PDA

Se full versjon : - Men jeg blir lei meg!



Filipine
03 Jan 2008, 20:27
Vi har brukt endel tid på å snakke om hvordan vi mener barna skal sette grenser for seg selv, når andre gjør ting mot dem de ikke liker. Vi har terpet på at det skal si at dette liker jeg ikke at du gjør mot meg, og gjerne gå et annet sted. (Særlig er dette aktuelt i barnehagen og i forhold til hverandre).

Dette ser ut til å ha hatt en fin effekt. Men det har en tilleggsvirkning.

Særlig Lykke svarer nå hver eneste gang vi sier nei til noe:
- Men det kan ikke du gjøre mot meg. Jeg blir lei meg! Og så hylgriner han.

Det er jo fint at han kjenner på sine egne grenser og følelser. Men det er ikke noen levelig løsning at han ikke aksepterer et nei i enkelte situasjoner.

Jeg skjønner at det er vanskelig å skille for ham; mellom dumme ting som skjer, og våre nei, som nok også oppleves som dumme, selv om vi forsøker å forklare det meste.

Hvordan skal vi hjelpe ham å forstå det vanskelig konseptet at noen ganger må man akseptere dumme ting, og leve med ting man ikke liker?

Vi forsøker å snakke mye om det, men det er ikke lett. Men det er heller ikke veldig morsomt å være foreldre når man i offentlige sammenhenger har et barn som roper høyt: - Nei, mamma! Det får ikke du lov til å gjøre mot meg! Jeg blir veldig, veldig lei meg! Og så er det gjerne snakk om å si nei til å kjøpe kjærlighet på pinne, eller forlange at han skal sitte i setebeltet på fly. Men det vet jo ikke alle som ser morskt på den slemme mammaen eller pappaen.

Thinkerbell
03 Jan 2008, 20:33
Unnskyld, nå er jeg ikke veldig konstruktiv, men :fnis:

gjest
03 Jan 2008, 20:44
Jeg tenker at det er lov til å bli lei seg for at en ikke får en kjærlighet på pinne, eller må ha på seg setebeltet på fly. Det er lov til å kjenne på følelsene, gjerne uttrykke de slik barna dine tydelig er veldig flinke til.

Jeg sier stadig nei til tulla, når jeg mener det er riktig. Og klart hun skal få lov til å uttrykke hva hun føler om det. Det som ikke er lov er å bruke sinne sitt til å slå og gjøre andre vondt. Men når hun da er lei seg over den dropsen hun ikke fikk, så tenker jeg at det viktigste jeg gjør er å se henne, akseptere følelsene hennes. Dersom det er behov for det forteller jeg gjerne enkelt om hvorfor hun ikke får det som hun vil.

Jeg er opptatt av at tulla skal kunne uttrykke det hun føler, ikke nødvendigvis verbalt, men at det skal være åpenhet for det, at hun blir tatt på alvor og i allefall ikke latterliggjort eller tvunget til å undertrykke følelsene sine. Men hun kan ikke dermed styre verden med disse følelsesutbruddene, mamma bestemmer like fult. Og som oftes så finnes det en god grunn for at mamma sier nei.

Her hjemme sliter vi mer med at mammaen mister tålmodigheten og blir litt amper i stemmen, og tulla ser på meg med gråten i øynene "ikke vær sint på meg mamma". Da klarer jeg ikke være sint lenger, jeg angrer innerst i hjertet. Men jeg trenger å få lov til å bli sint innimellom jeg også... vanskelig dette.

Filipine
03 Jan 2008, 20:48
Jeg er opptatt av at tulla skal kunne uttrykke det hun føler, ikke nødvendigvis verbalt, men at det skal være åpenhet for det, at hun blir tatt på alvor og i allefall ikke latterliggjort eller tvunget til å undertrykke følelsene sine. Men hun kan ikke dermed styre verden med disse følelsesutbruddene, mamma bestemmer like fult. Og som oftes så finnes det en god grunn for at mamma sier nei.


Ja, du er spot on: Det er egentlig dette jeg forsøker å si: At jeg gjerne vil at han skal føle det han føler, men at det er vanskelig å forklare at det faktum at han er lei seg ikke gjør at jeg kommer til å si ja likevel, om du skjønner. For i mange andre situasjoner er jo nettopp det at han er lei seg, årsaken til at jeg forsøker å ordne opp.

Husnissemor
03 Jan 2008, 20:53
Dette sier Po også når hun ikke får noe. "Da blir jeg LEI MEG!" Og begynner å gråte. Slutter meg til Knytingens innlegg. :blomsterfjes:

gjest
03 Jan 2008, 20:55
Men vil ikke responsen du gir han være ulik ut fra om du ønsker å ordne opp eller ikke, slik at han raskt ut fra erfaring kan komme frem til om det hjelper å gråte litt eller ikke?

Filipine
03 Jan 2008, 21:00
Men vil ikke responsen du gir han være ulik ut fra om du ønsker å ordne opp eller ikke, slik at han raskt ut fra erfaring kan komme frem til om det hjelper å gråte litt eller ikke?

Det har vært vår teori, men det ser ikke ut til å "virke" slik på ham. Med Glede ser det imidlertid ut til å "virke". Derfor lurer jeg på om vi burde finne en veldig smart måte å forklare det på, vanligvis er det den aller beste metoden for hans konseptuelle forståelse.

Noor
03 Jan 2008, 21:30
Knytingen sier mye fint her. Jeg tenker at det må være lov å øve seg på følelser, han skyter jo litt over mål i noen situasjoner foreløpig. Samtidig så tenker jeg at han er en heldig gutt som har foreldre som er så bevisste på dette, jeg er sikker på at han utvikler en bedre evne til å skille mellom litt lei seg og veldig, veldig lei seg etterhvert.

I mellomtiden er vel kanskje en løsning å anerkjenne følelsene hans, men samtidig være tydelig på at noen grenser er det opp til de voksne å strekke. Eller?

(Lett for meg å si som mamma til en litt yngre, jeg har jo ikke konkret erfaring med 3-åringer enda.)

Imp
03 Jan 2008, 22:50
Dere er så flinke og smarte foreldre alle sammen! Jeg leser dette som eksempler jeg tar til meg og skal huske på når vesla blir større og skal lære seg å vise følelser, hun også.

Men det er litt moro å lese også da :knegg: