PDA

Se full versjon : NÆI og slåing...



ilder
13 Nov 2006, 14:56
Ser det har vært noen lignende tråder tidligere, men det gjelder stort sett LITT større barn enn mitt... Sønnen min er altså 17 mnd, og han går i barnehage hver dag, noe han har gjort siden august. De sa ganske tidlig at han var fullstendig fryktløs i barnehagen, han går gjerne løs på 5-åringer hvis han vil ha lekene deres og sånn... Jeg har alltid tenkt at det er synd at det får slikt utløp, men at han tross alt virker veldig trygg og selvsikker. Han er minst på avdelingen, så de andre er jo mer "avanserte" enn ham i språk og lek.

Den siste måneden har han også begynt å slå og si NÆÆÆÆI mens han kniper øynene sammen og ser skikkelig sånn "omen-child" ut. Han slår oss foreldrene, andre barn i barnehagen (der lugger han visst litt også), besteforeldrene kan få seg en smekk osv. Her diskrimineres ingen!

Jeg synes dette er litt sårt og rart. Hverken jeg eller mannen min var slik da vi var små, uten at det nødvendigvis har noe å si. Jeg merker at jeg blir både irritert på sønnen min og usikker på om vi gjør noe galt siden han er sånn. Føler at han er litt liten for "trassalder" altså! Men samtidig er han akkurat i brytningsperiode når det gjelder språk + at han har kuttet ut ettermiddagslur, noe som selvsagt kan ha noe å si.

Vi leker ofte ganske voldsomt hjemme hos oss, vi kiler og kaster ham rundt og løper rundt og kaver fælt - ler høyt og mye. Kanskje han har vanskelig for å skille mellom lek og slåing? Samtidig SER jeg jo at han er sint - ansiktsuttrykket hans er ikke til å ta feil av. Av og til er det sånn at jeg nesten dukker automatisk når han kommer mot meg fordi jeg tror han skal slå.

Det skal sies at det selvsagt ikke er sånn hele tiden!! Vi koser oss masse, og han er kjærlig og god og ler og koser seg. Men denne slåingen er jeg sånn i tvil om hvordan vi skal takle. Vi sier nei, prøver å få ham til å forstå at det gjør vondt og at han må være forsiktig. Avledning er jo en annen manøver, men av og til orker vi ikke det altså - da sier vi bare nei og ferdig med det.

Er det helt fånyttes eller? Det funker jo tydeligvis ikke! Annet enn at han kanskje forstår at han gjør noe galt. Han har jo ikke noe språk (annet enn mamma, pappa, ball og banan, hehe), så selv om vi prøver å forklare er han liksom litt liten til å ta det inn over seg.

Hjelp, dette ble fryktelig langt, men vil så veldig gjerne ha noen innspill! Si at det går over!

Marigold
13 Nov 2006, 15:14
Alle perioder med barn gå over - også de gode - så de må nytes fullt ut.
Jeg synes akkurat det at barn slår er litt leit, og veldig uheldig i forhold til andre barn. (Jeg vil jo gjerne at Leo skal være likandes)
De gangene Leo har slått noen av oss, har vi avsluttet den aktiviteten vi har holdt på med, eller ikke gått inn i den. La oss si han kommer med en bok og klabber den i hodet på oss. Da blir det ikke noe lesing. Eller hvis vi ser på barnetv sammen og han slår meg. Da sier jeg at nå ble jeg lei meg og reiser meg og går. Jeg kan godt komme fort tilbake, men da får han en rask respons på at det ikke er ok å slå. Det skulle bare noen få sånne hendelser til så sluttet Leo å slå.

Lykke til.

ohelene
13 Nov 2006, 15:24
Eg har opplevd veldig frustrerte barn i den perioden der dei gjerne vil formidle seg og ikkje har nok språk til det - veldig naturleg og forståeleg.

Er det mogeleg for deg/dokke å gå ut av situasjonen når han slår. Seie at dette vil de ikkje og så gjere deg utilgjengelig for slag (reise deg opp eller ta eit steg bak). Ignorering er ein metode ein jo brukar dersom ein trøstar andre barn (søsken, andre barn i barnehage) uten å gi oppmerksomet til den som slår/luggar/bit og dette vil vere litt av det samme. Seie høgt til seg sjølv korleis ein opplever å bli slått slik at han kan høyre det - uten å overdramatisere.

Eg har sjølv hatt ei som agerte ut mot andre barn nesten heile fyrste halvåret i barnehagen. Ho har også gjort lignande ting heime mot lillebroren. I barnehagen var reaksjonen å seie nei og gi henne alternativ. Alternativet var å klappe heller enn å slå som kanskje kan vere greitt med så små barn. Mi var ca 2½ då ho begynte i barnehagen.

Dersom det vedvarer lenge og både heime og i barnehagen ville eg ha teke det opp med t.d. helsestasjonen.

Sofia
13 Nov 2006, 17:35
Ilder - for det første så tror jeg han forstår mye mer enn du tror. Selv om han har et begrenset ekspressivt språk, så forstår han mange flere ord og sammenhenger enn de han aktivt kan bruke. Så jeg tror at forklaring er evig bra. Det kommer hvertfall ikke noe ut av å ikke forsøke.

Dessuten - jeg har tro på å fokusere på det som fungerer. Å gjenta "ikke slå, ikke slå" gjør bare at fokuset på slåing blir mye større enn det egentlig fortjener. Lille My har aldri slått andre barn (såvidt jeg vet...) - men hun har slått pappaen og meg. I de situasjonene har jeg fjernet hånden hennes forsiktig, holdt den fast litt, og rolig sagt at mamma ikke synes det var noe greit, og at det gjorde vondt. Også har vi fortsatt med andre ting - og ikke dvelt ved det negative. Det virker ikke nødvendigvis på kort sikt, men hos oss har hvertfall dette sluttet.

Kan dere se noe mønster i når han slår - er det bestemte situasjoner som trigger det? For et barn med lite språk kan jo dette være en måte å uttrykke en frustrasjon eller noe annet på. Det er ikke lett, men kanskje kan det hjelpe å se litt bak handlingen for å se etter et budskap - noe han vil dere skal forstå.

:klem: til dere alle tre!

ilder
25 Nov 2006, 10:12
Jeg har ikke tid til å skrive så mye her inne jeg... Skulle gjerne deltatt i diskusjoner mye mer enn jeg gjør! Men tusen takk for fornuftige tilbakemeldinger!

Vi har begynt å gå ut av situasjonen hvis han slår nå. Hvis det passer sånn selvsagt. Vi kan jo ikke gå hvis han sitter i badekaret eller får ny bleie osv. Dette går sikkert litt i perioder, for etter jeg skrev dette synes jeg han har slått mye mindre. Kanskje det hjalp å få noen andres tanker rundt dette + lufte mine egne frustrasjoner?

Jeg tror det er mange forklaringer på slik slåing. Lille bassen er f.eks. minst i barnehagen, og det er jo en måte for en liten tass uten språk å gjøre seg "forstått" på. Og så tar han med det reaksjonsmønsteret hjem. Noen ganger er det lett å forutse slåingen - hvis han må gjøre noe han ikke vil, eller hvis noen invaderer "intimsfæren" hans uten at han er klar for det selv. Men det kan også komme sånn helt ut av det blå, og det er de situasjonene som er vanskelig.

Jeg synes de er flinke i barnehagen til å snakke med oss om det, og ikke legge altfor mye vekt på det. En av de ansatte i barnehagen sier "Han er så full av følelser! Han kan bli kjempesint, men det går veldig fort over. Og så kan han bli superentusiastisk når vi f.eks. danser - da ler han og smiler og er helt fra seg av glede." Jeg synes det er så flott at de tenker på det på den måten. Altså, de blir jo strenge med ham når han slår også, men de ser på ingen måte på ham som et problembarn. Og de vektlegger det positive. Men det er klart det ikke er noe kult hvis han fortsetter å slå de andre barna. Han kan ikke fortsette å ta leker fra andre barn, slå når de vil ha dem tilbake og bli så sint at han sparker i døra etterpå...! (Dette fortalte de hadde skjedd en dag i barnehagen).

Det kan nok hende at pappaen og jeg har vært litt vinglete i måten å takle dette på også. Vi vil jo så gjerne reagere på best mulig måte! Og så gjør vi kanskje forskjellig fra gang til gang. Men vi snakker om det sammen, og prøver å bestemme oss for en "strategi", jeg er glad vi kan kommunisere på den måten.

Av og til synes jeg det er greit å bli sint også. Jeg ble f.eks. instinktivt sint en gang lille bassen slo meg hardt i hodet med en sil da han satt i badekaret... Men som regel klarer jeg å si fra på en ok måte tror jeg.

Nei, jeg har tro på at det bedrer seg jeg! Jeg synes jeg merker det allerede. Og nå har jeg ikke tid til å skrive mer, dette ble jo mer enn langt nok uansett.

Bærbar
26 Nov 2006, 21:38
Åh, vennen, W var AKKURAT likedan - akkurat rundt samme alder, og det varte - vel - kanskje 5-6 mnd før det plutselig var over! Han slo meg med flat hand over ansiktet og var SINT, han dyttet andre barn - helst de som var bittesmå og helt forsvarsløse - og var helt FRYKTELIG...

Mamma sa det som sikkert alle tenkte - "slår A deg foran W?" :knegg:

Uasnett - vi prøvde alt - kos, ros, bla bla bla - og det eneste som hjalp var faktisk at når han slo oss så satte vi ham på sofaen eller gulvet - i alle fall - fjernet han fra oss - og så gikk vi på kjøkkenet. Han kom gjerne fykende etter med hyl og skrik, og da koste vi med ham etc etc etc. - men vi var konsekvente med å sette ham fra oss når han slo oss i alle fal...


Så PLUTSELIG var det over... vet ikke om det var det som gjorde det eller om det var helt tilfeldig - men over var det plutsetlig i alle fall...

ilder
26 Nov 2006, 23:03
Åh, vennen, W var AKKURAT likedan - akkurat rundt samme alder, og det varte - vel - kanskje 5-6 mnd før det plutselig var over! Han slo meg med flat hand over ansiktet og var SINT, han dyttet andre barn - helst de som var bittesmå og helt forsvarsløse - og var helt FRYKTELIG...

Mamma sa det som sikkert alle tenkte - "slår A deg foran W?" :knegg:

Uasnett - vi prøvde alt - kos, ros, bla bla bla - og det eneste som hjalp var faktisk at når han slo oss så satte vi ham på sofaen eller gulvet - i alle fall - fjernet han fra oss - og så gikk vi på kjøkkenet. Han kom gjerne fykende etter med hyl og skrik, og da koste vi med ham etc etc etc. - men vi var konsekvente med å sette ham fra oss når han slo oss i alle fal...


Så PLUTSELIG var det over... vet ikke om det var det som gjorde det eller om det var helt tilfeldig - men over var det plutsetlig i alle fall...

Takk for at du delte dette med meg, det er alltid ålreit å høre om andre som har hatt samme erfaringer - og ikke minst at det har gått over!

Vi får se hvordan det går her i heimen framover. Takk for alle innspill altså!