PDA

Se full versjon : Case uke 22 Så sint at jeg sprekker!!!



kaje
19 May 2008, 00:31
Kan dere hjelpe meg....?

Jeg er en mor med krutt, jeg kan bli skikkelig sint på både mann og barn.

Jeg har så lyst til å gjøre noe med dette. Hvordan skal jeg takle det når jeg føler at jeg er i ferd med å bli så sint at jeg sprekker?

mara
19 May 2008, 07:54
*et tips jeg har fått, ta en timeout selv.

ta et steg (eller ti :knegg:) vekk fra situasjonen og ro deg ned..

*si at du blir sint-en forklaring til deg selv (og de rundt deg) kan gjøre situasjonen mer klar og du kan tenke:

*hvorfor blir du sint?
dr.phil(eller var det JUUL?) har sagt at sinne egentlig er utrykk for noe annet, frustrasjon,redsel,usikkerhet osv.

Al-Kemia
19 May 2008, 09:03
Å gå vekk fra den situasjonen som gjør deg sinna, kan hjelpe på. Når man er alene med et barn, kan det være vanskelig å trekke seg unna, men jeg tror at det er bedre at mor tar seg 10 minutters time-out for å få sinnet under kontroll enn at mor er sammen med barnet og får et raseriutbrudd. Det vil være kjipt for barnet uansett, men jeg tror at et raseriutbrudd kan være mer skremmende enn om mor låser seg inn på badet noen minutter.
Og hvordan kan man da øke sinne-motstandsdyktigheten sin? Personlig har jeg funnet ut at har jeg overskudd så klarer jeg å holde sinnet og irritabilitet på avstand, men om jeg er sliten og stressa, da kommer monstermamma frem for svært lite. Så mitt tips her er å kjenne etter hva du selv trenger for å få overskudd og for å føle ro.
Og til sist: sinne er ingen slem følelse å ha, men det er en følelse som i aller høyeste grad det er vanskelig og viktig å kanalisere rett. Alle har rett til å bli sinna, men det er ingen grunn til å gå bananas med raseriutbrudd og det som værre er. Blir sinnet for stort - bank sofaen eller et tre! Det er utrolig hvor rolig man kan være etter å ha banket opp ei bjerk.

Ma-i
19 May 2008, 09:37
Skaff deg bankebord å slå på.

NÅr du kjener sinnet kommer sierdu : Nå blir jeg sint , må finne bankebordet mitt.

Hva skjer da: Du får noe annet å fokusere poå enn aklkurat den sitiuasjonen du er og og gjør deg sint.
Du fjerner deg fra situasjonen.

Dermmed har du oppnådd det du ville, bytte fokus og ikke sprekke.

Har du barn kan de bli med å lete for deg, altså de er heller ikke så fokusert på deg eller situasjonenlenger ;)

Jeano
19 May 2008, 10:33
Bobble var velldig sint her om dagen, så sint at han følte for å slå meg.
Give me five sa jeg, og han fikk slå i håndflaten min så mange ganger han ville.
Tramp i gulvet sa jeg så.
Til slutt så jeg han sto og trampet og lo, og vi ble enige om at dette var lurt for nå var han ikke sint lenger.

Øver man seg på et rituale når man føler at man blir sint så tror jeg det hele kommer til å gå fortere over for hver gang.

kaje
19 May 2008, 14:43
Jeg var på et kurs for noen år siden - et kurs om sinte og aggressive barn, og hvordan jobbe med dette.

Og så lærte jeg noe kjemepelurt, som jeg har hatt så stor glede av!:hopp:

Foredragsholderen snakket om dette med sinne og hormoner. Når vi er sinte så raser jo hormonene i kroppen, det kjenner vi tydelig, sant? Han fortalte også at etter et sinneutbrudd tar det 8 timer før hormonbalansen er nede på normalnivå igjen.

Det betyr at hvis vi er sinte om morgenen så vil dette påvirke oss i hele 8 timer utover dagen!!!! Blir du sint når du kommer på jobb så er du ikke vanslig før du går hjem igjen, mao.

Hvis vi vil forskynde prosessen så kan vi det med enten å sove eller en hard treningsøkt - dette hjelper hormonbalansen raskt tilbake til normalen. Ikke så lett å få til alltid, nei. Men greit å vite om.

De andre tingen vi kan gjøre for å forhindre en hel dårlig dag er å forhindre sinneutbruddet eller altså hormonutstrømningen, forklarte han. Det kan du gjøre ved å stanse helt opp, og stå og puste dypt inn og ut en stund. Dette har effekt ved at du masserer det punktet som slipper ut hormonene og du kan hindre hormonstrømmen.

Lurt?

Det har hjulpet meg. Jeg har brukt dette med større barn også - pustet sammen med dem før sinnet tar dem, og dermed forhindret raseri.

Men rekker man ikke stanse det og raseriet er et faktum for meg, så hjelper det meg å bli stille, og vente litt. "Jeg er sint nå, vent med å si noe til jeg har tenkt ordentlig" forsøker jeg si til meg selv. Gjerne fjerne meg fra situasjonen, og aller helst gå en lang tur før jeg snakker om det som forårsaket mitt sinne.

Noor
19 May 2008, 16:05
Jeg er ei kruttønne på godt og vondt. (Ikke uten grunn jeg fikk "Brannfarlig" på russelua :knegg: )

Jeg sliter med å ta meg sammen når jeg blir sinna, og jeg blir forholdsvis raskt så sint at jeg rister. Men år med trening har gjort det endel bedre. Jeg er så misunnelig på folk som alltid er sindige og kloke, men samtidig må man akseptere at man er skapt som man er skapt.

Jeg må ut av situasjonen og vente til adrenalinet har gått tilbake til normalnivå før jeg sier noe om jeg skal lykkes. Den pusteteknikken kaje skriver om skal prøves.

Med ungene lykkes jeg langt bedre enn med mannen, der jobber jeg med å bli mer overbærende.

Det som er avgjørende når man først er født full av krutt, er at man er nøye med å be om unnskyldning om man skulle sprekke. Og at man snakker seg gjennom det som skjedde i etterkant av en konfrontasjon.

Hjertemamma
19 May 2008, 18:37
Jeg var på et kurs for noen år siden - et kurs om sinte og aggressive barn, og hvordan jobbe med dette.

Og så lærte jeg noe kjemepelurt, som jeg har hatt så stor glede av!:hopp:

Foredragsholderen snakket om dette med sinne og hormoner. Når vi er sinte så raser jo hormonene i kroppen, det kjenner vi tydelig, sant? Han fortalte også at etter et sinneutbrudd tar det 8 timer før hormonbalansen er nede på normalnivå igjen.

Det betyr at hvis vi er sinte om morgenen så vil dette påvirke oss i hele 8 timer utover dagen!!!! Blir du sint når du kommer på jobb så er du ikke vanslig før du går hjem igjen, mao.

Hvis vi vil forskynde prosessen så kan vi det med enten å sove eller en hard treningsøkt - dette hjelper hormonbalansen raskt tilbake til normalen. Ikke så lett å få til alltid, nei. Men greit å vite om.

De andre tingen vi kan gjøre for å forhindre en hel dårlig dag er å forhindre sinneutbruddet eller altså hormonutstrømningen, forklarte han. Det kan du gjøre ved å stanse helt opp, og stå og puste dypt inn og ut en stund. Dette har effekt ved at du masserer det punktet som slipper ut hormonene og du kan hindre hormonstrømmen.

Lurt?

Det har hjulpet meg. Jeg har brukt dette med større barn også - pustet sammen med dem før sinnet tar dem, og dermed forhindret raseri.

Men rekker man ikke stanse det og raseriet er et faktum for meg, så hjelper det meg å bli stille, og vente litt. "Jeg er sint nå, vent med å si noe til jeg har tenkt ordentlig" forsøker jeg si til meg selv. Gjerne fjerne meg fra situasjonen, og aller helst gå en lang tur før jeg snakker om det som forårsaket mitt sinne.Det høres ut som et veldig interessant kurs, Kaje! Det jeg lurer på er om mengden hormoner og tiden det tar før tilstanden har normalisert seg avhenger noe av personlighetstype og om du er langsint/snarsint/kruttønne eller lignende? Vi er ganske ulike i temperamentet, mannen og jeg, hadde vært gøy å vite. Jeg farer fortere opp, men sinnet mitt går fortere over.

Når det gjelder case´n så syns jeg Pixies råd er det viktigste av alt. Å huske å be om unnskyldning når man har sprukket og vært rasende. Det er greit å være sint, men ikke greit å brøle til ungene (les: storebror). Merkelig nok tror jeg ikke jeg brølte en eneste gang før jeg fikk to barn, og det skjer oftest når jeg er alene med dem. Prøver ofte å forebygge ved å alliere meg med eldstemann på forhånd.

kaje
19 May 2008, 18:44
Det høres ut som et veldig interessant kurs, Kaje! Det jeg lurer på er om mengden hormoner og tiden det tar før tilstanden har normalisert seg avhenger noe av personlighetstype og om du er langsint/snarsint/kruttønne eller lignende? Vi er ganske ulike i temperamentet, mannen og jeg, hadde vært gøy å vite. Jeg farer fortere opp, men sinnet mitt går fortere over.

Når det gjelder case´n så syns jeg Pixies råd er det viktigste av alt. Å huske å be om unnskyldning når man har sprukket og vært rasende. Det er greit å være sint, men ikke greit å brøle til ungene (les: storebror). Merkelig nok tror jeg ikke jeg brølte en eneste gang før jeg fikk to barn, og det skjer oftest når jeg er alene med dem. Prøver ofte å forebygge ved å alliere meg med eldstemann på forhånd.


Han snakket svært generelt den mannen, men det høres logisk ut at det varierer som alt annet, fra person til person.:nikker:

Så lurt å forebygge også. Veldig godt poeng. Du vet du er i faresonen og forebygger eget sinne. Det gjør jeg og, skjønner du.
Mangel på søvn, mat og masse indre stress er store risikofaktorer for meg. Men jeg vet om det, og greier å forebygge somregel. Som oftest forebygger jeg ved å forberede meg på kommende situasjoner. Jeg ser for meg påkledningssituasjonen og lager en indre plan så og si.

isleofview
19 May 2008, 18:56
Ma-I, Jeano og Kaje selv gir flotte råd som jeg skal ta til hjertet. Jeg går til en Healer om dagen og har startet en prosess hvor følelser og opplevelser jeg har fortrengt (av ulike grunner) helt fra barndommen av, kan komme frem. Jeg har mye fortrengt sinne og sorg, fortalte hun meg.
Forrige dagen var det asfalt-arbeiderne som fikk gjennomgå, fordi di hadde stengt veien for meg, hahahaaaaaaaaaaa!
Etter et slikt utbrudd blir jeg helt slapp av all energi-utløsingen, og nesten litt redd meg selv. Hvor kom DET fra, liksom...
Denne tråden skal jeg følge med på, takk for flotte råd.
Vil legge til at mannen min forteller at han pleide ha et ptoblem med agresjon når han var yngre, men har med tiden lært seg (ved hvelp av øvelse) å kommunisere innvendig med seg selv, logisk, til det går over.
Han er den roligste mest beherskede person jeg kjenner.
Også har dere merket at rett før en fullmåne skjer det ting? :meditere:

Sofia
19 May 2008, 20:03
Jeg er en ganske usinna type, hihi. Men for meg er forebygging alfa og omega. På det fysiologiske planet ved å ivareta mosjon, hvile, seksualitet, god ernæring. Og på det mentale ved å leve livet mitt på en måte hvor jeg ikke kompromisser for mye med meg selv, ved at jeg kan leve på en måte jeg kan innestå for. Det er mye aggressivitet som vokser av følelsen av ikke å strekke til, på et eller annet vis. Så mestring av egen situasjon gir stabilitet i humøret.

MariaEW
20 May 2008, 00:36
(dette tror jeg kommer til å bli ett rotete innlegg)

jeg har hele livet slitt med agresjon, impulsivitetskontroll og sinne. jeg har tidligere(barneskolealder og v 16 årsalderen) gått til psykolog for det, for det endte jo opp med at folk ble redde og trekk seg unna..
nå, når jeg har fått jr har jeg igjen oppsøkt hjelp og er pdd til utrednig for ADD.

psykologen min forteller om at man har ett punkt i hjernen som instinktivt reagerer. (som man ser v nyfødte barn, helt til de lærer seg til å prossesere følelsen.) det er der jeg sliter. jeg har "lært" meg til å reagere impulsivt med sinne da jeg tidligere så på det å gråte som ett svakhetstegn (blant annet) og mange følelser ble undertrykt da jeg ble sent på rommet, fikk beskjed om at de ikke giddet å høre på ol. det er fortsatt noe jeg har litt problemer med å sende til den "resonerte" delen i hjernen (viss dere forstår.) jeg har også slitt med dysleksi, ikke så mye mtp skrivingen, men formulering og forståelse av tekst, spørsmål og oppgaver. det har også skapt mye frustrasjon mtp mestring.

det jeg prøver å jobbe med (som jeg synes er utrolig vanskelig) er å kjenne etter på hvilke følelser er det som blir trigget, er det egentlig sinne? eller blir jeg frustrert over noe? hva er den logiske måten å reagere på denne situasjonen på? HVA er det som gjør til at jeg reagerer som jeg gjør? hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? og hvordan bør/skal jeg reagere?

det er veldig vanskelig der og da, men uansett så kommer jeg på det i ettertid, og jeg tenker da igjennom hvem/hva/hvorfor/hvordan.

spesielt ovenfor pappamannen er dette vanskelig, mulig pga at han er så lett å "gå over" viss dere forstår. jeg får liksom ikke noe motstand..

Oliven
27 Sep 2008, 22:28
Dette var en veldig interessant tråd som jeg ikke har sett før nå. Når jeg leser de forskjellige innleggene slår det meg for en vanskelig følelse sinne er. :disse: Den er så ond og god og skadelig og nødvendig... Og så vanskelig å takle. Hva er rett å gjøre når man eksploderer? Eller blir utsatt for en annens sinne?
Jeg har hatt noen dager i det siste hvor jeg er skikkelig surpomp.. og da blir jeg så usympatisk og tåler ikke kritikk. Og det er vanskelig å vite hva jeg egentlig føler. For som noen sa i tråden, det er så mange andre følelser som kler seg ut som sinne, og da blir man fryktinngytende istedet for sårbar. Og når jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg egentlig har vært litt lei meg under det sinte.
Uten at jeg vet hvorfor. :ammetaake: Vanskelig det der, å være til.

Krokus
27 Sep 2008, 23:05
Kjempefint tema å ta opp.

Hun som har skrevet No cry sleep solution (Elisabeth Pantley) har også skrevet en No cry disipline solution (jeg har ikke bøkene her, men tror det var det de het). Der har hun ett kapittel som jeg syntes var veldig fint om sinne.

Det som jeg har forsøkt å bære med meg og tenke på fra den boken er dette med å lære seg å kjenne på signalene som kommer om at nå er jeg i ferd med å bli sint. Slik at man kan stoppe den prosessen før den er kommet så langt at man ikke lenger klarer det.
Og å forsøke å analysere litt hvor sinne kommer fra. Slik at frustrasjoner som bygger seg opp av helt andre årsaker (feks. at sjefen er en drittkjerring), ikke får lov til å få utløp som sinne mot toåringen som vil klare selv og heller melk på gulvet. Om man ikke kan ta sinne og frustrasjonen ut mot sjefen, så bank i en madrass og fortell puten i klare ordelag hva du synes om måten sjefen har behandlet deg på, ikke ta sinne ut på toåringen fordi det er mulig, mens å ta det ut på sjefen kan være umulig.

Interessant det med hormonene.

Ellers tror jeg det er veldig mye i dette med nok søvn, nok tid, nok mat.

Jeano
27 Sep 2008, 23:37
Det er alt for lett å la sinne gå ut over barna.

Jeg blir så velldig fort sint på eldstemor for tiden, jeg krever så utrolig mye av henne og blir kjempe irritert om hun ikke innfrir det jeg mener hun skal gjøre,klare og tenke.
Jeg ser at jeg er urimelig og jeg ser at det er en vondt sirkel, men jeg har så mange ord som bare MÅ ut, og hun er likedan.
Hun har like mange ord som bare Må ut. Så har vi sånn sutre/sinna stemme når vi snakker til hverandre.
Så her trengs telling til 10 og alle andre råd, så flott at denne tråden kom opp igjen i kveld.

Løvemamma
28 Sep 2008, 00:38
Da jeg var liten og fikk slike raseriutbrudd måtte jeg gå ut og hoppe tau. Mammas terapi det. Hun mener det hjalp. Så det passer jo med det du hadde lært ang trenigsøkt. For jeg hoppet og hoppet og hoppet - sikkert i evigheter.

indiana
28 Sep 2008, 14:49
Jeg kjenner at jeg blir så fort irritert og så går det utrolig fort over til sinne... og da blir jeg sånn brølemamma som hever stemmen.

Det meste irriterer meg av lyder og sånt(lurer faktisk på om det er noe rart med meg)... derfor har jeg utrolig kort lunte når begge ungene maser samtidig eller de dunker å slår noe eller lager en irriterende lyd x antall ganger... jeg blir helt sprø av det. Jeg har brukt en del tid på å finne ut hvorfor jeg reagerer som jeg gjør... jeg vet i alle fall at jeg har veldig god hørsel (kan vokne av en flue på rommet eller om jeg sover på armen min og hører kl. som tikker).

Utfordringen min er som over.. blir jeg først sint er jeg sint resten av dagen og kan nesten finne på unskyldninger for å hugge enda en gang... (i går var en sånn dag)...

tror sånne pusteøvleser kan hjelpe meg.. .det skal jeg prøve!

utrolig bra tråd.. skal følge med denne

Shoosa
01 Oct 2008, 14:15
Men er det galt å bli sint?
Jeg mener at det ikke nødvendigvis er det. Jeg er enig i at det er dumt å ta ut sinne på barn eller ektefelle helt uten forbehold, men av og til har man jo faktisk god grunn til å bli sint. Og sinne kan brukes positivt for å få ordnet opp i ting som ikke er som de skal. Jeg tror man kan komme langt med sinne. Men også at man kan gjøre forferdelig skade på mennesker rundt seg hvis man ikke blir sint på riktig måte. Hvis sinnet bare gjør at man vil skade andre, er det jo ikke bra. Eller hvis sinnet gjør deg irrasjonell og uforutsigbar.

Et lite apropos: Jeg var på besøk hos venninnen min som studerer i Budapest i august. Vegg i vegg med henne bor det en stor familie, og de sliter en del. Faren er delvis arbeidsledig, tar dagjobber innimellom, men er mye hjemme. Moren er husmor, eldste datteren prostituerer seg antageligvis og det gjør kanskje moren også. Yngstesønnen har blitt tatt for å gjære hærverk i oppgangen og det er i det hele tatt et høyt konfliktnivå innad i familien. Særlig faren høres veldig godt. I løpet av de fire dagene vi var der gikk det ikke en time uten at vi hørte ham heve stemmen. Noen ganger var det for å synge karaoke, riktig så falskt og grusomt, men oftest var det fordi han var sint for noe. Han ropte og skjelte og smelte, det ble smelt i dører og grått og hylt. Tenk å ha det sånn! Jeg tenker på det du skrev om hormoner og sinne, kaje, og jeg tror at han må ha konstant overskudd av dem. Han rekker jo ikke å lande før han blir sint igjen.

Jeano
01 Oct 2008, 19:11
Å være sint er jo en naturlig ting og noen ganger blir man sinnt å må få ut gruff, men når man er sint så sier man så mye man ikke skulle ha sagt.
Jeg hater at noen ersinte på meg så jeg kan tenke meg at andre også hater det

kaje
01 Oct 2008, 20:35
Jeg tenker jeg...

på behov for å være sint. Har vi det?

Jeg tenker at jeg ikke liker å være sint og unngår det gjerne - noe jeg somregel klarer. Jeg tror ikke det gir meg dårligere helse som voksen liksom.

Jeg tror det er den innestengte følelsen som har vært der men som man ikke føler man har gitt utløp for som kan bidra til å svekke helsen.. - hvis dette er et mønster, liksom.

Men når jeg først er sint, så har jeg et behov for å få utløp for det. For meg hjelper det å gå ut - gjerne til havet - banne og strigråte der. Jeg forsøker lede meg selv til det når det er mulig - tenker at det er best for alle å vente med samtalen til temperaturen er senket. Så har jeg behov for å snakke om det i etterkant - samtale om konflikten -gi utløp.

Men barn da?
har de behov for å ha alle følelser - eller er behovet å gi uttrykk og få anerkjennelse for følelsen når den er der?

Jeg tenker at barns behov er å bli kjent med følelsene sine, lære å mestre dem på en måte som er god for dem selv. For at de skal få til dette trenger barn å få oppleve følelsene når de er der - få anerkjennelse for dem og hjelp til å uttrykke dem adekvat liksom. "Det er greit å være sint, trampe i gulvet, rope mot havet - men det er ikke greit å slå andre, rope dumming, lugge, bite etc..."

Noen tanker?

isleofview
01 Oct 2008, 20:46
Det meste irriterer meg av lyder og sånt(lurer faktisk på om det er noe rart med meg)... derfor har jeg utrolig kort lunte når begge ungene maser samtidig eller de dunker å slår noe eller lager en irriterende lyd x antall ganger... jeg blir helt sprø av det. Jeg har brukt en del tid på å finne ut hvorfor jeg reagerer som jeg gjør... jeg vet i alle fall at jeg har veldig god hørsel (kan vokne av en flue på rommet eller om jeg sover på armen min og hører kl. som tikker).


Min mor og den ene broren min har det sånn. Jeg har blitt klar over at når man er så var på lyder, da blir det mye kjeft og mas når man har unger, for de liker lyder! Når jeg var yngre (med mine første barn) husker jeg at jeg kjeftet på dem helt automatisk når de laget gjentagende lyder. Så begynte jeg å bli mer bevisst, og dermed klar over at jeg bare hermet etter min mor, og at egentlig så irriterer ikke lyder meg så enormt. Dette ble jeg klar over med nr. 3 som nå er 13 år, så det ble nok noe kjefting på de eldste...
Jeg er også var på lyd, egentlig. Det er enkelte lyder jeg bare ikke fikser, som f.eks. folk som knekker i leddene på fingrene eller nakken sin. Og jeg liker heller ikke lyden av mygg eller fluer som summer rundt i huset.
Merker når jeg er i et surt humør at jeg kan irritere meg over måten gubben tygger maten på, hahaha! Da tar jeg meg selv i nakken og gir meg ikke før jeg LIKER lyden. Vi må jo alle godta hverandre og leve fredelig, jeg har en veninde som er i rettsak mot naboene over henne fordi hun synes de tramper for hardt når de går... Alt er relativt. We must choose our battles og spårre oss selv, er det verdt det, liksom... :Peace: