PDA

Se full versjon : HJELP- jeg trenge deres oppriktige mening!



Ziggy
08 Jan 2009, 00:25
Mannen min og jeg er skikkelig uenige på en episode som jeg ble helt skrekkslagen av! Jeg mener at det han gjorde er helt "psyko". Han mener at jeg er oversensitiv. Det skal sies at han er fransk og har derfor blitt oppdratt selv som barn med et litt annet syn på oppragelse enn i Norge. Han er (til vanlig) en utrolig søt og hensynsful person full av masse godhet, kjærlighet og nærhet til meg og sønnen.

Her kommer historien:
Jeg var nede hvor vi har vaskerom og bad. T var ferdig med badet og siden han er blitt så flink til å gå trapper (2 år 4mnd) lot jeg ham gå opp trappen på egenhånd mens jeg ordnet med vasken noen minutter. Dette mente mannen var galt av meg, og da han fant T på toppen av trappen lukket han igjen trappegrinda. T ville gå ned igjen og ble het krapyl når mannen lukket igjen trappegrinda rett foran nesen på ham og begynte å gråte og slå mannen. Som da til min skrekkslagenhet for å "roe" T og for å få han til å slutte å slå og skrike tok T med seg inn på rommet sitt, satte han ned på sengen (type time out - som jeg dessuten ikke er fan av) og LUKKET IGJEN DØREN!!!! Jeg var akkurat på vei opp og hørte T sin gråt og forstod plutselig. Jeg løp inn på rommet hans og finner i min skrekkslagenhet at mannen ikke bare hadde stengt ham inne på rommet men han hadde også LAT LYSET VÆRE AV!!!! T satt der på sengen i bekmørket og gråt! Jeg ble helt hysterisk - noe som selvfølgelig ikke er noe bra i seg selv, spesielt ikke foran T- jeg er enig med det, men jeg var bare så utrolig helt uten ord for hva mannen min nettopp hadde gjort!

Mannen og jeg er heldigvis på talefot igjen, og vi har snakket i ro og fred om det som skjedde. Han understreker at han IKKE hadde tenkt å la T være der inne i mer enn et halv sekund (noe jeg synes er et halvt sekund FOR MYE). Han sier at han har selv blitt behandlet slik og føler ikke at han har pådratt seg noen mentale skader. Jeg klarer derfor å forstå, men synes alikevel at det er skremmende og er hysterisk opptatt av at han ikke skal gjør noe lignende igjen!

Nå ønsker jeg at dere skal gi meg deres oppriktig mening om situasjonen for han mener som sagt at jeg er oversensitiv og at alle andre enn meg vil si at dette ikke er noe sjokkerende.

Jeano
08 Jan 2009, 00:35
Det at du tok sønnen din sitt parti og løste situasjonen gjør nok episoden mye enklere for lille T.
Han forsto nok ikke hva som foregikk, pluttselig bli satt på ett rom, og av hvilken grunn liksom.

Jeg synes absolutt ikke at du er oversensitiv

Al-Kemia
08 Jan 2009, 08:30
Jeg synes ikke du er oversensitiv.

Jeg tror heller ikke at barnet får skader av å sitte en gang en kort stund på et mørkt rom om resten av dagene er gode, men jeg tror ikke det nødvendigvis er heldig og heller ikke at det er en måte å "modifisere adferd" på som vil være hensiktsmessig.

Om mannen din mener at du ikke skal la barnet gå opp trappa, er det jo egentlig deg han burde satt på rommet...

mirimor
08 Jan 2009, 09:17
Dette kan kanskje være kulturforskjeller, ja. Jeg skjønner godt at du reagerte på det. Og det er fint at dere har snakka om det. Min yngste er forresten like gammel som din, og han går opp trappa alene hele tida, han. Og ofte gidder vi ikke ha på trappegrinda heller... 2 år og 3 mnd er min..

Thinkerbell
08 Jan 2009, 10:11
Jeg synes det han gjorde var lite hensiktsmessig, men jeg synes også at det var unødvendig å bli hysterisk.

Forøvrig har vi slutta med trappegrind, vi. Og yngstemann er nitten måneder. Så jeg ville aldeles ikke lukka igjen trappegrinda hvis jeg var mannen din.

heilo
08 Jan 2009, 10:33
At en toåring blir rasende og slår er jo helt normalt og å reagere så voldsomt på det er vel til liten nytte, men heller ikke til så stor skade så lenge det ikke skjer stadig vekk. Det kan virke som om mannen din har en litt urealistisk forventning til toåringens evne til impulskontroll.

Ang. hvor lenge det er nødvendig med trappegrind så spiller vel ikke alder så stor rolle. Det er vel mer avhengig av barnets motorikk og kanskje enda mer om barnet er av den oppmerksomme og forsiktige typen eller impulsiv og uvøren. I tillegg spiller det jo en rolle hvor trappa er plassert i rommet, hvor bratt den er og om man i det hele tatt ønsker at barnet skal ha mulighet til å gå opp/ned i en annen etasje enn der man selv oppholder seg. Med tanke på hvilke skader man kan pådra seg ved å ramle ned en trapp, så jeg synes det er verre å ta bort grinda for tidlig enn å ha den for lenge. Om man har en ettåring som er veldig flink motorisk så betyr ikke det at barnet har god nok oppmerksomhet og impulskontroll samt forståelse for konsekvensene av å ramle til at det er trygt å la det gå alene i trappen.

Prestekrage
08 Jan 2009, 10:36
Jeg skjønner også veldig godt at du reagerte. Jeg håper dere kan komme til enighet om at å skremme et lite barn med å plassere det på et mørkt rom er en form for straff som er lite hensiktsmessig. Kanskje du kan spørre han om han kan komme på en annen måte å takle at gutten slår og protesterer, som dere begge kan synes er akseptabel?

Jeg har inntrykk av at franskmenn generelt har en foreldrestil som jeg er svært lite fan av, så det er godt å høre at han vanligvis er kjærlig og "mild".

Vår gutt er 18 måneder og vi har fjernet trappegrinda, så jeg syns ikke det er uansvarlig av deg å la han gå i trapper selv nå.

mara
08 Jan 2009, 10:42
jeg forstår ikke helt, lukket han trappegrinda etter at T var kommet forbi den, eller etter?
jeg synes ikke du overreagerer og jeg kan ikke skjønne din mann, mente han det var galt at T gikk opp trappa alene?
vi har ingen grinder her, mange reagerer på det men for oss ble de bare i veien da minsten er helt stabil i trappegang :D

jeg vil og legge til -siden du nevner ditt hysteri- at det at barn ser at foreldre er "uenig" er ikke så ille, heller kanskje sunt om de ser at de etterpå blir venner..

:klem:

mara
08 Jan 2009, 10:57
Om mannen din mener at du ikke skal la barnet gå opp trappa, er det jo egentlig deg han burde satt på rommet...
:konge:

Noor
08 Jan 2009, 11:28
:klemse:

Du fikk kanskje litt sjokk du? Det hørtes ut som en guffen opplevelse for alle parter. Godt at dere snakker fint sammen igjen, og så håper jeg dere finner en løsning for slike situasjoner som alle kan leve med.

Jeg tror barn tåler at det er en viss forskjell på hvordan foreldre gjør ting, men ville nok kanskje selv forsøkt å få mannen til å forstå hvorfor du ikke ønsker at det praktiseres time-out eller innestengning på rom. Nettopp fordi du syntes situasjonen var skremmende og fordi det bryter med dine prinsipper.

Jeg vet ikke når din toåring begynte å gå i trapper, men her i huset tok vi nok vekk trappegrinden lenge før fylte to år. Vi bare var sikre på at hun faktisk kunne gå i trappen, øvde litt og gikk litt der sammen. Kanskje dere kan øve litt sammen? Det kunne jo til og med vært noe du foreslår at mannen din gjør med ham, slik at de begge blir trygge på at det går fint.

I tillegg vil jeg anbefale dere en bok av Jesper Juul, "Ditt kompetente barn". Den er kjempefin og den tar for seg endel av de problemstillingen dere har hjemme. Kanskje mannen din får et annet syn på sin egen oppdragelse etter å ha lest den?

lykke til! :klemse:

isleofview
08 Jan 2009, 11:48
Jeg er enig i at det han gjorde ikke var riktig, i mine øyne. Men man skal huske at ofte når man blir redd, kommer det ut i sinne. Jeg tror kansje mannen din ble veldig redd når han så barnet på toppen av trappa og tenkte det værste. Hvis du snakker med ham og starter samtalen med at du forstår DEN siden av det, kan det være lettere å få ham til å innse at hans reaksjon kansje var noe overdrevet.

Når det er sagt, trenger kansje du innrømme at å bli hysterisk også var overdrevet, selv om du også ble redd for barnets psykologiske helse ved en slik behandling. Jeg hadde også blitt skikkelig forbannet på mannen min hvis han hadde gjort noe sånt, og jeg har kjeftet på ham når han har gjort ting, rett foran datteren vår.

Dette er også "skadelig" i den grad at barna ikke får en følelse av faste regler som de voksne er enige i, men kan t.o.m. ende opp med skyldsfølelse fordi vi krangler over noe som har med dem å gjøre. Det er derfor viktig å lære å legge bånd på seg (jeg snakker til meg selv også, nå, altså) og kommunisere om tingene senere, med rolige gemytter, og uten at barna er tilstede/forstår hva det snakkes om.

isleofview
08 Jan 2009, 11:52
At en toåring blir rasende og slår er jo helt normalt og å reagere så voldsomt på det er vel til liten nytte, men heller ikke til så stor skade så lenge det ikke skjer stadig vekk. Det kan virke som om mannen din har en litt urealistisk forventning til toåringens evne til impulskontroll.

Ang. hvor lenge det er nødvendig med trappegrind så spiller vel ikke alder så stor rolle. Det er vel mer avhengig av barnets motorikk og kanskje enda mer om barnet er av den oppmerksomme og forsiktige typen eller impulsiv og uvøren. I tillegg spiller det jo en rolle hvor trappa er plassert i rommet, hvor bratt den er og om man i det hele tatt ønsker at barnet skal ha mulighet til å gå opp/ned i en annen etasje enn der man selv oppholder seg. Med tanke på hvilke skader man kan pådra seg ved å ramle ned en trapp, så jeg synes det er verre å ta bort grinda for tidlig enn å ha den for lenge. Om man har en ettåring som er veldig flink motorisk så betyr ikke det at barnet har god nok oppmerksomhet og impulskontroll samt forståelse for konsekvensene av å ramle til at det er trygt å la det gå alene i trappen.

Veldig bra skrevet, er fullstendig enig med deg. :konge:

Lykkemamma
08 Jan 2009, 12:56
Dette er også "skadelig" i den grad at barna ikke får en følelse av faste regler som de voksne er enige i, men kan t.o.m. ende opp med skyldsfølelse fordi vi krangler over noe som har med dem å gjøre. Det er derfor viktig å lære å legge bånd på seg (jeg snakker til meg selv også, nå, altså) og kommunisere om tingene senere, med rolige gemytter, og uten at barna er tilstede/forstår hva det snakkes om.

Enig i dette. :blomsterfjes:Generelt synes jeg at to foreldre bør forsøke å møtes på halvveien eller inngå et komprimiss om det er veldig mange områder man har ulik mening om. At man praktiserer forskjellige metoder på småting gjør ikke noe. :)

Prestekrage
08 Jan 2009, 13:17
Om mannen din mener at du ikke skal la barnet gå opp trappa, er det jo egentlig deg han burde satt på rommet...

Veldig godt sagt, Al-Kemia!

MtL
08 Jan 2009, 17:16
Jeg synes ikke du er oversensitiv.

Jeg tror heller ikke at barnet får skader av å sitte en gang en kort stund på et mørkt rom om resten av dagene er gode, men jeg tror ikke det nødvendigvis er heldig og heller ikke at det er en måte å "modifisere adferd" på som vil være hensiktsmessig.

Om mannen din mener at du ikke skal la barnet gå opp trappa, er det jo egentlig deg han burde satt på rommet...

Enig i alt dette.

Jeg hadde garantert blitt rasende på min mann dersom det var ham. Lenge.

Ziggy
08 Jan 2009, 19:53
jeg forstår ikke helt, lukket han trappegrinda etter at T var kommet forbi den, eller etter?
jeg synes ikke du overreagerer og jeg kan ikke skjønne din mann, mente han det var galt at T gikk opp trappa alene?
vi har ingen grinder her, mange reagerer på det men for oss ble de bare i veien da minsten er helt stabil i trappegang :D

jeg vil og legge til -siden du nevner ditt hysteri- at det at barn ser at foreldre er "uenig" er ikke så ille, heller kanskje sunt om de ser at de etterpå blir venner..

:klem:

Mannen lukket grinda etter at T var kommet opp og hadde tenkt seg ned igjen. Mannen ble ikke sint på T at han gikk i trappen alene (det ble han sint på meg for) men for at han "slo seg vrang" når mannen sa til ham at "nei nå er det nok med trappegåing" og lukket igjen grinda. Når sant skal sies så er trappen vår fryktelig BRATT og har en sving på seg, så krittikken for at han var alene i trappen tar jeg helt og holdent inn over meg.



:klemse:

Jeg vet ikke når din toåring begynte å gå i trapper, men her i huset tok vi nok vekk trappegrinden lenge før fylte to år. Vi bare var sikre på at hun faktisk kunne gå i trappen, øvde litt og gikk litt der sammen. Kanskje dere kan øve litt sammen? Det kunne jo til og med vært noe du foreslår at mannen din gjør med ham, slik at de begge blir trygge på at det går fint.

I tillegg vil jeg anbefale dere en bok av Jesper Juul, "Ditt kompetente barn". Den er kjempefin og den tar for seg endel av de problemstillingen dere har hjemme. Kanskje mannen din får et annet syn på sin egen oppdragelse etter å ha lest den?

lykke til! :klemse:

Vi øver allerede på trappegåing. Og JJ boka "Ditt komentente barn" har jeg lest allerede. Lånte den av en venninde. Dessverre var ikke mannen interessert i å lese den..

Noor
08 Jan 2009, 19:58
Mannen lukket grinda etter at T var kommet opp og hadde tenkt seg ned igjen. Mannen ble ikke sint på T at han gikk i trappen alene (det ble han sint på meg for) men for at han "slo seg vrang" når mannen sa til ham at "nei nå er det nok med trappegåing" og lukket igjen grinda. Når sant skal sies så er trappen vår fryktelig BRATT og har en sving på seg, så krittikken for at han var alene i trappen tar jeg helt og holdent inn over meg.




Vi øver allerede på trappegåing. Og JJ boka "Ditt komentente barn" har jeg lest allerede. Lånte den av en venninde. Dessverre var ikke mannen interessert i å lese den..


Hmmm... Du kan jo gjøre som jeg gjorde, sende mannen på seminar med JJ - han orket ikke lese bøkene, men er nå helfrelst og leser ivrig :D

Eple
08 Jan 2009, 20:19
Du ang Jesper Juul og menn... den andre boken hans "kunsten å si nei" er nok lettere å "selge" til en mann. Den er liksom litt mer maskulin. Den tar jo for seg hvordan man definerer sine personlige grenser uten å krenke- :jupp:

Ut over det så er en slik opplevelse der begge to reagerte litt uhensiktsmessig et godt utgangspunkt for samtale tenker jeg. Kan fortelle at jeg har opplevd det samme selv- vi var ferske foreldre og opplevde noe som sjokkerte oss litt, og må innrømme at vi IKKE beholdt roen.

Vil du høre? *later som jeg hører et ja* :fnis:

Jeg ammet gutten min på 5,5 mnd mens vi drakk kaffe med folk vi besøkte på ferie. Hadde hatt melk i kaffen og i tillegg glemt den- så da jeg løftet koppen og tok en slurk så var den knapt lunken. Babyen som var litt "ollete" slo til koppen og den brune kaffen sprutet over den hvitkledte babyen min... Pappaen hylte til- og dro ham ut av armene mine- mens jeg ropte "men det var ikke varm!" noe han ikke hørte. Han bare løp inn på badet for å dusje for å forhindre brannskade. Jeg var oppløst i tårer fordi jeg ikke ble hørt- og de vi drakk kaffe med satt igjen og var litt sjokka. Ungen var redd fordi vi var høyrøsta- og så ble jeg sint i tillegg. :bag:

Nå kan jeg fortelle at denne opplevelsen satte et lite støkk i oss ang hvordan vi samarbeidet og kommuniserte når noe oppsto. Vi snakket masse om det- og har vel aldri opplevd noe lignende igjen.

Håper dere opplever å holde roen neste gang dere blir utfordret. Og ikke fortvil- er man menneske så er det i vår natur å av og til reagere litt voldsomt. Så lenge det voldsomme ikke er normen er det noe man må tilgi seg selv.

:klemse:

Prestekrage
08 Jan 2009, 20:50
Håper dere opplever å holde roen neste gang dere blir utfordret. Og ikke fortvil- er man menneske så er det i vår natur å av og til reagere litt voldsomt. Så lenge det voldsomme ikke er normen er det noe man må tilgi seg selv.

Flott skrevet, Eple. :nikker:

Løvemamma
08 Jan 2009, 21:00
Auda - tror jeg er enig med deg her jeg altså... Men at han ikke har pådratt seg noen skader av det... -og så gjør han det samme. Vet ikke helt jeg. Hvorvidt det er skadelig eller ei, men det skaper jo uten tvil en frykt hos barnet og er det det man vil?

Noen ganger tror jeg man kan miste fokus på hva man faktisk gjør, fordi man tenker på hvilket resultat man ønsker. Man vil endre en annens atferd, men mister grept på hvilke følelser man aktiverer for at mennesket skal endre atferden...

Ziggy
09 Jan 2009, 13:15
Du ang Jesper Juul og menn... den andre boken hans "kunsten å si nei" er nok lettere å "selge" til en mann. Den er liksom litt mer maskulin. Den tar jo for seg hvordan man definerer sine personlige grenser uten å krenke- :jupp:

Ut over det så er en slik opplevelse der begge to reagerte litt uhensiktsmessig et godt utgangspunkt for samtale tenker jeg. Kan fortelle at jeg har opplevd det samme selv- vi var ferske foreldre og opplevde noe som sjokkerte oss litt, og må innrømme at vi IKKE beholdt roen.

Vil du høre? *later som jeg hører et ja* :fnis:

Jeg ammet gutten min på 5,5 mnd mens vi drakk kaffe med folk vi besøkte på ferie. Hadde hatt melk i kaffen og i tillegg glemt den- så da jeg løftet koppen og tok en slurk så var den knapt lunken. Babyen som var litt "ollete" slo til koppen og den brune kaffen sprutet over den hvitkledte babyen min... Pappaen hylte til- og dro ham ut av armene mine- mens jeg ropte "men det var ikke varm!" noe han ikke hørte. Han bare løp inn på badet for å dusje for å forhindre brannskade. Jeg var oppløst i tårer fordi jeg ikke ble hørt- og de vi drakk kaffe med satt igjen og var litt sjokka. Ungen var redd fordi vi var høyrøsta- og så ble jeg sint i tillegg. :bag:

Nå kan jeg fortelle at denne opplevelsen satte et lite støkk i oss ang hvordan vi samarbeidet og kommuniserte når noe oppsto. Vi snakket masse om det- og har vel aldri opplevd noe lignende igjen.

Håper dere opplever å holde roen neste gang dere blir utfordret. Og ikke fortvil- er man menneske så er det i vår natur å av og til reagere litt voldsomt. Så lenge det voldsomme ikke er normen er det noe man må tilgi seg selv.

:klemse:

Jeg har selv lest "kunsten med å si nei", og den står i hylla. Er blitt litt JJ frelst etter å ha lest "Mitt kompetente barn", men siden mannen ikke er norsk må han være veldig motivert for å lese norske bøker....



Hmmm... Du kan jo gjøre som jeg gjorde, sende mannen på seminar med JJ - han orket ikke lese bøkene, men er nå helfrelst og leser ivrig :D

.....så idéen med et seminar kan kanskje være noe!! :Peace:



Ellers takker jeg dere alle sammen for mange fine innslag! Jeg synes det er så godt å diskutere ting med dere her inne, dere er alle så kloke!
:klemse:

CarinaNV
09 Jan 2009, 13:27
Jeg har selv lest "kunsten med å si nei", og den står i hylla. Er blitt litt JJ frelst etter å ha lest "Mitt kompetente barn", men siden mannen ikke er norsk må han være veldig motivert for å lese norske bøker....




.....så idéen med et seminar kan kanskje være noe!! :Peace:





Eller kanske göra som vi gjorde då mannen skulle läsa JJ: Hade den som toalettbok, :) Passar ypperligt med "Kunsten med å si nei" kan jag tänka mig, :nikker:

Vims
09 Jan 2009, 23:29
Jeg har selv lest "kunsten med å si nei", og den står i hylla. Er blitt litt JJ frelst etter å ha lest "Mitt kompetente barn", men siden mannen ikke er norsk må han være veldig motivert for å lese norske bøker....




.....så idéen med et seminar kan kanskje være noe!! :Peace:



Ellers takker jeg dere alle sammen for mange fine innslag! Jeg synes det er så godt å diskutere ting med dere her inne, dere er alle så kloke!
:klemse:

Du - JJ finnes på maaange språk...

Kanskje hankan overtales til å lese for å skjønne hvor du kommer fra med dine holdninger og tanker, kanskje?

Lykkemamma
10 Jan 2009, 00:16
Jeg har forresten reagert dumt ovenfor barna selv jeg, om jeg har blitt redd..