PDA

Se full versjon : Når den "sutrete storkrevende" ungen blir større, hva da?



fru Potethode
21 Apr 2008, 12:58
Dette var altså min slitne oversettelse av "fussy high-need child", for den som ikke forsto det...

Babyen er grei nok, da ammer, bærer og skjermer så mye som mulig.

Men når ungen etterhvert blir større?

Hvor stor motstand tåler han? Og hvor mye bør han få?

Lillegutt er veldig fysisk av seg på alle områder, han trenger mye kroppskontakt, men er veldig selektiv på hvem, hvor og når han skal ha det. Han tåler overhodet ikke at jeg har Junior på fanget, da slår, biter og dytter han. Får han tilsnakk er han helt knust. Han tåler heller ikke at jeg har fysisk kontakt med faren hans, da hyler han og presser seg mellom. Om natten skal han ligge på meg.

Han sliter tydeligvis med å få ut følelsene sine skikkelig og har fortsatt (i en alder av 15 mnd) gråtetokter på 1-2 timer. Det er veldig tungt og krevende både psykisk og fysisk for meg å bære på en gråtende unge så lenge. Han skal holdes i hendene, kinn mot kinn og tåler ingen andre stemmer mens det står på.

Alle leker, bøker, alt bestikk, kopper, klær, bleier, til og med doen er hans. Full klikk om noen benytter seg av det om han ikke finner det for godt.

Og sinnet hans er for meg (og alle andre) så fullstendig ute av proporsjoner at jeg kjenner at jeg stadig oftere ikke klarer å ta skikkelige hensyn. Følelsen er jo hans uansett hva jeg måtte mene, og jeg er ikke til hjelp når jeg distanserer meg, men jeg får det bare ikke til.

Han har lite språk enda, svært lite i forhold til alder. De ordene han kan går på krav eller komandoer enda. Men han forstår svært mye.

Jeg har prøvd å snakke med han når han sover, når han er blid, når han er sint...

Han er bare så intens den lille kroppen! (Alt for lik sin mor, tenker jeg...)

Og så sliter jeg mye med at en av guttene blir forsømt uansett hva jeg gjør. Jeg kan overstyre Lillegutt for at Junior kan få en akseptabel (men ikke trivelig) lekesituasjon, og jeg kan underkue Junior til å bli som en tjener og håndtlanger for lillebroren.

En ting er i allefall sikkert, de skal IKKE på samme avdeling i barnehagen til høsten!

Foresten, i barnehagen til Lillegutt er han en drøm. Han leker selvstendig, spiser, sover og er veldig, veldig sjarmerende sier de. Men som kjent er ikke barnehageadferd og hjemmeadferd det samme.

Så... Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg skal takle at denne lille kroppen blir større?

Tina
21 Apr 2008, 13:24
Å, du, dette høres veldig vanskelig ut!
Min Prins er litt lik men ikke så intens som det du beskriver.
Ingen råd fra meg dessverre...

kaje
21 Apr 2008, 17:49
Du gjør en utrolig fantastisk jobb, fru Potethode. Ser du stilling ledig som fresdmegler, så vit at du er kvalifisert.

Lillegutt er krevende, han krever hele deg. Tenk han får best ut sinnet sitt, mens han holder hånden og er kinn mot kinn. Lillebap sin aller mest krevende alder har hittill vært rundt 15 mnd. Kan det stemme for lillegutt også? Når språkforståelse og uttrykk lettet ble alt så mye bedre.

Tenk en dag av gangen, tenker jeg.
Og belønn deg selv kraftig, du fortjener det..

:klemse:

fru Potethode
23 Apr 2008, 01:00
Ingen flere? :sparke:

Eple
23 Apr 2008, 01:33
Jeg aner virkelig ikke- hva kan gjøre ham så frustrert? :oj:

Ang det om forskjellen i BH og hjemme- hva er forskjellen på de stedene? Er BHdagen tydeligere for ham? Tenker at der har de en dagsrytme som kan føles trygg og forutsigbar?

og du- det er forsåvidt bra at de tar frustrasjonen ut hjemme. Hadde vært værre om det var omvendt:)

Og ang dette med manglende språk- det kan skape mye sinne. Jeg har opplevd elever uten godt språk der alle små ting ble store konflikter fordi ordene ikke strakk til. Hva med tegn? Eller bilder?

Hva med å finne frem tegnesaker? Tegn fjes med forskjellig uttrykk? Det gjorde jeg med Eplegutt da han var liten. Da lærte han begreper som sint, sur, glad, flau, redd osv.

Bare slenger ut noen tanker her. Men følg magefølelsen din- om du føler det er noe galt så ta kontakt med HS og hør hvor du kan få info. PPT feks?

fru Potethode
23 Apr 2008, 20:51
Jeg tror egentlig ikke at han er så frustrert, han er bare så mye av alt.

Er han glad så hopper han mens han klapper ivriog i hendene og roper høyt av glede. Skal ikke så mye til. Han gjorde akkurat slik når han fikk en minieske rosiner etter middag i dag.

Er han "rampete" bruker han hele leiligheten på å løpe rundt og le den "onde" latteren sin mens han passer på at alle ser. Overser vi han så brøler han HEIA til vi ser...

Er han sliten og kosete så skal han klemmes slik og sånn og BARE slik og sånn.

Er han lei seg så gråter han så hjertet mitt brister litt hver gang. Han fikk opp døra til kjøkkenbenken og fant en tom blikkboks med skarpe kanter. Pappaen satte seg ned og hjalp ham å kaste boksen opp o spannet igjen mens han forklarte og Lillegutt selv fikk ha igjen døra. Svært så fornøyd legger han i vei over gulvet og så kommer han på boksen igjen og nermest dåner foran skapdøra mens han legger seg ned og hulker. Helt knust. Brukte en halv time på å komme seg igjen.

Er han sint så er han rasende forbannet. Guttene lekte med hver sin gravemaskin og pluttselig ville Lillegutt bytte og Junior ikke. Voldelige angrep ble avverget av meg som satte meg mellom dem. Avledet Lillegutt med å sette en henger på en traktor og leke for meg selv med den. Junior ombestemmer seg og kan bytte alikevel. Lillegutt bytter, smiler og skal ha begge. Det får han ikke og skifter til blålilla ansiktsfarge og puster bare inn. Han hylgriner, men du må se ham for å forstå det, han lager ikke lyd før etter en stund og da kan han VRÆLE i ti minutter.

Altså helt normale handlingsmønster, men gud hjelpe meg så voldsomme...

Jeg trenger bare litt råd for å takle hverdagene bedre. For vår alles del.

Filipine
23 Apr 2008, 20:57
Vi er litt der. Jeg har i perioder følt at jeg strekker meg og strekker meg. Men jeg synes jo at jeg har verdens mest levende barn.

Har du lest "Raising your spirited child"? Den hjelper ikke så veldig, for jeg synes jeg har forsøkt alt som står der. Men den er fin på den måten at den gir deg støtte på at noen barn er mye av alt, og at man ikke må føle at man er uegnet som foreldre, fordi om "alle andre" har barn der tempoet og lydnivået er lavere.

Du kan få låne min, om det kan hjelpe. :blåblomst:

fru Potethode
23 Apr 2008, 22:42
Jeg har lest en del Sears om emnet, men jeg skal innrømme at i den fantastiske, sprudlende, populære Hayden ser jeg stadig en psykososial type som dominerer og undertrykker andre og dermed kan være så populær...

Sykt? Ja, uten tvil, men klarer bare ikke å se en sosialt veltillpasset voksen i en typisk high-need ettåring altså.

Ply
23 Apr 2008, 22:46
Oh, de raserianfallene hørtes kjent ut.. B er "bare" 10 mnd da, men verden ramler sammen med jevne mellomrom. Og da hyler han så han mister pusten, og tårene spretter og folk rundt tror at ungen holder på å dø..