PDA

Se full versjon : Tilknytningstegn - barn som stikker av



Kaskis
13 May 2008, 10:04
Jeg leser en bok om tilknytningsteori nå (Becoming Attached: First Relationships and How They Shape Our Capacity to Love av Robert Karen). Det var en liten passasje der som jeg gjerne skulle hørt noen meninger om.

Det var i et kapittel om Ainsworths forskning om barn med trygg, utrygg og unnvikende tilknytning. Der sto det at videre forskning hadde vist at barn med utrygg tilknytning hadde en større tendens til å slå seg når de utforsket på egen hånd og oftere kunne stikke av fra foreldrene sine (f.eks. bare gå ut av døren og nedover gata). Dette var egentlig tegn på at barnet lurte på hvor langt det kunne gå før tilknytningspersonen hentet dem inn igjen, hva slags farer de kunne utsettes for før de ble stoppet osv.

Jeg synes dette var interessant, men vet ikke om jeg forsto det ordentlig. Noen andre som har gjort seg opp noen tanker?

Al-Kemia
13 May 2008, 10:31
Jeg har hørt det samme. At unger kan stikke av for å sjekke at foreldrene ser etter dem og bryr seg. Men jeg vet ikke. Er en teori like grei som alle andre, regner jeg med?

- her har kiddo begynt å stikke av når vi går på butikken. ikke morsomt for meg - hysterisk morro for junior.

indie
13 May 2008, 10:31
Interessant. Hva var det du forsto det som?

Jeg tenker at det helt klart må være snakk om en tendens. At hvis man studerer en gruppe trygt tilknyttede barn mot en gruppe utrygt tilknyttede barn vil det bare være en tendens til at noen av de utrygt tilknyttede gjorde det MER enn de trygt tilknyttede.

For noen barn er jo utforskend av natur, er de ikke? Noen barn er skeptiske, noen er med på alt fra første stund. Noen vil se hele verden så fort som mulig, andre holder seg nærmere det trygge. I tillegg har vi jo foreldrenes reaksjoner på ting. Nen foreldre lar barna utforske mer enn andre, selv om begge typene gjør det på en like trygg måte. Og i tillegg til de grunnene kan det være at tilknytning også spiller en rolle.

Jeano
13 May 2008, 10:45
Velldig enig med Indie her.
Met tre barn har jeg hatt tre vidt forskjellig unger.
Ei som ikke gikk mer en 3 m fra meg og var redd for alt som var farlig.

Ei som ikke kjente sine egne begrensninger og som var tøffere en toget, skadet hun seg så gjorde hun det om igjen alikevell.

Så til sist en liten mellomting, han går ikke fra oss, slår seg ikke så mye og er ganske rolig, men han har stor tro på at han er eldre en han er. Og ser på seg selv som minst like stor som søstrene på 8 og 11.
Går de ut av døren og bare roper hade så kan jo han også det(mener han)


Så dette har med personlighet, søskenflokk, og mange andre faktorer å gjøre også.

gjest
13 May 2008, 10:51
Men hva da med barn som er så trygge på at foreldrene ser etter de og passer på at de stikker av av den grunn?
Tulla er begynt å rusle mer på egenhånd nå, men jeg ser det som tegn på at hun er trygg fremfor å teste om jeg kommer løpende etter. Er jeg helt på bærtur da?

Ville Vanilje
13 May 2008, 10:56
for ikke å snakke om konsentrasjonsevne. Oppmerksomhetsspennet er jo ikke akkurat så bra i toddlerårene, når alt nytt er vanvittig spennende, og de kan leve seg fullstendig inn i alt mulig på bare et sekund.

Kaskis
13 May 2008, 10:56
Jeg ble overrasket fordi jeg som dere har tenkt at dette har mye med personligheten til barnet å gjøre og har ikke sett på det som et fenomen spesielt knyttet til tilknytning. Men det er nok som Indie sier et trekk som blir tydelig hvis man ser grupper av barn og sammenligner dem.

Christine76
13 May 2008, 10:58
Men hva da med barn som er så trygge på at foreldrene ser etter de og passer på at de stikker av av den grunn?
Tulla er begynt å rusle mer på egenhånd nå, men jeg ser det som tegn på at hun er trygg fremfor å teste om jeg kommer løpende etter. Er jeg helt på bærtur da?
Akkurat sånn har jeg også tenkt når Erlend valser avgårde uten å følge med på om jeg følger etter eller ikke.

indie
13 May 2008, 11:03
Dessuten er det vel i utgangspunktet også vanskelig å finne ut hvem som er trygt tilknyttede og hvem som er utrygt? Altså, man kan se de store linjene, men enkelte barn vil jo ikke vise typiske tregn på det ne eller det andre. Og hvem vet om de studiene som har blitt gjort har tatt vekk andre faktorer som kan ha no å si for at barn stikker av eller ei.

Man kan i hvert fall ikke trekke noe ned på individnivå. En kan jo umulig VITE på forhånd hva som vil være reaksjonen hos en person (voksen eller barn) på handlingen til en annen person.

Spirello
13 May 2008, 17:35
Hm..Jeg har en gutt som elsker å "stikke av"! Han bare går (dvs løper) uten å se etter om vi kommer etter. Vi kan ikke vike blikket et sekund, da er han over alle hauger. Sånn har han vært siden han startet å gå.
-Men jeg har alltid tenkt at han gjør det fordi han vet at vi er der uansett, fordi han aldri har opplevd noe annet. Jeg tror ikke han tenker tanken at han vil sjekke om vi kommer etter, det bare tar han som en selvfølge, og derfor er han ikke redd for å bli borte fra oss.

Sofia
13 May 2008, 20:00
Jeg benytter anledningen til å slå et slag for The continuum concept. En interessant observasjon der - som er relevent for denne tråden - er at Yequana-barna alltid følger sine mødre i jungelen. De stikker ikke av. Og mødrene ser seg ikke bakover - de vet at barna følger med. Tilsvarende i dyreverdenen: Du er skikkelig ute å kjøre som andunge dersom du stikker av.

Har det overføringsverdi? Både ja og nei - er min konklusjon. Jeg tror dette handler om hva vi tar ansvar for og ikke. Ved at barn fotfølges, passes på etc fra de er svært små, så fratar vi dem ansvaret for seg selv, også blir de ute av stand til å ta dette ansvaret (som feks kan operasjonaliseres ved at man ikke stikker av fra mammaen sin i jungelen). Dette gjelder også på mange områder. Det ville på en måte være kontra-evolusjonært dersom små barn frivillig utsatte seg for farlige situasjoner - de følger med på sine omgivelser og vet mye, mye mer enn vi tror om hva som er trygt og ikke.

På den annen side (og derav nei-et i min konklusjon) så er vår verden ganske ekstreme omgivelser for et lite barn, så vi bør passe på dem også. Selv tør jeg hvertfall ikke annet. Men jeg forsøker å slippe opp kontrollen litt, stole på både deres og mine instinkter litt mere enn det som er comme il faut å gjøre.

Så i relasjon til hovedinnlegget: Kanskje vil barn som har fått riktig dose ansvar være akkurat passe selvstendige. Samtidig er det en genetisk faktor som spiller inn og som er viktig og som gjør at det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner. Men det er et himla interessant tema, altså!

Eple
13 May 2008, 21:27
Kloke Sofia!:jupp:

´trikken
16 May 2008, 21:39
Jeg føler at dette er litt aldersrelatert også jeg, da.

Da LilleUlv akkurat hadde lært å gå så stakk han av i ett kjør. Han var en sånn type som løp før han gikk om dere skjønner :knegg:

Jeg synes han var veldig tøff, han var aldri redd for at jeg ikke skulle passe på - akkurat DET visste han at jeg gjorde. Det var kjempeslitsomt. LilleUlv løp først og jeg kom halsende etter med tunga hengende som et slips ut av kjeften. Når kl var 1700 på ettermiddagen, så var jeg så sliten at jeg kunne sovne stående.

Nå er han fortsatt glad i å løpe. "Jeg bare MÅ løpe, jeg, mamma", sier han, og da minner han meg litt om Forrest Gump faktisk :knegg: Men, nå stikker han ikke av lenger. Nå forstår han at det finnes farer som han må passe seg for, som biler og det faktum at det ikke er noe kult om jeg ikke kommer etter. Nå holder han seg mer rundt meg igjen, og flere barn vi kjenner rundt LilleUlv sin alder stikker ikke så mye av lenger, mens barn vi kjenner som er ett år yngre gjerne stikker av så fort de kan.

hurramegrundt
16 May 2008, 22:38
Hva er "stikke av" tenker jeg da. Min på 2,5 er stadig på vei til bussholdeplassen. Som er 400 meter unna (han kommer aldri så langt alene, altså!) og en vei han har gått mange ganger med faren sin. Når han går der ser han seg ikke tilbake.

Men han ville nok ikke gått 400 meter unna i noen annen retning, altså. Barn kan vel tidlig bli trygge på omgivelser også, ikke bare personer?

Vi har forresten aldri fulgt etter ham noe særlig vi, heller unngått steder hvor han faktisk kan bli borte. Han har alltid kommet tilbake uten å ha gått ut av synsfeltet vårt. Frem til nå med denne hersens bussen....

Sofia
17 May 2008, 12:58
hurramegrundt: Når jeg tenker stikke av i forhold til tilknytning, så tenker jeg vel å bevege seg utover en trygg sfære. Når man er to og et halvt skal man jo utforske litt - og dette ville jeg tatt til inntekt for at han følte seg trygg på veien til bussen. Men hadde han stukket fra den 400 meter i Oslo sentrum, så ville det vært en annen sak, kanskje.

Kaskis
17 May 2008, 13:10
Nå har jeg boka her, så jeg kan referere hva som sto der:


The secure-base concept has proved particularly useful in recent years in understanding the maddening self-destructive behaviour of certain toddlers, behaviours formerly identified as "negative attention seeking."
The tendency to get hurt while exploring, to wander away from the mother in public places, or to simply walk out of the front door and disappear down the street - behaviour that recalls some of Bowlby´s juvenile thieves - are now seen by psychologists Alicia Lieberman and Jeree Pawl as indications that the child does not feel his mother is providing a secure base for him. By behaving in these ways the toddler is asking, in effect: "How far do I need to go before my mother will bring me back? How much danger is too much so that my mother will protect me? How much fear do I need to experience before I´m helped to feel safe?"

Sofia
17 May 2008, 13:14
Interessant sitat, Kaskis.

Jeg synes det gir mening, samtidig som at jeg tenker at man ikke må overfortolke det. Som jeg skrev i et annet innlegg, så er det på en måte forskjell på å utforske verden gradvis og å bare vandre av sted. Lille My har alltid vært veldig attached, og jeg er jo glad nå når jeg ser at hun tør å slippe seg løs litt. Og jeg oppfatter det som et uttrykk for trygghet, ikke for det motsatte. Men det er veldig situasjonsbetinget, da.

Kaskis
17 May 2008, 13:17
Jeg er enig med deg, Sofia. Det er skummelt å se dette alene som et tegn på usikker tilknytning. Jeg så da jeg skrev det at det kun er referert til to psykologer, så det virker ikke som et veldig gjennomforsket tema. Og så forstår jeg ikke helt forskjellen på de barna som bruker foreldrene som secure base når de oppdager og de som ikke gjør det. Kan det eksempelvis være et barn som går rundt på egen hånd, men med jevne mellomrom ser på og får øyekontakt med moren sin?

indie
17 May 2008, 13:21
Enig med Sofia. Og uansett tegn, så er det viktig å ikke se på det alene som usikker tilknytning. Det må i så fall være i store studier hvor man ser på tendenser.

Om man skal undersøke forhold i en enkelt familie så hjelper det jo ikke å si at "barnet stikker av", eller "barnet virker helt uanfektet når mor går". Da er man jo helt nødt til å se på helheten og finne flere sammenfallende trekk hvis man eventuelt skal konkludere med noe.

Men interessant uansett. Men som du sier refererer det jo bare til to psykologer, og jeg har heller ikke hørt om dette før. Så det er nok enten en lite godtatt teori, eller en lite utforsket teori.

Sofia
17 May 2008, 13:27
Nå er jeg på tynn grunn, men jeg tror Bowlby er litt i vinden, altså: At tilknytningsteori vinner stadig mer grunn faglig. Men det er jo noe med å lese ett avsnitt ut av en helhet også. Jeg har lyst til å lese mer om dette!

Er det noen psykologer her inne som vet noe mer om dette?

indie
17 May 2008, 13:32
Nå er jeg på tynn grunn, men jeg tror Bowlby er litt i vinden, altså: At tilknytningsteori vinner stadig mer grunn faglig. Men det er jo noe med å lese ett avsnitt ut av en helhet også. Jeg har lyst til å lese mer om dette!

Er det noen psykologer her inne som vet noe mer om dette?

Jeg kan ikke masse om dette, men da jeg tok litt utviklingspsykologi forrige semester ble det sagt at Bowlby har hatt størst betydning for dagens syn på barns utvikling. Så tilknytningsteori er nok veldig viktig og anerkjent teori innen utviklingspsykologien.

Sofia
17 May 2008, 13:53
Jeg kan ikke masse om dette, men da jeg tok litt utviklingspsykologi forrige semester ble det sagt at Bowlby har hatt størst betydning for dagens syn på barns utvikling. Så tilknytningsteori er nok veldig viktig og anerkjent teori innen utviklingspsykologien.
Det harmonerer med det jeg har hørt, ja!

Liten&Stor M
23 May 2008, 22:14
Å vandre av gårde på egenhånd, kan vel like gjerne være et tegn på at man er trygg og tillitsfull. Barn som hele tiden må kontrollere hvor foreldrene er, kan jo også være et tegn på usikkerhet og tilknytningsproblem.

Jeg vil tro man må se på helheten, og at det som beskrives i denne boka er mer ekstreme tilfeller - en form for selvdestruktiv adferd... uten å ha lest boka vel å merke.

Anton
23 May 2008, 22:42
Men hva da med barn som er så trygge på at foreldrene ser etter de og passer på at de stikker av av den grunn?
Tulla er begynt å rusle mer på egenhånd nå, men jeg ser det som tegn på at hun er trygg fremfor å teste om jeg kommer løpende etter. Er jeg helt på bærtur da?

Jeg tror som knytingen. Parallellen er at unger som er trygge på foreldrene sine kan være helt forferdelige mot dem - de vet de ikke mister dem.

Er du dårlig tilknyttet vil jeg tro du ikke tør slippe dem av syne og ikke tør være slitsom.

Håper jeg...:icon_rolleyes: