PDA

Se full versjon : Case uke 42: Mor ønsker tips om hvordan hun kan møte storesøster på 2 1/2



kaje
13 Oct 2008, 21:36
Vi har fått en case fra et av våre medlemmer tilsendt oss på pm -
så lurt :hopp:

Dette er altså et case fra virkeligheten, hvor en en ringblomstmamma spør oss om råd i følgende case:



Vi har ei datter på 2,5 år og en sønn på 16 mnd.
Nå og da hender det at storesøster er "slem" mot lillebror, og det hender at hun ikke hører på oss når vi sier nei. Feks. at hun ikke har lov å hoppe fra bordet til sofaen og sånne ting.
Vi pleier da å gi henne en advarsel. "xxx vi kan gå og hoppe på "hoppemadrassen" i stedet. Det er farlig å hoppe fra bordet, om du gjør det flere ganger så må vi gå å sette oss i trappen å ta en prat"
Dersom hun feks dytter lillebror så han slår seg, så sier jeg "xxx nå må du sette deg i trappen, mens jeg trøster lillebror. Han har fått vondt nå, så kommer jeg og snakker med deg"

Det er ikke snakk om at hun må sitte lenge i trappen, altså det er snakk om kanskje 30 sek. - 1 min. Det fungerer og vi føler at hun forstår poenget. Altså det er litt sånn, nå tar vi en pause, roer oss ned også starter vi på nytt.
Ett eksempel, storesøster elsker å leke med dukker. Her om dagen gikk hun og satt ene dukken i trappen, den slo nemlig den andre dukken. Hun trøstet dukken som hadde det vondt, gikk så og snakket litt strengt til den slemme dukken og så mykere og mykere. Forklarte hva som hadde skjedd hvorfor det var dumt, og at det gikk bra nå.

Det er ikke snakk om at dette gjøres ofte altså, men vi praktiserer det ved behov.

Så nå lurer jeg på, hvordan bør vi takle dette? Og bør vi gjøre ting annerledes?

Skal sies at storesøster er voksen for alderen, men fortsatt bare 2,5 år. Og hun er veldig flink til å herme, type "nå må du slutte og hoppe i sofaen" svar "mamma slutte og hoppe" "kan du høre på hva mamma sier" "hvorfor det? Mamma høre etter!"



Har dere noen tips og råd til denne mammaen?

Snuskerusk
13 Oct 2008, 22:23
Tja, skal se om jeg får dette litt kort. Vi jobber med samme problematikk her i huset. Rusketusket slår og dytter småsøstrene innimellom.

Helst ønsker jeg å klare å være i forkant av problemene. For han slår som regel ikke uten grunn. Og jeg føler det er dumt å rette på adferden, men heller rette på det som er grunnen til adferden.

Feks kan han slå/dytte i følgende situasjoner: om de rører lekene hans, omhan har fått lite oppmerksomhet, når han er lei å ha de i nærheten. Her kan man feks løse det ved å lage sperring for jentene slik at han får leke ifred eller avspore de med noe annet, bruke ledig tid på å lekemed han (istedet for på nett;)). I hvert fall, sånn forsøker jeg å tenke,da unngår man kanskje en del kjedelige situasjoner.

Ellers var vi på2 1/2 års kontroll nettopp, og jeg hadde en kjempefin samtale med HS om disse tingene. Hun sa følgende ting som jeg bet meg merke i:
-Han kan vet sannsynligvis hva som er rett og galt, og at han ikke skalslå, men 2 1/2 åringer har rett og slett ikke utviklet impulskontroll enda.
-Kjefting og skjenning har ingenting for seg, siden de ikke vil fåmed seg budskapet, bare skrikingen. Dessuten tenderer barn til å gjenta ting som gir sterk reaksjon.
-Time out og andre typer "straffemetoder" er veldig effektive. Men om man forsøker å oppnå noe langsiktig, så er ikke det de rette metodene.
-Hun mente videre at det var veldig rett å forsøke å forklare og gi en begrunnelse om hvorfor man bør gjøre så eller så.

Håper dette kunne være litt til hjelp.
Ellers tror jeg at man ikke blir helt kvitt konflikter med småsøsken, men det vil sannsynligvis ikke være påsamme nivå hele tiden.

Athena
14 Oct 2008, 17:44
Jeg kan jo fortelle hvordan vi har gjort det med våre, storebror er 2,5 og lillesøster er 16 mndr. Fra lillesøster ble født bestemte jeg meg for å ikke blande meg bort i forholdet deres. Har til dags dato ikke kommentert deres oppførsel med hverandre. Vil at de bare skal assosiere positive ting med hverandre og at deres forhold skal bero på hvordan de genuint oppfatter hverandre, ikke hvordan de voksne behandler dem. Måtte selvfølgelig passe på som en hauk i begynnelsen da lillesøster var liten og forsvarsløs, om storebror ble litt vel ivrig gikk jeg bare imellom med en eller annen avledning. Etter et års tid var jo ikke dette noen problemstilling lenger og jeg kunne slappe mer av.

Var også veldig bevisst på å praktisere "åpent fang", med andre ord er begge velkomne til å komme og kose, gjerne samtidig. Uaktuelt for meg å si noe a la "Nå sitter x og jeg og leser, nå må du vente litt." Uansett om den ene har sett meg hele dagen og den andre ikke, begge er like velkomne, min tid med dem er ikke noe de gjør seg fortjent til eller noe jeg fordeler dem imellom.

Faller heller ikke for fristelsen til å be dem leke med hverandre, hvor mange søskenforhold har vel ikke blitt delvis sabotert av en irritert forelder som utbryter "Må dere mase sånn på meg, nå må vel dere kunne gå og leke litt sammen istedenfor!"

Mange som så på meg med store øyne da de var mindre og jeg fortalte om "strategien" med å ikke blande meg i forholdet deres. Idag er de kjempegode venner, leker masse sammen, totalt fravær av krangling. I skrivende stund sitter de og synger sammen :knegg:

Innebærer selvfølgelig at man må avlede flittig og kanskje til og med svelge noen kameler. Om den ene napper en leke fra den andre går jeg ikke imellom og sier "Nå var det x som hadde leken først, du må vente på tur." De lærer alt om å vente på tur i barnehagen, det har ikke vært noen problematikk. Nettopp fordi de ikke har opplevelsen av å bli tråkket på er de heller ikke opptatt av å hevde sin rett i tide og utide, de er tålmodige og lar andre slippe til. Det jeg gjør istedenfor er å være snar med å komme med en annen bok eller lignende jeg plutselig blir veldig interessert i, snart er den opprinnelige leken glemt.

Så det å overlate ansvaret for søskenforholdet til barna selv er noe jeg kan anbefale på det varmeste. Jeg har full tillit til at mine barn, selv om de er små, behandler andre på samme måte som de ønsker å bli behandlet selv. Man må selvfølgelig være en aktiv iakttaker og passe på at den ene ikke utvikler en veldig "bøllete" atferd mot den andre, om det vedvarer må man jo tenke seg om en gang til og eventuelt gjøre det annerledes.

Har lært mye av hvordan Jesper Juul tenker om barn, for min del høres det ikke så veldig formålstjenelig å "advare" et barn på 2,5 år om at hvis han ikke slutter må man ta en alvorsprat. Jeg ville simpelthen stoppet atferden, først med avledning, gjøre noe annet som er artig, jo mer fokus det blir på hva som ikke er lov, jo mer gjør de det. Men om de gjør noe som er direkte farlig kommer jeg med en skarp lyd, a la Ah! i en bestemt stemme. Litt som man ville sagt til en hund :fnis: Poenget er at jeg vil at de i hodet skal få en slags varsling hver gang de tenker å gjøre noe som ikke er bra for dem, at de skal skvette litt bort. Etterfulgt av et veldig bestemt, men ikke uvennlig "Gå ned fra bordet". Og så er jeg like blid når de først går ned. Er overbevist om at det er foreldre som provoserer fram trass ved å gjøre det personlig...

indiana
14 Oct 2008, 18:03
oi, det høres veldig vakkert ut å bare overlate ansvaret for søskenforholdet til søsken selv.

Vil si så mye om dette (er ikke enig nemlig), men klarer ikke å formulere meg.

Athena
14 Oct 2008, 18:22
oi, det høres veldig vakkert ut å bare overlate ansvaret for søskenforholdet til søsken selv.

Vil si så mye om dette (er ikke enig nemlig), men klarer ikke å formulere meg.

Jeg lytter gjerne til din mening om du kommer på noe du vil si om det :blomsterfjes:Nå skal det sies at dette ikke er noen form for "fri oppdragelse" eller å bare gi slipp. Men det handler om at jeg har respekt for dem som de menneskene de er og at jeg vil de skal lære av hvordan jeg oppfører meg mot og med dem, ikke bare av formaninger. Det tror jeg nemlig ikke er spesielt effektivt.
Ønsker å la dem "oppdage" hverandre selv og i eget tempo, og i mellomtiden egentlig bare passe på at de ikke skader hverandre eller behandler hverandre stygt. Men jeg mener at det å nappe en leke fra den andre og lignende ikke er å være slem, det er bare noe barn gjør fordi de mangler impulskontroll. Og jeg vil de skal lære at det ikke er noen krise om de så opplever å få leken nappet fra seg innimellom. De blir mer lykkelige individer av å få en sterk selvfølelse med et dempet ego som fra de er små trenes i å se den store helheten og være raus :jupp: Selvfølelsen deres tar jeg meg av, har til dags dato ikke kjeftet på dem eller vært skikkelig sint. Jeg mener, hvordan skal de lære selvkontroll om jeg hele tiden flyr i flint? :engel:

Eple
15 Oct 2008, 14:01
Jeg har mange tanker om dette, men sliter litt med å formulere meg...

Husker tilbake til den gang jeg hadde to små og husker vi undret oss sammen med den store- "hva tror du han tenker når du spretter opp sånn? Ser han redd ut i fjeset?" og slikt. Og den gangen han bet lillebroren i lillefingeren spurte jeg "hvorfor gjorde du det? og han svarte "fordi jeg ville se om han var et menneske":leiseg: Da snakket vi mye om at lillebror også fikk vondt og at vi sammen måtte passe på ham slik at han ikke skadet seg.

En annen ting vi prøvde å fokusere på var å tolke forholdet mellom dem- med dem. "se så glad han er for å se deg- jeg tror han liker deg best av alle jeg!" feks.

Å speile situasjonene synes jeg også hjalp:nikker:

(kommer tilbake til tråden- er ikke helt i form i dag pga omgangsyke)

Snuskerusk
15 Oct 2008, 14:20
Jeg lytter gjerne til din mening om du kommer på noe du vil si om det :blomsterfjes:Nå skal det sies at dette ikke er noen form for "fri oppdragelse" eller å bare gi slipp. Men det handler om at jeg har respekt for dem som de menneskene de er og at jeg vil de skal lære av hvordan jeg oppfører meg mot og med dem, ikke bare av formaninger. Det tror jeg nemlig ikke er spesielt effektivt.
Ønsker å la dem "oppdage" hverandre selv og i eget tempo, og i mellomtiden egentlig bare passe på at de ikke skader hverandre eller behandler hverandre stygt. Men jeg mener at det å nappe en leke fra den andre og lignende ikke er å være slem, det er bare noe barn gjør fordi de mangler impulskontroll. Og jeg vil de skal lære at det ikke er noen krise om de så opplever å få leken nappet fra seg innimellom. De blir mer lykkelige individer av å få en sterk selvfølelse med et dempet ego som fra de er små trenes i å se den store helheten og være raus :jupp: Selvfølelsen deres tar jeg meg av, har til dags dato ikke kjeftet på dem eller vært skikkelig sint. Jeg mener, hvordan skal de lære selvkontroll om jeg hele tiden flyr i flint? :engel:

Bare en liten tanke. Selv om man ikke overlater forholdet helt og holdent til barna, så betyr det jo ikke at man behøver å kjefte og formane likevel.:sparke:

Eple
15 Oct 2008, 14:55
Bare en liten tanke. Selv om man ikke overlater forholdet helt og holdent til barna, så betyr det jo ikke at man behøver å kjefte og formane likevel.:sparke:

Det tenkte jeg også på- jeg har tenkt på meg selv som en slags oppmuntringsmamma jeg ang brødreforholdet. Prøver å legge til rette for at de skal glede hverandre, forstå hverandre og vise respekt. Men jeg har også gått inn og sagt klart fra hva jeg synes er uakseptabelt. Og speilet situasjonenene ikke minst. Men det er ikke synonymt med å kjefte og formane i mine øyne.

En anne ting som jeg tenker om det å lære hvordan omgåes hverandre- enten man er søsken eller venner er hvordan mammaene og pappaene i familien forholder seg til hverandre på. Hvordan man kommuniserer i familien rett og slett. Ikke alle kopierer verdier og foreldrenes måter, men veldig ofte gjør de det. På godt og vondt. Og om man opplever å foreldrene biter verbalt så biter kanskje barna fysisk?

kaje
15 Oct 2008, 15:22
Spennende å se mange ulike tanker og meninger om dette altså :nikker: Dette er jammen en spennende tråd:hopp:



Jeg har tenkt og tenkt jeg.....


Jeg har litt behov for å dele opp casen litt jeg, for eksemplene er så ulike, liksom... jeg tenker så ulikt om de forkjellige eksemplene....


Det ene eksemplet handler om det å veilede toogethalvtåringen i livet sitt mens det andre handler om å hjelpe søsknene med deres realsjonskompetanse og empati, tenker jeg.

Ikke kan jeg si hvordan noe andre skal gjøre, og ei har jeg flere barn i jevn alder, men jeg kan fortelle hvordan jeg tenker rundt Lillebap om disse tingene og han i møte med andre barn. Og så er jeg så himla konkret når jeg forklarer hva jeg tenker - jeg beklager det - det er bare slik jeg er:sparke:

Det å veilede Lillebap i forhold til ting som jeg anser som farlig:
Når jeg gjør det så har jeg som mål at han skal forstå at det han gjør er farlig. Hvis han da står på et høyt bord, klar til å hoppe, så vil jeg bruke kropp og ansikt ganske dramatisk: "Oi, Lillebap, vennen - stå helt stille, - nå kommer jeg!" Så går jeg helt bort og holder på han "Du - se! det er så langt ned - oi jeg ble redd du skulle hoppe ned og slå deg skikkelig! Det var bra det gikk godt. Nå skal jeg hjelpe deg ned jeg og følge deg inn på hoppemadrassen din - der kan du hoppe, vet du" Så følger jeg han ned og inn og leder over i god lek. Dette har vært veldig veldig godt her hjemme hos oss.


I forhold til det med relasjonen med andre barn, så tenker jeg at det kan være godt med hjelp og støtte fra voksen - særlig der alder er så ulik, for maktforholdet mellom barna er da gjerne ujevn - den eldste har makten på godt og vondt. Jeg sier ikke at det er slik, jeg sier at det kan være slik. (Athena - jeg ser du poengterer at du også jobber slik at de er gode med hverandre og ikke skader hverandre - så kanskje tenker vi på det samme?)Og mange små barn er impulsive og selv om de mener godt så er de jo gjerne også forskende som Eple beskriver (herlig forskning da :fnis:)- . Jeg tenker i konfliktsituasjoner at målet er empati, forståelse og gjensidig respekt mellom de to. Hvis en har slått den andre så vil jeg løpe til, like dramatisk og levende empatisk og si "Næmmen oi, hun fikk vondt, oi hun fikk au - vi må trøste!". Jeg vil blåse og trøste og med mål om at Lillebap også vil være med og trøste. Ja kom og se... ble det merke tror du? Jeg opplever dette som en veldig god måte å Målet er at han ser den andre og å fremme empati.

Og så vil jeg søke å ligge i forkant av konflikter - som snuskerusk så fint beskriver - og avlede, som Athena beskriver.

Athena
17 Oct 2008, 23:00
En annen ting vi prøvde å fokusere på var å tolke forholdet mellom dem- med dem. "se så glad han er for å se deg- jeg tror han liker deg best av alle jeg!" feks.



Jeg har nok en litt annen tilnærming til dette ja. Nettopp dette med at vi voksne skal definere forholdet dem imellom, og så tidlig gå inn og snakke om det å like noen best, kjenner jeg at rykker litt i meg. Men det betyr jo ikke at det er skadelig, for all del. Men ikke nødvendigvis så gunstig for noens selvbilde heller.

Det viktigste for meg er at de har en slags frisone i hverandres nærvær. En boble som for alltid vil være deres. Når de framover møter en tøff verden ute, kommer de hjem og aksepterer hverandre nettopp for det de er. Om de ønsker å tilbringe tid sammen er det fint. Men om de ikke gjør det er det også greit.

For meg handler det om å gi slipp på mitt eget ego, på kontrollbehovet for å styre situasjonen. Ja, det er klart jeg veileder, jeg mente jo ikke at jeg ikke gjør det, med å la dem styre forholdet betyr det ikke at jeg meldte meg ut og ga slipp på ansvaret. Men i de første viktige månedene lot jeg dem forske mer på hverandre enn det som nok er vanlig. Jeg var der vennlig hele tiden og viste i handling og varme hvordan det er koseligst å være med hverandre. Men jeg ga bevisst slipp på det å med mine voksne ord fortelle dem det.

Når det gjelder det med når barn slår seg, har jeg nok en annen framgangsmåte også der. Har disiplinert meg selv til ikke å skrike opp i det hele tatt uansett hva som skjer. Jeg lukker munnen tett, og så venter jeg bare. Om et av barna vil ha trøst, er jeg der med en gang. Men jeg lar dem kjenne etter selv, var dette egentlig vondt? Var det skummelt? Hvordan føles det? Som en følge av dette, at ingen voksne skriker når de slår seg, er det faktisk veldig sjelden de lar seg særlig merke med at de slår seg. De faller, og er det vondt, begynner de jo å gråte med en gang og kommer løpende til meg, eller jeg til dem. Men som regel stopper de bare opp, ser på meg, jeg ser på dem, kanskje setter jeg meg på huk så de ser jeg er der parat. Og så løper de simpelthen videre, som om ingenting skulle skjedd.

Merker jeg tenker annerledes enn mange andre her om en del ting, men det er jo det som er spennende... :rose:

Eple
17 Oct 2008, 23:24
Jeg har nok en litt annen tilnærming til dette ja. Nettopp dette med at vi voksne skal definere forholdet dem imellom, og så tidlig gå inn og snakke om det å like noen best, kjenner jeg at rykker litt i meg. Men det betyr jo ikke at det er skadelig, for all del. Men ikke nødvendigvis så gunstig for noens selvbilde heller.



Kan du utdyle hva du mener med at det ikke er heldig for selvbildet å si til storebror at "se så glad han er for å se deg- jeg tror han liker deg best?"

Det må jo være en heftig grunn siden du sier det rykker i deg?

Det har aldri vært en "likebestkonkurranse" i familien, men babyen viste helt klart med hele seg at han fryyyydet seg når storebror kom. Det faller helt naturlig for meg å sette ord på slik jeg tolker situasjonen- og oppfordre dem til å sette ord på hvordan de opplever situasjonene. Jeg eier ikke fakta, men jeg deler min opplevelse. Og har mange ganger fått snodige tilbakemeldinger fra barna- som opplever situasjoner ulikt enn meg. Så fniser vi av at vi opplevde akkurat samme situasjon litt forskjellig.

Athena
18 Oct 2008, 15:10
Kan du utdyle hva du mener med at det ikke er heldig for selvbildet å si til storebror at "se så glad han er for å se deg- jeg tror han liker deg best?"

Det må jo være en heftig grunn siden du sier det rykker i deg?

Det har aldri vært en "likebestkonkurranse" i familien, men babyen viste helt klart med hele seg at han fryyyydet seg når storebror kom. Det faller helt naturlig for meg å sette ord på slik jeg tolker situasjonen- og oppfordre dem til å sette ord på hvordan de opplever situasjonene. Jeg eier ikke fakta, men jeg deler min opplevelse. Og har mange ganger fått snodige tilbakemeldinger fra barna- som opplever situasjoner ulikt enn meg. Så fniser vi av at vi opplevde akkurat samme situasjon litt forskjellig.

Jeg tenker bare at når man innfører begreper som å "like noen best" innebærer det jo en rangering som jeg tenker ikke er heldig noen veier. Men i en slik sammenheng er det jo kanskje ikke av betydning i det hele tatt. "Se så glad han blir for å se deg!" ville etter min mening vært en speiling som var mer gunstig og som jeg personlig ville valgt. Men det er jo lov å være uenige.

Mente ikke å tillegge din familie en "likbestkonkurranse" som dere sikkert ikke har. Men jeg forholdt meg bare til ditt eksempel på en hjelpende speiling, som jeg altså ikke var enig i at var helt formålstjenelig.

Eple
18 Oct 2008, 17:39
Og jeg tenker at man ikke bør være så redd for å formulere seg feil at man blir helt stressa heller;)

Poenget mitt var at vi har hatt fokus på å veilede og hjelpe storebror til å forstå det yngre søskenet sitt. Og dette gjør vi også nå når vi har store gutter en en liten jente. Det å la dem undre seg sammen med oss om hva hun liker, mener med det og det ansiktsuttrykket etc. Det har hjulpet dem å forstå hverandre rett og slett. Det har aldri vært brukt som en måte å manipulere adferd på feks.

Tilbake til trådstart.... Jeg har tro på at barn har godt av dialog og veiledning. Om de lærer noe av timeout eller pausetid når de har "kollidert" tviler jeg på. De lærer kanskje strategier for å unngå pausetid, men om samholdet mellom barna blir styrket eller de lærer noe om hverandres behov og grenser tviler jeg på. Det som ofte virker som en "quick fix" får som regel konsekvenser i andre rekke. Det ser man med andre veldig effektive læringstrategier også- som belønning og fysisk straff. (må legge til at jeg ikke er fanatisk mot belønning og konsekvenser- men man skal ikke erstatte dialogen og veiledningen med det- da får man ikke nære bånd hverken til barna eller feks elever)

Må legge til en fin liten snutt- av Alfie Kohn. Den kommer jeg dragende med hele tiden:fnis: Og om du vil vite mer om alternativer til slike reaksjoner så les gjerne mer av ham;)

http://www.youtube.com/watch?v=PRE2gqjQx5Q

Eple
18 Oct 2008, 18:07
Kom plutselig på en annen ting vi gjorde for å skape forståelse og tålmodighet hos 1. mann. Vi så en del i fotoalbum "her var du like gammel som lillebror er nå. Da måtte vi hjelpe deg med å dele opp maten slik vi gjør med ham. Og så falt du ofte og da trøstet vi deg også!" Slik fikk han sett det hele hadde en naturlig forklaring- og at historien liksom gjentok seg. Og at han hadde fått samme oppfølging. Og så snakket vi om at han også rev ned alt vi bygget... at han også klorte oss og ikke forsto det var vondt og slikt.

En annen ting var at vi leste bla denne boken-

http://www.gyldendal.no/new/midasimages/GYLDENDALTIDEN%5C1998%5C8247802740-120X.JPG

Eple
18 Oct 2008, 18:12
Og så kom jeg på noe jeg skrev i 2005 etter en ferie med gutta. Etter en del tankespinn sammen med storebror gjorde denne lille konklusjonen veldig godt-

En storebrors tanker om den plagsomme lillebroren-

Da vi var på ferie nå i sommer var lillebror veldig "piksete" med storebroren. Knep, pirket, småsparket hele tiden. Guttene våre er så forskjellige av vesen og vi arbeider en del for å få ting til å fungere.

Storebror tar aldri igjen....det er derfor trygt å strekke strikken laaaaangt. En dag var vi alle så lei av det at vi bestemte gjøre ting hver for oss. Jeg tok eldstemann med på et kjøpesenter, mens de andre dro hjem. Han var så glad for å være i fred, men det varte bare i noen minutter. Da ble han så lei seg og savnet ham. Ville bruke av sine egne penger for å kjøpe noe til ham som overraskelse og trøst. Jeg spurte om han ikke var lei ham og all plagingen. Da svarte han følgende: "Mamma- jeg tror at lillebror er som en valp som klør i tennene. Han mener ikke å plage, men kan ikke noe for det. Vi må nok være tålmodige så går det sikkert over om noen år"

Da ble jeg litt stolt og rørt.

:blomsterfjes:

Athena
18 Oct 2008, 19:31
"Mamma- jeg tror at lillebror er som en valp som klør i tennene. Han mener ikke å plage, men kan ikke noe for det. Vi må nok være tålmodige så går det sikkert over om noen år"


Så herlig! :blomsterfjes:

Athena
19 Oct 2008, 16:54
Har tenkt litt på denne tråden. Og kommet fram til at noe av essensen for meg handler om å ikke kommentere alt mulig i senk. Det er den systematiske "hjernevaskingen" av hvordan barn bør tenke jeg vil til livs. Er tilhenger av at voksne i litt større av øver seg på å kjenne sin besøkelsestid og innimellom rett og slett tie stille.

Det er det jeg mener med å trekke seg litt tilbake og stole på barna som de menneskene de er. Men ja, jeg er også mer passiv i en del situasjoner enn mange ville vært, jeg er tålmodig og kommer med en avledningsmanøver som løser opp hele situasjonen.

For jeg tror at alt voksne henger seg opp i og vil fjerne ved å rykke det opp med roten, det kommer tilbake med mangedobbel styrke og biter dem i nakken. Vi må være smidigere enn som så.

Og jeg tror at universalmiddelet over noe består av tre komponenter, humor, sang og dans. :) Synger, danser og ler med ungene hele tiden, det løser opp alt og bevarer varmen i hjertene deres, den essensen som er dem, som er en ledetråd for hele livene deres og som jeg ønsker å nærme meg, snarere enn å fjerne. Det mysteriet vi alle stammer fra...