PDA

Se full versjon : "Å teste grenser"



Kråkemor
08 Feb 2008, 22:09
Litt usikker på om jeg har valgt riktig underforum her nå, men hvis jeg har bommet håper jeg en moderator vil flytte innlegget.

Jeg leste nylig en diskusjon på nettet. Det gjaldt et barn som griste med maten og moren lurte på hva hun skulle gjøre. Alle som svarte skrev at barnet testet grensene så man måtte bruke ulike metoder for å lære barnet å spise pent.

Så begynte jeg å tenke litt på begrepet "grensetesting" og at barn "tester grenser". For i de aller fleste tilfeller fremstilles det jo som om barnet vet at noe ikke er lov, men velger å gjøre det allikevel for å se hvor langt det kan gå. Altså en bevisst provokasjon ved å stadig gå litt over streken.

Jeg skal ikke si at det ikke skjer, når 10-åringen kommer hjem 10 minutter etter avtalt tid kan det meget vel være et forsøk på å få være ute lenger og å strekke de grensene som er satt. Men når et lite barn gjør uønskede ting lurer jeg på om begrepet brukes riktig. Eller ihvertfall om det er et hensiktsmessig begrep å bruke.

Går det an å bruke bedre begreper? Er det ikke riktigere å si at ettåringen utforsker de sosiale kodene rundt det å spise? Jeg opplever "teste grenser" som et negativt begrep som handler om en bevisst utprøvelse av noe man vet er galt. Altså at barnet vet hvor grensen går, men likevel velger å prøve noe annet.


(Håper noen skjønner hvor jeg vil her...)

Wanaagsan
08 Feb 2008, 23:21
Jeg syns å teste ut grenser har to betydninger; både 1) at barnet godt vet hva reglene er, men vil teste ut hvor hardt en person passer på at alle overholder reglene (typisk vikar i grunnskolen...) og 2) at barnet i sin søken etter å bli konform/lære sosiale spilleregler oppfører seg på varierende måter (både bevisst og ubevisst) og lærer noe av reaksjonene andre har på oppførselen.

Jeg bruker mest den siste måten, og det har nok med hvordan jeg definerer å markere grenser. Jeg tenker på å vise tydelige grenser som mye mer enn å påpeke strengt når barnet har overtrådt dem. Jeg syns det er viktigere (og mye vanskeligere) å vise hva som er akseptert og ønskelig, bekrefte barnet og sånn. Og man vet jo at barn blir tryggere av tydelige grenser. Sjøl om det kan være irriterende når noen påpeker overtrådte grenser, så er det jo kjipere når ingen bryr seg. Så jeg tror barn bevisst prøver ut grenser sånn òg - ikke bare for å se hvor langt de kan strekkes, men for å se at foreldrene (og andre) bryr seg, på en måte...

Så en annonse i BT om at de trengte flere fosterfamilier, og det var med et sitat som var omtrent sånn: "Jeg ønsker at noen skal be meg om ta på skjerf når jeg går ut - selv om jeg ikke kommer til å gjøre det".

Jeano
08 Feb 2008, 23:57
Jeg tenker at barna er så lure at de klarer å teste grenser. Sit jeg gjorde sånn reagerte mamma sånn, hva skjer i dag tro?

Her lyser det av Bobble om han gjør noe han vet er galt, så får jeg et sånn skulende blikk.
Det samme blikket jeg fikk da broren min jukset i spill da vi var små.

Fikk dette blikket senest i dag, Bell skulle skylle en godteribit. Hun likteikke salt utenpå men likte reste. Dette fikk Bobble med seg og skulle også skylde et godteri. Men da han hadde skyllt den ene så var han på veg til å legge den på plass i skålen for å finne en ny å skylle. a fikk jeg det skulende blikket og jeg forsto at han gjode noe han ikke skulle gjøre og at han visste det.

Men at teste grenser er et nagativt ord er jeg med på, utforske sosiale koder høres mye bedre ut i mine ører.

Men at de er kloke, mye klokere en vi klarer å tenke oss, ja det tror jeg på.

Løvemamma
09 Feb 2008, 00:48
Noen ganger testes vel grenser for den konkrete situasjonens skyld - "hva skjer hvis jeg..." eller "går det an å..." Og noen ganger testes foreldrenes/omsorgspersonens grenser. Dette ser jeg på som en måte å søke trygghet. Barnet tester at den voksne er tydelig, har samme grense sånn ca hver dag, har samme "alvorlighetsgrad" på samme ting osv Det handler om at barn trenger tydelige voksne. Tydelige voksne er forutsigbare og trygge.

Jeg tror at grensesettingsbegrepet har blitt uforskyldt upopulært de siste årene - og jeg har erfart at mange foreldre vegrer seg for å sette grenser. Dette igjen ender med "grenseløse" barn, som bruker mye psykisk energi på å prøve å skaffe seg oversikt over tilværelsen. Om man ikke vil si grenser, så kan man kalle det "rammer", synes jeg. Barn trenger rammer rundt tilværelsen sin for å oppleve trygghet.

Dette er vel litt en fansesak for meg for tiden pga de erfaringene jeg har hatt i jobben de siste årene. Men jeg opplver daglig mange - virkelig mange barn, som er frustrerte og utilpasse pga utydelige foreldre. I mange av tilfellene resulterer det i utagerende atferd. Derfor tenker jeg at ved ikke å være tydelig på grenser/rammer når barnet aktivt tester ut, så skaper det raskt et problem for barnet, som igjen får relativt store utfordinger for atferden. Ikke få foreldre har da kommet og spurt om råd i forhold til denne atferden, forde de ikke ser årsaken. Det er hva jeg kaller en vond sirkel i helt "normale", oppegående og ressurssterke familier, som faktisk på alle måter ellers er rustet til mer enn god nok omsorgssituasjon.

Taratroll
09 Feb 2008, 01:30
Jeg tenker heller ikke på det å teste grenser som noe negativt. Ser jo ofte at A prøver seg frem nå. F.eks. om det er mulig å få en yoghurt av pappaen etter at jeg har sagt nei.

Men jeg tenker på dette som en måte å blir kjent med oss og omverdenen på. Mange kaller jo dette for manipulering, men jeg tenker mer at det er ting hun må lære. Så er det vår jobb å sette de grensene vi ønsker og være klare på dem.

Jeg tenker ofte at de egenskapene mange ser på som negative hos barn er egenskaper vi dyrker blant voksne. Og jeg tror at dette er en av de egenskapene.

Men jeg tror det er viktig å ha klare grenser, for da slipper barna/ungdommene å gå til ekstreme lengder for å teste dem. Samtidig tror jeg at man ikke trenger å ha definert alle grenser på forhånd, noe kan man se an i situasjonen. Det kan bli for mange grenser også.

kaje
09 Feb 2008, 13:31
Jeg tenker at barn eller voksne for den saks skyld, i utgangspunktet ikke har som motivasjon å teste andres grenser. Jeg tenker at barnet griser med maten fordi det har lyst til å grise med maten. Og jeg tenker at et barn som gjentagende gjør ting foreldrene ikke ønsker, ikke gjør dette for å teste foreldrenes grenser, men ofte for å få oppmerksomhet, rett og slett.

Og jeg opplever at det er mye enklere å møte Lillebap på en fin måte i disse situasjonene når dette er grunnsynet mitt. Da behøver jeg ikke sloss for å holde på en grense, men heller hjelpe Lillebap til å finne løsing på en måte vi begge kan leve med. "Har du lyst til å grise og kline litt, vennen? Du, da legger vi bort maten og så finner vi frem plastellinaen. Eller vil du heller leke med vann?" (for sannslynligvis er han ikke sulten iallefall)

fillolin
09 Feb 2008, 18:11
Dette er vel mye et spørsmål om ord, kanskje, og hvordan vi definerer dem. Noen ord kan forstås på så mange forskjellige måter og da kan det kanskje være enklere å bruke et annet ord isteden. I denne sammenheng synes jeg det passer å bruke ordet integritet: barn trenger voksne som har en tydelig integritet; voksne som kjenner, aksepterer og respekterer seg selv. Slike voksne setter tydelige grenser, ikke for grensene sin skyld, men for å ta vare på seg selv og relasjonen til barna. Jeg tror at grising med maten og andre forsøk på "grensetesting" også kan være barnets måte å utforske dette på, både ift. den voksne og ift. seg selv: hva er viktig for den andre? Hva er viktig for meg? Hvordan vil hun og jeg ha det, med det vi gjør og med hverandre? Som mor synes jeg veldig sjelden at jeg opplever at Lille Blomst "tester grenser", men derimot opplever jeg veldig ofte at hun viser sine egne ønsker og sin egen vilje. Og noen ganger har det skjedd ting hun strever med å forholde seg til -og da kan det jo hende at hun viser det med å grise med maten. I jobben min møter jeg ungdom som "tester grenser", og som regel er det dessverre etter min mening altfor tydelig at hverken de eller deres nærmeste har særlig respekt for seg selv og hverandre. Jeg er helt enig i at barn trenger gode og trygge rammer i livet sitt og trygge og tydelige voksne. Tidligere sa jeg også at barn trenger grenser, men etterhvert synes jeg dette ordet for ofte kobles sammen med maktkamp, "å vise hvem som er sjefen" o.l. og derfor velger jeg nå vanligvis å bruke andre ord.

Tina
09 Feb 2008, 20:16
Jeg er helt enig med deg, Kråkemor. Jeg synes også at dette begrepet bruker veldig negativt, selv om betydningen kan være slik som andre her beskriver.

´trikken
10 Feb 2008, 09:51
Jeg kan ikke skjønne annet enn at LilleUlv "tester grenser". Han vet utmerket godt at han ikke får lov til å slå eller rive i stykker potteplanter. Han gjør det likevel, og han gjør det mens han ser på oss med et interessant uttrykk i øynene. Han vet at han får reaksjoner, men gjør det likevel.

Før ble han ikke lei seg når hab fikk reaksjoner, det gjør han nå, men fortsetter likevel.

Jeg forstår ikke at det kan ha noe med oppmerksomhet å gjøre i hans tilfelle, men kanskje det er det? Jeg mener at han får langt mer oppmerksomhet fra oss, enn mange andre barn på hans alder. Han går bare fire timer i park, han er med enten StoreUlv, eller meg resten av tiden. Og når jeg tenker meg om, mens jeg skriver dette, så ser jeg at han er verst med StoreUlv på disse tingene her. Og StoreUlv jobber dobbelt, tar etterutdanning og jobber skift hvor han er borte hele to døgn av gangen til enkelte tider, så JA - kanskje er det nettopp oppmerksomhet han trenger - fra StoreUlv.

Takk for denne tråden, den gjorde meg dobbelt så klok :knegg: Og jeg er klok, altså :lol:

Blesha
10 Feb 2008, 11:21
Når et ganske lite barn gjør slike ting, kaller jeg det for utforsking. Barnet prøver å finne ut hva som skjer om man gjør ulike ting, og den eneste konsekvensen grising med maten bør få er akkurat det at det blir grisete rundt ham/henne. Om man ikke ønsker at det skal grises sånn ved spisebordet av en eller annen grunn (for eksempel at man har et gulv som ikke bør behandles med mye vann og/eller rengjøringsmidler) - flytt barnet til kjøkkenet, hvor de fleste har gulvbelegg. Barn trenger å utforske. Jeg tenker da ikke på 10-åringen som bevisst kommer hjem senere enn avtalt. Da handler det om ansvarlighet og tillit, og konsekvensen blir da at den voksne ikke kan vite om barnet holder avtaler neste gang. Dette er en helt annen sak enn det lille barnet som sitter og utforsker gjennom "grising" med maten.

Jeano
10 Feb 2008, 12:28
Når min 10 åring kommer 10 minutter senere er det forde hun glemte tiden. Hun gjør det ikke for å teste grenser.
Må også sies at hun er velldig sosete

kaje
10 Feb 2008, 12:46
Jeg kan ikke skjønne annet enn at LilleUlv "tester grenser". Han vet utmerket godt at han ikke får lov til å slå eller rive i stykker potteplanter. Han gjør det likevel, og han gjør det mens han ser på oss med et interessant uttrykk i øynene. Han vet at han får reaksjoner, men gjør det likevel.

Før ble han ikke lei seg når hab fikk reaksjoner, det gjør han nå, men fortsetter likevel.

Jeg forstår ikke at det kan ha noe med oppmerksomhet å gjøre i hans tilfelle, men kanskje det er det? Jeg mener at han får langt mer oppmerksomhet fra oss, enn mange andre barn på hans alder. Han går bare fire timer i park, han er med enten StoreUlv, eller meg resten av tiden. Og når jeg tenker meg om, mens jeg skriver dette, så ser jeg at han er verst med StoreUlv på disse tingene her. Og StoreUlv jobber dobbelt, tar etterutdanning og jobber skift hvor han er borte hele to døgn av gangen til enkelte tider, så JA - kanskje er det nettopp oppmerksomhet han trenger - fra StoreUlv.

Takk for denne tråden, den gjorde meg dobbelt så klok :knegg: Og jeg er klok, altså :lol:
Når jeg tenker på at barn ønsker opmerksomhet, te nker jeg på barn som løper fra potteplanten, til cd-hylla, til tørrvareskuffen på kjøkkenet, til fjernkontroll-skuffen. Jeg tror heller ikke Lilleulv leter etter oppmerksomhet i de situasjonene du nevner. Men noe i meg får meg til å tenke på den deilige følelsen av å stikke fingrene ned i jorden, grafse, kjenne røtter og blader blandt den deilige fuktige jorden..... kan det være denne følelsen lilleulv også liker, tror du ? :blome: Kanskje det iåfall kan hjelpe å fylle en stor bøtte halvfull med jord, litt lecastein hvis du har, kanskje en gammel plante.... Og neste gang han rører en plante, sette deg ned og spørre om det er godt å kjenne på. Spørre om jorden er kald eller varm, våt eller tørr.... Fortelle at du har laget en egen plante-bøtte til han på badet, som er bare hans - den kan han kjenne i så mye han vil. Kanskje kan han stå inni dusjen og leke med jorden, over badekaret. Iallefall et sted det er greit for deg at han griser.. Hvis han liker det kan du lede han dit hver gang han vil grafse i plantene dine..

Lillebap har aldri vært opptatt av plantene mine, men smørpakka:fnis: Han fikk IKKE sin egen smørpakke, altså. Men vi har avbrutt noen måltider for å leke med plastellina, for det har han godtatt som smør-erstatning:nikker:

´trikken
11 Feb 2008, 07:16
Takk for tips, Kaje :)

Det med plantene var en god idè. Nå er han ikke så opptatt av jorden, men han river bladene av. Så jeg kan jo finne på noe med ham som innebærer riving av blader. Når våren og sommeren kommer skal vi være masse ute og holde på i skogen og på fjellet. Med pinner og planter og jord og alt som hører til. Det synes han er veldig moro :)

ezi
11 Feb 2008, 08:39
jeg er enig med kråkemor og kaje:)

jeg mener heller ikke SMÅ barn har et evne til å consciously (norsk?) "teste grensene" - altså jeg synes det er mer sånn at når barn gang på gang gjør de tingene vi ikke ønsker så ligger det noe bak der som vi ofte ikke skjønner og som vi prøver å kalle for noe - og i mangel av forståelsen blir det det å teste grenser.
Barn er ikke småtyranner :blomsterfjes:

Kaskis
11 Feb 2008, 09:20
Dette er en interessant tråd. Jeg hører ofte folk som sier at barn "elsker å teste grenser". Tass er fortsatt liten og jeg opplever ikke at han tester grenser i noen særlig grad. Han kaster mat ned på gulvet og koppen går i bakken med et "pa", men det tror jeg er fordi han synes det er morsomt å kaste ting ned. For å se på jeger- og sankesamfunnet, tviler jeg på at barna satt i høye stoler og spiste, og kanskje våre moderne møblering lager en situasjon der barna har muligheten til å øve på noe som er nødvendig i utviklingen deres. Så selv om andre sier at Tass tester grenser når han kaster ting ned ved middagen, så tolker ikke jeg det sånn. Vi får se om jeg endrer mening senere.

Hermione
11 Feb 2008, 10:31
Jeg liker så godt dette sitatet fra Jesper Juuls bok "Kunsten å si nei - med god samvittighet":

Små barn tråkker konstant over foreldrenes grenser. det skyldes hverken mangel på respekt eller fingerspissfornemmelse. De er opptatt av sine egne lyster og behov, men er samtidig uhyre oppmerksomme på hvilke svar og signaler de får tilbake fra foreldrene. ... De skal lære hva foreldrene bryr seg om og hva de ikke bryr seg om. Hvordan de vil ha det og hvordan de ikke vil ha det. Hva de vil være med på og hva de ikke vil være med på. I løpet av de neste tre-fire årene lærer de seg langsomt og omhyggelig svarene på disse spørsmålene, inntil de har integrert foreldrenes oppfatning av riktig og galt og godt og ondt, og dermed kopiert foreldrenes moralbegreper. Denne læreprosessen krever fremfor alt tydelighet og gjentakelser. Foreldrene må være så tydelige i sine svar og reaksjoner som mulig, og tålmodige nok til å vente til dette har festet seg i barnets bevissthet..
.. Barn fungerer som forskere, og ikke som elever. De må eksperimentere og erfare seg frem til sine egne konklusjoner..

Felix
11 Feb 2008, 10:56
Ja, små barn tester kanskje grenser noen ganger, men jeg synes også mange overfortolker ting til å bli grensetesting. Jeg har opplevd flere situasjoner der min sønns oppførsel i ble tolket av andre som grensetesting, og jeg har tolket det som f.eks nysgjerrighet, klatretrening, utforsking, utløp for frustrasjon osv... Kjenner noen ganger at jeg kan bli litt oppgitt over de som tolker alt som at "han er ute etter å teste grensene mine". Jeg synes også situasjonene blir mye lettere og hyggeligere å løse hvis jeg prøver å se de for det de er, slik at lillegutt føler seg forstått og ikke avvist. Trenger jeg å sette en grense kan jeg også gjøre det på en grei måte, for det er jo ikke sikkert han visste at det han gjorde ikke var lov/lurt/kunne være farlig (han er straks halvannet år).

Eple
11 Feb 2008, 11:00
Jeg liker så godt dette sitatet fra Jesper Juuls bok "Kunsten å si nei - med god samvittighet":

Små barn tråkker konstant over foreldrenes grenser. det skyldes hverken mangel på respekt eller fingerspissfornemmelse. De er opptatt av sine egne lyster og behov, men er samtidig uhyre oppmerksomme på hvilke svar og signaler de får tilbake fra foreldrene. ... De skal lære hva foreldrene bryr seg om og hva de ikke bryr seg om. Hvordan de vil ha det og hvordan de ikke vil ha det. Hva de vil være med på og hva de ikke vil være med på. I løpet av de neste tre-fire årene lærer de seg langsomt og omhyggelig svarene på disse spørsmålene, inntil de har integrert foreldrenes oppfatning av riktig og galt og godt og ondt, og dermed kopiert foreldrenes moralbegreper. Denne læreprosessen krever fremfor alt tydelighet og gjentakelser. Foreldrene må være så tydelige i sine svar og reaksjoner som mulig, og tålmodige nok til å vente til dette har festet seg i barnets bevissthet..
.. Barn fungerer som forskere, og ikke som elever. De må eksperimentere og erfare seg frem til sine egne konklusjoner..



:hjerteskilt: Det var et bra sitiat!

Har lagt av denne boken på bibl og skal hente den i dag. Og skal på foredrag med JJ på torsdag. Nå gleder jeg meg enda mer!:hopp:

Blesha- jeg er enig med deg og tolker grising med maten som "forskning". Vi tillater det til en viss grad. Feks så bare MÅ minstegutt ta ut alt fyllet i en vårrull om han får en... Han forsker og forsker- og får lov. Men vi har noen avtaler om det. Ikke når vi har gjester... og ikke slik at det kommer på gulv og klær. (og ikke FOR ekkelt med ekle lyder:kvalm: ) Dette respekterer han, men forskningen hans er så viktig at jeg kan ikke nekte ham det altså. Da hadde jeg drept matgleden helt.

Anton
11 Feb 2008, 11:21
Noen ganger testes vel grenser for den konkrete situasjonens skyld - "hva skjer hvis jeg..." eller "går det an å..." Og noen ganger testes foreldrenes/omsorgspersonens grenser. Dette ser jeg på som en måte å søke trygghet. Barnet tester at den voksne er tydelig, har samme grense sånn ca hver dag, har samme "alvorlighetsgrad" på samme ting osv Det handler om at barn trenger tydelige voksne. Tydelige voksne er forutsigbare og trygge.

Jeg tror at grensesettingsbegrepet har blitt uforskyldt upopulært de siste årene - og jeg har erfart at mange foreldre vegrer seg for å sette grenser. Dette igjen ender med "grenseløse" barn, som bruker mye psykisk energi på å prøve å skaffe seg oversikt over tilværelsen. Om man ikke vil si grenser, så kan man kalle det "rammer", synes jeg. Barn trenger rammer rundt tilværelsen sin for å oppleve trygghet.

Dette er vel litt en fansesak for meg for tiden pga de erfaringene jeg har hatt i jobben de siste årene. Men jeg opplver daglig mange - virkelig mange barn, som er frustrerte og utilpasse pga utydelige foreldre. I mange av tilfellene resulterer det i utagerende atferd. Derfor tenker jeg at ved ikke å være tydelig på grenser/rammer når barnet aktivt tester ut, så skaper det raskt et problem for barnet, som igjen får relativt store utfordinger for atferden. Ikke få foreldre har da kommet og spurt om råd i forhold til denne atferden, forde de ikke ser årsaken. Det er hva jeg kaller en vond sirkel i helt "normale", oppegående og ressurssterke familier, som faktisk på alle måter ellers er rustet til mer enn god nok omsorgssituasjon.

:I-Agree:

Unger trenger tydelige voksne og ordentlige rammer. Det er ikke krenkende. Det som kan være krenkende er MÅTEN rammene blir satt og hvor begrensende de er.

Jeg mener også unger "tester grenser" men jeg mener ikke de manipulerer når de gjør det. De lurer oppriktig på hva som skjer hvis de tøyer strikken litt til. Taratrolls eksempel med yoghurt var veldig bra.

Det høres fint ut for barn å få andre utfordringer når de vil grise med maten, men personlig ville jeg aldri ha avbrutt et måltid for å leke med plastilin. Det har litt med situasjonen vår å gjøre - vi er en stor familie med flere barn, og vi må ta hensyn til ALLE - ikke bare den ene som får et innfall. Derfor ville jeg, hvis barnet begynner å grise, ta bort smøret. Hos oss er ikke grising akseptert som "utforsking" når man sitter ved bordet. Det har med respekt for hverandre og maten å gjøre. Mulig jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg hadde bare ett barn.

Minimoen
11 Feb 2008, 13:16
>Dette var en skikkelig bra tråd, har plukket opp mange gode tips og synspunkter:jupp:

fillolin
12 Feb 2008, 00:39
Han kaster mat ned på gulvet og koppen går i bakken med et "pa", men det tror jeg er fordi han synes det er morsomt å kaste ting ned.
Dessuten er det viktig for språk- og begrepsutviklingen hans og for den generelle utviklingen; gjennom disse gjentagelsene med ulike kopper og ulike høyder får det som ellers ville vært tomme ord et konkret og erfart innhold og blir dermed meningsfulle begreper for han som han også kan bruke riktig senere i livet. Ifølge forskere ligger noe av grunnen til adoptertes språkvansker her: mens disse tidlige erfaringene skjer i ett språk, skjer den senere bruken av begrepene i et annet språk, og mange adopterte har derfor et fattig innhold i begrepene sine og bruker dem oftere feil eller har et språk som bare på overflaten virker bra. Så la ham kaste ;)

´trikken
12 Feb 2008, 06:58
Jeg liker så godt dette sitatet fra Jesper Juuls bok "Kunsten å si nei - med god samvittighet":

Små barn tråkker konstant over foreldrenes grenser. det skyldes hverken mangel på respekt eller fingerspissfornemmelse. De er opptatt av sine egne lyster og behov, men er samtidig uhyre oppmerksomme på hvilke svar og signaler de får tilbake fra foreldrene. ... De skal lære hva foreldrene bryr seg om og hva de ikke bryr seg om. Hvordan de vil ha det og hvordan de ikke vil ha det. Hva de vil være med på og hva de ikke vil være med på. I løpet av de neste tre-fire årene lærer de seg langsomt og omhyggelig svarene på disse spørsmålene, inntil de har integrert foreldrenes oppfatning av riktig og galt og godt og ondt, og dermed kopiert foreldrenes moralbegreper. Denne læreprosessen krever fremfor alt tydelighet og gjentakelser. Foreldrene må være så tydelige i sine svar og reaksjoner som mulig, og tålmodige nok til å vente til dette har festet seg i barnets bevissthet..
.. Barn fungerer som forskere, og ikke som elever. De må eksperimentere og erfare seg frem til sine egne konklusjoner..



:nemlig:

Det er akkurat dette jeg tenker på når jeg snakker om å "teste grenser". Jeg synes ikke det er et negativt ord, jeg synes det er helt naturlig. Jeg synes ikke LilleUlv er en småtyrann selv om jeg sier at han "tester grenser" hver dag.

Han er i en alder nå hvor han har oppdaget at han faktisk har medbestemmelsesrett, tror jeg. Han er blitt mer selvstendig, og kan gjøre mye selv, han kan nekte å gjøre noe også :pirat: Jeg tror han trenger nå å finne ut i hvilke situasjoner han kan bestemme, og i hvilke situasjoner han IKKE kan det. Dette testes og utforskes gang på gang. Klart det er kjempeslitsomt når man selv er sliten og alt som IKKE er lov skal gjennom den lille forskerens undersøkelser, men det er like fullt helt naturlig og veldig bra at det skjer.

Heia, Jesper Juul, forresten. Han er en stor inspirasjon.

Prestekrage
24 Mar 2008, 10:09
Jeg likte heller ikke begrepet "tester grenser" og i hvert fall ikke ordet "trass" helt tid min egen unge helt tydelig begynte å teste grenser. Jeg tenkte at barn ikke bevisst vil gå inn for å gjøre det foreldrene sier ikke er lov - bare fordi det ikke er lov. Jeg tenkte at de gjorde det fordi handlingen i seg selv var så fristende og fordi små barn har lav impulskontroll så klarte de kanksje ikke å la være. Men nå mener jeg å se veldig tydelig på min snart 3 år gamle gutt at når han starter med atferden så er det fordi handlingen i seg selv har en mening for han. F.eks kan han grise med maten fordi han syns det er gøy. Men når vi sier at han ikke får lov til å kaste maten på gulvet, så endrer atferden karakter. Da fortsetter han demonstrativt å kaste maten på gulvet mens han ser forventningsfullt på oss for å se hvilken reaksjon som kommer. Dette kaller jeg å teste grenser. Han vil sjekke om vi mener alvor med det vi sier. Det samme gjør han i mange sammenhenger, f.eks. slår lillebroren sin og når vi sier at han ikke får lov til å gjøre det, så slår han flere ganger mens han ser på oss.

Selv om jeg mener at dette er å teste grenser, så mener jeg IKKE at gutten er slem eller ondskapsfull. Jeg mener at trygge barn gjerne tester ut grenser fordi de ønsker å finne ut hvor grensene går og om vi som voksne mener det vi sier. Det er altså en naturlig og kanskje også nødvendig del av det å utforske de sosiale verdenen og finne ut av hva som er greit og hva som ikke er det og hvilke reaksjoner man får når man ikke følger regler.

Det er lett å bli provosert når barn så tydelig gjør noe man akkurat har sagt de ikke får gjøre, men det er da man må huske at de gjør det ikke fordi de vil være slemme mot oss. Det er ingen protest mot oss voksne, men derimot et ønske om å finne ut hvor grensene går - derav "tester grenser".

Anton
24 Mar 2008, 12:52
Jeg mener at trygge barn gjerne tester ut grenser fordi de ønsker å finne ut hvor grensene går og om vi som voksne mener det vi sier. Det er altså en naturlig og kanskje også nødvendig del av det å utforske de sosiale verdenen og finne ut av hva som er greit og hva som ikke er det og hvilke reaksjoner man får når man ikke følger regler.



Veldig enig. Og et viktig poeng: Barn som ikke er trygge på foreldrene sine prøver ikke ut på den måten der. Hvis et barn er redd for at foreldrekjærligheten forsvinner vil det ikke utfordre foreldrenes autoritet. "Grensetesting" er et sunnhetstegn.

´trikken
25 Mar 2008, 06:55
ÅH - det var egentlig litt godt å høre nå :bankehjerte:

Etter en påske med en del "grensetesting" :knegg:

Magica
25 Mar 2008, 09:09
Jeg tenker at barn eller voksne for den saks skyld, i utgangspunktet ikke har som motivasjon å teste andres grenser. Jeg tenker at barnet griser med maten fordi det har lyst til å grise med maten. Og jeg tenker at et barn som gjentagende gjør ting foreldrene ikke ønsker, ikke gjør dette for å teste foreldrenes grenser, men ofte for å få oppmerksomhet, rett og slett.

Og jeg opplever at det er mye enklere å møte Lillebap på en fin måte i disse situasjonene når dette er grunnsynet mitt. Da behøver jeg ikke sloss for å holde på en grense, men heller hjelpe Lillebap til å finne løsing på en måte vi begge kan leve med. "Har du lyst til å grise og kline litt, vennen? Du, da legger vi bort maten og så finner vi frem plastellinaen. Eller vil du heller leke med vann?" (for sannslynligvis er han ikke sulten iallefall)

signerer Kaje.

Filipine
25 Mar 2008, 09:19
Jeg er enig med Kaje i at ofte søken etter oppmerksomhet ofte resulterer i det som kan oppfattes som grensetesting. Men i min hverdag så skjer det ofte når man av en eller annen grunn ikke KAN gi dem full oppmerksomhet, gjerne knyttet til et annet barn. Og da er det viktig for meg å formidle at man noen ganger må vente, rett og slett som et ledd i det å ta hensyn. Og det er da det oppstår konflikter. Det er vanskelig, synes jeg.

´trikken
26 Mar 2008, 07:07
Det er kjempevanskelig :nemlig:

For det er noe med det at man noen ganger MÅ vente, og tenk på før i tiden, da? Nå har vi kanskje flere muligheter til å slippe hva vi har i hendene, og jeg ser at jeg gjør det temmelig mye, for så å føle at jeg ikke får gjort noenting når LilleUlv er våken og med meg. Før måtte de jo bare JOBBE mens de passet barn, de hadde ikke friheten til å slippe det de drev med, for da ble det ikke mat, ikke klær, ikke varme...

Jeg vet det ikke er sammenlignbart, men likevel så er det et tankekors. Kanskje denne "grensetestingen" er en fase hvor barna skal lære at de ikke er situasjonens sentrum hele tiden, at de må lære å vente, og inntil at de har lært dette, så oppstår det noen utfordringer. Det er lett å glemme at alt må læres, synes jeg. Det er ofte den største utfordringen :nemlig:

Filipine
26 Mar 2008, 07:53
Jeg tror du har mye rett i din refleksjon, 'trikken. Men som alltid - for meg er ikke TiO å ikke si nei, eller la være å etterkomme barnets krav. Men å tenke over hvordan man forteller barnet det. Det går jo an å være grensesettende uten å bruke time out eller skrike.

Selv om jeg må innrømme at jeg synes det kan være vanskelig, f.eks i går, når den ene slår den andre i hodet med en blokkfløyte fordi de tydelig er frustererte over at den andre får sitte på fanget, og forlanger å få sitte der alene. Det er ikke tvil i min sjel at en treåring vet veldig godt at man ikke slår andre i hodet med fløyter. I mine øyne er dette utvilsomt litt affekt, fordi de er frustrerte. Men også et helt klart forsøk på å teste hvor jeg setter grensen, hva som blir konsekvensene, og om en dramatisk handling kan endre det faktum at jeg allerede har definert en situasjon de er uenige i.

Anton
26 Mar 2008, 10:09
Klokt, Fillipine! :Peace:

´trikken
27 Mar 2008, 07:02
:nemlig:

Veldig godt innlegg, Fillipine, jeg tenker veldig som deg, egentlig :)

kaje
27 Mar 2008, 08:28
Jeg tenker at - dersom jeg mener at Lillebap gjør noe for å teste mine grenser, hvor mine grenser går - ja da vil det være viktig at jeg viser han hvor grensen går..... Og så tenker jeg at fortsettelsen av dette vil fjerne Lillebap fra å lære noe om det jeg egentlig ønsker at han skal lære noe om, hvis dere forstår. Og det blir galt for meg å gjøre.

Hvis han for eksempel kaster plantejord utover gulvet. Så forklarer jeg at vi må ta vare på planten, og planten trenger jorda si for å leve.

Og så kikker han utfordrende på meg og kaster jord en gang til!!

Hvis jeg velger å tenke at han tester mine grenser, så vil jeg gå inn i en maktkamp for å vise at det er der grensen min går.

Lillebap vil ikke lære noe om planten og jorda av det, tenker jeg. Hvis jeg istedet fastholder fokus på planten, går inn i det med ny empati for planten, forklarer på nytt og deretter spør om han klarer la vær eller om han vil at jeg skal ta bort planten fordi det er for vanskelig ikke å kaste jord, så holder jeg fremdeles fokus på planten - og det er det viktige for meg.

Og dette er dritvanskelig, ja - særlig under tidspress når jeg egentlig er sulten og trett. Og jeg tar av meg hatten for flerbarnsforeldre:jupp:


... og nå ser jeg at jeg har svart i tråden før.... rotehodekaje :)

´trikken
28 Mar 2008, 06:59
Det blir aldri for mange innlegg fra deg, kaje :klemse:

Vi setter pris på hvert eneste ett av dem, så post gjerne flere. Du har mye klokt å si ;)