PDA

Se full versjon : Noen tanker om beslutningsgrunnlag...



Liten&Stor M
26 Dec 2007, 21:51
Da jeg ble gravid kjøpte jeg en masse bøker. Der var det fine skjemaer over når og hvordan man skulle mate, legge og leke med barna sine. Det så veldig fornuftig ut med alle disse grafene og systemene for hvordan man skulle temme de umulige, skrikende barna og det var oppskrifter for ethvert problem. Jeg leste og leste og hadde planen klar og gledet meg egentlig ikke så mye til dette barnet.

Men ikke visste jeg at det kom et vått og varmt lite vesen opp på magen min der på sykehuset, som var min aller kjæreste skatt, og absolutt ikke et udyr som måtte temmes og kontrolleres ved hjelp av skjemaer.

Så nå spør jeg egentlig bare meg selv om to ting når jeg skal ta en beslutning. Hva sier mammahjertet mitt? Og hvordan ville jeg gjort det om jeg levde i et steinaldersamfunn som vår genetiske/evolusjonsmessige makeup jo egentlig er basert på.

Og svaret er som regel; fram med puppen, fram med bæresjalet eller fram med armkroken. Utrolig nok er det sjelden jeg er svar skyldig...

Magica
26 Dec 2007, 21:56
Kjenner meg mye igjen i det du skriver!

Fant
26 Dec 2007, 22:56
Så fint skrevet! :nikker:

Slik opplevde jeg det også (bare at jeg hadde ikke lest så mange bøker som deg).

Jannka
28 Dec 2007, 00:34
Vet akkurat hva du mener!!! Kjenner meg godt igjen.

Har alltid lest mye, og da jeg kjøpte meg kanin for første gang, kjøpte jeg også tre bøker om kaniner og kaninspråk. Need I say more? Hadde sikkert lest hundre bøker om babyer før jeg fikk min egen, i tillegg til masse erfaring fra to små brødre.

Enda var jeg helt uforberedt på de sterke instinktene og følelsene som vellet opp i meg da jeg fikk prinsessa mi på magen for første gang. Siden den gang, har alltid mammahjertet fortalt meg hva jeg skal gjøre for barna mine.

Jeg elsker jo fortsatt å lese, men har ett mer kritisk blikk, bedre vurderingsevne, og til syvende og sist stoler jeg bare på meg selv om min egen mamma-fornuft.:blomsterfjes:

Kaskis
28 Dec 2007, 08:33
Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har også lest massevis av bøker og trodd jeg ville få innsikten fra dem. De har lært meg noe, men det aller meste kommer av seg selv. Og ofte tenker jeg på babyen min som en liten steinalderbaby på besøk i moderne tid. Og prøver å tilpasse meg de forutsetningen han sannsynligvis har. Når han ikke vet at det å bli forlatt ikke betyr at han har stor sjanse for å bli spist av en hyene f.eks.

Madam Mim
28 Dec 2007, 11:31
Samma her! Leste i bøttevis for å være forberedt, og så ble jeg tatt på senga av instinktene! Men jeg syns faktisk jeg fikk en dypere forståelse av mine egne følelser av nok en bok: Syns 'The Continuum concept' forklarte meg hvorfor jeg følte slik jeg gjorde.

Har tenkt mye på intstinkter etter jeg leste den...men også på hvordan noen følger instinkter som er helt gale igjen, (nå ror jeg meg langt over på ett annet tema her!) fordi man har blitt misbrukt som barn som liten selv for eksempel. Det danner jo 'gale' instinkter!

Blesha
28 Dec 2007, 20:55
En helt nydelig måte å beskrive det på! Det var akkurat sånn for oss også, etter at vi hadde klart å legge vekk alle de tingene andre mente at vi burde/måtte/skulle gjøre. Gutten vår var på fanget eller i armene våre mer eller mindre konstant til han var rundt 1 år, og han er en trygg gutt som et resultat av at han har fått nærheten når han har trengt den.

FruLykkelig
12 Jan 2008, 11:23
Så fint skrevet! :nikker:

Slik opplevde jeg det også (bare at jeg hadde ikke lest så mange bøker som deg).

Signerer!

Ma-i
12 Jan 2008, 13:49
Ja erdet ikke rart?

Derfor så er det så stor forskjell på de som har fått barn og de som ikke har.

Så fint du skriver! Takk! :blomst: