PDA

Se full versjon : Var det vanskelig for deg å amme første gangen?



Bærbar
07 Oct 2006, 23:06
Er det bare meg, eller var det vanskelig for flere?

jeg slet fryktelig i begynnelsen. Jeg trodde det bare var å putte puppen i munnen til babyen så spiste den og vips så ammet du.

Men wow, det var jo kjempevanskelig! Jeg slet - puttet puppen inn og holdt den der, og styrte med videoer og bøker og alt annet.

Så, med T trodde jeg det ville bli like vanskelig, men wow, der var det faktisk bare "putte puppen i munnen til babyen så spiste den og vips så ammet du."

Var det fordi det var nr 2 og jeg hadde selvtillitt nok? Hva er din opplevelse?

mirimor
07 Oct 2006, 23:08
Jeg var superheldig -fikk det kjempegreit til. Men jeg ba jordmor sjekke at jeg gjorde det riktig fra første sekund. Jeg spurte masse, masse på sykehuset de to døgnene vi var der og fikk super hjelp. Jeg var på ABC da, og der er de jo bare helt fantastiske! Men jeg tror jeg var heldig.

Sofia
07 Oct 2006, 23:18
Jeg syntes det gikk greit. Men jeg hadde lest Gro Nylander frem og tilbake på forhånd, så alle de tingene som dukket opp hadde jeg på en måte det teoretiske grunnlaget for å løse. Det er nerdete, det! Men jeg anbefaler alle jeg vet som skal ha førstemann å gjøre det samme. Kunnskap gir selvtillit. Og informasjon gir motivasjon til å klare en bøyg eller to!

Men jeg synes jeg fikk skikkelig dårlig ammeveiledning på hotellet på Ullevål. De gjorde sånne ting som å klype meg i brystvorten og stappe den inn i munnen til Lille My. Så når det gikk bra, så var det på tross av de ammehjelperne, ikke på grunn av dem!

mirimor
07 Oct 2006, 23:20
De gjorde sånne ting som å klype meg i brystvorten og stappe den inn i munnen til Lille My. Så når det gikk bra, så var det på tross av de ammehjelperne, ikke på grunn av dem!

Fyttigrisen!!!!
Tror mange opplever det der, dessverre. Og en annen ting er jo at det er på den måten (tafsing, som jeg liker å kalle det) at streptokokker og andre uhumskheter kan overføres.

Sjalindia
07 Oct 2006, 23:22
Det gikk heldigvis veldig bra. Men det var vel for at jeg stolte på mine egne instinkter å ikke hørte på rådene jeg fikk på sykehuset.

Bærbar
07 Oct 2006, 23:22
JDe gjorde sånne ting som å klype meg i brystvorten og stappe den inn i munnen til Lille My. Så når det gikk bra, så var det på tross av de ammehjelperne, ikke på grunn av dem!

hehehhee - det gjorde de med meg også - trodde det var normalt jeg???

Sofia
07 Oct 2006, 23:24
hehehhee - det gjorde de med meg også - trodde det var normalt jeg???
Normalt og normalt. Kanskje blant femtiårige barnepleierkjærringer. Men det er jo ikke tilrådelig, da!

mirimor
07 Oct 2006, 23:25
hehehhee - det gjorde de med meg også - trodde det var normalt jeg???

Tror det er nokså normalt. Men på ABC, der jeg var, var de ikke i nærheten av å røre puppene mine en eneste gang. Det går fint an å lære å amme uten klåing.

SusyQ
07 Oct 2006, 23:38
Eeeehh. Det gikk faktisk helt smertefritt. Knotten fant puppen med en gang og hang der i ett år. Grynet var likedan, skikkelig puppejente fra første minutt. Tror jeg har vært utrolig heldig.

Jeano
07 Oct 2006, 23:56
::.puppetafsing trodde jeg også var normalt:)

Blomst fikk mm kun i 8 uker, brystvortene mine delte seg i 4, Jeg startet med skjold, men da mm ikke poppet opp i skjoldene lenger så gikk det for tregt og hun nektet å ta bare pupp. Jeg ser tilbake på det nå og vet at jeg hadde fått det til hadde jeg forsøkt lenger.

Bell fikk mm i bare 3 uker, brystvorter som delte seg i 4 igjen og 3 brystbettennelser på de tre ukene 40 i feber, alene med to. Ja det sa stopp.

Bopbble fått mm enda så denne gangen gikk det bra, litt startproblemer denne gangen også, men alt i alt gikk det greit

Marit
08 Oct 2006, 01:50
Ammingen gikk ikke greit med Lillegutt. Han ville ikke suge- bare slikket litt ytterst på puppen. Jeg fødte på ABC og de dro og ordna med puppen min som bare det! Jeg er superfornøyd med ABC, men på dette punktet sviktet de meg. Jeg ble nemlig sendt hjem fra sykeshuset uten å ha klart å amme en eneste gang. Uten henvisning til ammeklinikken eller et telefonnummer til noen som kunne hjelpe meg. Lillegutt drakk fra kopp helt til den dagen vi dro fra sykehuset (hans tredje levedag). Hjemme måtte samboeren min hjelpe meg hver gang. Vi sleit sikkert i 10 min hver gang det skulle ammes. Heldigvis var ikke Lillegutt sånn at han slapp puppen når han først tok den.

Jeg ringte helsestasjonen for hjelp og helsesøster kom nokså fort fordi jeg sa jeg hadde problemer med ammingen. Men det hjalp lite da hun hadde ingen råd- hun bare sto og så på oss og gjentok litt halvhøyt " så rart, så rart" Vi fikk heller ingen opplysninger fra henne om ammepoliklinikk eller råd om hva jeg skulle gjøre nå.
På neste kontroll- 6 ukers var det vel, spurte hun med en gang jeg kom- " ja nå er jeg spent- ammer du fremdeles?" Jeg ble litt skremt av at hun skjønte at det var såpass vanskelig for oss, men at hun ikke gjorde noe for å hjelpe oss.
Men på tross av alt fikk vi det til etterhvert. Etter to uker klarte jeg å amme Lillegutt uten hjelp fra samboeren.

Jeg hadde ikke lest noe om amming før fødselen. Jeg gruet meg til å amme - synes det var ekkelt at babyen skulle suge væske ut av kroppen min. Dette var såpass flaut å innrømme så ingen visste at jeg hadde disse tankene. Jeg hadde lest stortsett alt ellers så det var vanskelig for jordmor å oppdage dette.

Snuppa derimot tok puppen med gang hun ble lagt på brystet!

Oj, dette ble langt. jeg har visst ganske mange tanker om dette jeg!

Millami
08 Oct 2006, 09:32
Første gangen gikk det helt knirkefritt å få til ammingen... heldigvis...
20 år gammel og uten å omtrent ha sett en baby før siden min egen lillesøster ble født var det så mye annet som var overveldende at om ammingen hadde trøblet tror jeg jeg ville blitt en meget frustrert ung mamma.

Var faktisk værre da nr 3 kom.

Bollefro
09 Oct 2006, 01:14
Her gikk det helt greit.
Jeg leste myyye før fødselen, men hoppet over kapittelene om amming. Viste faktisk ikke at det gikk an å ikke få til ammingen. Trodde det bare var å stappe inn puppen, så var det gjort.
Heldigvis var det så enkelt for oss også, og Ingrid henger i puppen fortsatt:)

Cantate
12 Oct 2006, 20:45
FOr meg var det i grunn bare å putte puppen i mune og så var vi i gang. Heldig ja! Hadde hørt så mange som brukte lang tid på å få det til, så jeg var forberedt på at ammingen skulle være et pes med såre brysvorter, barn som ikke ville suge, spreng, lite melk etc. Og jeg har sluppet unna ALT!

Jeg tenker noen ganger når jeg leser ammeinnlegg, at amming er i grunn et tema jeg har lite å uttale meg om - nettopp fordi alt har gått så greit. Begge barna har tatt puppen greit, lagt på seg masse, melk har stabilisert seg etter 4 dager, har fullammet begge uten problem i 6 og 7 mnd...

Av og til kan jeg forst at folk gir opp, og at det er frustrerende når det IKKE fungerer. For jeg har igrunn først og fremst fullammet fordi det er lettvindt. Synes det er et pes å begynne med annen mat i tillegg.

Bindi
12 Oct 2006, 21:00
Det gikk som en drøm, hun tok puppen fra første stund, fikk melk med en gang og der hang hun. Hun gikk aldri ned i vekt faktisk, vi var fire dager på St.Olav, og ved utskrivelse hadde hun gått opp 300 g.

Spirello
12 Oct 2006, 21:25
Jeg slet med såre sprukne brystvorter leeenge! Lillegutt ville ikke gape, bare lage trutemunn og så suge av alle krefter..
Jeg ba om hjelp på sykehuset, men de sa bare "det ser riktig ut" og "det er litt sårt i begynnelsen" Jeg innstillte meg da på at det skulle være vondt og amme, og begynnte å lure på om jeg hadde veldig lav smerteterskel (noe jeg vanligvis ikke har..) Det ble verre og verre, jeg gruet meg til hver amming, spesielt nattammingen. Jeg syns faktisk det var MYE vondere å amme enn å føde!
Den beste hjelpen fikk jeg fra Spirellomannen som satt ved siden av meg og studerte teknikken. Han kom faktisk med kjempegode råd! Og så hjalp det å se at gullet fikk i seg det han skulle (Han tok igjen fødselsvekten etter 4 dager)..Da var det bare å bite tennene sammen og holde ut. Hadde vel vondt i ca 8-10 uker før det gikk bra.

Håper på en bedre start neste gang! Nå vet jeg jo hvordan det skal kjennes når det er riktig.

J@nnicke
12 Oct 2006, 21:25
Ja første gangen var helt grusomt, fikk veldig såre vorter... som føltes som kniver som skar i vortene hver gang jeg ammet. Begynte med ammeskjold... holdt på med de for lenge så da ville ikke Ine ta puppen min etterpå... så måtte bare amme med de hele tiden. Ammet henne til hun var 14 mnd. Da ville hun ikke ha lengre. Hadde sikkert noe med at jeg da var gravid igjen.
Denne gangen har ammingen gått helt smertefritt :D

AnneTaran
12 Oct 2006, 21:40
Jeg husker at det var litt vanskelig i begynnelsen. Fikk hjelp på barselhotellet til å legge ham til hver eneste gang. Men munnen var jo så liten, han måtte kiles og låkkes for å gape ordentlig og knoppen måtte være helt stiv om det skulle gå. Har aldri hatt noen problemer med ammingen egentlig. Jeg ammet mere enn jeg ikke-ammet de første månedene, men det gjør vel de fleste.

fru Potethode
12 Oct 2006, 21:43
Før fødselen var jeg nok grundig klar over at det ikke var så enkelt. Jeg leste Nylander, Leach, Whalgren osv osv. Jeg fikk låne alt jordmora hadde fra ammehjelpen, jeg spurte og spurte.

Babyen kom, jeg fikk hjelp til å legge ham inntil, den lille munnen søkte... Og så: :spy: Når han etter mange, lange timer ville var det riktignok bare å sikte og stappe! ;) Problemet var å sikte bra nok, for vakumet ble skrudd på for fullt fra første sug og var ikke brystvorten deadcenter da, ja, AUUU!

Athiqa
12 Oct 2006, 23:50
Jeg har nok vært superheldig, amminga har gått som en drøm med begge to. Jordmor mente jeg hadde noen supre brystvorter, det er vel det særeste komplimentet jeg noensinne har fått. :knegg:

"Næææh, så nydelige brystvorter du har, de er jo helt perfekte jo"

Strikk
12 Oct 2006, 23:54
Jeg dobbelammet mens de sydde meg igjen etter keisersnittet. Så akkurat det fungerte jo ganske greit.

Men jeg følte meg veldig usikker på om jeg gjorde det riktig likevel. Hadde lest masse på forhånd og skjønte at det ikke var bare-bare. Jeg var heldig og hadde barn som var friske og sterke og sammen gjorde vi det visst riktig med en gang.

Perle
13 Oct 2006, 00:02
Aller første gang jeg ammet gikk det kjempegreit. Storesøster bare gapte og diet i vei, som hun aldri hadde gjort annet. Men så fikk hun gulsott og måtte ha intensiv lysbehandling. Faktisk så mye påstod de, at jeg knapt nok kunne ta henne ut av lyskuvøsen for å amme. Så de første døgnene pumpet jeg meg, og gradvis fikk jeg ammet henne mer og mer. De var forresten ikke veldig flink på sykehuset til å hjelpe meg i gang med pumpinga. Heldigvis var hun ikke slapp og sugesvak som mange "gule" barn er, og heldigvis ble hun ikke sugeforvirret av smokk og alt hun fikk i munnen. Amminga gikk veldig greit på tross av dette. I ettertid har jeg forresten begynt å lure på om hun ikke var så hardt rammet av gulsott som de ville ha det til...

Det gikk også veldig greit med Mellomsøster. Jeg var dessuten i veldig fin form etterpå, formelig struttet av energi de første dagene. To dager etter at vi kom hjem fra sykehuset gikk jeg på en skikkelig smell, tosidig brystbetennelse og vonde sprekker. Det ble en skikkelig nedtur. Jeg husker at jeg skalv i smerte mens jeg ammet, og jeg var så syk at jeg bare ville krype under dyna og sove, glemme de vonde, steinharde puppene. Men det kan man jo ikke når man har en nyfødt baby. Jeg kom meg igjennom det, det hjalp nok at det var mitt andre barn, slik at jeg hadde ammeerfaring fra før. Jeg holdt på å få igjen betennelsen et par ganger den neste måneden, men da kjente jeg igjen tegnene tidsnok til å avverge svineriet. Etter det har ammingen av Mellomsøster gått på skinner.

Huldra
13 Oct 2006, 00:12
Jeg grudde meg veldig til denne amminga. Hørte jo skrekk-historier om betennelser, såre vorter, puppe-nekt osv osv. Men det var helt bortkastet. Det var bare å legge henne til, så var amminga igang. Fikk til og med ordentlig melk andre dagen jeg var på sykehuset, noe jeg fikk beskjed om kom til å ta en uke. Siden det har det gått veldig greit. Ikke noe betennelse eller såre vorter. Håper det blir slik med neste også!

Twig
13 Oct 2006, 00:43
For meg var det faktisk vanskelig den andre gangen, ikke den første! Jeg slet skikkelig, bl.a. med å finne en god ammestilling. Hadde så stiv nakke at jeg nesten ikke kunne bevege meg.
Jeg bodde på pasienthotellet til Haukeland, og fikk så godt som ingen hjelp, selv om jeg spurte flere ganger :( Hadde jeg ikke ammet før, og visst at dette KAN jeg, vet jeg rett og slett ikke om jeg hadde klart det! :( Men det gikk bra til slutt da, heldigvis! :bankehjerte:

moo
13 Oct 2006, 00:54
Med første barn slet jeg en del i begynnelsen, ja, til tross for at jeg hadde lest masse om amming på forhånd. Hun hadde ingen gaperefleks (hva heter det egentlig?) og det gikk lang tid før jeg følte at vi var skikkelig i gang. Jeg fikk elendig hjelp på Barsel dessverre, men det ble lettere etter 5-6 dager.

Med andremann og tredjemann gikk det helt greit. Jeg fikk flere brystbetennelser med andremann, men ikke før etter noen uker.

Jeg skulle ønske at jordmødre som har svangerskapskontroll, ville gjøre førstegangsgravide obs på at amming kan være vanskelig sånn helt i begynnelsen.

Tuneland
13 Oct 2006, 00:57
Jeg har ikke hatt problemer med ammingen i begynnelsen. Barna har tatt puppen med en gang, melka har kommet veldig fort og det har formelig flommet over!

Men, så skjer det noe, det er akkurat som om hele produksjonen stopper opp..! Barna blir tynnere og tynnere til tross for at jeg har lagt de til brystet hele tiden.

Mamma Mø
13 Oct 2006, 01:03
Jeg har nok vært superheldig, amminga har gått som en drøm med begge to. Jordmor mente jeg hadde noen supre brystvorter, det er vel det særeste komplimentet jeg noensinne har fått. :knegg:

"Næææh, så nydelige brystvorter du har, de er jo helt perfekte jo"
:knegg: Jeg fikk også det komplimentet. Var råstolt over meg selv etter fødselen og ikke akkurat mindre stolt av å høre at jeg hadde flotte brystvorter. :lol:

For å svare på spørsmålet; han sugde seg fast på første forsøk og henger der fortsatt. Husker ikke at vi hadde problemer, selv om det sikkert var noen utfordringer på veien. De var heldigvis ikke store nok til at de festet seg i ammetåkehodet.

Aga:-)
13 Oct 2006, 10:05
Jeg slukte alt av litteratur da jeg gikk gravid første gangen- alt om svangerskap, fødsel og amming. Det førte til at jeg hadde lest om c-grep, at det var lurt at barnet gapte over mye av brystvorta osv, og dette gjorde at jeg opplevde det hele som veldig smertefritt og greit. Fikk jo mer og mer selvtillitt, og etter bare noen dager ammet jeg hvor som helst og når som helst. Det gjør jeg jo ennå:-)

Sommerfugl
13 Oct 2006, 10:37
Ja, jeg hadde problemer med å få til ammingen begge ganger.

Barna klarte ikke få tak på brystet, det virket som om det var smertefullt for dem å bli holdt i ammestilling, og vondt å suge.
Begge ganger fikk vi "hjelp" av samme dama med gule sprukne negler med avskallet neglelakk på....det var opplevelser jeg aldri vil glemme, jeg blir sint bare av å tenke på det!

Vi fant etterhvert vår egen måte, barna måtte ligge på siden (ved siden av meg i sengen) for å klare å få tak. Det viste seg å begge ganger være låsninger i nakken (Kiss-syndrom) som foråsraket smertene og ubehaget i ammesituasjonen.

Imse
13 Oct 2006, 12:57
Slet litt med nr 1 ja. Jeg hadde sannsynligvis sopp fra dag 1. Det sved og gjorde skikkelig vondt og ungen diet 20 timer i døgnet og de på barsel sa hele tiden at ungen måtte ikke få suge mer enn 10 min på hver side. Møkkakjerringer, uungen ble jo ikke mett da... Han begynte såvidt å legge på seg den 4.dagen og dag 5 hadde han gått opp 60gram( men manglet fortsatt 300g på å nå fødselsvekten)..Men etter 10dager hadde han tatt igjen fødselsvekten godt og vel. Men puppene sved, etter 2 uker fikk han trøske og da skjønte jeg det, medisiner hjalp gitt;) Men jeg ble sliten av å amme så mye og begynte å pumpe i tillegg, etter noen måneder gav jeg litt mm på flaske og det ødela en del, det var mye skrik og hyl ved amming fram til 6mndr alder. Ammet så smertefritt til 10mndr..
Andre gangen gikk det mye lettere, jeg ammet hvor lenge ungen ville ha på hver side før jeg byttet, ammet 20 timer i døgnet i noen uker, men vi samsov om natta, så jeg ammet mye i søvne. Har ikke hatt et ammeproblem før hun fikk puppenekt nå når jeg var 5mndr gravid og hun sluttet.

Hilja
13 Oct 2006, 13:06
Jenta mi var fødd 4 veker for tidleg, litt lita, men elles heilt fin, var på sjukehuset i kun 5 dagar. Men me måtte ha hjelp til kvar amming dei 4 første dagane; liten munn og svære pupper, knall harde av mjølkespreng. Heldigvis havna eg på eit sjukehus der dei var flinke til amming, det gjalt å ikkje vere blyg; dei greip ungen bak nakken og sleit i puppen, og skrudde fast. Men utan dei, hadde eg nok hatt vanskar med å amme første barnet, til tross for overflod av mjølk, plagsom overflod faktisk.

Guten min var også fødd 4 veker for tidleg, men som det svake kjønn, hadde han større startvanskar enn søstra. Han pusta dårleg sjølv og måtte ha cpap (?), ekstra oksygen og ligge i kuvøse. Når han var 1,5 dag, var han sterk nok til å vere ute lenge nok til at eg fekk amma han. Han hadde då fått smukk med sukker på hjå personalet... Svært dårleg utgangspunkt med andre ord... Men han berre sugde seg fast, og heng der fortsatt, etter 1,5 år ;)

Fant
13 Oct 2006, 23:48
Ja!

Hadde lest om amming på forhånd, men var absolutt ikke forberedt på å få følgende advarsel da jeg lå på føden og fikk hjelp til å legge babyen til for første gang: Du har så flate brystvorter at du kommer nok til å slite med ammingen. Fikk heller ikke lov til å amme sittende, og følte kanskje at alt ble litt feil fra starten av.. :leiseg: Gutten fikk heller ikke tak på puppen, bare av og til etter mye strev og tårer (hos oss begge). Han ble etterhvert kjempefrustrert, og ble rasende hver gang jeg prøvde å legge ham til.

Lå på sykehuset i 8 dager pga. livmorsbetennelse, fikk antibiotika intravenøst ca. 7 ganger pr. dag, og som regel ville gullet ha mat samtidig som jeg fikk antibiotika. Var ikke så lett å manøvrere hylende baby, pupp, brystskjold og slanger på en gang. Jeg fikk ingen spesiell hjelp fra personalet, iblant spurte jeg dem om de kunne løfte ham opp i sengen til meg eller skifte en bleie. Men jeg følte at jeg burde klart det selv. Hadde tullet til halebenet mitt i løpet av fødselen så jeg var ikke spesielt bevegelig heller de dagene, husker jeg. Alt var vondt.

Fikk hjelp med ammingen hundrevis av ganger, av alle som jobbet der, men det var aldri noen fremgang, bare de samme hundre forskjellige rådene og fremgangsmåtene om og om igjen. Babyen fikk oftere og oftere tillegg etter ammingene, i tillegg drev vi med måltidsveiinger der han hadde fått i seg bare 10-20 ml etter 1,5 time med amming/forsøk på amming. Etter 6 sykehusdager sa jeg stopp, da gikk det opp for meg hvor riv, ruskende gal hele situasjonen var. Hadde en lang diskusjon med flere av de ansatte som ikke førte noen vei - ingen kunne fortelle meg hva jeg burde gjøre med situasjonen min. Ingen "visste" hva som var smart, anbefalt eller normalt når man hadde problemer slik jeg hadde. Mantraet var "det er jo helt opp til deg, det må du velge selv". Jeg sluttet å amme, og ga fra flaske det jeg fikk pumpet ut + tillegg.

MEN.. heldigvis fikk jeg kvalifisert hjelp til slutt. 2 dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset dro jeg tilbake, denne gang til ammepoliklinikken! Og etter 1,5 times samtale og veiledning så hadde jeg ammet uten brystskjold, og gutten sov! Mett og fornøyd! Jeg fikk lov til å sitte og amme, jeg fikk masse gode råd til hvordan babyen skulle få ordentlig tak, jeg fikk støtte og oppmuntring og selvtillit!

Men det gikk faktisk enda noen uker før jeg følte at jeg ammet på ordentlig. De første ukene følte jeg nemlig at jeg bare latet som, at jeg tviholdt på at jeg skulle amme selv om "alle" egentlig visste at jeg ikke kunne.

Etter at jeg fikk til å amme så hadde jeg andre ammeproblemer, sopp og gule stafylokokker. Men ble kvitt det også.. Og fra gutten var ca. 2,5 måneder så fullammet jeg.

HUff, ble lengre enn planlagt, dette. Men jeg merker at jeg enda har sterke følelser ang. dette.. Jeg hadde for lenge siden en plan om å skrive et langt brev til barselavdelingen for å fortelle dem om hvordan jeg opplevde å være der, men jeg fikk aldri til å begynne på det. Skal sende brev og blomster eller sjokolade eller noe til Ammepoliklinikken i stedet..det blir litt hyggeligere. :)

Shanti
14 Oct 2006, 10:37
Jeg føler at jeg var forberedt første gang. Hadde lest masse og tatt det opp med både jordmor og lege, fordi den ene brystvorten er inadvendt. Eldstejenta hadde gulsott og var lite interessert, mens jeg hadde spreng og melk i overflod. Fikk god hjelp på hotellet på Ullevål. Likevel ble jeg sinnsykt sår på den "dårlige" puppen. Type kjøttkake... Hadde nok med å pumpe på den i lange perioder. Det gikk bedre på den andre puppen, så det gikk jo på et vis. Men hun la dårlig på seg, så vi begynte med tillegg da hun var rundt 3 måneder. Sluttet å amme da hun var ca. 9 måneder.
Denne gangen kan jeg det i praksis også, og den selvtilliten er viktig! Slet litt med den ene dumme puppen, men det ble ikke så ille som førtse gang. Denne jenta har også litt mer næringvett, så jeg har nok mer melk. Veldig deilig at det går så greit, og jeg vil gjerne holde på mye lengre enn sist!

Mette-mor
14 Oct 2006, 11:50
Amminga gikk veldig greit fra første stund. Men her som hos mange andre kom det en litt eldre sykesøster og klep meg i brystvorten å pakket den inn i munnen på H. Jeg fikk ikke en gang prøve selv. Hun bare kom bort, rev av oss dyna og klep til... Jeg fikk ikke summet meg... Husker jeg ble litt forlegen nesten. Hadde gledet meg til å prøve å amme for første gang selv egentlig. Men men.... Han tok da puppen og vi hadde ingen store problemer i ettertid, bare litt sår helt til å begynne med da, men det må man regne med.

indie
14 Oct 2006, 13:31
Her har det gått helt strålende så langt, sånn med unntak av at jeg måtte bruke skjold de første ukene.

Hadde ikke lest så inngående om amming på forhånd, men jeg visste det viktigste om amming og ammeproblemer. Dessuten var jeg klar over at amming gjerne var problematisk og ikke så lett å få til, så jeg var forberedt på at det.

Hadde med meg skjold på sykehuset fordi jeg hadde mistanke om at brystvortene kom til å forbli ganske små. Fikk dårlig hjelp på barsel, ingen som kom for å hjelpe eller noe. Tulla sov det første døgnet, og da vi endelig kom i gang var det en barnepleier som prøvde å hjelpe oss i 10min, før hun sa jeg burde kjøpe skjold. Jeg hadde jo med, så hun kokte de, og amminga etterpå gikk helt greit. Men ingen kom å ga meg veiledning om å klare det uten skjold, høre hvordan amminga gikk el.l.

Brukte skjold noen uker hjemme, før hun endelig klarte å ta puppen uten de. Hadde litt såre brystvorter en ukes tid etter at vi sluttet, men ellers ingen problemer.

Ammer mange timer om dagen da, men hun er jo bare seks uker gammel, så noe annet hadde jeg egentlig ikke forventet :)

Filipine
14 Oct 2006, 13:52
Jeg syntes det var helt grufullt. Våre var 2,5 kilo, og derfor ville de helst mate dem med tillegg hver tredje time. Jeg aksepterte det i forhold til vektøkning, men ba personalet legge dem til brystet i tillegg for å få til ammingen. Det gjorde litt av og til, stort sett hadde de ikke tid til å hjelpe meg, og gjorde de det, så vrengte dem frem brystene mine, knep i brystvorten og trykket barnet mot brystet. Det ble lite ammekos av det.

I tillegg følte jeg at det gikk i ett med alt annet. Hvert måltid tok rundt en time. Jeg pumpet etter hver gang, døgnet rundt. Etter at jeg hadde tuslet tilbake med pumpeutstyr, var det klart for måltid igjen. Det tok ni dager før jeg fikk mer melk enn 20-30 ml, til tross for 10-12 dobbelpumpeseanser i døgnet, pluss amming.

Jge ble skrevet ut uten at ammingen var kommet i gang, og uten at det var kommet melk. Den niende dagen satt jeg hjemme og gråt, med sprengte bryst, likevel kom det ikke melk ved pumping og barna bare virret unna når jeg la dem til. Jeg ringte ammepoliklinikken, men de hadde ikke tid til å ta i mot meg. Jeg ringte 12 numre som stod på brosjyren jeg hadde fått fra Ammehjelpen. Fem ble sure fordi de ikke var ammehjelpere lengre, men det visste jo ikke jeg. Tre var ikke hjemme, tre hadde ikke tid til å snakke fordi det snart var jul, og en brukte litt telefontid på meg. Men jeg følte egentlig at hun repeterte det jeg hadde lest meg til allerede.

I ettertid skjønner jeg ikke at jeg gadd å fortsette. Men jeg hadde forbant meg på at morsmelk skulle de ha. Det som reddet meg var at jeg pumpet opptil 12 ganger i døgnet i to måneder. Da var det nok melk og barna var store nok til å suge, og ammingen ble etablert. Men da var jeg ganske lei av ammeforsøk, koking av flasker og brystskjold og amming og pumping om hverandre.

I ettertid er jeg veldig lite imponert over den ammeveiledningen jeg føler jeg fikk da jeg bad om hjelp. Likeledes er jeg uenig i måten amming blir fremstilt på i barselbøker etc: Det er helt greit å snakke mye om ammingens fortreffelighet, for å øke ammefrekveksen. Men mange forteller jo at de hadde en trøblete start. Jeg tror mange ville holdt ut litt lengre, og fått til det med tiden, om de visste at det var helt normalt at det ikke nødvendigvis går smertefritt å amme fra første dag.

Supra
14 Oct 2006, 14:38
Jeg var også utrolig heldig. Jeg bare satte meg ned og begynte å amme. Til tross for at Maria var prematur og dysmatur og 4dager første gang jeg ammet, gikk alt på skinner!

Snuskerusk
14 Oct 2006, 17:44
Fyttigrisen!!!!
Tror mange opplever det der, dessverre. Og en annen ting er jo at det er på den måten (tafsing, som jeg liker å kalle det) at streptokokker og andre uhumskheter kan overføres.

Å! Selvfølgelig! Det er der pjokken fikk de gule stafylokokkene som førte til brennkopper over hele kropeen i hans andre leveuke. Og det var et helvete for den nybakte, førstegangsmor med pappaen dradd på jobb... Fysj og pføy!

Forøvrig så slet jeg litt til å begynne med å få han til å få ordentlig tak. Var søkksvett hver gang jeg skulle gi mat. Og i den forbindelse drev de viste meg hvordan jeg best kunne "forme" puppen for å få han til å ta den. De spurte om det var greit først, så det var jo bra. Men når vi fikk det til gikk det kjempefint.

Solsikkemor
16 Oct 2006, 16:09
Heldigvis hadde jeg lest mye om amming på forhånd, for hvis ikke hadde jeg helt sikkert gitt opp. Gutten min fikk ikke tak og trøblet med tunga. Vi fikk også hjelp på sykehuset, og jeg ba om hjelp når jeg trengte det.

De første ukene brukte vi lang tid før han kom i gang med å die, så ammingen tok lang tid. Ved 3 måneders alder fikk jeg brystbetennelse flere ganger, som ikke gikk over før jeg fikk nesespray. Derette fikk jeg sopp og krater isteden for brystknopper....

Men - etter det - hadde jeg en lang og god ammeperiode!

Mitt råd må være å skaffe seg mest mulig informasjon på forhånd, og ikke gi opp! Man skal ikke ta for gitt at man får informasjon, man må selv be om den og oppsøke den.... Denne gangen skal jeg be om resept på nesespray allerede på barsel, så håper jeg å slippe brystbetennelser denne gangen!

For meg var det en trøst, at både gutten min og jeg trenge å lære dette med amming! Selv om andre har et medfødt talent.

MomBo
16 Oct 2006, 18:36
Trøbbel med amming har gått i arv i min familie. Mormor fikk ikke til, og mamma fikk det vel ikke helt til før tredje forsøk (meg... )

Da jeg slet med sårhet og dårlig sugeteknikk, var jeg helt klar for å leite fram flaska..
Men mamma stod bak og oppmuntra meg til å kjempe litt ekstra, og det er jeg vanvittig takknemlig for!!

Det var verdt hvert eneste sår og kav!! :konge:

Noor
16 Oct 2006, 18:47
Masse slit i begynnelsen for å få til godt sugetak. Snupp ville ikke holde fast puppen. Etter mye kaving begynte hun å ta den med skjold, derfor endte vi opp med å amme med skjold til hun var 6 uker. Da sluttet hun med det, og etter det har det stort sett gått fint. En runde med litt puppenekt rundt 3 måneder, men ikke noe mer bøll enn det. Ammer for fullt enda, og kommer forhåpentligvis til å gjøre det lenge enda:puppehopp:

ohelene
16 Oct 2006, 19:46
Her gjekk det bra frå dag ein med eldsta. Eg hadde veileda mødre i amming før eg fekk barn sjølv så eg hadde jo ein del av teorien inne.