PDA

Se full versjon : Noen tanker fra en fersk TiO-mor



Prestekrage
01 Jan 2008, 23:35
Jeg tar meg stadig i å gå rundt å formulere tanker jeg har lyst til å dele med dere her på forumet, men i realiteten har jeg skrevet fint lite til nå. Som fulltidsstudent og tobarnsmor kommer dataen et stykke ned på prioriteringslista. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg fant dette forumet og jeg savner noen som tenker likt som meg å dele tanker og erfaringer med. Jeg har MANGE venner med barn, men ingen som tenker bevisst rundt dette med tilknytningsomsorg. En del av dem er direkte uenig med meg på mange områder. De rister på hodet over meg, så ofte holder jeg bare kjeft om hva jeg tenker og hvordan jeg velger å gjøre ting. Jeg føler meg vel rett og slett litt alene om å drive tilknytningsomsorg så derfor trenger jeg dette forumet.

Det er takket være dette forumet at jeg kom til den erkjennelse at jeg vil praktisere tilknytningsomsorg.
Mitt første møte med Attatchment Parenting var en artikkel i Foreldre og barn for noen år siden. Jeg husker at en del av det som sto der syntes jeg var både interessant og fornuftig, men jeg fikk inntrykk av at en del av tankegangen rundt AP handlet om fri barneoppdragelse og det var jeg ikke enig i. Jeg syns de foreldrene som ble fremstilt i artikkelen lot for mye være på barnas premisser også når de begynte å bli store, og jeg syns det virket som de la for mye ansvar over på ungene. Jeg for min del er tilhenger av trygge, tydelige grenser og tror at barn trenger veiledning og forklaringer og ikke bare gode eksempler som de selv må velge om de skal følge. Derfor tenkte jeg ikke at AP var noe for meg den gangen.

Jeg var ganske påvirkelig som ung førstegangsmor og tok derfor til meg mange meninger og holdninger som jeg møtte i bøker og blant venner. Tidlig ble jeg anbefalt en bok som het Babyguiden og som har en ganske annen måte å tenke om barn på enn AP. Jeg ble desverre ganske påvirket av denne boken og kommentarer fra andre, så jeg vinglet en del mellom å være nær og responderende slik jeg egentlig ønsket å være - og bestemt og "streng" slik jeg oppfattet at jeg visstnok burde være. Antakelig ble det mest av det første fordi det var mest naturlig for meg. Min eldste gutt er derfor HELDIGVIS blitt en veldig trygg og harmonisk unge som er veldig knytta til meg. Men jeg styra mye med å avvenne han med nattamming fordi jeg trodde jeg "måtte" det, og det ble en del skriking som jeg ennå tenker tilbake på med gru.

Denne gangen er jeg mye tryggere på meg selv. Dessuten fant jeg jo dere gjennom et tips fra ei jeg kjenner fra Mammanettet. :) Det har hjulpet meg til å være mer reflektert og bevisst rundt hvordan jeg vil være som mamma. Det har også mye å si at jeg studerer psykologi og gjennom studiet har lært mye om viktigheten av å etablere en trygg tilknytning - noe som skjer ved at man er responderende og sensitiv for barnets signaler.

Nå fryder jeg meg over å være den personen barna mine er så knytta til. Jeg nyter å ha så tett og god kontakt med dem og vil ta vare på denne nærheten mellom oss. Før jeg vet ordet av det vil de løsrive seg og vil ikke lenger kose med mamma. Hvorfor ser enkelte foreldre ut til å fremskynde denne prosessen i stedet for å nyte å være den viktigste personen i barnas liv som ungene elsker å få oppmerksomhet fra?

Jeg bærer på barna mine i bæresjal og slynger. Jeg sover hele natta med minstemann inntil meg. Jeg ammer så ofte som lillegutt ønsker det og gir blaffen i å se på klokka. Jeg leker, synger, danser og koser med ungene mine og syns i det hele tatt at det å være mamma er det viktigste og beste i livet mitt nå!!! :)

September
01 Jan 2008, 23:45
Du høres ut som en kjempe trygg og flott mamma!:klemse:

Sashimi
02 Jan 2008, 00:07
Takk for at du delte! :)

´trikken
02 Jan 2008, 06:54
Tusen takk for din historie.

Jeg kjenner meg igjen i tankene dine, og det gjør sikkert de fleste her inne. Dette med at mange foreldre ønsker å fremskynde prosessen med å løsrive seg fra barna sine tror jeg er basert på frykt. Det er etablerte holdninger som uttales rundt oss og da blir det sådd en spire av tvil. Er det riktig det de sier? Blir de bortskjemte? Blir de aldri selvstendige? Disse holdningene tror jeg ble skapt i en tid hvor det ble sett på som bra å "forme" ungene til de små personene man ville at de skulle være. Det var ikke lagt vekt på å la barna vokse opp som trygge, selvstendige barn, men at de skulle være veloppdragne og "korrekte". Det var det viktigste.

Så tror jeg mange foreldre instinktivt visste at denne "oppdragelsestrenden" var feil. Det var selvsagt veldig vanskelig å stå i mot. De produserte unnskyldninger for det de gjorde mot sine barn, som et forsøk på å forsvare sine handlinger. Slik oppsto "Det er oss voksne som er sjefen, de er jo for små til å forstå sitt eget beste, la de skrike" (om babyer som ikke vil sove) eller "På tide å bli selvstendige nå, skal de klare seg ute i den store verden" (om små barn som trenger å bli båret, eller barn som avvennes med amming).

Dette TROR jeg. Vet jo ikke, men har tenkt en del på det ;)

Sofia
02 Jan 2008, 20:12
Ah, for et koselig og innspirerende innlegg. Takk!

Østens perle
02 Jan 2008, 20:57
Kjenner meg masse igjen - veldig kjekt å lese :blomsterfjes:

Silence
02 Jan 2008, 21:11
åh... for et DEILIG innlegg!
Kjenner meg veldig igjen!!!!!

FruLykkelig
12 Jan 2008, 11:10
Tusen takk for din historie! Flott å lese :blomsterfjes:

Ma-i
12 Jan 2008, 14:05
Så fint av deg å dele dette med oss.
Tusen takk for din historie :blomst:

Vims
12 Jan 2008, 15:40
Wow - jeg er imponert! Utrolig kjekt å høre hvor reflektert du er, og så godt barna dine må ha det med deg!!

Eple
13 Jan 2008, 03:08
Prestekrage- du er søt!:firehjerter:

Prestekrage
15 Jan 2008, 14:22
Takk for mange fine tilbakemeldinger fra dere. Det varmer...

Pernilla
15 Jan 2008, 18:57
takk for at du delte!
kjenner meg veldig igjen i det du skriver!

krokodillen
16 Jan 2008, 13:09
Så fint å lese! Kjenner også igjen mye av det.

Foreldrene mine hadde også en "barn skal ikke ligge og skrike"-holdning, og endte opp med å bære, samsove og amme lenge for de yngste barna. Så jeg har hatt en motvekt til holdninger man ellers møter i stor grad, helt fra starten av.