PDA

Se full versjon : Sette ord på følelser og ønsker.



Krokus
27 Mar 2008, 13:07
.

kaje
27 Mar 2008, 21:44
Hei Krokus

Storesøster har en mamma hun, som stanser bilen og står lenge og trøster henne midt under en kjøretur:klemse:

Kjenner så godt igjen følesen å ville forstå, strekke seg og strekke seg for å forstå men allikevel ikke forstå hva som er vanskelig.

Jeg tror at for små barn så kjennes ubehag bare som ubehag, at barn ikke så lett kan lokalisere hvor smerten eller ubehaget kommer fra. Mener å ha lest at de fleste småbarn sier at de har vondt i magen når de blir spurt, selv om smerten sitter i øret eller annet sted. Dette kommer med erfaring, tenker jeg. Lillebap har hatt masse øreverk, vi har snakket om "vondt i øret du", og sist han var syk pekte han og sa "Au der" og pekte på øret. Det at barn er trette og slitne tar det ofte laaang tid før de sier noe om. Jeg tenker at det er lurt å gjøre slik du gjorde først, hjelpe barnet ved å sette ord på det du ser, og deretter gjette og lete etter årsaker. Så god den du sa, syns jeg. "Lei deg du, nå skal mamma trøste"

Etter en stund ble alt vanskelig for deg, du hadde lyst til å sette grenser for deg selv, men syns det var vanskelig når hun fremdeles gråt. Jeg forstod deg slik at du ikke var engstelig for typen gråt, det var mer sutring, ikke smerteskrik/redselskrik eller noe. Og lillesøster hadde også startet å gråte. Jeg tenker at jeg kanskje ville forklart dette jeg. "Vet du, nå har mamma trøstet deg lenge. Jeg ser du er lei deg fremdeles, men nå må vi kjøre bilen hjem, og trøste videre hjemme. Se, nå skal du få skjerfet mitt, og det kan du kose med hele veien hjem, og så skal vi gå hjem og kosetrøste masse mere" Og deretter kosepratet hele veien.

Og så jobber dere med å sette ord på behov. Med Lillebap pleier jeg bare å gi han ordene - det kommer etterhvert, tenker jeg. " Vil du ha noe i kjøleskapet? Hva vil du ha da? Åh, vil du ha sjokoladekake, ja det vil jeg ha også:knegg: "

Jeg tenker det er lurt å skravle masse sammen og gi Lillebap ord på en følelse eller behov når jeg ser følelesen eller behovet, så tar han over etterhvert. :nikker: Barns språkutvikling er svært individuell - noen barn kan peke ut og snakke masse om ting og tang, men lite om følelser og behov, mens andre har få ord på gjenstander men mange ord på følelser. Det jevner seg ut med tiden, og jeg kan best hjelpe gutten min ved å like å snakke om nettopp dette.

Og du - vær nå ikke lei deg for dagen i dag, du supergode mamma som stanser bil for å trøste. Ingen mamma er perfekte, og det er da ikke noe mål heller. Tror det er Jesper Juul som sier noe om at perfekt er skremmende, eller noe:fnis:
:klemse:

mirimor
27 Mar 2008, 22:36
Jeg kjenner meg også veldig igjen i den følelsen av nærmest desperasjon over å få vite hva som er galt når alt låser seg. Ofte må jeg bare si "Jeg skjønner at du er lei deg .....men nå må jeg/vi..." Kanskje spør jeg ham om det seinere, etter noen timer - og kanskje da får jeg et svar. Vi prater litt om sånne ting på sengekanten iblant. Jeg veit ikke hvor lurt det er før soving og sånn, men det er litt lettere for oss begge når vi har situasjonen på avstand. og kanskje hjelper det så det blir bedre neste gang.

Når det gjelder å uttrykke behov, er miriungens klassiker denne: "jeg vil ha noe!" - det er alt han sier. Hvis jeg ber ham presisere, svarer han "noe" nokså sint. (Jeg VET at han er fysen på noe godt å spise når han sier dette). Jeg kan irritere meg ganske mye over at han ikke sier noe nærmere bestemt - men i det siste har han blitt bedre til å presisere at det faktisk er sjokolade han vil ha :knegg: - og det til alle døgnets tider (påskeeggsyndromet tror jeg vi må kalle det).

Jeg kjenner meg iallfall igjen, og det er superfrustrerende. Men jeg tror det blir bedre med tida. Jeg har ikke kommet lenger enn til 3 år sjøl, men jeg innbiller meg at dette blir lettere etterhvert altså. :nemlig:

Jeano
27 Mar 2008, 22:46
Jeg hadde ikke stanset en gang jeg, så så "slem" er jeg. Jeg ville sagt noe som "Vet du hva jeg forstår velldig godt at du er lei deg nå, når man har velldig lyst til noe så blir man lei seg, men noen ganger må vi gjøre noe vi ikke vil"
Noe alla dette hvertfall, men si godt ifra om at du forstår men at det ikke er noe å gjøre med i dag.Kanskje er datteren din litt sta og nekter og snakke så mye, jeg pekte til jeg var tre år jeg. Sa ikke et ord en gang.
Og var jeg uhelldig og sa et ord så sa jeg det alldrig igjen, bare lukket munnen tvert.
Bobble løper å finner om jeg ikke forstår hva ha mener, og da finner vi det som regel ut sammen.

Hvis hun ikke vil snakke så spør henne om hun kan vise deg, og nekter hun det også så ville jeg nok sagt at jeg ikke forstår og at vi ikke kommer lenger.

Jeg prøver en annen vinkel med Bobble, for han liker og vise istedenfor å snakke, så jeg ber han fortelle så godt han kan før jeg hjelper han med å finne ting.
Og jeg merker at hans ordforåd blir bedre av det.

Anakiwa
28 Mar 2008, 03:42
Jeg skjønner veldg godt hvordan du har det - jeg har en 2 1/2 åring som ikke alltid klarer å definere hva han vil, hva som feilier ham etc. Eller jeg skjønner ikke alltid hva det er han prøver å si.

Er enig med Jeano at det er lurt å spørre om hun kan vise deg hva det er hun vil ha. Det gjelder jo ikke i den situasjonen du var i i bilen, der syns jeg du gjorde en bra jobb ved å stoppe, lytte og trøste!:blomsterfjes: De fleste ville sikkert bare kjørt videre. Jeg ville kanskje tenkt at etter at man hadde trøstet en stund, så ville det vaere lurt å si at 'nå må vi dra', dvs rett & slett at du tok en avgjørelse som ville få dere ut av den situasjonen dere var fastlåst i. Noe av det jeg husker best fra å ha lest JJ er at det er jo de voksne som er ansvarlige og tar beslutninger (og at man ikke kan forvente det av så små barn).

´trikken
28 Mar 2008, 07:08
Det LilleUlv har størst problemer med er å fortelle at han er trøtt. Jeg tror ikke at han greier å uttrykke det, og da blir det sutring og sånn i steden.

Det kan jo være fint å lese litt om kroppen og dens funksjoner for å trene barna litt på dette. Eller om man prater om det og lærer bort litt om det i en rolig kosestund. De suger jo til seg alt mulig i denne alderen har jeg inntrykk av, og når de blir vist at de kan si fra mer presist om ubehaget sitt, så er jeg sikker på at de gjør det;)

Eple
28 Mar 2008, 12:22
Du er fin som stopper og trøster:klem:

Men jeg må bare spørre- vet du alltid selv hva som løser situasjonen for deg om du har en kjip dag der du er trøtt og lei? Jeg er nå 35 og driver fremdeles og leter noen dager.

Min erfaring er at barn trenger hjelp til å sette ord på slike litt abstrakte opplevelser som å være uttafor og lei i en bil. De tenker ikke "ja ja- nå er det bare ti min til vi er hjemme, da skal jeg få av meg alle disse klærne og kose meg med litt frukt. Det vil hjelpe på det lave blodsukkeret mitt.":fnis:

Tror jeg ville prøvd å sette ord på situasjonen for barnet og på den måte hjelpe med å kjenne igjen følelsen og løsningen på situasjonen. Jeg gjorde det og det hjalp gutta mine til å forstå seg selv, men også andre. Jeg ble veldig glad den dagen de forsto at jeg var "grumpy" fordi jeg var sulten og spurte om jeg ikke skulle spise noe... Da tok de ikke på sin kappe at jeg var irritabel. Men lærte noe om kroppen og om å tolke følelser.

Eple
28 Mar 2008, 12:30
En liten ting til- om det å kreve svar på hva som er galt. Hvis vi speiler og tenker oss at du er uttafor en dag. Mannen kommer hjem og skjønner det er noe galt og spør hva det er. Du kan ikke helt sette fingeren på hva som er galt og er ikke klar for å snakke om det- men han krever svar- nå! Så blir han sinna- "jeg kan ikke hjelpe deg om du ikke sier hva du føler og hva du vil!" Og så tenker han at kvinner er vanskelige å forstå og at menn uttrykker seg mye tydeligere.

Av og til er det nok å få en klem med ordene "jeg ser du grubler på noe- jeg er her om du trenger å prate" Jeg trenger hvertfall sjelden at mannen skal fikse følelsene mine, men ønsker litt medfølelse og forsikring om at han er det om jeg trenger det.

Det er fantastisk å begynne å reflektere over disse tingene- og jeg elsker å tenke høyt sammen på denne måten:D I sin tid da jeg var småbarnsmamma for førstemann brukte jeg venninner som Vims og vi snakket og snakket om dette- veldig oppbyggelig.

Håper du får noe ut av dette:blomst:

Perle
28 Mar 2008, 12:54
Jeg må innrømme at jeg hadde aldri stoppet bilen for å trøste om 3-åringen min sutret og det var snakk om en relativt kort biltur. Da ville jeg trøstet etter beste evne mens jeg kjørte.

Jeg tror at det å sette ord på følelsene til barna ikke alltid fungerer like bra. Vet en treåring om han er lei sei, eller frustrert, eller sint, eller skuffet, osv, når han føler seg ille til mote? Vi skal selvfølgelig hjelpe til med å sette ord på følelsene, men dersom et lite barn er frustrert, og mor spør om han er lei seg, øker det kanskje bare frustrasjonen fordi han er jo ikke lei seg? Og kanskje tar følelsene til barnet overhånd noen ganger, og det blir vanskelig å snakke om. Kanskje føler barnet seg mer sett og forstått om mamma snakker om hva det er som gjør at barnet gråter, enn når mor fokuserer på hvordan barnet føler seg.

Kanskje er det ikke alltid følelsen til barnet som skal stå i fokus, men hva det er som gjør at barnet føler seg ille til mote. Fokuser litt mindre på følelsene, og litt mer på å forstå hvorfor barnet føler "noe" og dermed finner man kanskje lettere en løsning. (Det er mulig dette blir veldig knotete forklart). Det fungerer ofte dårlig å spørre min meget taleføre treåring om hun er lei seg eller sint, for eksempel. Det fungerer derimot veldig ofte mye bedre å spørre henne om det er noe som er dumt. Kanskje var det dumt at hun måtte sitte i bilen? Kanskje var det dumt at hun ikke fikk klatre inn i bilen selv? Jeg prøver alltid å sette meg inn i situasjonen der og da og det som nettopp har skjedd. Er det noe som kan ha trigget en reaksjon? Så prøver jeg å spørre meg fram. Gjorde mamma noe dumt? Var det dumt at vi måtte dra fordi du hadde mer lyst til å ...? Osv. Slike spørsmål svarer Lykketrollet mye bedre på, enn om jeg spør om hun er lei seg og hvorfor hun er lei seg. Når vi så endelig har funnet ut hva som var dumt, ordner vi opp i det om mulig og snakker også om det. Og da prøver jeg å sette ord på følelsene hennes. "Du syns det var dumt at du ikke fikk være med. Du hadde lyst til å være med. Da ble du lei deg." Og da nikker hun gjerne og sier at hun var lei seg. Jeg tror at jeg på at vis snur problemstillingen på hodet. Jeg finner først ut hva som var dumt, og deretter setter ord på hva hun føler. Istedet for først å sette ord på følelsene og så finne ut hvorfor hun føler som hun gjør.

Nå kan det veldig godt hende at dette er personavhengig, og at det bare er på min lille frøken dette fungerer veldig fint. Og det er naturligvis ikke alltid jeg gjør det slik. Noen ganger snakker jeg direkte om følelsene hennes også, i de settinger hvor det oppleves som riktig.

Å handle slik som du gjorde i dette tilfellet forsterket kanskje bare følelsene hennes. Jeg vet ikke. Det er selvfølgelig viktig å se barnet og dets følelser, men jeg tror ikke at man alltid skal "dulle" for mye heller. Og hva hvis man mistolker barnet? Dersom man ikke greier å få et oppklarende svar fra barnet, tror jeg at man som voksen skal være tydelig og ta føringen raskt. "Jeg ser at det er noe du vil, men jeg vet ikke hva det er du vil. Jeg vil gjerne hjelpe deg, men da må jeg først vite hva du vil. Nå syns jeg det er best at vi skynder oss hjem, og så får vi heller prøve å finne ut av det hjemme." Det er mye bedre at man som voksen greier å ta føringen. Hvis ikke kan man havne i det uføret at man ikke lenger vet hva man skal gjøre og si, man blir usikker, og da kan veien til å bli frustrert eller irritert være kort.

indie
28 Mar 2008, 15:32
Veldig enig med Eple her. Jeg er 24 år, men roter ofte rundt i skapet etter "noe". Noen ganger finner jeg det, andre ganger må jeg bare leve med at jeg ikke finner det "noe" som jeg tydeligvis har lyst på ;)

Også er jeg ofte litt rastløs av meg. Dager da ting føles litt feil, uten at jeg kan sette ord på det. Da klarer jeg liksom ikke å bestemme meg for noe, og jeg vet ikke helt hva som er galt heller. Jeg vet bare, fordi jeg har lært av erfaring, at det heldigvis går over etter en stund.

Jeg ville nok bare fortalt det jeg så. At hun gråter, at du skjønner at hun antageligvis er mistilpass med noe. Jeg ville nok kanskje ikke stoppet jeg heller, men snakket med henne mens vi fortsatte å kjøre hjemover.

Krokus
29 Mar 2008, 11:04
Tusen takk for fantastisk fine og reflekterte svar :blomsterfjes:
Det gjorde veldig godt å lese, og har gitt meg veldig mye å tenke videre på. Flere dimensjoner i dette som jeg ikke klarte å se før dere forklarte. Og jeg tror jeg skal klare å takle en lignende situasjon bedre neste gang.

Etter å ha lest svarene her og tenkt, så er jeg sikker på hvor riktig det er at det er jeg som skal ta føringen (slik som flere nevner). I situasjonen som var, overlot jeg altfor mye til henne å skulle lede oss videre, og det var min oppgave å gjøre.

Jeg ser også helt tydelig at det er feil av meg å si at hun må si hva som er galt. Forstår helt hva du mener når du setter det opp slik du gjør, Eple! Tusen takk for den tankevekkeren!

Og så tror at kaje er inne på noe som jeg burde tenke mer på. Å sette grenser for meg selv. For det har jeg egentlig ikke tenkt på i det hele tatt siden jeg fikk barn.. Og dermed så blir det lett at jeg ikke er bevisst dette, men at jeg underbevisst registrerer at mine grenser blir tråkket over, og dermed blir jeg irritert. Kanskje jeg kan unngå å bli irritert dersom jeg er mer tydlig på mine egne grenser, slik at de ikke blir brutt? Dette med grenser for meg selv er jeg sikker på at jeg kan ha stor nytte av å tenke på. Det var som om et lys gikk litt opp for meg da jeg leste det du skrev, kaje. Og slik du illustrerer en løsning, er jo også veldig omsorgsfull og fin, samtidig som du tydlig er den ansvarlige som leder vei. Skulle ønske jeg hadde klart å takle denne situasjonen slik.

Det var så mange kloke ord her, og jeg skal bære dem med meg, alle sammen. Tusen takk alle dere som har svart, dere hjelper meg til å bli en bedre mamma for jentene mine, og det føles så godt å få lufte frustrasjoner og få hjelp og også så deilig at det er flere som skriver at de kjenner seg igjen i frustrasjonen over tilsvarende. Og for en mamma som tidvis føler at hun er ganske mislykket, så varmer det veldig godt med klemmer og litt ros :blomsterfjes:

Eple
29 Mar 2008, 14:33
Ang det å sette grenser for seg selv så er det noen fine tråder her inne om det. Søk etter Jesper Juul;)

September
29 Mar 2008, 14:41
Krokus: Du er herlig!:klemse: