PDA

Se full versjon : Noen som får til å aldri kjefte/mase på barna sine?



bæreglad
17 May 2008, 19:37
Vi har en sønn på 8 mnd. og en datter på litt over 2 år. Sønnen vår har store søvnvansker og innsovningsproblemer, og han tar dermed mye av min energi. Jeg bærer han masse på dagtid, og han sover sammen med oss om natta. Dattera vår viser nokså tydelig at hun også vil ha like mye oppmerksomhet, og da spesielt fra meg. Om hun ikke blir sett nok, gjør hun ofte ting hun vet ikke er akseptabelt, som feks. å slå meg. De dagene jeg er spesielt sliten, merker jeg at det er veldig vanskelig å la være å kjefte eller mase på henne. Og jeg får kjempedårlig samvittighet etterpå.... Skulle virkelig ønske at jeg klarte å avstå totalt fra kjeft og mas, men er ikke alltid like lett merker jeg. Må jeg bare være mer bevisst det og tenke mer nøye gjennom hva jeg sier? Eller er det helt menneskelig å av og til kjefte, for så og be om unnskyldning?

Jeg har prøvd å bruke ekstra lang tid sammen med dattera vår ved leggetid når mannen min ikke jobber kveldsvakt, og da koser vi oss i senga og leser bok og synger sanger. Hun sover på eget soverom. Når jeg er alene med begge to, er det vanskelig å få til denne kveldsstunden med henne, da det tar lang tid å få vår sønn til å sovne for kvelden, og han alltid våkner igjen etter 30 min. Lurer på om det er dumt av meg å bare gjøre dette av og til, når jeg ikke har mulighet hver kveld? Hun har nemlig begynt å protestere mot å legge seg, og sier hun vil kose mer med meg.... Jeg får kjempedårlig samvittighet når jeg ikke kan gi henne så mye jeg vil...

Eple
17 May 2008, 19:52
Jeg skjønner ikke hva du mener- jeg er alltid i balanse og kjefter aldri. :understol:

Nei- for å være ærlig så er det ikke alltid slik nei... Men jeg har kommet fram til at jeg ikke trenger å være perfekt, men ekte og ærlig. Jeg er ikke en "mammarolle" men menneske også. Og ungene er ikke persilleblad som blir skadet om jeg er meg selv. Men jeg søker hele tiden etter å kommunisere tydelig i forhold til personlige grenser og så prøver jeg å tenke i forkant av situasjonene. Det hjelper!

har du lest Jesper Juul? I bøkene hans får jeg støtte føler jeg på at jeg ikke trenger å være perfekt. Eks så sier han at barna ikke tar skade av at foreldrene blir sinte og blåser ut- men hvis det er den vanlige måten å kommunisere på + at man gir barnet ansvaret for sitt eget sinne så kan det være skadelig. Ala- "nå kan du se hva som skjer når du gjør xxx, du gjør meg så sint at jeg ikke kan noe for at jeg slår deg!" Da får barnet ansvaret for hvordan foreldrene velger å reagere på utfordringer.

Ps- søk her inne på personlige grenser. Da vil du finne en del ok tråder;)

indie
17 May 2008, 20:00
Man er ikke noe mer eller mindre perfekt om man kjefter eller er sur noen ganger. Det er selvfølgelig flott om man klarer å aldri kjefte, men da må det være fordi man er slik som person, og at man ikke må gå på akkord med seg selv for ikke å kjefte. Men tror at de færreste har det slik. Om man kjefter eller gjør ting man angrer på innimellom er man ikke noe dårligere mamma allikevel. Men man er et ekte menneske, med alt det innebærer.

Jeg tror at det som er viktig er å se på gode og onde sirkler i kommunikasjonen i familien. For som foreldre har man jo ansvar for å bryte onde sirkler. Passe på at man prøver å svare eller være på en måte slik at kommunikasjonen og tonen i familien forblir så god som mulig. Noen ganger må man anstrenge seg for å få det til, noen ganger går det rett og slett ikke. Men det som er viktig er jo å unngå onde sirkler som aldri slutter, slike sirkler hvor man tilslutt sitter igjen med at alle i familien er sure og irriterte på hverandre konstant, og hele tiden snakker stygt til hverandre. Hvis man til vanlig er hyggelige og gode til hverandre, og arbeider for den gode kommunikasjonen, så vil det ikke ha så mye å si om man noen ganger er så sliten at man bare kjefter.

Og sånn litt på siden, jeg synes vi som mammaer egentlig burde slutte å ha så mye dårlig samvittighet for å ikke være "perfekte". Eller at det er å være dårlig mor om man er sur en dag i måneden eller to. For jeg mener at det ikke er sånn, det er helheten som gjelder, og en helhet hvor mor alltid er blid men aldri er ærlig med hva hun trenger, er heller ikke noen god helhet.

bæreglad
17 May 2008, 20:06
Jeg skjønner ikke hva du mener- jeg er alltid i balanse og kjefter aldri. :understol:

Nei- for å være ærlig så er det ikke alltid slik nei... Men jeg har kommet fram til at jeg ikke trenger å være perfekt, men ekte og ærlig. Jeg er ikke en "mammarolle" men menneske også. Og ungene er ikke persilleblad som blir skadet om jeg er meg selv. Men jeg søker hele tiden etter å kommunisere tydelig i forhold til personlige grenser og så prøver jeg å tenke i forkant av situasjonene. Det hjelper!

har du lest Jesper Juul? I bøkene hans får jeg støtte føler jeg på at jeg ikke trenger å være perfekt. Eks så sier han at barna ikke tar skade av at foreldrene blir sinte og blåser ut- men hvis det er den vanlige måten å kommunisere på + at man gir barnet ansvaret for sitt eget sinne så kan det være skadelig. Ala- "nå kan du se hva som skjer når du gjør xxx, du gjør meg så sint at jeg ikke kan noe for at jeg slår deg!" Da får barnet ansvaret for hvordan foreldrene velger å reagere på utfordringer.

Ps- søk her inne på personlige grenser. Da vil du finne en del ok tråder;)

Takk for svar! Ja, jeg har den ene boken av Jesper Juul (ditt kompetente barn) og syns den er helt fantastisk bra skrevet! Jeg er stor fan av han!:konge:

Eple
17 May 2008, 20:30
Takk for svar! Ja, jeg har den ene boken av Jesper Juul (ditt kompetente barn) og syns den er helt fantastisk bra skrevet! Jeg er stor fan av han!:konge:

Anfefaler også "Kunsten å si nei"- og så elsker jeg den uttalelsen hans "dårlig samvittighet er en hobby kvinner har":knegg:

oland
17 May 2008, 20:44
Jeg skjønner ikke hva du mener- jeg er alltid i balanse og kjefter aldri. :understol:

Nei- for å være ærlig så er det ikke alltid slik nei... Men jeg har kommet fram til at jeg ikke trenger å være perfekt, men ekte og ærlig. Jeg er ikke en "mammarolle" men menneske også. Og ungene er ikke persilleblad som blir skadet om jeg er meg selv. Men jeg søker hele tiden etter å kommunisere tydelig i forhold til personlige grenser og så prøver jeg å tenke i forkant av situasjonene. Det hjelper!

har du lest Jesper Juul? I bøkene hans får jeg støtte føler jeg på at jeg ikke trenger å være perfekt. Eks så sier han at barna ikke tar skade av at foreldrene blir sinte og blåser ut- men hvis det er den vanlige måten å kommunisere på + at man gir barnet ansvaret for sitt eget sinne så kan det være skadelig. Ala- "nå kan du se hva som skjer når du gjør xxx, du gjør meg så sint at jeg ikke kan noe for at jeg slår deg!" Da får barnet ansvaret for hvordan foreldrene velger å reagere på utfordringer.

Ps- søk her inne på personlige grenser. Da vil du finne en del ok tråder;)

Så godt svart.

Boken "Livet i familien" av jesper Juul er veldig bra. Leser den akkurat. Da stor også noe om det med å kjefte og det å være ekte. Barn trenger en kropp bak stemmen dkriver han. Så, hvis du virkelig mener det du sier til datteren din, så vil hun forstå det, og ganske snart respektere det. Hvis du bare snakker så hjelper det lite. Hmm... er kanskje ikke så flink til å sitere her...

Eple
17 May 2008, 20:56
Oland- er enig i at den er fin. Jeg har lest halve den boken.:fnis: Den forsvant i flytting, men jeg har nettopp funnet den igjen. Tror jeg må plukke den opp igjen:jupp:

Sofia
17 May 2008, 22:10
bæreglad - jeg kjenner meg sånn igjen i situasjonen din. Og det er umulig å holde seg harmonisk og glad hele tiden. Men det du skal vite er at det blir bedre etterhvert - dine er jo såpass tette også. Jeg har ofte hatt suksess med å legge meg i sengen med begge to om kvelden - bare lese, synge, amme og kose til begge sover. Kan det være forsøket verdt. Også kan du heller bære den eldste til sin seng mens hun sover.

kaje
17 May 2008, 22:47
Jeg fungerer aller best når jeg:

Får nok søvn - i noen perioder har jeg lagt meg samtidig med Lillebap for å få til det.
Ikke er stresset. Jeg må planlegge god tid for å komme ut av huset, og legge godt tilrette i forkant. Ikke må ikke ha for mye på programmet, etc. Jeg har blitt godt på å la huset stå og sette meg ned på gulvet.
Får ha litt tid for meg selv. Mannen må dra lasset med meg når han er hjemme. Og når Lillebap sover lur gjør jeg IKKE husarbeid - jeg gjør nada

All denne jobbingen for å bli kjent med meg selv og hvordan jeg fungerer best, gir frukter her i huset, altså. For når jeg stort sett følger dette så har jeg overskudd til kommunikasjon på en måte jeg ønsker selv.

Og når jeg ser det baller seg på ift noen av punktene, så vet jeg at jeg er i faresonen for å være urimelig, og råder meg selv høflig om å være ekstra tålmodig, og vente litt med å si noe.

Når det er sagt tror også jeg at barn ikke har vondt av ekte autentiske voksne som blir sunt sint iblant. Men det gjør oss alle godt å rydde unna faremomentene, tenker jeg.

Jeg har IKKE to tette barn, og bøyer meg i støvet i respekt for alle som har:bukett:

Eple
17 May 2008, 23:39
Ps- jeg har ikke som mål og være alltid i "balanse" jeg... Mener at barna lærer noe om å være menneske på godt og vondt av å feks se foreldrene slite. Da jeg var syk og gravid så var gutta informert og involvert- og de lærte så mye. Det hjalp meg til å ikke drukne i dårlig samvittighet. Men om de ikke ble involvert så hadde de kanskje tatt ting inn over seg- hvorfor jeg rett og slett ikke orket å ha dem rundt meg da jeg var innlagt feks. De forsto det handlet om meg og min form, ikke om dem.

Husker jeg snakket masse om det at jeg så så sur ut- og at jeg kommuniserte i så "sure" korte setninger. Jeg forklarte at det var pga den sinnsyke kvalmen og at jeg var så dehydrert. Og da jeg spurte om de smilte mye når de hadde omgangsyke så forsto de. At mitt dårlige humør ikke hadde noe med mine følelser overfor dem å gjøre. Det er viktig kunnskap mener jeg!

De vet også at jeg kan være hissig når jeg er sulten- det er de selv også. Igjen- kunnskap om det å være menneske. Og det gjør det lettere å "tilgi" meg selv for å være litt hissig som person. Og jeg tror ikke jeg skader dem ved å være meg. Det er bare hvordan jeg velger å uttrykke meg som er viktig.

Som jeg har sagt før- jeg er hissig av natur og mild av valg:)

Ma-i
18 May 2008, 09:25
Så godt uttrykt Eple!
KLEM

oland
18 May 2008, 10:11
Eple, du får sagt ting på en så god måte.

bæreglad
18 May 2008, 15:18
[quote=Sofia;197252]bæreglad - jeg kjenner meg sånn igjen i situasjonen din. Og det er umulig å holde seg harmonisk og glad hele tiden. Men det du skal vite er at det blir bedre etterhvert - dine er jo såpass tette også. Jeg har ofte hatt suksess med å legge meg i sengen med begge to om kvelden - bare lese, synge, amme og kose til begge sover. Kan det være forsøket verdt. Også kan du heller bære den eldste til sin seng mens hun sover.[/quote

Jeg skulle virkerlig ønske det var mulig å få den eldste til å sovne sammen med oss, men hun får det bare ikke til. Har prøvd flere ganger, og det ender bare opp med at hun blir overtrøtt og får problemer med å sovne. Hun sovner lettest alene, desverre. Men hjertelig takk for forståelse og tips og råd! :blomsterfjes:

Tina
18 May 2008, 16:34
Jeg klarer ihvertfall ikke å la være å kjefte og mase :flau: Laaaangt ifra. Føler noen ganger at jeg ikke har noe her på Ringblomst å gjøre - det er langt mellom teori og praksis, spesielt enkelte dager. Men jeg trenger Ringblomst, og dessuten prøver jeg i hvertfall å reflektere over hva jeg gjør og jobber med forbedring!

Eple
18 May 2008, 17:15
Jeg klarer ihvertfall ikke å la være å kjefte og mase :flau: Laaaangt ifra. Føler noen ganger at jeg ikke har noe her på Ringblomst å gjøre - det er langt mellom teori og praksis, spesielt enkelte dager. Men jeg trenger Ringblomst, og dessuten prøver jeg i hvertfall å reflektere over hva jeg gjør og jobber med forbedring!

Hvis vi hadde "perfekthetskrav" her så hadde vi slitt flere. Og måtte sikkert lagt hele forumet ned:knegg:

Prestekrage
18 May 2008, 21:00
Som jeg har skrevet et annet sted så kjenner jeg meg veldig igjen i det du beskriver. Også når det gjelder det du beskriver her er det mye gjenkjennelig. Og la meg bare si med en gang at jeg slett ikke alltid klarer å respondere "ideellt". Spesielt når jeg er sliten og trøtt (noe jeg har vært veldig mye det siste året) kan det være vanskelig å forholde seg rolig og vennlig. Man trenger både hvile og avkobling for å klare å fungere som en tålmodig forelder, men å få nok hvile og avkobling er en utfordring slik du har det nå.

Jeg tror det er særdeles viktig at du får støtte og hjelp til å komme deg mer ovenpå for jeg leser at du er sliten (og det har jeg så stor forståelse for!) Kan du få lit mer tid for deg selv på noe vis?

Jeg leser også mellom linjene at du er en fantastisk flott mamma, så jeg er overbevist om at selv om det skulle bli litt kjefting og masing i blant når nervene er tynnslitt, så kommer barna dine til å tåle det helt fint. Det er ikke slik kommunikasjon som er rådende. Dessuten syns jeg det er en viktig lærdom for barna å se at foreldre også kan bli sliten, sinte og lei seg, og ikke minst at foreldre kan gjøre dumme ting som de angrer på og ber om unnskyldning for.

Forresten må jeg bare nevne at gutten min har slått meg et par ganger i ansiktet i det siste, og da har jeg blitt så paff og faktisk fått vondt at jeg har ropt av forskrekkelse og sinne. Det endte med at vi begge gråt og gutten fikk sagt at han var lei seg for at han slo, mens jeg fikk sagt at jeg er lei meg for at jeg ble så sint og tok han hardt i armen.

Eple
18 May 2008, 22:27
Dessuten syns jeg det er en viktig lærdom for barna å se at foreldre også kan bli sliten, sinte og lei seg, og ikke minst at foreldre kan gjøre dumme ting som de angrer på og ber om unnskyldning for.

Forresten må jeg bare nevne at gutten min har slått meg et par ganger i ansiktet i det siste, og da har jeg blitt så paff og faktisk fått vondt at jeg har ropt av forskrekkelse og sinne. Det endte med at vi begge gråt og gutten fikk sagt at han var lei seg for at han slo, mens jeg fikk sagt at jeg er lei meg for at jeg ble så sint og tok han hardt i armen.

Signerer veldig. Barn trenger å lære gjennom eksempler. Og hvis mamma kan si unnskyld om hun reagerer voldsomt så vokser det noe godt ut av det dumme. Sånn sett er "kollisjoner" en fin ting.

Tenk så fantastisk å gråte sammen med mammaen sin da:firehjerter: