PDA

Se full versjon : Avledning vs å la det ta tid



annama & bolla
21 Feb 2008, 14:17
Idag var snuppa og jeg på besøk hos en dame som hadde to vakre dukker. Disse bestemte seg snuppa for å ta med hjem under armen da vi skulle gå. Det ble ville protester da damen ville overtale henne på forskjellige måter. Snuppa sto ved døren, klar for å stikke av med fristelsene. ("Min!" :sparke:)

Med JJ-trådene her inne i fersk hukommelse sa jeg: "Dukkene bor her hos Rut. Jeg vil ikke at du tar med deg de ut." Jeg viste henne at hun kunne sette de på kjøkkenstolen, men hun nektet. Damen prøvde flere måter å avlede på (se i vinduet etc) men nei. Jeg ba henne gi oss litt tid, og sa at snuppa kom til å gi tilbake de når hun var klar for det. Så fortsatte jeg med å kle på meg. Det tok ikke mer en et minutt før hun, på eget initiativ, satte dukkene tilbake på kjøkkenstolen.

Jeg slås av hvor utrolig mye enklere og greiere dette var for alle parter. Så mye bedre enn å røske dukkene ut av grepet hennes (som er det tradisjonelle?) for å ta med et rasende barn hjem igjen.

Stratos
21 Feb 2008, 14:22
Ja ikke sant! Helt enig med deg :nikker:

Når Lillestratos ikke vil ta på sko eller jakke, men løper rundt i leiligheten (eller barnehagen når jeg henter han der) setter jeg meg bare ned og venter med skorne og jakken i hendene. Det tar ikke lang tid før han kommer bort og sier "didda" (sitte), og er klar til å kle på seg.

gjest
21 Feb 2008, 16:53
Og folk lurer på hvorfor jeg alltid er sent ute... Neida. men ja, jeg har også erfart at tid er effektivt. Det å sitte og vente slik du gjør Stratos, fungerer ikke her. Men om jeg derimot sier at jeg ikke gidder å dille med henne og går for å sminke meg, eller ta på meg sko og jakke eller starte bilen, ja da kommer hun. Jeg må bare få pressissere at jeg ikke truer med å reise fra henne, hun vet at jeg tar henne med uten sko og jakke for den del.

kaje
21 Feb 2008, 17:09
Så flott, annama og bolla - tenker damen ble overrasket - og kanskje lærte hun noe:hopp:



Jeg har også samme erfaring - tid hjelper (hehe... mammaen også trenger tid her i huset, og jeg forstår godt der. Hvis noen lurer på å ringe for å si at de tenker å komme på besøk her, så er det fint om de først ringer for å si at de snart kommer til å ringe for å spørre om de kan komme på besøk:fnis: )

Jeano
21 Feb 2008, 17:48
Og folk lurer på hvorfor jeg alltid er sent ute... Neida. men ja, jeg har også erfart at tid er effektivt. Det å sitte og vente slik du gjør Stratos, fungerer ikke her. Men om jeg derimot sier at jeg ikke gidder å dille med henne og går for å sminke meg, eller ta på meg sko og jakke eller starte bilen, ja da kommer hun. Jeg må bare få pressissere at jeg ikke truer med å reise fra henne, hun vet at jeg tar henne med uten sko og jakke for den del.
Samme her, funker ikke å sitte å vente her heller.
Men funker ikke at jeg kler meg heller, for han vil gjerne være hjemme alene. Tror ikke han hadde vært høy i hatten om jeg hadde reist altså.
Så jeg sier klart fra at jeg ikke orker tull, noen ganger funker det. Og funker det ikke må vi ta en liten lek. En genser så løper du, en sokk så løper du.Da blir det så gøy atte

Eple
21 Feb 2008, 19:29
:konge:

Står det ikke noe om dette i "ditt kompetente barn"?

Har akkurat samme erfaring- gi dem tid til å parkere bilen feks så kommer de med et smil.

Christine76
21 Feb 2008, 20:52
Dette er noe jeg må bli flinkere på :sparke:
Får det ofte til, men ofte blir jeg utålmodig også, spesielt når vi skal noe og har dårlig tid. Tar til meg alle gode råd dere kommer med.

gjest
21 Feb 2008, 21:13
:konge:

Står det ikke noe om dette i "ditt kompetente barn"?

Har akkurat samme erfaring- gi dem tid til å parkere bilen feks så kommer de med et smil.


Litt morsomt, for jeg kastet jo den boka i veggen... Men i barnehagen har de en stor bil som tulla er veldig interessert i akkurat når vi skal gå. Andre foreldre drar ungene ut av bilen til skrik og skrål. De ser litt rart på meg der jeg "leker" sammen med henne og får henne til å parkere før vi rolig rusler ut dørene.

Tusenogtredve
21 Feb 2008, 21:23
Jeg har en lignende observasjon herfra. Mannen og jeg skulle dra tidlig på sykehuset i går, og søstra mi var hentet inn som barnevakt for 2,5-åringen. Da vi skulle gå begynte hun å sutre. Vi hadde det innmari travelt - var seint ute. Heldigvis tenkte jeg meg om - satte meg ned på huk, og gav henne en god klem mens jeg småpratet med henne. Etter et drøyt halvt minutt snudde hun seg mot søstra mi, sa "ferdig!" og gikk tilbake til frokostbordet glad og fornøyd.

fillolin
21 Feb 2008, 23:49
Enig, det er ikke tvil om at dette absolutt er beste strategien. Men det kan kreve litt kreativitet som igjen kan kreve litt overskudd... Også derfor er tid viktig, siden stress kveler både overskudd og kreativitet. Det var vel en "utfordring" om det her tidligere, hvordan stress påvirker oss. Dama med de fine dukkene var kanskje litt stressa ;)

annama & bolla
21 Feb 2008, 23:58
Enig, det er ikke tvil om at dette absolutt er beste strategien. Men det kan kreve litt kreativitet som igjen kan kreve litt overskudd... Også derfor er tid viktig, siden stress kveler både overskudd og kreativitet. Det var vel en "utfordring" om det her tidligere, hvordan stress påvirker oss. Dama med de fine dukkene var kanskje litt stressa ;)

Dama er god som gull, men er en av mange her rundt meg som ikke helt setter barns følelser på samme linje som oss voksne, tror jeg.

Et eks på når det ikke gikk så bra:
Herforleden var jeg ute på spasertur med snuppa for å levere et brev til naboen, som hadde kommet feilaktig til oss. La det i snuppas dukkevogn mens vi spaserte, og det var IKKE aktuelt for henne å levere det fra seg da vi kom til postkassa. Jeg var veldig tålmodig og ga henne masse tid, men det hjalp ikke i det hele tatt. Til slutt frøs jeg og ville inn, og tok brevet fra henne selv om hun tviholdt. Skal hilse og si at spaserturen hjem ble veldig ukoselig for oss begge. Samtidig vet jeg ikke om det var en situasjon hvor jeg egentlig kunne ha løst det annerledes. Klarte i hvert fall ikke det der og da.

Jeano
22 Feb 2008, 12:12
Dama er god som gull, men er en av mange her rundt meg som ikke helt setter barns følelser på samme linje som oss voksne, tror jeg.

Et eks på når det ikke gikk så bra:
Herforleden var jeg ute på spasertur med snuppa for å levere et brev til naboen, som hadde kommet feilaktig til oss. La det i snuppas dukkevogn mens vi spaserte, og det var IKKE aktuelt for henne å levere det fra seg da vi kom til postkassa. Jeg var veldig tålmodig og ga henne masse tid, men det hjalp ikke i det hele tatt. Til slutt frøs jeg og ville inn, og tok brevet fra henne selv om hun tviholdt. Skal hilse og si at spaserturen hjem ble veldig ukoselig for oss begge. Samtidig vet jeg ikke om det var en situasjon hvor jeg egentlig kunne ha løst det annerledes. Klarte i hvert fall ikke det der og da.

Noen ganger går det bare ikke, tror det bare er sånn