da han ble storebror. Vi voksne samarbeidet veldig slik at han ikke skulle føle seg glemt + at vi snakket mye om de kjipe følelsene som kunne komme. Da ble han ikke frutrert når de kom heller- han visste vi ville møte dem. Må legge til at han var veldig verbal og de gangene vi ikke fikk til å bare snakke så tegnet vi sammen. Vi tegnet mye tegneserier- jeg tegnet og han sa hva som ble sagt. Jeg har en helt herlig side med en historie om en gutt og hans lillebror. Han slår lillebror og Eplegutt sa hva som skulle stå i snakkebobblene. Guri- jeg må se om jeg finner den! Skal lete i kveld og så prøve å fotografere-

Det med å tegne følelser og ansiktsuttrykk er noe jeg har gjort med barn i skolesammenheng også. En gutt som hadde et fattig språk låste seg når han ble sinna. Han klarte ikke forklare hva som hadde skjedd eller hvordan han følte. Helt til jeg kom med blyanter og papir... Da kom det frem at han sto alene og følte alle var mot ham. Han tegnet seg selv liten og de andre store, med store munner som det kom store ord ut av. Selv var han uten munn:leiseg: Det var første steget til å sette ord på følelser for ham. (Tegningen ble brukt som eks i mange sammenhenger)

fillolin
08 Dec 2007, 23:59
Ser du har fått gode råd, som også er i tråd med det jeg selv har observert hos noen foreldre i samme situasjon som jeg har stor respekt for og tro på. Bare en ting som slo (sic!) meg nå; har han noe å kose seg med når babyene koser seg (med dere), hvis det er en vanskelig situasjon. F.eks. hvis de skal ammes; har han et koseteppe eller kosedyr, kan han høre på musikk, drikke melk eller spise eple eller lignende, altså for å forebygge og for å vise tydelig at dere ser han og vil gjøre noe for han? Ellers er det klart at dette må være veldig krevende for han, med to nye søsken. Kanskje noe å snakke om når alt er rolig også, og han er alene med en av dere, at det er krevende og at dere ser og anerkjenner den jobben han gjør. Han forstår selvfølgelig ikke alt men kan oppfatte hovedbudskapet likevel. Og så finnes det jo barnebøker som behandler dette, kanskje det er en innfallsport? For å illustrere: Her i huset har vi akkurat oppdaget boka "Påls bil" - Pål slår når det kommer ei jente som vil leke med bilen hans. Lille Blomst har vært litt plaget med sjalusi og brukt kroppsspråket litt for mye (for å si det slik, til tross for at hun er en veldig verbal jente ellers) og hun ble veldig konsentrert om denne boka. Åpenbart at den satte igang mange, mange tanker og at det var fint for henne å lese den. Og så kan vi snakke om dette uten at det handler om henne, i tillegg til at boka jo også gir en løsning på problemet.

fillolin
09 Dec 2007, 00:11
Og så må det tilføyes, at jeg da fikk til svar at barna må refses, det gjør de som elsker barna sine. BULLSHIT!:iflammer:

Har lyst til å dele en historie med dere. Det er fra en tale Astrid Lindgren holdt i 1978 da noen fremdeles trodde på korporlig refselse også. Hun taler selvfølgelig imot og forteller om en gammel dame hun hadde møtt: "Hon var ung mor på den tiden när man ännu trodde på det där "Spar på riset og du fördärvar pilten", det vill säga hon trodde egentligen inte på det, men en gång hadde hennes lille pojke gjort någonting, så hon tyckte han måste få en risbastu, den första i sitt liv. Hon sa åt honom at han själv skulle gå ut och ta reda på ett ris åt henne. Den lille pojken gick och var länge borta. Till sist kom han gråtande tillbaka och sa: Jag hittade inget ris, men här har du en sten som du kan kasta på mig. Då började mamman också gråta, för hon såg plötsligt alltihop med barnets ögon. Barnet måste ha tänkt att "min mor vill faktisk göra mig illa, och då går det väl lika bra med en sten". Hon slog armarne om honom, och de grät en stund tillsammans. Och sedan la hon stenen på en hylla i köket, och där fick den ligga kvar som en evig påminnelse om det löfte hon gav sig själv i den stunden: aldrig våld!"

Jeg synes dette en en veldig sterk historie, og veldig illustrerende og et godt eksempel på hvorfor vi tenker som vi gjør. Og tenk så heldig denne mamma'n var, som hadde et barn som fikk henne til å se. Og tenk på alle de stakkars foreldrene som har følt seg presset i den ene eller andre retningen eller som trodde de gjorde det rette, når de ser på det i ettertid eller når andre sier det de gjorde var feil. Tenk så vondt det må være, og så lett det må være å forsvare seg selv ved å si at det var rett...