PDA

Se full versjon : Er ikke alltid langtidsamming og samsoving til det beste for barnet?



Essa
14 Nov 2006, 21:41
Jeg har en god venninne som er en svært tilknyttet mamma til en snart 2-åring. De har samsovet og ammet frem til nå. Men sønnen hennes har helt siden han var bitteliten vært veldig krevende og frustrert. Han har villet ha pupp hver time hele døgnet i 1,5 år. Har alltid fått ved etterspørsel og jeg vil si at han virkelig har blitt sett og fått sine behov godt ivaretatt. Til tross for dette har han vært sint og frustrert, og virket veldig krevende. Aldri helt fornøyd liksom...

Min gode venninne var nå helt utslitt pga søvnmangel. Mannen, moren hennes og svigermor gikk sammen, og satte hardt mot hardt. De nektet å hjelpe til før hun sluttet å amme! Jeg var helt i sjokk, og gråt sammen med henne. Men de var ikke til å rikke.

Så min venninne lot seg overbevise av de. Plasserte sønnen sin 4 dager på hytta sammen med mannen (pappaen) og svigermor, og gikk for avvenning. Han hadde aldri før sovnet uten puppen. Da han kom tilbake fra hytta fikk hun høre at alt hadde gått veldig fint. Han hadde våknet mindre og mindre for hver natt som gikk og godtatt at pappaen var der. Når han kom hjem igjen ble han lagt på eget rom (sammen med broren sin). Hun har alltid vært der hvis han har grått, men ikke mer pupp. Han har spurt et par ganger, men godtatt et nei.

Dette er nå ca. en måned siden. Jeg var sammen med de igjen i dag, og fikk mitt livs sjokk! Gutten var totalt forandret. Nå sover han godt hele natten og er SUPERBLID hele dagen! All frusterasjonen er borte og han er en livsglad, lettsindig og glad gutt. Og mammaen er utvilt og lykkelig. (Og mannen, mor og svigermor sier så klart: Hva sa vi?...)

Kan det være slik at langtidsamming og samsoving ikke alltid er det beste for barna? Selv om de gir veldig klare signaler på at de ønsker det selv?

Jeg ble veldig forvirra av dette... og trekker mine egne vurderinger litt i tvil... :sparke:

Bindi
14 Nov 2006, 22:10
Jeg får helt vondt inni meg av å lese dette. For å svare på spørsmålet i overskriften; nei, amming og samsoving er ikke alltid det beste for barnet, for noen barn mister plutselig interessen for puppen, og noen barn trives best i egen seng.

Selv om "det funker" betyr ikke det at det er til det beste for barnet. Jeg er sikker på at den gutten hadde sluttet med så intens pupping etter en stund, i sitt eget tempo, og jeg er sikker på at moren hadde fått det bedre hvis pappaen og moren hjalp henne itt. Og tvinge mor og barn til en sånn avvenning er ikke til det beste for noen.

Jenta mi var sånn i to år, hun klarte ikke å sovne uten at vi holdt henne i hånden, og lenge. Opp til 2 timer hver kveld satt vi på soverommet og ventet på at hun skulle sovne. Så plutselig en dag da hun var rundt to, var hun klar for å sovne på egenhånd, og det gjorde hun. Og gjør fortsatt.:D

ezi
14 Nov 2006, 22:16
uff, detter er VELDIG interessant!!! --et tema jeg tenker på selv ofte, nå...

håper noen ammeeksperter svarer...
veeldig interessant historie.

Tina
14 Nov 2006, 22:32
Jeg skjønner at du tenker litt!

Men jeg kan ikke la være å tenke på at gutten helt klart ikke fikk dekket sine behov/ønsker. Og at han må ha gått igjennom en prosess der han ga opp. Kanskje han tror at han mister mammaen sin igjen om han vil ha pupp? Jeg spekulerer fælt her nå! Men jeg tenker likevel på barnehjemsbarn som bare smiler og er blide, selv om de er alt fra tilknyttet... Tror ikke alltid det er et godt tegn at et barn smiler og er fornøyd!

Uff, jeg vil ikke si noe egentlig om det du forteller, jeg vet jo ingenting om gutten. Jeg tenker bare litt generelt på hva det kan innebære med en slik forandring...

Essa
14 Nov 2006, 22:33
Selv om "det funker" betyr ikke det at det er til det beste for barnet. Jeg er sikker på at den gutten hadde sluttet med så intens pupping etter en stund, i sitt eget tempo, og jeg er sikker på at moren hadde fått det bedre hvis pappaen og moren hjalp henne itt. Og tvinge mor og barn til en sånn avvenning er ikke til det beste for noen.


Nei, sånn tenker jeg også. Men jeg kan ikke fornekte at jeg ser at både mor og barn er svært mye mer tilfreds nå... Jeg tenker også at selv om det tilsynelatene er bare fryd og gammen nå, kan det jo være at det kan få konsekvenser på sikt... merkelig, ja...

Serendipity
14 Nov 2006, 22:33
Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er ingen ekspert. Men jeg tror at om noe ikke fungerer så må det endres. Og jeg synes dette var en veldig drastisk måte å endre på, og jeg synes synd på mammaen og barnet som ble tvunget til å gjennomføre et slikt regime :( Om avvenning fra brystet var nødvendig for at hele familien skulle få det bra, så kunne de vel gjøre det på en litt mer human måte for alle også?

Essa
14 Nov 2006, 22:37
Og jeg synes dette var en veldig drastisk måte å endre på, og jeg synes synd på mammaen og barnet som ble tvunget til å gjennomføre et slikt regime :( Om avvenning fra brystet var nødvendig for at hele familien skulle få det bra, så kunne de vel gjøre det på en litt mer human måte for alle også?

Ja, det er helt forferdelig! Men når mann, mor og svigers motarbeider deg og den eneste som støtter deg er en venninne som selv er ganske sliten pga det samme, kan jeg ikke klandre henne for valget hun gjorde. Hun følte vel egentlig at hun ikke hadde noe valg...

mirimor
14 Nov 2006, 22:42
Om avvenning fra brystet var nødvendig for at hele familien skulle få det bra, så kunne de vel gjøre det på en litt mer human måte for alle også?

Det er jeg veldig enig i. Jeg synes total separasjon virka veldig brutalt på den måten det blei gjennomført her. Når det er sagt, tror jeg det er veldig viktig å finne løsninger som funker for hver enkelt familie. Jeg har jo for eksempel jenka litt på mine ønsker om samsoving/ amming fordi mirifar og jeg har vært uenige. Her var jo mammaen utslitt, og da mener jeg det var riktig å foreta seg NOE- men mormor og pappaen var nokså tøffe, mener jeg. Likevel har jeg faktisk vært i en liknende situasjon sjøl- blitt sendt bort, da for å "øve" meg på å være borte fra miriungen. Vi tok ikke stor skade av det, selv om jeg nok ikke vil gå med på noe sånt igjen. Vi har kutta ut samsoving på en skånsom måte nå - og totalt sover vi alle mer og bedre. Vi samsover med miriungen dersom det er behov for det. Jeg tror ikke han lider av å sove alene på rom vegg i vegg med oss. Dersom han våkner på natta, er han såpass trygg at han sjelden gråter, bare roper på en av oss. Og han er jo bare to år.. For VÅR familie er dette den beste løsningen.... man må liksom finne sin strategi, føler jeg.

Rotete svar, dette her..

Jeano
14 Nov 2006, 22:42
Sett det i ett annet lys.

Mor er utslitt, sur, lei, fortvilet.
Familien ser dette og vil hjelpe.
Mamman får 4 dager for seg selv for å få opp energien sin igjen, for å få sove sammenhengende noen hele netter.
Pappan er med barnet hele tiden.
Jeg tror det kan være mer frustrerende å ha en mamma som er konstant sliten, en å ha en mamma som har vært borte i 4 dager.
Så senskader er nok å dra det litt langt. Gutten er 2 år.
90% av mødre her i Norge har vært lenger en 4 dager vekke fra ungene sine før de er 2 år.

Jeg tror ikke jeg kommer hadde gjort det så drastisk, men om jeg hadde sett at min datter bare hadde vært en skygge av seg selv, ville jeg prøvd så godt jeg kunne å hjelpe henne.

Eple
14 Nov 2006, 22:51
Min første tanke er at kanskje var ikke amming og samsoving kimen til frustrasjon, men at kommunikasjonen hadde låst seg litt? At feks mor hadde behov for å sette noen grenser uten å klare deg og at det da blir litt sånn halveis? Slike "halveisforsøk" på å være tydelig om hvilke behov vi har er ganske frustrerende, også for barn. Kanskje det var derfor han sutret og trengte henne hele tiden? Hvis man ammer mens man uttrykker med kroppspråk etc at man kunne ønske man var et annet sted??

Om hvorfor barnet klarte å finne søvnen lettere og var blidere? Jeg aner ikke, men kanskje var barnet klart for å ta det steget uansett, men så var den litt fastlåste kommunikasjonen i veien?

Men jeg er enig at det virket ganske drastisk. Men tror ikke barnet blir ødelagt av det, for det var kjente omsorgspersoner som var der og de trøstet vel og møtte barnets behov det beste de kunne.

ohelene
14 Nov 2006, 22:58
Eg leser at ho fekk hjelp til å komme ut av ein vond sirkel. Ingen kan vel meine at guten treng pupp kvar time om natta som toåring?

At ein kan tru at guten bortimot er skada av desse fire dagane (med gode omsorgspersonar) skjærer meg litt i hjarta. Eg tenker at det at han merkbart er meir harmonisk (som eg tolkar frå din beskrivelse) undestøttar at det var eit ret tvalg å ta å hjelpe han og mammaen ut av dette. Kanskje kunne det vore gjort anleis - beholde noko av puppinga - kanskje ikkje. Det blir vanskelig å seie noko om.

Eg blir litt glad når eg leser om ein pappa og ei sviger-/bestemor som bryr seg nok til å sette hard mot hardt når dei ser ei utslitt mamma. Kanskje var det ikkje tid til å vente på at guten sjølv gradvis trappa ned i dette tilfellet.

Helsing mamma som har vore sjuk av å sove for lite.

Bindi
14 Nov 2006, 23:01
Sett det i ett annet lys.

Mor er utslitt, sur, lei, fortvilet.
Familien ser dette og vil hjelpe.
Mamman får 4 dager for seg selv for å få opp energien sin igjen, for å få sove sammenhengende noen hele netter.
Pappan er med barnet hele tiden.
Jeg tror det kan være mer frustrerende å ha en mamma som er konstant sliten, en å ha en mamma som har vært borte i 4 dager.
Så senskader er nok å dra det litt langt. Gutten er 2 år.
90% av mødre her i Norge har vært lenger en 4 dager vekke fra ungene sine før de er 2 år.

Jeg tror ikke jeg kommer hadde gjort det så drastisk, men om jeg hadde sett at min datter bare hadde vært en skygge av seg selv, ville jeg prøvd så godt jeg kunne å hjelpe henne.

Så toåringer er fritatt senskader?http://d74636.u27.netbox.no/forum/images/smilies/undrer.gif

Poenget er ikke at barnet ikke er med mor, men den dramatiske måten å slutte på. Det er vel en grunn til at gutten diet så mye, så tydeligvis var det noe han fremdeles hadde behov for.

Essa
14 Nov 2006, 23:04
Jeg tenker (litt påvirket av midtimellomklinikken) at å miste både mamman og puppen så brått er for tøft for en toåring som aldri har vært borte fra noen av delene før. Barn er tilpasningsdyktige, så ting kan virke enklere enn de tilsynelatene er...

Senskader kan jo forøvrig være så mangt. Det meste vi sliter med i voksen alder kan jo defineres som senskader av ting vi har opplevd før da!

ohelene
14 Nov 2006, 23:11
Ingen har vel sagt at toåringar er fritatt frå seinskadar!

Eg trur på Eple sin tolkning - at mor sine grenser har blitt mistolka - usikkerhet har oppstått rundt heile ammesituasjonen og meir og meir hyppig amming som resultat av at guten treng bekreftelse på at mor er der for han (han har fått tvetydige signaler).

Eg kjenner uro når det at mor reiser bort med puppen i fire dagar skal vere grunn til seinskader og at ein ikkje kan tru på at guten har det bra no til tross for at han viser dette tydelig (sikkert berre overflatisk for å please??)

Bindi
14 Nov 2006, 23:11
Jeg tolket dette utsagnet sånn, jo:

Så senskader er nok å dra det litt langt. Gutten er 2 år.

ohelene
14 Nov 2006, 23:20
Jeg tolket dette utsagnet sånn, jo:

Så senskader er nok å dra det litt langt. Gutten er 2 år.
Trur vannlilje brukar linjeskift litt ukritisk i innlegga sine. Har eg rett vannlilje om eg tolkar deg slik:



Jeg tror det kan være mer frustrerende å ha en mamma som er konstant sliten, en å ha en mamma som har vært borte i 4 dager. Så senskader er nok å dra det litt langt.

Gutten er 2 år. 90% av mødre her i Norge har vært lenger en 4 dager vekke fra ungene sine før de er 2 år


No legg eg meg før eg blir enno meir ustrukturert i toppetasjen...:bag:

Taratroll
14 Nov 2006, 23:22
Jeg ville nok heller ikke gjort det på denne måten. Men jeg skal vel kanskje ikke uttale meg siden jeg har ei på snart 2 som sover ca. 13 timer sammenhengende hver natt. Det hender jo at hun våkner litt og vil ha pupp når jeg legger meg om kvelden, men ellers ikke.

Men finnes det ikke måter å avslutte nattamming på, som ikke krever at mor må reise bort? Slik at ikke avsluttningen blir så brå. Kanskje heller redusere anntall amminger over tid?

Ellers håper jeg at ikke toåringer får senskader av at mammaen reiser bort i 4 dager, siden jeg skal på alternativmessen uten henne og være borte fra torsdag til mandag. :fnis:

Bindi
14 Nov 2006, 23:25
Trur vannlilje brukar linjeskift litt ukritisk i innlegga sine. Har eg rett vannlilje om eg tolkar deg slik:





Ja, vi tolker innlegg forskjellig.:)

Serendipity
14 Nov 2006, 23:44
Eg kjenner uro når det at mor reiser bort med puppen i fire dagar skal vere grunn til seinskader og at ein ikkje kan tru på at guten har det bra no til tross for at han viser dette tydelig (sikkert berre overflatisk for å please??)

Jeg mener at MÅTEN mamma og sønn ble fraskilt på i 4 dager er det som er det triste her. Om både mor og sønn var klare for dette på sin egen måte hadde det vært noe annet. Og Jesper Juul skriver jo mye om det at barn er samarbeidsdyktige og de tilpasser seg for å tilfredsstille foreldrene. Ut i fra det jeg har lest, så ligner dette ganske mye. Men jeg kjenner ikke denne familien og gir mine synspunkter basert på egen oppfatning og det som blir beskrevet for meg.

Jeano
14 Nov 2006, 23:48
Bindi, det jeg mente er at de fleste 2 åringer har vært vekke fra mamman sin mer enn i 4 dager. Og skal man da begynne å snakke om senskader, så får 90% av befolkningen senskader.

Jeg mener ikke at det ikke er tøfft for en liten 2 åring og få så full stopp på amming om mamman sin, men her er ungen sammen mennesker som er nær familie.

Jeg var vekke fra Løvetann i 2 døgn, forde jeg måtte operere. Han var mye mindre og hadde velldig stort behov for pupp i dobbel forstand. Han spiste ikke vanlig mat en gang.
Men da jeg var vekke fra han sov han om nettene og han tok flasken. Da jeg kom hjem igjen tok han puppen med en gang.
Men å snakke om senskader er litt alvorlig mener jeg.

Jeano
14 Nov 2006, 23:52
Jeg mener at MÅTEN mamma og sønn ble fraskilt på i 4 dager er det som er det triste her. Om både mor og sønn var klare for dette på sin egen måte hadde det vært noe annet. Og Jesper Juul skriver jo mye om det at barn er samarbeidsdyktige og de tilpasser seg for å tilfredsstille foreldrene. Ut i fra det jeg har lest, så ligner dette ganske mye. Men jeg kjenner ikke denne familien og gir mine synspunkter basert på egen oppfatning og det som blir beskrevet for meg.


Jeg tror vi alle leser innleggene litt forskjellig her.
Det er jo ikke positivt for et barn å holdes vekke fra sin mor over 4 dager, iom at ungen hadde store behov for puppen og mamman.

Men jeg klarer også å se at dette anntagerlig var et behov, som de rundt denne mamman så, og som hun ikke klarte å se selv.
Skal man være mor kan man ikke være konstant utslitt heller, som denne moren var.

-diab-
15 Nov 2006, 00:05
Jeg synes det høres ut som om avvenning var det beste for denne familien. Hvis gutten virker lykkelig, så er han det sikkert - barn vet da å si fra hvis de ikke har det bra (Er det ikke det vi alltid sier når det gjelder feks bæring - barnet sier fra hvis det gjør vondt/ikke vil mer...)

Har hørt at man kan reise fra barnet en time pr måned fram til en viss alder (6 måneder?) etter det er ca to timer pr måned "greit". Så for en toåring vil det bli 48 timer. Ut fra dette er kanskje 4 dager litt mye, men han var jo sammen med far, så da teller kanskje ikke dette?!? Husker ikke så godt her - lenge siden jeg leste det.

Uansett, jeg mener at far er en like viktig omsorgsperson som mor, og at gutten ikke kan ha tatt skade av dette. Hadde derimot kun bestemødrene reist av gårde med gutten i 4 dager hadde det vært en annen sak, i mine øyne.

Jeano
15 Nov 2006, 00:11
Trur vannlilje brukar linjeskift litt ukritisk i innlegga sine. Har eg rett vannlilje om eg tolkar deg slik:



No legg eg meg før eg blir enno meir ustrukturert i toppetasjen...:bag:


Ja du har rett:)
Jeg snakket om at en to åring ikke får senskader av å være borte fra mamman sin i 4 dager. Punktum og komma er jeg ikke så flink med folkens:bag:

Serendipity
15 Nov 2006, 11:01
Jeg tror vi alle leser innleggene litt forskjellig her.
Det er jo ikke positivt for et barn å holdes vekke fra sin mor over 4 dager, iom at ungen hadde store behov for puppen og mamman.

Men jeg klarer også å se at dette anntagerlig var et behov, som de rundt denne mamman så, og som hun ikke klarte å se selv.
Skal man være mor kan man ikke være konstant utslitt heller, som denne moren var.
Jeg tror også at de trengte å endre på ammemønsteret :) Og de har det helt sikkert bra nå også selv om de sikkert kunne ha gjort ting litt mildere for å komme frem til det de har i dag. Og når jeg skriver dette med å være samarbeidsvillig, så er det bare ut i fra hva jeg har lest og tenker, det betyr ikke at jeg mener denne gutten har fått skader av dette. Jeg er ikke kompetent nok til å komme med en slik uttalelse :)

Stine - nå har mor og barn det bra, og sikkert hele familien :) Om de er en god og tilknyttet familie ellers så vil de fortsette å ha det bra og de "traumene" gutten ble påført da de reiste bort fra mor vil de veie opp med kjærlighet og tilknytning til gutten i årene som kommer :)

Vi gjør da vel alle feil i blant og om vi skal si at barna våre får senskader av alt vi gjør feil, ja da kjenner jeg at jeg får litt vondt inni meg. Vi prøver alle å gjøre det beste for barna våre og inn i mellom så er ikke det beste godt nok. Men vi er mennesker og vi er feilbarlige, er vi ikke?

Jeano
15 Nov 2006, 11:05
Jeg tror også at de trengte å endre på ammemønsteret :) Og de har det helt sikkert bra nå også selv om de sikkert kunne ha gjort ting litt mildere for å komme frem til det de har i dag. Og når jeg skriver dette med å være samarbeidsvillig, så er det bare ut i fra hva jeg har lest og tenker, det betyr ikke at jeg mener denne gutten har fått skader av dette. Jeg er ikke kompetent nok til å komme med en slik uttalelse :)

Stine - nå har mor og barn det bra, og sikkert hele familien :) Om de er en god og tilknyttet familie ellers så vil de fortsette å ha det bra og de "traumene" gutten ble påført da de reiste bort fra mor vil de veie opp med kjærlighet og tilknytning til gutten i årene som kommer :)

Vi gjør da vel alle feil i blant og om vi skal si at barna våre får senskader av alt vi gjør feil, ja da kjenner jeg at jeg får litt vondt inni meg. Vi prøver alle å gjøre det beste for barna våre og inn i mellom så er ikke det beste godt nok. Men vi er mennesker og vi er feilbarlige, er vi ikke?

Så enig så enig:gliser2:

Filipine
15 Nov 2006, 11:16
Vi gjør da vel alle feil i blant og om vi skal si at barna våre får senskader av alt vi gjør feil, ja da kjenner jeg at jeg får litt vondt inni meg. Vi prøver alle å gjøre det beste for barna våre og inn i mellom så er ikke det beste godt nok. Men vi er mennesker og vi er feilbarlige, er vi ikke?

Her er jeg veldig enig. Man kan meninger om hvordan denne situasjonen ble løst. Men samtidig er det nå engang slik i livet at man kan male seg opp i hjørner som gjør at man må løse dem på en måte som ikke er ideell. For meg høres det ut som denne situasjonen burde vært tatt tak i tidligere, og at man da kunne løst den på en noe mykere måte.

Livet er slik at mennesker - både små og store - blir utsatt for ting som ikke er optimale. Jeg tror ikke på at alle situasjoner som avviker fra det "riktige" gir traumer. Jeg tror på å bygge opp små mennesker slik at man nettopp KAN takle kjipe situasjoner, uten at det skal gi ettervirkninger.

Millami
15 Nov 2006, 11:30
Høres ut som din venninne og familien sammen har tatt et steg for en bedre hverdag for alle sammen jeg.
Uten å vite det sånn vitenskaplig tror jeg man må tilpasse soving og amming til hver enkelt familie. Noen barn elsker samsoving og får ikke ro med annet, mens andre må ha eget sovested og være for seg selv for å finne en god søvnsituasjon. Jeg har to barn som er totalt forskjellig på det området...

Det at barnets far tok seg av ungen slik at de kom ut av vanen med amming hele tiden synes jo jeg måtte være den beste løsningen. Greit at mamma ofte er veldig tilknyttet sitt barn i og med at hun ammer, men pappa er vel om vi ser bort fra den puppen like viktig i barnas liv? Klart at barnet kanskje opplever det som frustrerende og rart at mamma er borte og at da puppen forsvinner,men så lenge barnet likevel er sammen med nære omsorgspersoner og har det fint vil jeg ikke si at det er traumatisk å gjøre sånt.