PDA

Se full versjon : Når pappaen vil ha ammeslutt, men ikke mamma...



Kinemor
13 Jan 2008, 23:25
Jeg ammer jenta mi på 18 måneder enda, noe jeg selv synes er uproblematisk. Hun får mer eller mindre når hun ber om det, med unntak når vi er borte blant andre folk, etc.
Men pappaen er ikke like begeistret. Han mener det rett og slett er kvalmt, og omtaler det hele som omsorgsvikt. Veldig sterke ord, spør du meg... Jeg prøver å komme med et ultimatum, med ammeslutt rundt 2-årsalderen men det mener han er for drøyt. Jeg tror noe av grunnen til at han er så negativ, er at jenta vår våkner mye om natten og gråter. Han mener hun da vil ha melk, noe hun også av og til får.

Hvilke argumenter bør jeg bruke for å vinne over en veldig snakkesalig mann? Og mener dere han har rett til å blande seg inn i amminga? Har alltid syntes at amminga var min og lillemor sin greie jeg da, men...

Thinkerbell
13 Jan 2008, 23:33
Mannen min har hele veien ment at amming er en sak mellom mor og barn. Han smiler skjevt og erter vennlig når Linlugg (mai -05) av og til får en sup fremdeles, men han legger seg ikke oppi det. Når det gjelder nattesøvnen, så ble den ikke bedre her etter at han ble avvent rundt omtrent samme alder som jenta deres er nå.

Omsorgssvikt er et sterkt ord, og urettmessig brukt i denne sammenhengen. Har han noen argumenter for hvorfor han føler det slik?

moo
13 Jan 2008, 23:35
Først vil jeg si velkommen hit!

Jeg har alltid sagt at amming er en sak kun mellom den som ammer og den som ammes. Men det er klart, det er ikke hele "sannheten" - om det skaper problemer i parforholdet mellom de voksne, så må ett eller annet foretas. Men jeg mener like klart, at å slutte å amme utelukkende fordi pappaen ikke er bekvem med fortsatt amming, virker feil på meg.

Så da blir spørsmålet, hvordan overbevise pappa om at ammingen fortsatt dekker et reelt og legitimt behov hos barnet. Faktainformasjon om ammingens helsefordeler for både mor og barn, er nokså lett tilgjengelig, f.eks. på ammehjelpen.no tror jeg nok.

Men det er ikke sikkert at slike argumenter fører frem allikevel, for jeg vil tro at det kan være like viktig å prøve å finne ut hva som egentlig ligger bak pappaens nokså bastante meninger om amming som omsorgssvikt (noe uvanlig argument!). Hvilke følelser og behov prøver han å gi uttrykk for når han sier dette?

Kan det tenkes at han føler seg eksludert på en eller annen måte siden ammingen kan virker på enkelte som et sterkt tegn på at mamma trenges mest? Savner han intimitet eller kos - jeg kan i hvert fall skrive under på at i visse perioder under langtidsamming, så har jeg hatt nok med kravene på kroppen fra barnet, på en måte som har satt enkelte av parforholdets gleder på vent :bag: .

Jeg vet ikke jeg, ikke kjenner jeg dere, men jeg har tro på å prøve å skape en dialog med mannen under hyggelige rammer, gjerne med barnepass slik at dere ikke blir forstyrret, der dere setter ord på deres egne følelser og behov, fremfor en intellektuell diskusjon om pro og kontra langtidsamming.

Lykke til! :blomsterfjes:

Thinkerbell
13 Jan 2008, 23:39
Ta en titt her, forresten. http://www.adressa.no/nyheter/article587670.ece Er dette en argumentasjon mannen din kan akseptere, tror du?

Kinemor
13 Jan 2008, 23:39
Mannen min har hele veien ment at amming er en sak mellom mor og barn. Han smiler skjevt og erter vennlig når Linlugg (mai -05) av og til får en sup fremdeles, men han legger seg ikke oppi det. Når det gjelder nattesøvnen, så ble den ikke bedre her etter at han ble avvent rundt omtrent samme alder som jenta deres er nå.

Omsorgssvikt er et sterkt ord, og urettmessig brukt i denne sammenhengen. Har han noen argumenter for hvorfor han føler det slik?

Han synes vel jeg gir etter alt for lett, også i denne situasjonen. Det er vel hans argument. Jeg har jo gitt uttrykk for mitt standpunkt med hensyn til amminga, men han mener visst det er på høy til å slutte.

Lykkemamma
14 Jan 2008, 00:15
Kan det være at han føler seg litt utenfor? At han ville vært mer avslappet i forhold til ammingen om han fikk mer alenetid med barnet for eksempel? :) Jeg tror mange fedre føler seg litt skjøvet til side, og at de får for lite å si i forhold til barnet sitt. (Jeg sier ikke at dere gjelder dere altså :)). Eller kanskje det hjelper om han får bestemme over ett eller annet som også gjelder barnet?

Jeano
14 Jan 2008, 00:34
Min mann mente jeg skulle slutte da Bobble var rundt 1.
JA men han er å mye syk og ammingen hjelper han å som det er vinter, svarte jeg.
Så kom sommeren og Bobble var 1,6
Nå MÅ du slutte snart dette går ikke, han er alt for stor.
DA brukte jeg verdens helseorganisajon, forde de mener at man bør amme i minst 2 år. Ja men han er snart 2 nå, fikk jeg til svar. Nei han er ikke 2 før til vinteren så vi får ta det da.
Neste gang han maste så sa jeg "oki, det er greit, men da får du ta deg av han om natten, for jeg klarer ikke å høre på gråten hans. Men det hadde han ikke så velldig lyst til.
Så enden på visa ble at jeg ammet til han var nesten 3 år.

Håper du får det igjennom

Christine76
14 Jan 2008, 10:59
Jeg tror noe av grunnen til at han er så negativ, er at jenta vår våkner mye om natten og gråter. Han mener hun da vil ha melk, noe hun også av og til får.

Jeg henger meg litt opp i denne kommentaren her. Er det sånn at når hun våkner om natten så prøver dere først å roe henne uten pupp, og så om det ikke går så får hun gjerne allikevel? I såfall så kan jeg litt skjønne holdningen til mannen din, for det må sannsynligvis være veldig frustrerende å prøve å trøste når du vet hva barnet ditt vil, men ikke kan gi henne det.

Hvis det er dette som er "problemet" så kan det gjerne være greit å prøve å gripe fatt i det. Kanskje dere kan avtale at det er du som tar henne på natten siden det er du som har puppen? Alternativt så kanskje du kan avvenne fullstendig om natten og heller fortsette å amme på dagen, selv om jeg vet det er en løsning jeg selv ikke ville vært komfortabel med.

Hvis ikke det er her problemstillingen ligger så tror jeg at jeg ville forsøkt litt mer å finne ut hva som er problemet. Synes ikke at han har noen rett til å forlange at du skal slutte å amme, men han er jo en viktig del av fellesskapet han også. Og om han føler seg ukomfortabel så er det jo verd å prøve å finne en løsning som kan hjelpe på den følelsen.

Sashimi
14 Jan 2008, 11:01
Christine76: du er klok! :)

Wanaagsan
14 Jan 2008, 12:57
Jeg henger meg litt opp i denne kommentaren her. Er det sånn at når hun våkner om natten så prøver dere først å roe henne uten pupp, og så om det ikke går så får hun gjerne allikevel? I såfall så kan jeg litt skjønne holdningen til mannen din, for det må sannsynligvis være veldig frustrerende å prøve å trøste når du vet hva barnet ditt vil, men ikke kan gi henne det.

Hvis det er dette som er "problemet" så kan det gjerne være greit å prøve å gripe fatt i det. Kanskje dere kan avtale at det er du som tar henne på natten siden det er du som har puppen? Alternativt så kanskje du kan avvenne fullstendig om natten og heller fortsette å amme på dagen, selv om jeg vet det er en løsning jeg selv ikke ville vært komfortabel med.

Hvis ikke det er her problemstillingen ligger så tror jeg at jeg ville forsøkt litt mer å finne ut hva som er problemet. Synes ikke at han har noen rett til å forlange at du skal slutte å amme, men han er jo en viktig del av fellesskapet han også. Og om han føler seg ukomfortabel så er det jo verd å prøve å finne en løsning som kan hjelpe på den følelsen.
Støtter dette. Det er alltid smart å finne ut hva som egentlig er problemet.

Foreldrene mine var òg veldig skeptisk til amming særlig over ettårsalderen. For deres del var det den ammetradisjonen de kjente, som var problemet. Det er jo sånt man bare ikke gjør - det er nærmest litt skammelig, og det kan da ikke ha vært prøvd før av folk som oss...eller noe sånt. Og kanskje først og fremst: Hva vil naboene og vennene våre si!

Hvis det er noe sånt som er problemet, så kreves det litt mer enn rasjonelle argumenter, på en måte. For følelser kan være ganske irrasjonelle. Familietradisjon kan være snodig hellig (f.eks. juletradisjoner - har du én virkelig god, rasjonell grunn til at det bør feires akkurat sånn du er vant til?)

Når det gjelder rasjonelle grunner, så liker jeg den der med at hjernen ikke er ferdig utviklet før 2 år (eller seinere? ikke helt sikker) og at fettsyrene i morsmelken er ideell til hjerneoppbygging. Og at det i verdenssammenheng er vanlig å amme 2-3 år.

Jeg tror jeg vil anbefale dere å lese "Hvorfor gråter barnet" av Mari Rysst Heilmann. Den er kjapp å lese (100 små sider) og kan gi et godt utgangspunkt for å diskutere dette (og annet) videre.

Saphy
14 Jan 2008, 13:54
Jeg leste et annet innlegg du hadde skrevet også, om at pappaen synes jenta deres bør slutte med bleie snart. Så det virker som om han er en eller annen grunn er klar for å selvstendiggjøre jenta deres mer. Det er mulig jeg tar feil her, for jeg kjenner dere jo ikke.

Jeg tror det er veldig viktig at du prøver å finne ut hva som ligger bak disse tankene og følelsene hos mannen. Er det bare at det strider i mot de forventingene han hadde til det å få barn? Kanskje han hadde sett for seg at så fort babytida er over (og mange anser den som slutt ved ett år), så skulle slike babyaktiviter også ta slutt (amming/bleieskift). Dette er bare vill spekulering, men jeg synes ikke du skal la deg presse til å ta avgjørelser som du ikke er klar for uten at du forstår hva som ligger bak. Jeg synes egentlig også at amming er en sak mellom mor og barn, men det er jo også viktig med balanse i familielivet. Ikke lett dette her. Har du noen teorier selv om hvorfor han føler det slik da?

fiona
14 Jan 2008, 14:53
Jeg ammer jenta mi på 18 måneder enda, noe jeg selv synes er uproblematisk. Hun får mer eller mindre når hun ber om det, med unntak når vi er borte blant andre folk, etc.
Men pappaen er ikke like begeistret. Han mener det rett og slett er kvalmt, og omtaler det hele som omsorgsvikt. Veldig sterke ord, spør du meg... Jeg prøver å komme med et ultimatum, med ammeslutt rundt 2-årsalderen men det mener han er for drøyt. Jeg tror noe av grunnen til at han er så negativ, er at jenta vår våkner mye om natten og gråter. Han mener hun da vil ha melk, noe hun også av og til får.

Hvilke argumenter bør jeg bruke for å vinne over en veldig snakkesalig mann? Og mener dere han har rett til å blande seg inn i amminga? Har alltid syntes at amminga var min og lillemor sin greie jeg da, men...


vil bare si at jeg kjenner meg igjenn i det du sier, og vi ammer enda, og skal ikke slutte pgr hva pappan mener om det.

Lykkemamma
14 Jan 2008, 15:29
Generelt tror jeg ikke det er lurt å kjøre sitt eget løp hele tiden. Jeg synes at amming er en sak mellom mor og barn. Men om man har flere ting som gjelder barnet, og som mammaen og pappaen er uenig i, tror jeg det er dumt om den ene (ofte mammaen) overkjører pappaen. Om pappaen hele tiden blir kritisert og nedstemt vil det gå ut over barnet til syvende og sist. Kanskje trekker pappaen seg unna "fordi han ikke har noe han skal ha sagt".


Vi mødre får så mye gratis gjennom svangerskap og barseltid at vi må være litt generøse. :)

Kinemor
15 Jan 2008, 02:04
Oj, her var det mange kloke ord! Som flere nevner, kan det jo hende det har noe med at han føler seg litt utenfor. Han har sagt et par ganger at han føler seg så hjelpesløs når det kommer til lillemor noen ganger. At hun er litt "mammadalt", at jeg kan gi henne kos og omsorg på den måten, men ikke han, osv. Kanskje det ligger noe i det ja...

Det med at hun våkner og gråter på natten, vet jeg rett og slett ikke hva er. Hun legger seg rundt klokken 19, og våkner da fire-fem ganger hver kveld, før vi legger oss, og noen ganger i løpet av natten. Er jo jeg som oftest tar henne tidlig på morgenen, og av og til midt på natten. Da får hun ligge i sengen vår og få pupp. Det blir da som oftest dårlig med søvn for alle tre, da hun ikke finner roen ved brystet, sparker og er urolig, og av og til hopper ut av sengen for så å undersøke klesskap mm. på soverommet. Nei, natteamming og samsoving er jeg ingen tilhenger av når det er på det viset, desverre...

Må få si tusen takk for flotte svar og meget god hjelp, forresten:)

Kvakk
15 Jan 2008, 10:09
Må bare kommentere den urolige samsovingen og nattammingen deres. Vi samsov fulltid med Tulla til hun var 2 år. Nå bor hun delvis på eget rom. etter at hun flyttet ut har de perioden vi har henne i senga blitt mye mer urolige. Da hun sov der 100 % var hun mye roligere untatt når hun var syk. Så jeg har en teori om at deltidsamsovende barn ligger mer urolig enn de som ligger der hele tiden. eg har div teorier.

Jeg synest det høres veldig slitsomt ut å nattamme hvis man ikke samsover. Men jeg tror heller ikke at nattavvenning vil få slutt på oppvåkningene på natten. Det er kanskje dette mannen din ser for seg? Og da kan jeg forstå om han vil ha slutt på nattammingen. Hos oss førte nattavvenning til noe mindre oppvåkninger på kvelden. Men Tulla våkner fremdeles flere ganger hver natt 1 år etter nattavvenning.

Anton
15 Jan 2008, 11:40
Det er mye han kan gjøre. Nå vet jeg ikke hvordan deling dere har og hvor mye han deltar ellers, men han kan faktisk gjøre alt annet enn ammingen. Han kan stelle, bade, kose, lage og servere mat, ta med ut på tur osv. Han er ikke ubrukelig og trenger ikke bli tilsidesatt. Det er ikke bare sånn at mødre må "slippe til" fedrene, de må faktisk være interessert i å TA ansvaret litt også. Man får ikke noe nært forhold til ungene sine helt gratis, selv om moren slutter å amme.

fiona
15 Jan 2008, 18:12
Det er mye han kan gjøre. Nå vet jeg ikke hvordan deling dere har og hvor mye han deltar ellers, men han kan faktisk gjøre alt annet enn ammingen. Han kan stelle, bade, kose, lage og servere mat, ta med ut på tur osv. Han er ikke ubrukelig og trenger ikke bli tilsidesatt. Det er ikke bare sånn at mødre må "slippe til" fedrene, de må faktisk være interessert i å TA ansvaret litt også. Man får ikke noe nært forhold til ungene sine helt gratis, selv om moren slutter å amme.


flott skrevet!:konge: