PDA

Se full versjon : Regler VS personlige grenser



Eple
19 Feb 2008, 23:59
Jeg har tenkt og tenkt etter Juulforedraget...

En ting jeg har brukt litt tid på er dette med regler og grenser. For mer jeg tenker på det så ser jeg at vi trenger få regler i en familie- vi trenger bare å kjenne hverandres grenser. Eks så er det viktig for meg at vi sitter og spiser, ikke løper rundt. Det er ikke en regel (eller en "lov") for den dagen vi har dårlig tid så må vi kanskje gjøre det. Skjønner dere hva jeg mener med forskjellen på de to?

Hvertfall- jeg vet om mennesker som ikke synes noe om regler overhodet. Da kan man ikke heller gi uttrykk for personlige grenser overfor disse. Og da lurer jeg på om barnas "frie utvikling" går foran de voksnes behov for å ivareta seg selv? Men da blir det vanskelig å omgåes... hvis andres unger hopper i sofaen når jeg drikker kaffe klarer jeg ikke å la vær å si at jeg ikke vil de skal gjøre det. Og jeg synes det er respektløst av foreldrene å ikke si noe. Enda værre er det om de hopper i sofaen MIN og det ikke er ok at jeg sier at jeg ikke vil de skal gjøre det.

(husker Juul sa at det første som skjedde var at folk sluttet å komme på besøk... og det tror jeg er helt rett. For mennesker som ikke tillater at man definerer behov og personlige grenser er ganske vanskelige å forholde seg til)

Så et eks om personlige grenser- hopping i dobbeltsengen. Det var lov hos oss i mange år. (nå ville de knukket sengen) Det var også lov hos Vims. Men en dag vi kom dit så sa Vims "nei i dag vil jeg ikke dere skal hoppe, jeg har akkurat lagt på sengen med nytt sengeteppe" Dette synes jeg var så flott at hun sa- for det er ikke slik at har man sagt ja en gang så er "løpet kjørt". Kan ikke huske annet enn at ungene synes det var litt dumt, men de respekterte det helt greit. Jeg husker at jeg synes den grensen ble formidlet på en veldig fin måte- det var ingen regel, men en personlig grense for Vims.

Hva tenker dere om dette med regler- har dere det?

Hva tenker dere om personlige grenser- for det går jeg ut fra dere har:fnis:

´trikken
20 Feb 2008, 08:27
ÅH - dette er et superspennende tema.

Nei, regler tror jeg ikke vi har så mange av, faktisk. Jo - vi har en regel om at det ikke er lov å slå eller gjøre andre vondt. Der er vi veldig konsekvente - det er ALDRI lov.

Ellers vil jeg bare si at LilleUlv forstår at noen ting gjelder når man er sammen med enkelte personer, mens andre ting gjelder når man er sammen med andre. Forskjellige regler i forskjellige hus. Og at ting kan variere fra dag til dag, fra situasjon til situasjon, men han får alltid høre begrunnelsen for hvorfor han ikke kan gjøre ting. Det forstår han.

Jeg tror det er derfor jeg ikke har så negativ oppfatning av ordet "grensesetting", mens "regler" for meg er mer negativt. I begrepet "regler" legger jeg en forhåndsbestemt avgjørelse som ikke kan tilpasse seg ettersom hvilken situasjon som har oppstått. En "regel" må liksom være hugget i stein, mens en grense er noe man kan sette for både seg selv og andre, men aller helst seg selv... Det er ingen regel, men en mulighet for å bevare sitt egenverd.

Stratos
20 Feb 2008, 09:08
Kjempeinteressant tema!

Jeg tenker også mye på dette om dagen etter å ha lest trådene til bla. deg Eple. Men foreløpig er tankene litt flytende og ustrukturerte, så jeg klarer ikke formidle noe enda ;)

Gimp
20 Feb 2008, 09:53
Jeg signerer Stratos! Akkurat sånn har jeg det også. Håper at jeg etter hvert føler at jeg har noe å bidra med, men foreløpig suger jeg bare til meg kunnskap :blomsterfjes:

Papaya
20 Feb 2008, 10:07
Så spennende tråd. Noen ganger er det veldig godt å tenke igjennom hvorfor en har de reglene og grensene en har. Og hva som trenger å være en regel.

Jeg er selv vokst opp med veldig få regler, men vi respekterte alltid de grensene som ble satt fordi vi alltid fikk en begrunnelse. :blomsterfjes:

Kjenner meg igjen i dobbeltseng eksemplet ditt... Her er det lov å hoppe i dobbeltsengen hvis ho spør først. Og det er aldri lov hvis lillesøster på snart 11 mnd er der. Pleier og å gi beskjed om at det ikke er lov hvis jeg ex nettop har redd opp senga. Eller om jeg har klær liggende der. Som regel er ho flink å spørreførst, og skjønner at det ikke alltid er lov.

Filipine
20 Feb 2008, 10:17
En tråd etter mitt hjerte. :hoppere:

Vi har forsøkt å være bevisst på dette, men det har til tider føltes som en sisyfoskamp. For lenge følte jeg at vi snakket til veggen, at vi hadde barn som var ekstremt utprøvende og rundt to år var det en periode vi knapt gikk ut. For der andre sa: Nei!, og fjernet barna, snakket og snakket og snakket vi om at vi ikke ønsket at de gjorde det, forklarte at det var fordi vi ikke likte/ønsket og forsøkte å tydeliggjøre grenser - tilsynelatende uten effekt. Det så ut til å være mye mer effektivt det andre gjorde, nemlig å bare si nei, svare at slik var reglene og ferdig med det.

Men den senere tiden føles det stadig vekk som om vi blir belønnet for investeringen vår, og jeg føler at det er godt å kunne diskutere med barna hva som ikke er lov, fordi det går ut over våre personlige grenser, og føle at vi får aksept for det. Vi opplever også at barna selv uttrykker dette, og tydlig har en bevissthet rundt egne grenser, som gleder oss veldig.

Vi er ganske sikre på at dette er en god vei også fremover, og det gjør det mulig å være tydelige foreldre, uten å bli "grunnløst autoritære".

Jeano
20 Feb 2008, 10:37
Her sitter vi ved bordet til vi er ferdige å spise. Den som er ferdig får gå.
Bobble går litt fra o til innimellom og det lager vi ikke noe nummer av, for han ser hva som er normen.
Men om ungene trenger meg mens jeg sitter å spiser så må de vente, så klart reiser jeg meg opp om det er noe viktig, men jeg vil helst site i ro uten mas.

Bobble og søskensbarnet hans på snart 2 får lov å hoppe i sofaen. De får også lov til å stå på bordet å hoppe ned i sofaen, eller stå i sofaen å hoppe ned på en madrass.Men de får ikke lov til dette om stuebordet er pådekket og det er mat/kaer ol på bordet

Men jentene år ikke lov til dette, da hadde sofaen litt ødelagt velldig fort, de er jo ganske store.

I sengen min er det lov å hoppe, men ikke for veninner av barna ol. Kun barna mine og vesle søskenbarnet, men de får ikke lov å hoppe når jeg har byttet sengetøy. Og det er ikke noe de bare kan gjøre, de å spørre om det passer.

Barna forstår velldig godt når de har lov og ikke, det er ikke noe problem. Jeg behøver ikke å ha en grense på hopping i sofaen forde det kan hende vi skal spise i stuen. Men hadde jeg drukket kaffe i sofaen så hdde jeg nok heller ikke tilatt hopping i den sofaen jeg satt i.

Ja så krever jeg at barn som er på besøk her hører på meg og hva jeg sier, likedan som jeg håper og tror at barna mine hører på andre når de er på besøk. Høflighet er viktig for å bli likt

Kaskis
20 Feb 2008, 10:47
Dette er en god og nyttig tråd som jeg skal følge fremover. Jeg tenker en god del på dette med grenser, regler og grensesetting. Etter at jeg leste "Hei, her er jeg" av Jesper Juul har jeg forsøkt å være tydelig når jeg setter foten ned for Tass. Formulere meg personlig og ikke som om jeg formidler en gitt sannhet utenfra. Han er liten enda, men jeg tror han hører bedre på når jeg formulerer meg sånn. Det er samtidig veldig bevisstgjørende for meg. Hvorfor vil jeg ikke at han skal gjøre en bestemt ting? Hvor går mine grenser?

Thinkerbell
20 Feb 2008, 12:18
Filipine og Eple, jeg har ofte glede av deres erfaringer når jeg synes småbarnsmammalivet tårner seg opp :svette:. Det kan lett bli frustrerende når jeg føler at jeg har en ikkefungerende enveiskommunikasjon med femten kilo stålvilje uten ører.

Nå til temaet for tråden. Hvis vi voksne aksepterer absolutt alle barnas innfall, tror jeg at ungene vokser opp uten forståelse for at de kan håndheve sine grenser overfor andre. (Urg. Kronglete setning.) Barn som ikke opplever grensesetting kan utvilsomt bli ubehagelig samvær for andre fordi de ikke respekterer grenser, men de kan også bli ubehagelig samvær for seg selv fordi de ikke vet hvordan de setter grenser rundt seg selv.

Vi er lite opptatt av å ha regler. Det er få ting her i huset som aldri er lov, og når noe er totalforbudt har det en årsak vi kan forklare. Å klatre i trapperekkverket oppe er et eksempel -han kan falle ned. (Det betyr selvsagt ikke at vi ikke har måttet ta ham ned og forklare dette ørtenhundreogfjørti ganger.) Derimot er vi bevisste på å sette noen grenser rundt oss selv i blant, det kan være så enkelt som at jeg nettopp sa at jeg ikke ville reise meg fra pc og tekopp for å løfte ham opp til sprittusjene på peishylla.

Øh. Dette ble litt "megmegmeg", og jeg klarer ikke uttrykke meg bedre akkurat nå.

Eple
20 Feb 2008, 12:46
Tinkerbell- jeg forstår deg supergodt jeg!:jupp:

Og Fillipine- ja det svarer seg å ikke ta snarveier. For de er nemlig forlokkende "kjappe" men gjør at man senere snubler- ikke sant? (slik tenker jeg hvertfall)

Men dette med forklaring for alt- før så kunne man si "vi har ikke råd" eller "det er ikke sunt"... Og det var da Jesper Juul sa på foredraget "så begynner dem i børnehaven og kommer hjem og sier- så må jeg få en øko-is!" :fnis:

Jeg mener vi skal forklare og kommunisere, men er det nødvendig hver gang de avbryter når jeg snakker med en voksen? (det gjør nemlig mine) De forventer at jeg alltid skal være tilgjengelig- og det irriterer meg utrolig. Her har jeg behov for å sette en personlig grense- jeg KREVER å få snakke med mine venninner el pappaen i mer en 30 sek før de kommer og vil ha min oppmerksomhet. Det funker ikke å rolig forklare hvorfor og litt spørrende si "jeg vil gjerne snakke ferdig"... Så med Juul i ryggen sier jeg nå "vent!" og ferdig med det. OK- de kan kanskje bli sure, men krenket? Neppe.

Ps- jeg har også speilet situasjonen. For det er nemlig veldig meg:sparke:
"hva om jeg kom inn på rommet og ville snakke om middagen, om skolen og mimre om ferien når dere har besøk av kompisene?" Det gjorde dem litt betenkte- for jeg måtte jo respektere deres lek????:gal:

Akkurat- å snakke med venninner er min lek.

:regn:

Thinkerbell
20 Feb 2008, 12:51
Så med Juul i ryggen sier jeg nå "vent!" og ferdig med det. OK- de kan kanskje bli sure, men krenket? Neppe.

Neppe. Og jeg sier også "vent litt" uten dårlig samvittighet. Når jeg hveser "vent nå da :Hypno2: ," derimot ...

Eple
20 Feb 2008, 13:00
Neppe. Og jeg sier også "vent litt" uten dårlig samvittighet. Når jeg hveser "vent nå da :Hypno2: ," derimot ...

Jeg tror fremdeles ikke du krenker- du uttrykker bare det du mener og viser med kroppspråk og tonefall at du er irritert;)

Hvis vi skal snakke om krenking så tror jeg du måtte sagt "nå holder du munn din masunge! Jeg er så lei av deg" eller noe slikt... For da kritiserer du barnet og ikke handlingen.

(kjenner jeg ikke likte å skrive det eksemplet en gang:fnis: )

Kråkemor
20 Feb 2008, 13:01
Kjempespennende tema! Suger til meg alt det lure dere med litt større barn har tenkt på! :)

Husnissemor
20 Feb 2008, 13:07
Dette synes jeg er et av de kjempegode poengene til J.J. Superviktig! Og befriende - tenk så vanskelig livet hadde blitt hvis man måtte gå rundt og være redd for ikke å være konsekvent.

annama & bolla
20 Feb 2008, 13:21
Ja så krever jeg at barn som er på besøk her hører på meg og hva jeg sier, likedan som jeg håper og tror at barna mine hører på andre når de er på besøk. Høflighet er viktig for å bli likt

Hva gjør du når/hvis du opplever at barnet som er på besøk (uten foreldre f.eks) ikke hører på hva du sier?

Kunne tenkt meg litt innspill her, fordi snuppa har ei venninne som bor i nærheten og som ikke alltid respekterer når jeg setter en grense for hva de får og ikke får lov til å gjøre. Da er altså ikke foreldrene tilstede. Finner det vanskelig å vite hvordan jeg skal ta affære da, fordi jeg er ikke vant til å ikke bli respektert. Men jeg ser at den jenta også har problemer med å sette grenser for seg selv.

Jeano
20 Feb 2008, 16:17
Hva gjør du når/hvis du opplever at barnet som er på besøk (uten foreldre f.eks) ikke hører på hva du sier?

Kunne tenkt meg litt innspill her, fordi snuppa har ei venninne som bor i nærheten og som ikke alltid respekterer når jeg setter en grense for hva de får og ikke får lov til å gjøre. Da er altså ikke foreldrene tilstede. Finner det vanskelig å vite hvordan jeg skal ta affære da, fordi jeg er ikke vant til å ikke bli respektert. Men jeg ser at den jenta også har problemer med å sette grenser for seg selv.

Jeg tenker eldre barn først og fremst.
Men jeg er så striks at jeg sier at de får gå hjem om de ikke klarer å oppføre seg. Jeg vet at det er truing, men såpass mye krever jeg av barn som er på besøk.

Jeg har mange små eksempler. For et par år siden hadde Bloms besøk av ei jente på samme alder(8-9 år)
Vi ville gi de 20 kroner hver for at de kunne gå å kjøpe seg en is eller noe de ville ha.
Da utbryter den andre jenten "herregud, bare 20 kroner, går ikke ann å finne på noe for så lite"
Jeg måtte inn å tenke meg om litt for jeg ble så paff, selv jentene hadde ikke funnet på å sagt noe sånt til meg en gang.
Men enden på visen ble at Blomst fikk 20 kroner og at jenten ikke fikk noe, jeg forklarte henne at når man ikke var fornøyd med det hun fikk så fikk hun heller ikke noe.

Bell har også ei veninne som finner på mye rart, går i skapene våre og finner frem sukker og salt og stikker av med det for å leke med det.
Første gangen så ante jeg ingen ting før det var gjort. Andre gangen var hun på veg for å finne dette igjen,og jeg sa nei. Da sier hun til Bell "vi bare tar"
Da ble jeg strenge Jeano.
Og hadde hun ikke hørt hadde jeg levert henne til foreldrene.


Søskenbarn og gjenngangere, altså de som er her mye og som føler seg som en av familien, de får andre regler. Og om de er litt tøffe i munn eller ikke hører etter med det samme så blir det noe annet.

Fant
20 Feb 2008, 17:16
Jeg er så GLAD for at jeg gikk på det foredraget, for jeg føler at jeg har fått alt så mye bedre på plass (i hodet) nå i løpet av den uken som har gått. :cheer:
Alt har bidratt: først og fremst Jesper Juul, men også mitt eget tankearbeid i etterkant samt diskusjonen rundt temaet her på forumet!

Det har gått opp for meg at jeg både før og etter at jeg fikk barn har vært veldig opptatt av hva som er rimelig i forhold til barna. Hva er greit/riktig å utsette barna for, når det gjelder grenser, regler, hva man kan tillate seg å si osv.. Dette springer jo ut fra at jeg selv har vært utsatt for og observert mye urimelighet. Urimelighet og inkonsekvens. :nemlig: Respekt og rettferdighet har vært fremmedord. Dette har jo ført til at jeg har havnet litt utenfor meg selv, har hatt fokus på hva som er ok objektivt sett og ikke tenkt så mye på hva jeg synes er greit i forhold til meg selv.

I praksis har jeg nok tillatt Fantungen å krysse en stor andel av mine personlige grenser. Noen ganger har jeg visst om det, og tillatt det fordi jeg er en 'grei' mamma som ikke vil være urimelig, andre ganger har jeg oppdaget etter lang tid at det har vært aldeles feil for meg å ha det slik. Mens andre grenser igjen synes jeg det er bra (og viktig) å kunne legge til side når barna er små!

Og jeg har jo etterhvert som Fantungen har vokst blitt mer bevisst på dette, og satt mine grenser der jeg har hatt mest behov for det.

Men det store nå er at jeg føler jeg har fått system på det. Jeg ser lettere hva som er hva, liksom..sammenhengen i alt.. Bl.a. det Juul sa om den sunne konflikt har bidratt til å gjøre det tydeligere for meg. Ikke at jeg gjorde så mye "feil" ift. det, tror jeg, jeg er 100% med på alt han sa om den saken, det er bare at før visste jeg ikke helt hva det var jeg gjorde. Hensikten, liksom.

Samtidig ser jeg at det er enkelte områder der jeg IKKE vil kreve min rett.. Juul synes jo det er greit å gå inn ganske tidlig og få til et samarbeid fra ungene. Som i eksempelet med barnebarnet der han ville at babyen på 7-8 mnd skulle slutte å legge maten sin ved siden av tallerkenen... Hadde han mast på min unge om dette så hadde jeg bedt ham hoppe i havet. :barn:

annama & bolla
20 Feb 2008, 18:10
Jeg tenker eldre barn først og fremst.
Men jeg er så striks at jeg sier at de får gå hjem om de ikke klarer å oppføre seg. Jeg vet at det er truing, men såpass mye krever jeg av barn som er på besøk.


Ja, nå tenkte jeg på barn i 5-årsalderen. Snuppa leker med barn i mange forskjellige aldre her.

Ja, jeg er nok nødt til å "true" med det. Men da må jeg liksom håndheve det også, dersom hun ikke gjør som jeg sier.

Eple
20 Feb 2008, 18:21
Jeg må bare kommentere- dette med konsekvenser...

For en del år siden var vi i USA. Ungene badet med amerikanske venner og kommuniserte litt sånn på halv åtte. Da begynte minstegutt å sprute på de andre (selv tålte han ikk en dråpe uten at det ble DET dramaet...) Jeg snakket og veiledet, men til inegn nytte. Jeg ville ikke han skulle ødelegge for de andre, men han var så sikker på at jeg ikke ville gjøre noe annet enn snakke. Jeg var pyntet med skjørt og alt. Men jeg sa at han måtte opp hvorpå han svarte med ertestemme "du får ikke tak i meg".....

Da gikk jeg rolig ut i bassenget med skjørt og alt og hentet ham. De som så på ble litt flirfulle, men han trenger litt motstand før han tar poenget.

fillolin
20 Feb 2008, 18:28
Jeg er veldig på linje med det du skriver i det første innlegget, Eple, og jeg synes dette er noe av det aller viktigste og flotteste med JJ. Når man finner fram til og respekterer sine egne grenser så løser nemlig det aller meste seg, ikke bare i møte med egne barn, men også med andre barn og med voksne, i jobbsituasjoner og ellers. Ofte når en diskuterer dette med regler og grensesetting med folk så har de jo faktisk ikke tenkt over hvor egne grenser går, men det trenger en jo å vite uansett! Og ellers tror jeg, som jeg har skrevet før, at barna våre gjør det vi gjør, uansett hva vi ellers sier - også derfor må en kjenne seg selv og sine egne grenser og normer.

Eple
20 Feb 2008, 18:39
Samtidig ser jeg at det er enkelte områder der jeg IKKE vil kreve min rett.. Juul synes jo det er greit å gå inn ganske tidlig og få til et samarbeid fra ungene. Som i eksempelet med barnebarnet der han ville at babyen på 7-8 mnd skulle slutte å legge maten sin ved siden av tallerkenen... Hadde han mast på min unge om dette så hadde jeg bedt ham hoppe i havet. :barn:

:fnis: Jeg tror du ville sagt "hvis det generer deg så kanskje du kan hente en tallerken det kan ligge på? Du tråkker på mine personlige grenser når du stiller urimelige krav til min baby" :fnis:

Jeg er også glad jeg gikk på dette foredraget- jeg ser ganske mye i et nytt perspektiv- bla så har jeg ikke noe snev av dårlig samvittighet når jeg IKKE er tilgjengelig for alt mulig rart når jeg dusjer... Da sier jeg at de skal "gå ut og vent!" med lett hjerte. Og så tenker jeg at de ved det kanskje blir supre kjærester en dag- slike som ikke tar jenter for en selvfølge:jupp:

Eple
20 Feb 2008, 18:45
Jeg er veldig på linje med det du skriver i det første innlegget, Eple, og jeg synes dette er noe av det aller viktigste og flotteste med JJ. Når man finner fram til og respekterer sine egne grenser så løser nemlig det aller meste seg, ikke bare i møte med egne barn, men også med andre barn og med voksne, i jobbsituasjoner og ellers. Ofte når en diskuterer dette med regler og grensesetting med folk så har de jo faktisk ikke tenkt over hvor egne grenser går, men det trenger en jo å vite uansett! Og ellers tror jeg, som jeg har skrevet før, at barna våre gjør det vi gjør, uansett hva vi ellers sier - også derfor må en kjenne seg selv og sine egne grenser og normer.

Ja akkurat- kjenner folk sine egne grenser? Eller setter de grenser de tror de må sette fordi "det gjør man"?

Jeg merker at de personlige grensene er akkurat det- personlige. Og ikke minst så er de ikke konstante. Noen dager tåler jeg mer halloj enn andre- det gjelder å kommunisere godt da.

Mamma Mø
20 Feb 2008, 18:52
Spennende tema. Det er på dette punktet jeg liker Juul godt. Jeg prøver å ikke sette grenser rundt ungen, men grenser rundt meg og hva jeg synes er ok/ikke ok. Og jeg opplever at Kråka blir mer tydelig på sine grenser og markerer dem med å si f.eks. "det er min kropp, jeg bestemmer over min kropp". Forhåpentligvis klarer han å bruke det samme språket når han skal markere personlige grenser ovenfor andre utenfor familien.

De vanskelige "nei"-ene synes jeg er der jeg egentlig kunne ta en hvit løgn og si "nei, vi har ikke råd", når sannheten er at jeg ikke vil bruke pengene mine på plastskrap eller drittmat. Det ender som regel opp med at "nei, det vil jeg ikke kjøpe", uten noen etterfølgende forklaring. :rolleyes:

Thinkerbell
20 Feb 2008, 19:08
Bl.a. det Juul sa om den sunne konflikt har bidratt til å gjøre det tydeligere for meg.

Fortell mer?

´trikken
20 Feb 2008, 19:55
En tråd etter mitt hjerte. :hoppere:

Vi har forsøkt å være bevisst på dette, men det har til tider føltes som en sisyfoskamp. For lenge følte jeg at vi snakket til veggen, at vi hadde barn som var ekstremt utprøvende og rundt to år var det en periode vi knapt gikk ut. For der andre sa: Nei!, og fjernet barna, snakket og snakket og snakket vi om at vi ikke ønsket at de gjorde det, forklarte at det var fordi vi ikke likte/ønsket og forsøkte å tydeliggjøre grenser - tilsynelatende uten effekt. Det så ut til å være mye mer effektivt det andre gjorde, nemlig å bare si nei, svare at slik var reglene og ferdig med det.

Men den senere tiden føles det stadig vekk som om vi blir belønnet for investeringen vår, og jeg føler at det er godt å kunne diskutere med barna hva som ikke er lov, fordi det går ut over våre personlige grenser, og føle at vi får aksept for det. Vi opplever også at barna selv uttrykker dette, og tydlig har en bevissthet rundt egne grenser, som gleder oss veldig.

Vi er ganske sikre på at dette er en god vei også fremover, og det gjør det mulig å være tydelige foreldre, uten å bli "grunnløst autoritære".

Så godt å høre om deres erfaringer, for det hender nemlig at jeg begynner å lure på om det jeg gjør er så riktig....:rødme:

-tine
20 Feb 2008, 20:28
For en kjempespennende tråd! Dette er noe jeg synes er vanskelig med ei lita jente som ikke forstår så mye av det vi sier til henne riktig ennå.

En tråd etter mitt hjerte. :hoppere:

Vi har forsøkt å være bevisst på dette, men det har til tider føltes som en sisyfoskamp. For lenge følte jeg at vi snakket til veggen, at vi hadde barn som var ekstremt utprøvende og rundt to år var det en periode vi knapt gikk ut. For der andre sa: Nei!, og fjernet barna, snakket og snakket og snakket vi om at vi ikke ønsket at de gjorde det, forklarte at det var fordi vi ikke likte/ønsket og forsøkte å tydeliggjøre grenser - tilsynelatende uten effekt. Det så ut til å være mye mer effektivt det andre gjorde, nemlig å bare si nei, svare at slik var reglene og ferdig med det.

Men den senere tiden føles det stadig vekk som om vi blir belønnet for investeringen vår, og jeg føler at det er godt å kunne diskutere med barna hva som ikke er lov, fordi det går ut over våre personlige grenser, og føle at vi får aksept for det. Vi opplever også at barna selv uttrykker dette, og tydlig har en bevissthet rundt egne grenser, som gleder oss veldig.

Vi er ganske sikre på at dette er en god vei også fremover, og det gjør det mulig å være tydelige foreldre, uten å bli "grunnløst autoritære".

Det der hørtes ut som min mamma da jeg var liten! Snille flinke mamma´n min! Tror nok jeg opplever dette idag som kjempebra, men husker at jeg av og til som tenåring sa til mamma:"Kan du ikke bare si nei, som andre folk..." Da husker jeg at min opplevelse av all forklaringen var at hun bare "bablet". Men, i ettertid forstår jeg jo også hva hun tenkte med dette. Det hører med til historien at jeg sjelden gjorde noe jeg ikke selv følte jeg burde. Vellykket fra mammas side selv om jeg kanskje ikke følte det der og da.

indiana
20 Feb 2008, 20:30
egentlig så er jeg veldig glad i sånne grenser... at ting forandrer seg i takt med livet... at ikke alt er statisk..

vi har også sånn med senga, noen ganger lov... nytt sengtøy ikke lov... mye dytting og trette barn... ikke lov....men ellers lov...

eller på meg... de kan henge og hoppe og klenge, men noen dager når jeg er sliten og trett er det ikke lov...

storesøster har veldig sånne grenser selv... det kan være greit med litt suss og kos, men mange dager er det ikke lov.

vi har alle regler her i huset med unntak.


det værste jeg har opplevd av regler er en vennine av meg som måtte hjem kvart på 6 hver kveld... en dag så ramla jeg på sykkelen og slo meg rett før hun skulle hjem... jeg skrek og hadde ødelagt sykkelen min og hun fulgte meg hjem... til tross for det fikk hun 2 dager med husarrest fordi hun kom for sent hjem.

Eple
20 Feb 2008, 20:42
egentlig så er jeg veldig glad i sånne grenser... at ting forandrer seg i takt med livet... at ikke alt er statisk..

vi har også sånn med senga, noen ganger lov... nytt sengtøy ikke lov... mye dytting og trette barn... ikke lov....men ellers lov...

eller på meg... de kan henge og hoppe og klenge, men noen dager når jeg er sliten og trett er det ikke lov...

storesøster har veldig sånne grenser selv... det kan være greit med litt suss og kos, men mange dager er det ikke lov.

vi har alle regler her i huset med unntak.


det værste jeg har opplevd av regler er en vennine av meg som måtte hjem kvart på 6 hver kveld... en dag så ramla jeg på sykkelen og slo meg rett før hun skulle hjem... jeg skrek og hadde ødelagt sykkelen min og hun fulgte meg hjem... til tross for det fikk hun 2 dager med husarrest fordi hun kom for sent hjem.

Herlig innlegg:D

Men du- venninna di sine foreldre... de får IKKE IQprisen!:(

indiana
20 Feb 2008, 20:42
ps. jeg hadde en veldig fin opplevelse i praksis i dag.

det var en gutt som ble sen til samlingsringen, han somla skikkelig... og vi ventet og ventet...

så tok læreren å sa " du må komme nå", hvorpå han sa " jeg kommer snart, dere skal bare begynne"... og så sa hun " men jeg klarer ikke begynne uten deg, jeg trenger at du er her når vi skal begynne" og så gikk hun rolig mot han og tok han med...

og det var så fint, han strålte som en sol...

og flere ganger i dag ble jeg oppmerksom på at hun sa " jeg trenger at dere..." jeg vil osv..

i stede for å si " nå må dere være stille" og eller " se hvor dere roter" osv.

dette er en lærer som er veldig tydelig og " streng" og kjent for å være veldig god i klasseledelse...

Men hun er så flink til å ta ansvaret for alt som skjer!

Eple
20 Feb 2008, 20:45
ps. jeg hadde en veldig fin opplevelse i praksis i dag.

det var en gutt som ble sen til samlingsringen, han somla skikkelig... og vi ventet og ventet...

så tok læreren å sa " du må komme nå", hvorpå han sa " jeg kommer snart, dere skal bare begynne"... og så sa hun " men jeg klarer ikke begynne uten deg, jeg trenger at du er her når vi skal begynne" og så gikk hun rolig mot han og tok han med...

og det var så fint, han strålte som en sol...

og flere ganger i dag ble jeg oppmerksom på at hun sa " jeg trenger at dere..." jeg vil osv..

i stede for å si " nå må dere være stille" og eller " se hvor dere roter" osv.

dette er en lærer som er veldig tydelig og " streng" og kjent for å være veldig god i klasseledelse...

Men hun er så flink til å ta ansvaret for alt som skjer!

Der peker du på nok en viktig ting!

Klasseledelse handler mye om dette- tydelighet uten å krenke:jupp:

Augusta
20 Feb 2008, 21:57
Super interessant tråd!

Jeg er litt forvirret akkurat nå, vet ikke helt hva som er mine personlige grenser eller hva som er regler. Tror jeg må tenke over dette.

Også er jeg supersur for at jeg måtte jobbe seinvakt den dagen foredraget var. :surt smilefjes:

Fant
20 Feb 2008, 22:07
Fortell mer?

Eple, hvor er du? :)

Jeg kan prøve å forklare litt, håper jeg gjengir det rett nå da.. ellers får kloke sjeler utdype!

Den sunne konflikt:

Barn (og mange voksne) vet hva de ønsker seg, men kjenner ikke sine behov. De trenger tydelige og personlige voksne og barn for å lære seg forskjellen, og det er i samspillet mellom mennesker at man lærer dette.

Se for deg følgende "faser":

Ønske............."Nei"..................Kamp..............Sorg.......... .....Ro

Barnet vil noe, og vi kan respondere med ja eller nei.

- Når vi sier nei, fører det til kamp/konflikt mellom oss og barnet. Barnet er uenig og vil kjempe i mot. Så forstår barnet at det ikke nytter, og går i sorg. Kan gi utslag på ulike måter alt etter barns ulike lynne og temperament. Så er barnet ferdig med situasjonen, følelser er bearbeidet, og alt faller til ro.

Om kamp sier Juul at det er viktig for utviklingen, og en lærdom å ta med i voksenlivet. Man skal gi konflikten mulighet for å leve, slik at barnet lærer seg å takle konflikt.

Sorgfasen: Man skal få mulighet til å sørge over det man ikke fikk! Superviktig å ikke forstyrre sorgfasen ved å komme med logiske forklaringer, det vil barnet uansett ikke være åpen for i sorgfasen.

(Og så sa han endel fint og forståelig om overgangen fra sorg til ro, men kommer ikke på det nå (og har visst ikke skrevet noe i nerde-notatene mine heller) :) )


- I mange situasjoner sier man ja for å slippe unna en konfliktsituasjon. Da hopper man over kamp- og sorgfasen, og direkte til ro. Men dette er bare midlertidig, for det vil slå tilbake! (Juul: "Det man gjør for å unngå konflikter, skaper alltid konflikter.")

Juul hadde et eksempel på et "usunt" ja:
En mor og et barn på 2-3 (?) år på vei ut av butikken. Moren bærer 6 tunge handleposer, 3 i hver hånd, og barnet tusler etter. Barnet orker ikke gå mer, og insisterer på å bli båret. Enden på visen blir at moren, med et stort sukk, flytter alle sine 6 poser over i den ene hånden og tar barnet på armen.

Poenget her er at moren, som egentlig IKKE ville bære ungen, gjør det likevel. Men med tydelig motvilje! Hun kunne løst situasjonen på mange andre måter, men da måtte hun ha gått i "kamp" med ungen(og risikert en stor scene i butikken). Det at hun gir etter for å få fred gir frustrasjon til moren. Samtidig blir det utydelige signaler til barnet, som får viljen sin, men med en bismak.


....jeg tror jeg forklarer dette litt halvveis, klarer ikke helt å formidle det slik jeg opplevde det. Men forhåpentligvis gir det litt mening likevel?

Jeano
20 Feb 2008, 22:29
Indiana, velldig bra innlegg. Det er viktig å ta barnas egne grenser på alvor. Bobble er av typen som ikke gir vekk koser og sier hade.
Jeg får masse masse kos, men sambo får kun på fredager(for da barberer han seg)
Andre får ikke kos, tror tanten har fått en kos det siste året.
Og han har lov å sette den grensen.

Fant, jeg vil gjerne høre hva man kan gjøre for å få barnet med seg. Håper han ga noen eksempler.Der er ikke jeg flink i det hele tatt

Fant
20 Feb 2008, 22:57
Fant, jeg vil gjerne høre hva man kan gjøre for å få barnet med seg. Håper han ga noen eksempler.Der er ikke jeg flink i det hele tatt

Hva var det Juul sa da...tror han ga et par eksempler på alternative måter, men husker bare ett:
At moren kunne gått i to omganger, satt barnet til å passe tre av posene (det var en slags kafe der, så hun kunne ventet ved et bord) mens hun løp ut i bilen med tre, og så hentet barnet og de siste posene etterpå.

Selv har jeg vært gjennom begge typer situasjoner. Og jeg kjenner så godt igjen den der følelsen av å bli frustrert fordi man "må" oppfylle ungens ønske. Men Fantungen min var litt mindre da, tror nok jeg ofte følte jeg ikke kunne forvente så mye av ham, hvis han var sliten og trøtt etter bhg f.eks..men det hadde sikkert også noe å gjøre med å slippe å være til åpen beskuelse i butikken! Man vil jo gjerne fort hjem også, og da er det lettere å gå med på alt mulig for å spare tid.

Men jeg merket i alle fall at de situasjonene slet på meg (og sikkert Fantungen også). Jeg ble bare sur av det.. så jeg ble mer bevisst på når de oppsto, og prøvde å løse dem på andre måter (som ikke irriterte meg..).

F.eks. en dag vi var på vei hjem fra barnehagen. Jeg hadde tung ryggsekk og tung handlepose, og da vi var kommet halvveis ble Fantungen trøtt i beina og ville opp. Jeg forklarte at han måtte gå selv, at jeg hadde tung pose og sekk og var for sliten til å klare å ta ham på den ledige armen. Han protesterte, vi stoppet opp, pratet litt om at han var sliten og helst ville slippe å gå, og han raste litt. Jeg ventet, og maset ikke på ham. Så (akkurat som Juul sa!) aksepterte han situasjonen, og gikk på sine egne bein. Vi kom oss hjem, og ingen av oss var i dårlig humør!

Og ikke så mange dager senere var vi på vei hjem igjen, og han ble trøtt igjen. Da så han på meg, og utbrøt lykkelig: "Mamma har ikke tung pose i dag! Mamma kan bære Fantungen!". Jepp! Mammaen kunne konstatere at det var helt korrekt!

fillolin
20 Feb 2008, 23:06
Det har gått opp for meg at jeg både før og etter at jeg fikk barn har vært veldig opptatt av hva som er rimelig i forhold til barna. Hva er greit/riktig å utsette barna for, når det gjelder grenser, regler, hva man kan tillate seg å si osv..

I praksis har jeg nok tillatt Fantungen å krysse en stor andel av mine personlige grenser. Noen ganger har jeg visst om det, og tillatt det fordi jeg er en 'grei' mamma som ikke vil være urimelig, andre ganger har jeg oppdaget etter lang tid at det har vært aldeles feil for meg å ha det slik. Mens andre grenser igjen synes jeg det er bra (og viktig) å kunne legge til side når barna er små!

Her er du inne på noe jeg noen ganger synes er vanskelig: hva er det rimelig å forvente av Lille Blomst? Det blir ikke lettere av at hun er en veldig kvikk jente som forstår mye og som er rask med å forsøke å finne løsninger på vanskelige situasjoner. Det er bra, men samtidig føler jeg det er en reell risiko for at hun blir "forstrukket", at vi stiller for høye krav, både til forståelse og modenhet. For det er jo selvsagt at foreldre i mange situasjoner og perioder må sette barnas behov foran sine egne. Men når og hvordan må barna forstå og akseptere at foreldrene tar vare på egne behov først/på bekostning av barnas ønsker der og da? Ser at dette også er tema, f.eks. når småbarnsforeldre skriver humoristiske stykker i ukeblader og aviser. Sett utenfra synes jeg noen ganger at dagens foreldre er veldig egoistiske... Eller er det riktig? F.eks. skriver Pernille Sørensen at det gikk 14 dager før hun fikk noen minutter for seg selv etter at hun fikk barn. Jeg forstår at det er humoristisk ment og det er ikke bare hun som skriver slik (bare det eksempelet jeg kom på nå), men er ikke det en selvfølge at en setter barnets behov først? Når det er primærbehov er det enklere, men noen ganger er det ikke så lett å avgjøre hva som er tvingende nødvendig og hva som bare føles tvingende nødvendig, fra barnets side. Hm.. Dette ble vel litt uklart, men.....

Thinkerbell
21 Feb 2008, 11:13
Juul hadde et eksempel på et "usunt" ja:
En mor og et barn på 2-3 (?) år på vei ut av butikken. Moren bærer 6 tunge handleposer, 3 i hver hånd, og barnet tusler etter. Barnet orker ikke gå mer, og insisterer på å bli båret. Enden på visen blir at moren, med et stort sukk, flytter alle sine 6 poser over i den ene hånden og tar barnet på armen.

:flau:

Om jeg føler meg truffet? neida, Jeg bare rødmer litt fordi det er varmt i stua.

Kvakk
21 Feb 2008, 11:20
Opprinnelig skrevet av Fant http://ringblomst.no/forum/images/buttons/viewpost.gif (http://ringblomst.no/forum/showthread.php?p=167630#post167630)
Juul hadde et eksempel på et "usunt" ja:
En mor og et barn på 2-3 (?) år på vei ut av butikken. Moren bærer 6 tunge handleposer, 3 i hver hånd, og barnet tusler etter. Barnet orker ikke gå mer, og insisterer på å bli båret. Enden på visen blir at moren, med et stort sukk, flytter alle sine 6 poser over i den ene hånden og tar barnet på armen.



:flau:

Om jeg føler meg truffet? neida, Jeg bare rødmer litt fordi det er varmt i stua.

Jeg føler meg også truffet.

MEN av og til må man bare gjøre det man må for å overleve handleturen og komme seg hjem.
Hvis jeg forstår at barnet er i det hjørnet, så vil resulatet bli at barnet blir ..sint...lei seg..utrøstelig...ikke vil gå selv... eventuellt går motsatt veg...og jeg må ta handleposene i en arm og bære et gråtene barn hjem...etter først å ha fanget det inn i det det er på veg ut i trafikken.

Filipine
21 Feb 2008, 11:25
Et fint eksempel fra i morges: Vi leverer barna, og en av jentene som alltid kommer ut til oss, blir stående og prate og prate. Da de skulle vinke og si ha det, "eglet hun seg inn mellom oss". Hun er en skjønn liten jente, og jeg hadde ikke hjerte til å si noe, meg jeg følte faktisk at hun innvaderte oss litt. Men jeg sa ingenting.

MEN! Da sa Lykke: Du, vi vil gjerne si ha det nå. Det er vår mamma og pappa. Kan ikke du gå inn, så kommer jeg inn og leker med deg når vi er ferdige?

Hun sa selvfølgelig ja, og løp inn i barnehagen, og jeg ble imponert over min lille gutt, som på en fin måte ga uttrykk for sine grenser, og løste situasjonen for oss alle.

Fant
21 Feb 2008, 11:26
:flau:

Om jeg føler meg truffet? neida, Jeg bare rødmer litt fordi det er varmt i stua.


:fnis:

Men kjenner du deg da også igjen i følelsen av å måtte gjøre det på tross av at du ikke har lyst?

For det er vel også litt viktig å få med at det ikke er antallet poser eller tyngden av dem som er poenget. I en tilsvarende situasjon kunne man følt det helt greit å balansere barnet på toppen av de tunge posene. Det er ikke noe problem! Problemet ligger i det å si ja når man mener nei!

Fant
21 Feb 2008, 11:40
Jeg føler meg også truffet.

MEN av og til må man bare gjøre det man må for å overleve handleturen og komme seg hjem.
Hvis jeg forstår at barnet er i det hjørnet, så vil resulatet bli at barnet blir ..sint...lei seg..utrøstelig...ikke vil gå selv... eventuellt går motsatt veg...og jeg må ta handleposene i en arm og bære et gråtene barn hjem...etter først å ha fanget det inn i det det er på veg ut i trafikken.

Det er jeg enig i, det er vanskeligere i situasjoner der barnet kan utsette seg selv for farlige situasjoner. :nemlig:

Jeg har selv måttet bære en illskrikende Fantunge under armen bort fra butikken (og hele veien hjem på bussen!) fordi han ble rasende da han plutselig ville ha bolle, og ikke fikk, og der han ved ethvert forsøk på å bli satt tilbake på bakken var i fullt firsprang tilbake inn i butikken for å finne bollen! Han var så sint at han enset ingenting!

Men så var det kanskje andre frustrasjoner i utgangspunktet som gjorde at han reagerte så voldsomt i butikken akkurat den dagen. Kanskje min inkonsekvens også bidro til det, for han husket gjerne at han noen uker tidligere fikk bolle når han spurte?! (Etter at vi i november/desember hadde noen forelesninger om utviklingspsykologi ble jeg veldig mye mer bevisst på min oppførsel her..!)

kaje
21 Feb 2008, 11:47
Et fint eksempel fra i morges: Vi leverer barna, og en av jentene som alltid kommer ut til oss, blir stående og prate og prate. Da de skulle vinke og si ha det, "eglet hun seg inn mellom oss". Hun er en skjønn liten jente, og jeg hadde ikke hjerte til å si noe, meg jeg følte faktisk at hun innvaderte oss litt. Men jeg sa ingenting.

MEN! Da sa Lykke: Du, vi vil gjerne si ha det nå. Det er vår mamma og pappa. Kan ikke du gå inn, så kommer jeg inn og leker med deg når vi er ferdige?

Hun sa selvfølgelig ja, og løp inn i barnehagen, og jeg ble imponert over min lille gutt, som på en fin måte ga uttrykk for sine grenser, og løste situasjonen for oss alle.


Å himmel - så fantastisk, :fargehjerter:

Stratos
21 Feb 2008, 13:05
Jeg sluker alt dere skriver! Leser og lærer utrolig mye :blomsterfjes:

Men jeg er litt forvirret også. Forstår jo essensen i hva dere sier, men f.eks. det med ikke å begrunne et nei - jeg trodde det var viktig og bra å forklare og begrunne jeg. Nå tenker jeg ikke hvorfor man ikke vil på julebord, men f.eks. hvorfor det ikke er bedre å si "Vent litt, jeg vil snakke med X nå" enn bare "Vent!" hvis barnet krever oppmerksomhet mens jeg vil snakke med andre voksne.

Ok, nå leste jeg eksempelet ditt en gang til, Eple. Sånn jeg forstår det har du allerede forklart dette til guttene mange ganger, men de forventer likevel at du er tilgjengelig. Da vet de allerede begrunnelsen bak "Vent!" Har jeg forstått det riktig? :huh:

Tenker dere at dette har noe med alder å gjøre? Det er jo noen som begrunner hvorfor de ikke vil samsove eller nattamme hver tredje time om natta med f.eks. "nei, der går grensa mi!" Kanskje er det forventninger om andres grense mer enn sin egen tenker jeg da...

Dette ble rotete :gal: Jaja

Eple
21 Feb 2008, 13:38
Jeg sluker alt dere skriver! Leser og lærer utrolig mye :blomsterfjes:

Men jeg er litt forvirret også. Forstår jo essensen i hva dere sier, men f.eks. det med ikke å begrunne et nei - jeg trodde det var viktig og bra å forklare og begrunne jeg. Nå tenker jeg ikke hvorfor man ikke vil på julebord, men f.eks. hvorfor det ikke er bedre å si "Vent litt, jeg vil snakke med X nå" enn bare "Vent!" hvis barnet krever oppmerksomhet mens jeg vil snakke med andre voksne.

Ok, nå leste jeg eksempelet ditt en gang til, Eple. Sånn jeg forstår det har du allerede forklart dette til guttene mange ganger, men de forventer likevel at du er tilgjengelig. Da vet de allerede begrunnelsen bak "Vent!" Har jeg forstått det riktig? :huh:

Tenker dere at dette har noe med alder å gjøre? Det er jo noen som begrunner hvorfor de ikke vil samsove eller nattamme hver tredje time om natta med f.eks. "nei, der går grensa mi!" Kanskje er det forventninger om andres grense mer enn sin egen tenker jeg da...

Dette ble rotete :gal: Jaja

Jo det har alt med alder å gjøre:jupp: (i mine øyne hvertfall)
Jeg angrer IKKE på at jeg brukt masse tid på å forklare, men nå er gutta mine store og de trenger ikke en lang forklaring på hvorfor jeg vil være alene på do... eller i dusjen... eller snakke ferdig i telefonen.

Å kun si "vent!" til et lite barn gir kanskje ikke noen forståelse av hvorfor- og da blir det jo helt feil.

Med små barn- eks nattamming da må man legge bort en del egne grenser hvis man skal imøtekomme barnets behov. Så kan man diskutere når det er passende å begynne å markere behvoene sine. Der er det nok utrolig mange forskjellige svar. Fordi det er så personlig hva man har bruk for.

Gimp
21 Feb 2008, 13:52
Med små barn- eks nattamming da må man legge bort en del egne grenser hvis man skal imøtekomme barnets behov. Så kan man diskutere når det er passende å begynne å markere behvoene sine. Der er det nok utrolig mange forskjellige svar. Fordi det er så personlig hva man har bruk for.

Og der sliter jeg skikkelig... For jeg har jo ulike behov alt ettersom jeg skal tidlig opp eller ikke, om jeg er sliten, fått lite søvn i det siste etc... Men vesla på 19 måneder skjønner vel ikke hvorfor det blir sånn? At det er fri flyt enkelte netter, mens muttern er knipen andre netter? Derfor blir det jo for det meste fri flyt...

Anton
25 Feb 2008, 11:58
Mine grenser er alltid blitt respektert (jeg har oppegående foreldre), derfor har jeg ikke noe problem med å definere eller sette dem. Samboeren er nesten helt motsatt. Jeg setter mine grenser intuitivt, han må tenke seg litt mer om.

Jeg mener foreldreskap, ikke bare klasseledelse, handler om å være en tydelig voksen.

Nå har jeg hatt barn i over ti år (fire forskjellige), og har vært i mange situasjoner i butikker, på buss etc. En usvikelig regel er: Det som er viktig for meg (altså mine grenser osv) det respekterer barna. Hvis jeg vingler, eller bare har sagt nei for å si det osv - det senser de og da er helvete løs. Er jeg trygg og tydelig når jeg inn til ungene og de hører på meg. Vet jeg ikke hva jeg vil, eller blir rasende - da hører de ikke på meg.

Her i huset vil vi innimellom drikke kaffen vår og prate sammen uten unger rundt ørene. Det er VÅR grense. Det er veldig, veldig sjelden de ikke respekterer det. Kommer de og vil skravle sier vi at de må vente, vi prater nå. Innimellom blir de sinte (selvfølgelig!), men de respekterer det.

Når ungene har vært sammen med mine foreldre noen dager og så møter meg igjen (feks hyttetur og jeg kommer opp i helgen pga er hjemme og jobber) har de hatt andre grenser enn mine. Da surmuler de ofte når jeg trekker opp linjene igjen. "Det var mye hyggeligere før du kom!" Og det må de få lov til!

Har forresten kjøpt JJ-boka dere snakket så varmt om, og JA, den er fantastisk! Viktig i alle livets sosiale sammenhenger, ikke bare i familien.

Vims
25 Feb 2008, 15:31
Denne tråden var kjempefin! Jeg har lest i den flere ganger nå.

Jeg tenker mye på personlige grenser for tiden. Både mine egne og barnas.
Det er så spennende og utfordrende. Jeg selv synes de er vanskelige å finne, jeg er så utrolig rund som en ball, men jevnlig har jeg urimelige sprekk, fordi jeg har strukket meg alt for langt. Men da er det så vanskelig å sette grensen på en fin måte, for da er jeg bare drittsur.
Vesla er også veldig rund, hun vil helst sense og gjette alle andres grenser fremfor å sette sine egne. Så vi jobber med saken, begge vi to. Gutta er enklere her hjemme. De sliter ikke med å være rund som en ball, de bare er seg selv og sier det de mener, de.

Vi jentene er for snille og flinke....

Jeg skal absolutt finne frem mine JJ bøker og lese en gang til.
Takker dere alle for en flott tråd!!

Blesha
12 Mar 2008, 07:14
Så lenge de personlige grensene blir uttrykt på en så fin måte som Eple beskriver her, er det fint å ha dem. Jeg mener at man bør ha slike personlige grenser, og enkelte ting bør man så absolutt ha regler på. Et eksempel er at det ikke er lov å slå eller sparke noen, fordi dette gjør vondt, og den som blir sparket/slått kan bli lei seg. Hos oss har vi regler for slike ting, og for at vi ikke for eksempel klatrer på seksjonen fordi den kan velte og falle ned (i verste fall oppå noen). Ovnen skal ikke berøres av barna, på grunn av risikoen for at de kan brenne seg. De skal tidsnok få lage mat, når de er klare for å også passe seg for varmen. Gutten vår er med på de delene av matlagingen som ikke innebærer stor risiko for brannskader. Jeg mener at man ikke alltid skal følge barnas ønsker, som Thinkerbell også nevner. De har behov for å lære seg å "vente på tur" og å ta hensyn til andre, samtidig som de også trenger å vite når de bør hevde seg litt.

FruLykkelig
16 Mar 2008, 22:13
Kjempespennende tema! Suger til meg alt det lure dere med litt større barn har tenkt på! :)

Signerer!

Zoë
16 Mar 2008, 23:45
Da har jeg lest hele tråden. Jeg synes JJ er utrolig herlig. Jeg finner bøkene hans veldig selvutviklende.

Jeg har i mange år følt meg litt fjern fra den jeg egentlig er og slitt med å finne tilbake. Etter å ha lest bøkene hans har jeg funnet veien tilbake til meg selv. Jeg har rett og slett glemt å sette personlige grenser. Jeg har vært så opptatt av å ikke være en premenstruell kjerring som sier nei til gubben eller nei til barna eller til nei til lag/foreninger, jobb, skole, venner osv. Jeg har sagt ja, ja og atter ja. Så går jeg rundt og er halv sur og bitter. Nå er det nok!

Det med personlige grenser er viktig for meg. Både i forhold til barna og til omverdenen forøvrig. Nå sier jeg nei om jeg føler det er riktig svar for meg å gi. Jeg synes jeg er ekstra flink om jeg slenger mannens ønsker tilbake til ham og spør hva han synes er riktig avgjørelse. Jeg synes det er befriende å slippe å være konsekvent og rigid. Nå er jeg også langt mer sensitiv overfor andres behov og grenser.

Vi har dog noen ufravikelige regler:
Det er ikke lov å leke i do!
Det er ikke lov å åpne ovnsdøren for å leke med asken!

Thinkerbell
17 Mar 2008, 07:08
Vi har dog noen ufravikelige regler:
Det er ikke lov å leke i do!
Det er ikke lov å åpne ovnsdøren for å leke med asken!

Av og til har vi voksne behov for å være litt rigide ;)

Zoë
17 Mar 2008, 07:30
Av og til har vi voksne behov for å være litt rigide ;)
Ja, ikke sant. Selv om det i enkelte øyeblikk gjør meg til verdens kjipeste mamma. Jeg er så lei av å måtte skifte klær på frøet fordi de enten er nedsølet av blått dovann eller aske og sot. Herlingen synes det er topp at det av og til er frøet som gjør de største bøllestrekene :knegg:

Lille O
29 Mar 2008, 18:58
Ville bare si at dette var en veldig fin tråd!! :jupp:

´trikken
30 Mar 2008, 09:19
Ja, dette er et bra tema :nemlig:

MariaEW
12 May 2008, 10:33
veldig intressang lesing dette.
faktisk ett tema jeg/vi ikke har tenkt så mye over enno..

tror nok vi må sette oss ned å diskutere dette snart. greit å ha rammene klare når jr blir såpass stor at han forstår mer.

Tinden
13 May 2008, 22:14
veldig intressang lesing dette.
faktisk ett tema jeg/vi ikke har tenkt så mye over enno..

tror nok vi må sette oss ned å diskutere dette snart. greit å ha rammene klare når jr blir såpass stor at han forstår mer.


Enig med deg, Maria. Og jeg føler at de dagene er rett om hjørnet. Vi har innført et par absolutte forbud, fordi overtredelse kan føre til skade. Men selv om gullgutten kun er 10 mnd, så prøver vi altid å komme med en forklaring på vårt nei. Og våre "du må vente litt, grøten er ikke kald nok til å spises ennå" for den saks skyld.

Han forstår nok ikke så mye av ordene vi sier ennå, men det er en god vane + at det føles mer som en ordre, dersom vi bare glefser "nei" og "vent" eller "hysj" osv.

Egentlig tror jeg at jeg trenger mer oppdragelse enn det barnet mitt gjør - etter jeg oppdaget tio har jeg skjønt at jeg har mye å lære! Og gullgutten har kommet inn i mitt liv for å lære meg :hjerte2:

MariaEW
14 May 2008, 11:05
Tinden: ja, er veldig enig med deg.. har blitt mer bevisst på mine uvaner og tenker nok mer igjennom hva jeg gjør feil enn hva jeg føler jeg gjør rett.. synes ikke det er helt bra heller, for jeg kjenner jeg blir skuffet over meg selv!

var hos pappa i går, og de har en sønn på 16 mnd. han har kommet til det eie-stadiet og det var veldig spessielt å se hvordan det fungerte. for når jeg tok en leke var det helt greit, men når jr tok en da var det HANS!!:) da prøvde jeg å si at ja, det er din leke. har du en leke som jr kan leke med? også fant han fram en leke til han også. men så ville han heller ha den selv:fnis: han var så søt!
synes det er veldig greit å ha de som ref. de har lest juul, og følger mye fra han, så det er greit å se hvordan det kan/vill bli om noen mnd.

caquita
14 May 2008, 23:20
Jeg har også lest alle JJ bøkene (tror jeg) og har de har gjort stor nytte her i huset, jeg hadde ikke tenkt over at det også var viktig at jeg setter egne grenser. Men det funker dødsbra både overfor mann og barn og andre folk jeg har rundt meg.
Men ang. regler ville jeg bare fortelle om ei venninne som har vokst opp i en skikkelig hippi-familie hvor hun virkelig savnet å ha noen regler. Hun hadde spurt en gang når hun var kanskje 8-9 år om hvorfor hun ikke kunne ha en regel om at skolesekken skulle settes på rommet når hun kom hjem sånn som de andre vennene hennes hadde, og da hadde hun fått svaret at hun godt kunne lage den regelen selv hvis hun syntes hun hadde bruk for det. Jeg synes det er sånn en søt men litt trist historie, og det morsomme er at pappaen sier i dag når han kommer opp i kinkinge situasjoner i forhold til henne hvor han ikke vet hva han skal gjøre, at han selv må velge, for han har latt henne ta for mange valg i oppveksten.
Selv har jeg også vokst opp i en hippi-familie med fri-barneoppdragelse, men vi var så mange at vi måtte ha noen regler for å få ting til å gå rundt. Jeg tror det er viktig at man har det litt åpent og barna får være med på beslutninger, men regler som gjør tilværelsen enklere og som er til å diskutere tror jeg bare er til nytte. Verre er det med de regler som blir som et fengsel for hele familien og som skaper trassige foreldre.

Eple
18 Feb 2009, 21:20
Jeg kom på denne tråden i dag tidlig og måtte bare lese den en gang til:D

Kanskje noen nye vil se den også?

Blanche
18 Feb 2009, 22:23
Nå har jeg leste gjennom hele tråden, og den er super! Jeg er så glad for at jeg henger her inne og kan plukke opp erfaring og visdom fra dere kloke damer.

Har nettopp lest "kunsten å si nei" og for litt siden 3 andre bøker av JJ, og det gjorde at denne tråden var ekstra aktuell. Godjenta er 1 år, er overalt og har mye vilje og energi. Det var så fint å få input fra denne tråden, for jeg tenker litt om dagen på dette med grenser.

Eple
18 Feb 2009, 22:37
Så bra Engasjert!:jupp:

Shoosa
25 Feb 2009, 00:51
Jeg likte også denne tråden veldig godt, og skal lese den i alle fall en eller tre ganger til.

Hang meg litt opp i det eksempelet med mamman med seks bæreposer og trøtt unge som ikke vil gå selv, jeg. bæretøy er en fin ting... Jeg er helt enig med Jesper Juul i at det er dumt å si ja når man egentlig vil si nei (og Alfie Kohn, for den saks skyld. Han påpeker at et motvillig ja, og et til og et til og enda et plutselig kan bli et veldig stort og helhjertet NEI! og det er ingen tjent med, egentlig). Men som mange påpeker, det kan være veldig mange grunner til å si ja likevel, som ikke har noe å gjøre med at man har lyst til å si nei eller ja, egentlig. Komme fort hjem, unngå stor scene, slippe å bli sint, osv. I en sånn situasjon tror jeg det er lurt å huske på at man kan velge å si ja. Det er ingen som tvinger deg til å si ja, men hvis du har en drøss med gode grunner for å si ja, så kan du være fornfutig og si ja. Selv om du har lyst til å si nei. Behov og ønsker må balanseres for oss voksne også. Å huske at det var jeg som valgte å bli gravid, jeg som valgte å nattamme lenge og ofte og natt etter natt, og jeg som valgte å la Lille Sky løpe ti ganger fram og tilbake i korridoren i barnehagen i går gjør at det er lettere å ta konsekvensen av valget mitt. Hvis jeg føler at hun tvang meg blir jeg trassig og sur, og oppfører meg deretter.