PDA

Se full versjon : Hvordan kan jeg gå frem med en ettåring?



bobleplast
12 May 2008, 12:22
Vi sliter litt med at Lusket slår, både voksne, barn og dyr.

Jeg synes det blir litt vanskelig å forklare på en ordentlig måte til ei jente på 14 mnd, at noe hun synes er så gøy ikke er gøy for de som blir slått.
Per i dag kremter vi og rister på hodet, hvorfå hun rister på hodet, ler og vanligvis slutter.

Men hvordan kan jeg gå frem på en litt mer respektfull måte?:barn:

gjest
12 May 2008, 16:53
Hva tenker du om at hun slår? Hvordan føler du deg når du blir slått?
Jeg tror at det er det du må formiddle til jenta di.

For meg er det å slå helt uakseptabelt at tulla slår. Hun går over en grense hos meg når hun slår, og jeg gir henne tilbakemelding på hva jeg synst om og hvordan jeg opplever det å bli slått.

Jeg kunne nok skrevet en del om hva jeg mener og hvorfor, men jeg tror du kan løse dette ved å kjenne etter hvilke grenser du har selv, hvordan du opplever å bli slått og så formiddle disse til jenta di.

kaje
12 May 2008, 21:28
Det hørs ut som hun har god språkforståelse, eller leser deres kroppspråk godt. Og så herlig humor da:fnis:

Jeg lurer på hvordan hun slår jeg. Det høres ikke ut til at hun slår i affekt, gjør hun det? Slår hun for å ta kontakt, tror du - liksom si hei? Eller slår hun sånn litt vilkårlig? Eller slår hun få å få oppmerksomhet, tror du?

Jeg tenker på det å lete etter intensjonen hennes og svare på denne.

Hvis hun gjør det for å ta kontakt, for eksempel med dyr så kan dere hjelpe henne med å ta kontakt på en annen måte. Sette dere ned med henne og vise "Vi kan kose med pusen" Fint om dere kan gjøre det med en gang pusen kommer, altså ligge i forkant av situasjonen.

Hvis hun slår i affekt, ville jeg jobbet med å anerkjenne den følselsen, og samtidig vise hva hun kan gjøre med sinnet sitt. "Ja, du er sint, det forstår jeg. Du kan være sint. Og du kan banke i gulvet når du er sint" Demonstrer ved å vise henne.

Men kanskje du har lyst til å beskrive litt mere før jeg legger ut i det vide og brede om helt feil innfallsvinkler, fordi intensjonen hennes er annerledes.

bobleplast
12 May 2008, 22:06
Hva tenker du om at hun slår? Hvordan føler du deg når du blir slått?
Jeg tror at det er det du må formiddle til jenta di.

For meg er det å slå helt uakseptabelt at tulla slår. Hun går over en grense hos meg når hun slår, og jeg gir henne tilbakemelding på hva jeg synst om og hvordan jeg opplever det å bli slått.

Jeg kunne nok skrevet en del om hva jeg mener og hvorfor, men jeg tror du kan løse dette ved å kjenne etter hvilke grenser du har selv, hvordan du opplever å bli slått og så formiddle disse til jenta di.

Ja, jeg er bare så usikker!:dum:
For selv om jeg prøver å forklare, og vise både hvor vondt og faktisk krenkende jeg synes det er å bli slått, kloret og bitt, så virker det ikke helt som om hun forstår.
Og jeg føler ikke det løser noe med å bli sint heller.

Begynner jeg å gråte, blir hun veldig lei seg hun også, og da trøster jeg, samtidig føler jeg at jeg sender veldig forvirrende signarer.

bobleplast
12 May 2008, 22:53
Det hørs ut som hun har god språkforståelse, eller leser deres kroppspråk godt. Og så herlig humor da:fnis:

Jeg lurer på hvordan hun slår jeg. Det høres ikke ut til at hun slår i affekt, gjør hun det? Slår hun for å ta kontakt, tror du - liksom si hei? Eller slår hun sånn litt vilkårlig? Eller slår hun få å få oppmerksomhet, tror du?

Jeg tenker på det å lete etter intensjonen hennes og svare på denne.

Neinei, i affekt slår hun ikke, bare for moro skyld, gjerne midt i leken, samtalen eller lesingen.
Gjerne når hun kjeder seg!

Hun tar alltid kontakt, og så leker vi en stund, og så blir hun plutselig hardhendt.
Slår og klorer, og går etter øynene og nesa.
(Hun slo faktisk mormorens nese så den ble skjev en gang:icon_eek:)
Alt blir gjort for moro skyld rett og slett!



Hvis hun gjør det for å ta kontakt, for eksempel med dyr så kan dere hjelpe henne med å ta kontakt på en annen måte. Sette dere ned med henne og vise "Vi kan kose med pusen" Fint om dere kan gjøre det med en gang pusen kommer, altså ligge i forkant av situasjonen.


Dette gjør vi med godt hell, men jeg er bare usikker på hvordan vi skal gå frem når hun slår/klorer/biter mennesker!
[/quote]



Hvis hun slår i affekt, ville jeg jobbet med å anerkjenne den følselsen, og samtidig vise hva hun kan gjøre med sinnet sitt. "Ja, du er sint, det forstår jeg. Du kan være sint. Og du kan banke i gulvet når du er sint" Demonstrer ved å vise henne.

Men kanskje du har lyst til å beskrive litt mere før jeg legger ut i det vide og brede om helt feil innfallsvinkler, fordi intensjonen hennes er annerledes.

Det skal jammen ikke være lett;)

kaje
12 May 2008, 23:34
[quote=bobleplast;194858]Neinei, i affekt slår hun ikke, bare for moro skyld, gjerne midt i leken, samtalen eller lesingen.
Gjerne når hun kjeder seg!

Hun tar alltid kontakt, og så leker vi en stund, og så blir hun plutselig hardhendt.
Slår og klorer, og går etter øynene og nesa.
(Hun slo faktisk mormorens nese så den ble skjev en gang:icon_eek:)
Alt blir gjort for moro skyld rett og slett!

Kan det være hun er helt giret, litt sånn overstimulert når hun gjør det? Når vi herjeleker med Lillebap blir han liksom gladere og gladere, villere og villere. Da trenger han hjelp til å roe seg ned igjen - hvis ikke kaster han leker rundt seg og tar liksom av. Hvis det er slik, har vi mye hell med å avbryte herjingen før den kommer dit, ved å starte en annen type lek, eller å løfte han opp på ryggen i MT med en gulrot i handa og tusle rundt i huset eller ut.

Når man finner ut i hvilke situasjoner det skjer, kan man ofte avverge mye ved å ligge i forkant og lede barnet opplever jeg.

Hvis Lillebap slår eller noe lignende, sier jeg ganske enkelt "Au, nå fikk jeg vondt i ansiktet mitt" Pappamannen kommer gjerne for å trøste meg. Lillebap sitter da gjerne og ser på det hele - og det er så flott - da lærer han utrolig mye. Hvis han kan se situasjoner uten å føle skam, men ser at mor får vondt og far trøster. Ja, snart kommer han for å trøste han også.

Det å sette grenser for seg uten å krenke andre er ikke så lett alltid - og særlig ikke hvis man er sint, lei seg eller lignende. Jeg har fått mye hjelp av Jesper Juul sine bøker jeg, når det gjelder dette. "Kunsten å si nei" er en liten og genial bok, syns jeg. Liker du å lese?

meloni
12 May 2008, 23:37
Vi har lagt merke til at E ofte slår/klorer når han er trøtt og sliten. Da finner vi roligere måter å leke på, eller avbryter det vi holder på med og gjør noe helt annet. Nå begynner vi å kjenne igjen situasjonene slik at vi ofte klarer å stoppe det før det skjer.

bobleplast
12 May 2008, 23:53
Kan det være hun er helt giret, litt sånn overstimulert når hun gjør det? Når vi herjeleker med Lillebap blir han liksom gladere og gladere, villere og villere. Da trenger han hjelp til å roe seg ned igjen - hvis ikke kaster han leker rundt seg og tar liksom av. Hvis det er slik, har vi mye hell med å avbryte herjingen før den kommer dit, ved å starte en annen type lek, eller å løfte han opp på ryggen i MT med en gulrot i handa og tusle rundt i huset eller ut.

Når man finner ut i hvilke situasjoner det skjer, kan man ofte avverge mye ved å ligge i forkant og lede barnet opplever jeg.

Hvis Lillebap slår eller noe lignende, sier jeg ganske enkelt "Au, nå fikk jeg vondt i ansiktet mitt" Pappamannen kommer gjerne for å trøste meg. Lillebap sitter da gjerne og ser på det hele - og det er så flott - da lærer han utrolig mye. Hvis han kan se situasjoner uten å føle skam, men ser at mor får vondt og far trøster. Ja, snart kommer han for å trøste han også.

Det skal vi jammen finne ut!
Det virker bare så random, og ofte er hun rolig også.
Av og til virker det gjennomtenkt og utpønska, og enkelte ganger "tester" hun grensene: klapper meg i ansiktet hardere og hardere og plutselig klabber til meg (da stoppes leken før det kommer til stykket, og det dirigeres inn på en annen roligere lek)



Det å sette grenser for seg uten å krenke andre er ikke så lett alltid - og særlig ikke hvis man er sint, lei seg eller lignende. Jeg har fått mye hjelp av Jesper Juul sine bøker jeg, når det gjelder dette. "Kunsten å si nei" er en liten og genial bok, syns jeg. Liker du å lese?

Den har jeg veldig lyst å lese, desverre kan ikke jeg lese så mye, jeg har ufattelig mye migrene (men det er en annen historie)...
Finnes den på lydbok tror du?

kaje
13 May 2008, 00:00
Den har jeg veldig lyst å lese, desverre kan ikke jeg lese så mye, jeg har ufattelig mye migrene (men det er en annen historie)...
Finnes den på lydbok tror du?[/quote]

Uff, migrene er ikke greit:stryke:

Den er liten da, hvis du leser litt. Vet ikke om den er på lydbok - det bør den:nikker: Sjekke biblioteket kanskje...?

Forresten veldig lurt å avlede til annen lek når hun klapper ansiktet ditt, ja. Alle situasjoner man kan avlede i forkant når man aner noe komme, skaper en bedre hverdag, tenker jeg.

indie
13 May 2008, 00:00
Den har jeg veldig lyst å lese, desverre kan ikke jeg lese så mye, jeg har ufattelig mye migrene (men det er en annen historie)...
Finnes den på lydbok tror du?


Jeg har ikke så mange råd, har ikke opplevd akkurat dette selv (enda?), men jeg tror denne finnes på lydbok. Har i hvert fall lånt flere Jesper Juul-lydbøker på biblioteker i Bergen. :)

bobleplast
13 May 2008, 00:09
Jeg har ikke så mange råd, har ikke opplevd akkurat dette selv (enda?), men jeg tror denne finnes på lydbok. Har i hvert fall lånt flere Jesper Juul-lydbøker på biblioteker i Bergen. :)

Kanskje min kjære skal få ta turen til byn i morra og låne da!:jupp:

´trikken
13 May 2008, 08:32
Da LilleUlv drev med dette, var jeg like frustrert som deg. Plutselig og helt umotivert kunne han bare klabbe til oss. Jeg fant ut etter hvert at det var reaksjonen fra oss som var til utprøving. Jeg tror jeg prøvde alt, men fant ut til slutt at jeg ikke gadd å bli slått på den måten, så jeg satt ham rett og slett ned på gulvet og sa: "Mamma vil ikke bli slått, det liker ikke mamma". Dette gjorde jeg konsekvent og til slutt ga han seg med dette her.

Magica
13 May 2008, 10:00
Når poden var mindre,hadde han en periode hvor han beit meg og lugget.Jeg brøyt tvert av med det vi holdt på med,og signaliserte dermed at hvis han gjorde sånn,da ville jeg ikke leke/synge/kose.Dette virket.Når det gjelder feks dyr,har vi nå lært ham at de skal klappes,hvis ikke fjerner vi ham fra situasjonen.Hundene våre han han dermed lært å klappe,mens katter er jo ikke fra hundeplaneten,og dermed er de et yndet objekt for haleriving osv.Men,vi fortsetter på samme måte-fjerner ham fra situasjonen,og det virker så langt iallefall.

trinny
13 May 2008, 14:22
Lillemor var ganske voldelig en periode rundt 1-1,5 års alderen.
Vi forklarte hver gang at det var vondt,holdt hånden hennes og koste kinnet vårt,eller koste hennes kinn med hånden.
Etter en stund sluttet hun,men det tok ganske lang tid altså.

bobleplast
14 May 2008, 21:04
Da er vi i gang!

Det virker som om Lusket forstår oss når vi forklarer at det er vondt å bli slått og at det liker vi ikke, så hun er ikke fult så voldelig faktisk!!:D

Videre var vi på biblioteket i dag, og raidet dem for Jesper Juul;)
Lydbøkene var utleid, men de hadde "Ditt kompetente barn" på VHS, så den skal vi se i morra:)

Det som virkelig hjelper, det er at mannebeinet er like keen på dette som meg!:D

kaje
14 May 2008, 21:16
Da er vi i gang!

Det virker som om Lusket forstår oss når vi forklarer at det er vondt å bli slått og at det liker vi ikke, så hun er ikke fult så voldelig faktisk!!:D

Videre var vi på biblioteket i dag, og raidet dem for Jesper Juul;)
Lydbøkene var utleid, men de hadde "Ditt kompetente barn" på VHS, så den skal vi se i morra:)

Det som virkelig hjelper, det er at mannebeinet er like keen på dette som meg!:D

Å så godt når man er to, sant?

Nå ble jeg glad, forresten. - har tenkt på dere.

Spent på å høre om VHS versjonen av ditt kompetente barn, forresten.

Moder'n
18 May 2008, 00:51
Spent på å høre om VHS versjonen av ditt kompetente barn, forresten.

Mens vi venter på bobleplasts mening om den VHS-en, så kan jeg si at jeg syns ikke jeg fikk mye ut av den. Nå er det mer enn året siden jeg lånte den, men boka (som jeg akkurat ble ferdig med) var for meg utrolig mye mer inspirerende enn filmen.

bobleplast
18 May 2008, 00:53
Nå har vi sittet og sett Ditt kompetente barn på VHS, og får liksom følelsen at det er jo dette jeg har prøvd å formidle til meg selv og mannebeinet, uten å greie å sette ord på det!

Og det beste av alt: han følte det på samme måten!


Ja, det ER godt å være to!:klemme:

Sofia
18 May 2008, 09:27
Jeg tror et viktig perspektiv på sånne greier som dette er at det er en kondisøvelse, det finnes ikke noe quick-fix. Jeg forsøker å "korrigere" ting jeg ikke vil ha sakte, men sikkert ved å reagere tydelig, forutsigbart - men mildt. Kjefting og hissigpropperi funker egentlig ikke. Utfordringen er å kommunisere med barnet sitt, å faktisk formidle hva som ikke er OK.

Eple
18 May 2008, 12:04
Jeg er nå på vei inn i min tredje runde med slike utfordringer- og nå har det i tillegg kommet inn en ny utfordring. Jeg må sette ord på situasjonene med lillesøster som gjør vonde ting overfor broren på 7. Han trenger å bli veiledet på hvordan små barn tenker- feks at hun ikke kan forstå at hun påfører andre smerte. Dette aner hun ikke og det synes han er veldig rart.

Jeg forteller ham om å gi henne alternativer, om å ikke kjefte men hele tiden vise hva han liker i stedet. Hvis han vil ha smålego i fred så må han fjerne den- ikke bare skyve henne bort. Hun kommer tilbake utallige ganger og blir bare sintere og sintere.

Og så trenger begge guttene å lære seg å definere sine personlige grenser- ble helt oppgitt da Eplegutt fikk henne til å slutte å gråte ved at han la opp til at hun kunne lugge ham så mye hun ville:gal: Da ba jeg ham løfte henne opp og gå og undre seg over noe i stedet- og vips så var de begge "snappet" ut av situasjonen:jupp:

Ps- jeg har nettopp klart å lære Eplejenta å klappe katten! Har ikke irettesatt henne når hun drar i pelsen, men heller løftet henne bort og vist hvordan jeg gjør det. Og så har jeg med ord og lyder formidlet at dette er deilig for pus. Nå gjør hun det selv. Klapper med flat åpen hånd.

Ps- den filmen med JJ er vel ikke så god. Ville heller prøvd å finne en lydbok ja.

Lucifer
18 May 2008, 15:05
Da LilleUlv drev med dette, var jeg like frustrert som deg. Plutselig og helt umotivert kunne han bare klabbe til oss. Jeg fant ut etter hvert at det var reaksjonen fra oss som var til utprøving. Jeg tror jeg prøvde alt, men fant ut til slutt at jeg ikke gadd å bli slått på den måten, så jeg satt ham rett og slett ned på gulvet og sa: "Mamma vil ikke bli slått, det liker ikke mamma". Dette gjorde jeg konsekvent og til slutt ga han seg med dette her.

noe sånt noe gjorde vi også. hvis han gjør noe jeg ikke liker så sier jeg ifra også går jeg rett og slett. det var en gang hvor jeg sendte han ut istedenfor men det slo helt feil.... da ble han skikkelig sint og lei seg med resultat at han slo ennå mer. så da skjønte jeg at det var feil teknikk og neste gang gikk jeg ut. da kom han etter og sa unnskyld

´trikken
21 May 2008, 08:10
Det var akkurat sånn vi kom frem til at det er bedre å fjerne seg selv, Lucifer :nemlig:

Liten&Stor M
23 May 2008, 22:51
Nå er ikke jeg noen TiO ekspert, men jeg synes i allefall at det er galt å bare avlede - det blir å omgå problemet, og jeg mener at man har et ansvar for å jobbe seg gjennom problemet og lære barnet hva som ønsket og uønsket adferd.

Hvis barnet er for lite til å være er særlig verbalt eller ha evne til innlevelse/empati, ville jeg bare sagt AU! og reist meg opp/avsluttet. Ikke være sint eller truende, og gjerne gjenta til man blir blå i ansiktet. Men til slutt kobler barnet sin handling med at et gode (leken/kontakten) forsvinner.

Det å fjerne et gode, er jo en form for straff i følge operant betinging, men jeg synes det er en god måte å kommunisere med ikke-verbale vesner - det være seg sjimpanser, delfiner, ildere, hunder eller barn :blomsterfjes:

Lille O
28 May 2008, 14:56
Føler med dere bobleplast. Virker som om de fleste går igjennom en slik voldelig periode. For oss er den for det meste tilbakelagt nå, men jeg blir spent på hva som skjer når Obo skal begynne litt i barnehage til høsten.
Min store skrekk, at han skal komme fra barnehage og bite og slå og sparke! :sparke:

I alle fall, så kan jeg fortelle litt om hva vi har gjort med et annet "problem". Nemlig roping. Små barn liker jo å bruke stemmen sin. Og så ser han jo også gjerne på tv, type "So you think you can dance" og lignende, der andre mennesker hyler når de er glade og begeistret. Klart det er vanskelig å koble at man ikke kan hyle vilt hjemme i sin egen (eller andres stue) da! :nemlig:
Han roper og hyler altså mest når han er oppspilt og glad, slik som han har sett andre gjøre (på tv http://www.tettinntil.no/forumet/images/smilies/blush.gif ). Når han begynte med dette, så begynte jeg og etterhvert pappaen bare å si "Hyler du så høyt med stemmen din?" og "Oi, som du hyler og roper", for å sette ord på for han hva det var han gjorde. Etterhvert så kunne vi si "Roper du så høyt med stemmen din da?" og Obo svarte "mm" eller "ja". Og så sa vi gjerne "Mamma (eller pappa) får vondt i ørene sine hvis du roper" (han visste hva vondt ville si fra før) Så når jeg følte at han hadde et grep om hva det ville si og hyle og rope, begynte jeg å si "Vi kan snakke rolig, med innestemme". Samtidig som jeg snakket lavt, med "innestemme" selv. :jupp: Hender at jeg forteller han at "ute så kan vi rope, inne bruker vi innestemme" (Vet ikke hvor mye han skjønner av det, men.. )

Hvis han roper nå, så kan vi be han om å bruke innestemme, og da pleier han å lage akkurat samme lyd bare mye lavere http://www.barnehagefolk.org/forum/Smileys/default/005.gif Hvis han ikke gir seg, sier vi at vi får vondt i ørene. Og så får vi gjerne fokus over på noe annet..

Ops, langt.. Sorry! :sparke: