PDA

Se full versjon : Mindre drama med nr 2?



Sofia
08 Dec 2008, 21:03
Vi er i rar brytning om dagen - med en som snart er to og har masse følelser og humør som raser og som hun formidler. Og en på fire som roer nerva litt.

Det jeg ville formidle er at jeg synes det er så mye lettere å håndtere sinnet til Hatifnattet. Uten at jeg husker helt, så tror jeg ikke hun er hverken mer eller mindre sint enn Lille My var i samme alder, men jeg er bare forberedt på de følelsene et lite barn kan romme, og blir ikke like satt ut av det. Og da blir det mindre drama...bare fordi det er mindre drama inni meg.

Rart, og litt fint - er det ikke? At man vokser litt som mamma etterhvert, lærer sine egne reaksjoner å forstå. Jeg elsker denne tiden med ungene mine.

meloni
08 Dec 2008, 21:06
Det høres fint ut! Vi blir litt satt ut hele gjengen av de daglige sinneutbruddene som kommer med en 2-åring i huset, jeg takler det nok litt bedre enn pappaen, men innrømmer at det går inn på meg altså. Det du sier får meg til å tenke at vi kommer til å takle det bedre etterhvert alle tre, og det er jo beroligende:blomsterfjes:

Sofia
08 Dec 2008, 21:08
Men det er litt rart også - at jeg kan se på Hatifnattet som spreller i sinne uten at jeg får økt puls. Og uten at jeg synes det gjør så mye. Sånn kjentes det ikke da Lille My var der...

meloni
08 Dec 2008, 21:10
Skjønner. Jeg takler selve sprellinga godt, men det er den utslitte etterreaksjonen som får meg til å gå litt i oppløsning. Han blir så sliten, så sliten, det er så tydelig at dette er nye og ukjente følelser for ham også. Jeg kjenner meg igjen fra puberteten, jeg.

mirimor
08 Dec 2008, 21:11
Jepp, sånn har vi det også. Tallerkner skyves i vill fart over bordet og agurkskiver kastes i veggen. Og det er ikke spesielt dramatisk for oss altså. Rare greier altså.

Marit
08 Dec 2008, 21:12
Akkurat sånn er det her og. Jeg synes litt synd på Lillegutt av og til. Føler at han var litt prøveklut. Alt går så mye greiere med Snuppa.

Sofia
08 Dec 2008, 21:13
Godt å høre at det er flere prøvekluter der ute :knegg:
Seriøst, disse eldstebarne er jo bare helt skjønne, da - men de må nok tåle mer av sine foreldres usikkerhet, ja.

Jeano
08 Dec 2008, 21:20
Jeg forstår så velldig god hva du mener.
Nr 2 får bare være seg selv fullt og holdent
Tror ikke det er så velldig lett å være størst jeg

Hjertemamma
08 Dec 2008, 21:22
*nikker gjenkjennende*

Augusta
08 Dec 2008, 21:25
Nikker også gjenkjennende. Også syns jeg litt synd på gutten min, fordi han er eldst og må bli prøveklut.

meloni
08 Dec 2008, 21:26
Jeg tror ikke vi skal synes så synd på førstebarna, jeg. Førstebarn blir jo enebarn om de ikke får søsken (wow, for en intelligent kommentar...), og enebarn går det jo som regel fint med her i verden, eller?

Augusta
08 Dec 2008, 21:28
Jeg tror ikke vi skal synes så synd på førstebarna, jeg. Førstebarn blir jo enebarn om de ikke får søsken (wow, for en intelligent kommentar...), og enebarn går det jo som regel fint med her i verden, eller?

Jo, du har et poeng. Bare at jeg selv er eldst, og har følt på hvordan det er. Men jeg aner jo ikke hvordan det er å være i midten, eller yngst, kan være det ikke er så kjekt det også.

Gimp
08 Dec 2008, 21:28
Å, dette var en lise for hjertet! Jeg tror jo til stadighet at det er meg det er noe feil med når to og et halvtåringen får et raptus... Og at hun blir skadet av det når jeg takler det dårlig. Det kan jo hende at hun blir allikevel, da... Er forresten fryktelig spent på hvordan dette blir når hun blir storesøster, midt i disse kaosfølelsene hennes!

Hjertemamma
08 Dec 2008, 21:29
Prøveklut, men jeg føler meg også veldig nærme eldstemann. Kanskje fordi følelsene har vært mer intense for oss begge. Det sagt, så er det godt å elske noen litt mer avslappet også :forelska:

Sofia
08 Dec 2008, 21:29
Jeg fikk aldri søsken...og se så oppmerksomhetskrevende jeg er :fnis: Ikke bra!!

Blanche
08 Dec 2008, 21:30
Jeg tror ikke vi skal synes så synd på førstebarna, jeg. Førstebarn blir jo enebarn om de ikke får søsken (wow, for en intelligent kommentar...), og enebarn går det jo som regel fint med her i verden, eller?
Det var en oppmuntrende innlegg! Jeg ble litt deppa her når jeg tenkte litt på stakkars godjenta som blir en prøveklut her i huset. Men veldig interessant å lese. Håper at jeg vokser i rollen kontinuerlig, ett eller flere barn.

Kan forøvrig nevne at det var mye mer drama i barndommen med meg som nr2 enn med mitt eldre søsken. Men ingen regel uten unntak.

kaje
08 Dec 2008, 21:36
Jeg fikk aldri søsken...og se så oppmerksomhetskrevende jeg er :fnis: Ikke bra!!

:fnis: Vi trenger flere som du :klemse:


Men jeg tenker vi kan finne årsaker til å både dårlig og god samvittighet for både barn nr 1, 2 og 3, 4 osv hvis vi vil det.
For med nr 1: Var vi mer dramatiske eller tok vi følelsene deres mer alvorlig?
Og med nr 2: Får hun mulighet til å eie følelsene sine mere selv og møter mer avslappende foreldre, eller blir hun ikke tatt like alvorlig?
Og når nr 3 kommer står nr 2 plutselig i fare, for alle vet hvor vanskelig det er å være nr 2...

Jeg tenker at vi er gode med både nr 1,2 og 3 jeg - men ulike. Og at mammafølelsen blir lettere etterhvert, både med erfaring og år.

fru Potethode
08 Dec 2008, 21:48
Tvert omvendt her, egentlig... :knegg: Junior er en likandes kar med logiske utbrudd og Lillegutt er en intens hissigpropp med følelser det er vansklig å kjenn seg igjen i og dermed vanskelige å takle.

Almara
08 Dec 2008, 21:52
Tvert omvendt her, egentlig... :knegg: Junior er en likandes kar med logiske utbrudd og Lillegutt er en intens hissigpropp med følelser det er vansklig å kjenn seg igjen i og dermed vanskelige å takle.

Sånn er det her også.

Marit
08 Dec 2008, 23:25
Prøveklut, men jeg føler meg også veldig nærme eldstemann. Kanskje fordi følelsene har vært mer intense for oss begge. Det sagt, så er det godt å elske noen litt mer avslappet også :forelska:

*nikker gjenkjennende*
Intense følelser- det er Lillegutt og meg. Han er så utrolig lik meg på følelsesfronten og han utfordrer meg noe helt utrolig. Men vi har noe helt spesielt sammen- Lillegutt og jeg.

Vims
08 Dec 2008, 23:32
Dette kjenner jeg igjen - men så tenker jeg at; jammen, dette skjer vel igrunnen mest med dem som er villige til å tenke, endres, undres og formes i mammarollen? For jeg kjenner endel som ikke har den samme opplevelsen, og de synes jeg virker "satt" i rollen sin, de har ikke evnet å se videre, liksom... Eller?

Noor
08 Dec 2008, 23:53
Interessant!

Jeg er spent på hvordan det blir her, foreløpig kjenner jeg at jeg synes det er intenst med nr 2 - hun er så veldig tilstede hele tiden, med armer og bein som propeller. Og et hei dundrandes temperament, så vi får se.




(Nå er klokken snart midnatt og hun løper rundt her med pølseklypa, for 2 minutter siden klatret hun på sofaryggen og hoppet ned i sofaen - nevnte jeg at hun bare er 10,5 mnd?)

Vims
09 Dec 2008, 00:08
Interessant!

Jeg er spent på hvordan det blir her, foreløpig kjenner jeg at jeg synes det er intenst med nr 2 - hun er så veldig tilstede hele tiden, med armer og bein som propeller. Og et hei dundrandes temperament, så vi får se.

(Nå er klokken snart midnatt og hun løper rundt her med pølseklypa, for 2 minutter siden klatret hun på sofaryggen og hoppet ned i sofaen - nevnte jeg at hun bare er 10,5 mnd?)

Dere har det herlig heftig, høres det ut som! Jeg tror hun kommer langt i verden, hun lille der :blomsterfjes:

Jeano
09 Dec 2008, 09:51
Første jenta mi var så snill hele tiden og perfekt på alle områder, så om hun gjorde noe galt så var det absolutt ikke forventet, så jeg ble sur.
Nr 2 var spinnvill og fant på hyss hele tiden, så hun slapp jo gjennom med myyyye mer en storesøsteren.


Jeg selv er nr 2 i flokken, og jeg fikk alldrig lov til noe.
husker spesiellt godt den gangen storebroren min fikk lov å kjøre tog helt alene(5-6år) og jeg gråt mine tårer forde jeg ikke fikk lov og jeg var bare 3. Men jeg fikk jo heller ikke lov da jeg ble 6 og heller ikke 7 og 8. Da jeg endelig fikk lov da jeg var 9 klarte jeg å miste plassbiletten min og jeg satt å gråt hele vegen:ziggy:(den fikk jeg høre noen år i ettertid)

så det er ikke lett å være andremann bestanndig heller.


Men er det lettere å være førstemann om mor er førstemann.og andremann om mor er andremann, forde mor kjenner seg igjen?

fru Potethode
09 Dec 2008, 11:23
Men er det lettere å være førstemann om mor er førstemann.og andremann om mor er andremann, forde mor kjenner seg igjen?

Jeg er nr 3 av 3 og mannen nr 4 eller 5 av 5. Og yngstemann er fortsatt den store utfordringen her.

Sofia
09 Dec 2008, 17:38
Men jeg må bare presisere: For meg handlet dette mest om dramaet i mitt hode. Vi han også en mer aktiv nr 2, men jeg lager mindre drama...på en måte.

Filipine
09 Dec 2008, 17:45
Men jeg må bare presisere: For meg handlet dette mest om dramaet i mitt hode. Vi han også en mer aktiv nr 2, men jeg lager mindre drama...på en måte.

Det tror jeg er ganske riktig. Jeg kjenner at jeg takler ting litt ulikt bare fordi Lykkes raserianfall ligger et halv år etter Gledes.

Noor
09 Dec 2008, 18:10
Men jeg må bare presisere: For meg handlet dette mest om dramaet i mitt hode. Vi han også en mer aktiv nr 2, men jeg lager mindre drama...på en måte.

Jeg skjønte det, og for å presisere. Jeg mistenker at det kommer til å bli mer drama også når jeg tar høyde for at jeg er mer erfaren som mamma til to - tempo, temperament og stå-på-vilje er av et ganske annet kaliber på nr 2 her. Meeeeen, det kan godt hende at det hadde vært enda mer drama om hun hadde vært nr. 1 :knegg:

Marit
09 Dec 2008, 19:55
Men jeg må bare presisere: For meg handlet dette mest om dramaet i mitt hode. Vi han også en mer aktiv nr 2, men jeg lager mindre drama...på en måte.

:nikker:

indiana
09 Dec 2008, 20:46
Jeg merker at med nr. 1 var jeg så opptatt av å oppdra "riktig"... brukte så mye energi på å takle hver situasjon. Med nr. 2 er jeg mye roligere og vet at "løpet ikke er kjørt"... det blir nok folk av henne selv om hun blir sur på kaffe :):barn:

Sofia
09 Dec 2008, 21:03
Jeg merker at med nr. 1 var jeg så opptatt av å oppdra "riktig"... brukte så mye energi på å takle hver situasjon. Med nr. 2 er jeg mye roligere og vet at "løpet ikke er kjørt"... det blir nok folk av henne selv om hun blir sur på kaffe :):barn:
Akkurat sånn føler jeg det også, det var veldig bra beskrevet.

Marit
09 Dec 2008, 21:16
Jeg husker jeg følte jeg var mislykket hvis Lillegutt gråt. Det var da jeg leste Jesper Juul at lyset virkelig gikk opp for meg- og jeg skjønte at det var helt greit at Lillegutt gråt av og til.

Sofia
09 Dec 2008, 21:17
Jeg husker jeg følte jeg var mislykket hvis Lillegutt gråt. Det var da jeg leste Jesper Juul at lyset virkelig gikk opp for meg- og jeg skjønte at det var helt greit at Lillegutt gråt av og til.
Ikke sant, man modnes på disse tingene.

Cleopatra
09 Dec 2008, 22:52
Det kommer vel helt an på barnet :knegg:
Førstemann var og er mer temperamentsfull, men jeg takler alt bedre med årene..

Så du er inne på noe der Sofia:nikker:
Jeg tror rett og slett at som alt annet, øving gjør mester..
Og dette forumet som støtter naturlig liv med barn, bæring, samsoving, nvc og kjærlig oppfostring er til kjempegod støtte!
Ros til dere alle, dere hjelper meg til å bli en bedre mor! :gliser2: