PDA

Se full versjon : TiO og kristendom...



Wanaagsan
20 May 2008, 21:12
Jeg har lest "Hvorfor gråter barnet" av Mari Rysst Heilmann igjen. Der blir kristendommen litt sånn syndebukk for all den moraliseringen man legger inn i babyoppdragelsen i Vesten. "Født til menneskehetens synd og skyld" og sånn. Barn vet ikke hvordan de skal oppføre seg, så det er bare å la dem se hvem som er sjefen fra begynnelsen av (til deres beste, de vil få det verre hvis de ikke oppdras). Deres initiativ må vurderes mot etikk og moral før man responderer. Litt sånn var inntrykket jeg fikk.

Jeg har kristne, TiO-nære foreldre, så jeg likte selvfølgelig ikke disse insinueringene. Men så tenkte jeg på våre venner som har barn. Og de kristne er faktisk fjernere fra TiO enn de ikke-kristne, tror jeg. (Litt variabelt, selvfølgelig). Flere av de kristne har flere "bare selskapssyke" barn som må lære seg å sovne sjøl. (I boken var det ikke kristne mot ikke-kristne vestlige mot hverandre, altså, men "Vestlig, kristen kultur" mot ikke-kristne kulturer).

Har dere noe inntrykk av koblingen TiO og Kristendom/religion?

Jeano
20 May 2008, 21:17
Jeg tenker at det er like mange forskjellig kristne som det er forskjellige ikke kristne

Wanaagsan
20 May 2008, 21:20
Jeg tenker at det er like mange forskjellig kristne som det er forskjellige ikke kristne
Ja, jeg tenker jo egentlig det, jeg òg. Og den evt moralismen kristendommen har i seg i forhold til barn, har jo som opposisjon en stor respekt for det fantastiske underet og gaven et barn er, respekt for alle mennesker, "La de små barn komme til meg" og sånn. Men jeg begynte bare å tenke etter da jeg leste den boken og fant ut at de fleste vennene våre som "disiplinerer" babyer, er kristne...

meloni
20 May 2008, 21:24
Mari Rysst Heilmann er jo antropolog. Jeg tenker at hun refererer til kristendommen mer som en slags premissleverandør for vår kultur enn religionen i seg selv.

Det er litt vanskelig å forklare helt hva jeg mener, merker jeg, men det er stor forskjell på den kulturhistoriske forklaringsvariablen "kristendom" og den kristne religionsutøvelsen i Norge i dag.

Wanaagsan
20 May 2008, 21:36
Mari Rysst Heilmann er jo antropolog. Jeg tenker at hun refererer til kristendommen mer som en slags premissleverandør for vår kultur enn religionen i seg selv.

Det er litt vanskelig å forklare helt hva jeg mener, merker jeg, men det er stor forskjell på den kulturhistoriske forklaringsvariablen "kristendom" og den kristne religionsutøvelsen i Norge i dag.
Ja, hun stiller vestlig kultur opp mot ikke-vestlig - ikke kristen mot humanistisk eller hva man skal kalle det. Men jeg lurer litt på om kanskje særlig vestlandskristendom fortsatt har litt mye sånn moralisme som òg slår ned på babyer i seg...?

meloni
20 May 2008, 21:41
Ja, hun stiller vestlig kultur opp mot ikke-vestlig - ikke kristen mot humanistisk eller hva man skal kalle det. Men jeg lurer litt på om kanskje særlig vestlandskristendom fortsatt har litt mye sånn moralisme som òg slår ned på babyer i seg...?

Vestlandskristendom vet jeg alt for lite om. Men er det sånn at de du kjenner som er veldig ikke-tio har en slags kristen begrunnelse for sine valg? Sånn "det står jo i bibelen", liksom?

Wanaagsan
20 May 2008, 22:05
Vestlandskristendom vet jeg alt for lite om. Men er det sånn at de du kjenner som er veldig ikke-tio har en slags kristen begrunnelse for sine valg? Sånn "det står jo i bibelen", liksom?
Nei, "selskapssyke" barn tror jeg kommer fra 1900-tallstradisjon, ene og alene. Det at man på vestlandet ikke skulle danse hvis man var kristen, begrunnes jo heller ikke med Bibelen, så vidt jeg vet. Men det var en høyst oppegående praksis på den videregående skolen jeg gikk på... I gymen kunne vi danse ringdans, men ikke swing!

moo
20 May 2008, 23:43
Jeg vet ikke så mye om de store linjene her. Men jeg vil gjerne legge inn et personlig svar.

For meg handler kristendom i stor grad om å se Kristus hos oss selv og hos andre mennesker. Også hos unge, umodne mennesker uten så mye livserfaring. :)

Jeg er vokst opp i en familie der den kristne tro har spilt en sentral rolle i familielivet. Det førte dog i veldig liten grad til at vi ble disiplinert eller "tuktet" (heter det det?). Derimot ble vi daglig fortalt hvor glade foreldrene våre var i oss, og vi følte oss høyt verdsatt.

Istedenfor å se barn som noen villdyr som må sosialiseres, disiplineres og tvinges til å søke mot det gode, tenker jeg personlig mer slik det står i en av de nyere dåpssalmene: Ingen på jorden er himlen så nær som barnet han tar i sin favn.

Men det er klart at i løpet av 2000 år, så har kristendom blitt tolket veldig ulikt til ulike tider og i ulike steder. Derfor tror jeg det har mye mer med kultur og tidsepoke å gjøre, enn med religion i seg selv.

Hilsen kristen mamma til tre som ser overhodet ingen motsetning mellom det å være kristen i det 21. århundre, og det å praktisere tilknytningsomsorg.

:blomsterfjes:

9nemor
21 May 2008, 00:15
Ja, hun stiller vestlig kultur opp mot ikke-vestlig - ikke kristen mot humanistisk eller hva man skal kalle det. Men jeg lurer litt på om kanskje særlig vestlandskristendom fortsatt har litt mye sånn moralisme som òg slår ned på babyer i seg...?

Då rekker eg frimodig opp handa som ein respresentant for 'Vestlandskristendom'! :blome:

Det finst nok mange kristne som er 'ikkje-tio', men trur ikkje prosenten er høgare enn hos ikkje-kristne altså. I USA er det jo ein del kyrkjeleiarar som gjev ut litteratur om barn og familieliv med eit grusomt barnesyn (type G Ezzo...) - då brukar dei gjerne Bibelen til å befeste sitt syn. Men personleg meinar eg (og eg veit det er mange med meg!) at det er fullstendig urimelege tolkingar, og klar misbruk av Bibelen.
I Bibelen møter eg Gud som ein kjærleg og nådig far, som gjev oss alt det gode Han kan og som elskar oss høgare enn noko - og meir enn noko ynskjer at me skal sjå og oppleve denne kjærleiken. For meg er det eit forbilde på kva eg jobbar mot som mor :nikker:
Samtidig seier Bibelen veldig mykje positivt om barn - m.a. at den som blir som eit lite barn, skal sjå Guds rike :)
(Og ja, barn er syndige akkurat som vaksne - dei er ikkje perfekte og gjer feil. Men korleis det skulle bety at dei skal behandlast 'diktatorisk' går over min forstand...)

mara
21 May 2008, 06:47
jeg tenker samenligningen må gå på nestekjærlighet og omsorg.

innen kr.dom OG TiO (AP) er det jo store ulikheter i takt og tone.

Sommerfugl
21 May 2008, 07:57
Mine observasjoner er at de kristne i omgangskretsen vår i litt større grad enn de ikkekristne fokuserer på rutiner og at barna som kommer inn i familien skal tilpasse seg resten av familien. Flere av de kristne priser Babyguiden (fra Ezzo) for dens oppskrift på rutiner, og jeg vet at boken var veldig populær blandt våre kristne venner for noen få år siden. Vi har ikke bare typisk vestlandskristne venner, men også noen av den mer karismatiske typen fra både etablerte og yngre menigheter i distriktet.
Jeg vet ikke om det har noen direkte sammenheng med hva Bibelen sier, det tror jeg egentlig ikke, -men mer om livsstilen/ fritidsaktiviteter og statusen selve ekteskapet og familien som enhet har i livene deres. Og kanskje det derfor er litt mindre rom og tid til individualisme i disse familiene enn hos de ikkekristne.

Likevel tror jeg ikke nødvendigvis mine observasjoner sier noe om hvem som praktiserer mest eller minst TiO, fordi jeg ikke kan se hele bildet som utenforstående.

Jeg har mange tanker om dette, men det er fryktelig vanskelig å få tankene fra hodet og ut i fingene!

Wanaagsan
21 May 2008, 08:41
Likevel tror jeg ikke nødvendigvis mine observasjoner sier noe om hvem som praktiserer mest eller minst TiO, fordi jeg ikke kan se hele bildet som utenforstående.
Godt poeng...

Forresten - når jeg snakker om "Vestlandskristendom", så må jeg bare poengtere at jeg snakker om kristen kultur mer enn kristen tro. Jeg er sjøl kristen og finner stor respekt for barn i Bibelen, og kjærligheten mellom barn og foreldre er flott beskrevet flere steder. ("Man tukter den man elsker"-utsagn er i mindretall når det gjelder det jeg har lest, i hvert fall).

Så jeg tenker ikke egentlig på kristen tro/religion, men kristen kultur - først og fremst ubevisst kultur (ja, kultur er vel neppe ofte så bevisst...). Og Vestlandskristen kultur fikk jeg litt problemer med da jeg gikk tre år på en kristen videregående skole.

´trikken
21 May 2008, 09:32
Jeg kjenner til kristne familier som jeg definitivt ville karakterisere som svært TiO i sitt syn på barn.

Så kjenner jeg til kristne familier som definitivt IKKE passer til en TiO-beskrivelse.

Det er sikkert store individuelle forskjeller, tror jeg.

Lille Frøken Hasselbrun
21 May 2008, 11:56
Eg forstod Rysst Heilmann slik at ho meiner at vår vestlege kultur er forma av at me har ein kristen kulturarv, som mellom anna seier at barnet er født syndig. Derfor har det (spesielt tidlegare, men det "heng igjen" noko) vore sett på som foreldra si oppgåve å disiplinere og "redde" det manipulerande, utspekulerte barnet som er født "ondt". (Eg sett det litt på spissen no..) Denne tankegangen og synet på barn har lenge vore ein del av vår vestlege kultur, altså ikkje nødvendigvis berre hjå kristne!

Begrepet om synd finst og i andre religionar, jødedom, islam og buddhisme
http://no.wikipedia.org/wiki/Synd

Dette set ho i motsetning til synet på barn i nokre afrikanske (?) samfunn, der dei ser på barna som "dumme", dei er for små til å skjønne og lære noko og blir derfor unnskyldt dersom dei gjer noko "gale".

Ho meiner den største forskjellen på vestleg kultur og andre kulturar er at me tradisjonelt har byrja med "disiplinering" heilt frå fødselen av, medan andre ventar til barnet er 2-3 år. Og dette meiner ho har bakgrunn i vår kristne kulturarv.

Eg trur nok ein kan finne TIO foreldre i alle grupperingar, og at det å vere kristen i seg sjølv ikkje er noko spesielt i så måte!

Det betyr jo heller ikkje at kristendommen ikkje har mykje godt å sei om barn og har eit positivt menneskesyn, men heller at ein tidlegare (i pietismen, særleg?) fokuserte på det syndige barnet som måtte oppdras. Heldivis har ein i dag iallefall i den norske kyrkja eit meir positivt og mindre strengt syn!

Prestekrage
03 Jun 2008, 20:38
Interessant diskusjon. Jeg har tenkt litt på dette selv fordi de fleste av våre venner er aktive kristne og jeg kjenner godt til mange kristen miljøer. Jeg har stusset over hvorfor "Babyguiden" er så utbredt nettopp i disse sammenhengene. Det kan selvsagt ha noe med at det var et kristent forlag som ga ut den boka i Norge og dermed tok mange kristne bokhandlere og menigheter den inn og la den ut for salg. Men jeg tror også, slik det nevnes over her, at de holdningene som presenteres i Babyguiden passer godt inn i mange kristnes oppfatning av hva en familie er.

Blant mine kristne venner er det mange som har reagert når de har fått nyss om at jeg har ammet mye på nettene og at vi har samsovet mye. Og da jeg og mannen gikk på et ekteskapskurs i regi av en menighet, ble det faktisk sagt at de anbefalte sterkt at barna ikke sov i senga til foreldrene og helst på eget rom. Dette ble sagt i sammenheng med at sexlivet til foreldrene måtte vernes.

Som flere alt har vært inne på så er det lite i Bibelens kjernebudskap som taler imot tilknytningsomsorg. Snarere tvert imot vil jeg si. Men det er nok mer kulturelle betingelser og utbredte holdninger og normer blant mange kristne som gjør at mange kristnes oppdragelse ikke er helt forenelig med TIO's prinsipper. Når det er sagt så er det jo her, som i så mange andre tilfeller, ingen regel uten mange unntak. ;)