PDA

Se full versjon : Alfie Kohn



meloni
17 Feb 2009, 11:41
Noen som har lest noe av ham?

Jeg så igjennom youtube-klippet som Eple har lenket til tidligere og noen andre. Det ser spennende ut. Følte meg nokså truffet av det han sa om positive reinforcement og fikk lyst til å lese mer.

http://www.alfiekohn.org/index.html


http://img.tapatalk.com/51f4b221-b6eb-c15e.jpg
Juhu - dere er på god vei.
Ledetråd nr 3
Nå skal dere hjem til Hurramegrundt en tur. I juli 2009 postet hun en tråd til ettertanke i forumet hverdagshistorier. God tur videre :bil:

Taratroll
17 Feb 2009, 11:53
Ja, Alfie Kohn er fin. Jeg har unconditional parenting og punished by rewards av ham og de er begge gode bøker.

meloni
17 Feb 2009, 12:02
Ja, Alfie Kohn er fin. Jeg har unconditional parenting og punished by rewards av ham og de er begge gode bøker.

Det var de jeg synes så mest interessante ut, lurer på om jeg skal kjøpe dem.

Tenker at noe av det han skriver også må være aktuelt i den pågående debatten rundt lekser, han mener jo en del om det også.

Snuskerusk
17 Feb 2009, 12:12
Jeg holder på med unconditional parenting, og jeg synes den er veldig bra hittil.

meloni
17 Feb 2009, 12:25
Nå har jeg bestilt den fra amazon, jeg liker så godt at man kan kjøpe brukte bøker derfra!

Tina
17 Feb 2009, 12:26
Jeg har filmen stående i bokhyllen, men har ikke sett den enda.

Knasboll
17 Feb 2009, 14:39
Jeg har boken liggende under senga, begynt på den, men finner liksom ikke tid til å lese noe mere:fugl:.

Hjertemamma
17 Feb 2009, 14:45
Jeg har lest Unconditional parenting og liker den godt.

Joffa
18 Feb 2009, 16:54
Jeg liker veldig godt Alfie Kohn. Har lest noen bøker av ham. Vil spesielt anbefale "Unconditional parenting".


Det var de jeg synes så mest interessante ut, lurer på om jeg skal kjøpe dem.

Tenker at noe av det han skriver også må være aktuelt i den pågående debatten rundt lekser, han mener jo en del om det også.

Boka hans "The homework myth" har jo blitt referert til i media nå i debatten rundt lekser. Jeg har ikke lest den. Ellers skriver han bittelitt om det også i "The schools our children deserve" (denne har jeg lest - absolutt interessant).

katari
23 Feb 2009, 08:39
Jeg lurer på noen angående hans meninger om å unngå fysisk belønning, vokal belønning, unngå straff osv..

Vi straffer ikke her i huset men er kanskje litt vel flinke til å si "så flink du er, nå var du flink, tusen takk" osv når vi ber henne om noe og hun gjør det...

jeg har forstålse for hvorfor dette kan bli dumt i lengden hvis hun begynner å ville gjøre ting for å få ros og ikke fordi hun har indre motivasjon til å utføre en oppgave. Men hva er ok å respondere med når hun gjør noe jeg ber om? Skal jeg late som ingenting? Hvordan hjelper man barnet mot indre motivasjon?

Synes det er så mye forklaringer på hva man ikke skal gjøre, og forklaringer på hvorfor man ikke skal det, men lite av hva man burde gjøre alternativt? Ikke g¨jør sånn fordi sånn. men hva skal man da gjøre.

En enkel situasjon som at jeg ber henen om å kaste noe i søpla og hun gjør det. Jeg merker jeg prøver å si takk mer enn å rose, er det ett godt alternativ eller blir det det samme? Jeg tenker at man må også insuinere at noe er positivt for å konstatere at de er på riktig vei? På samme måte som hvis vi sier nei, det er varmt og du kan få vondt, så insuinerer vi at den spesifikke tingen ikke var ett godt valg.

Vanskelig dette:)

Kaskis
23 Feb 2009, 09:43
Jeg har lest Unconditional parenting og liker den godt.

Jeg også.

Belladonna
23 Feb 2009, 11:07
Jeg lurer på noen angående hans meninger om å unngå fysisk belønning, vokal belønning, unngå straff osv..

Vi straffer ikke her i huset men er kanskje litt vel flinke til å si "så flink du er, nå var du flink, tusen takk" osv når vi ber henne om noe og hun gjør det...

jeg har forstålse for hvorfor dette kan bli dumt i lengden hvis hun begynner å ville gjøre ting for å få ros og ikke fordi hun har indre motivasjon til å utføre en oppgave. Men hva er ok å respondere med når hun gjør noe jeg ber om? Skal jeg late som ingenting? Hvordan hjelper man barnet mot indre motivasjon?

Synes det er så mye forklaringer på hva man ikke skal gjøre, og forklaringer på hvorfor man ikke skal det, men lite av hva man burde gjøre alternativt? Ikke g¨jør sånn fordi sånn. men hva skal man da gjøre.

En enkel situasjon som at jeg ber henen om å kaste noe i søpla og hun gjør det. Jeg merker jeg prøver å si takk mer enn å rose, er det ett godt alternativ eller blir det det samme? Jeg tenker at man må også insuinere at noe er positivt for å konstatere at de er på riktig vei? På samme måte som hvis vi sier nei, det er varmt og du kan få vondt, så insuinerer vi at den spesifikke tingen ikke var ett godt valg.

Vanskelig dette:)

Nå er det en stund siden jeg leste "unconditional parenting", men jeg syns det å si takk er et veldig fint alternativ. Å takke for hjelpen er jo ikke en direkte ros av prestasjonen. Jeg prøver også å takke for hjelpen, anerkjenne og beskrive det de gjør, vise at jeg setter pris på at de f.eks hjelper til. Og å dele entusiasme kan man gjøre uten å direkte rose også. "Nå var det jammen godt med mat"! f.eks i stedet for "så flink du var til å spise opp maten din" (som veldig mange rundt meg sier, spesielt i familien).Er det noe vi gjør sammen, og ikke dirkete en ting som de hjelper meg med -så prøver jeg å beskrive det vi har gjort heller enn å takke for hjelpen. "Nå har vi ryddet opp all legoen sammen, jammen var det fint med ryddig gulv"! ol.

Gutta mine vil iallefall ofte sees! De vil at jeg skal se på de, og ta del i det de gjør. Det kan ofte være lett å si "så flink du er"!, men da vurderer man prestasjon istedetfor å "se" barnet. Jeg tror det er JJ som kom med et så bra eksempel på dette; et barn som kommer løpende for å vise frem en tegning. Mammaen roser barnet og sier "så flink du er til å tegne", og dermed blir barnet rost for prestasjonen å tegne en tegning, mens barnet egentlig bare ønsker å dele opplevelsen sin med moren. Man kan jo dele opplevelsen med interesse og smil uten å rose for prestasjon.

Jeg leste Unconditional parenting når eldstemann var rundt 14-15mnd, og brukte nok ordet flink en del. Jeg ble veldig obs på dette etter jeg hadde lest boken, og når jeg først begynte å tenke på det så hørtes det jo helt merkelig ut når foreldre roser barna sine for å rutsje og disse på lekeplassen, spise maten sin, gå på do, tegne en tegning, leke seg osv! Barna vil jo også få en oppfatning om at det bra å prestere når man får ros for å være flinke til ditt og datt. Jeg vil at gutta mine skal tegne fordi de syns det er gøy å tegne, ikke fordi de ønsker å lage en finest mulig tegning. Det var mye fokus på å lage fine tegninger i en åpen barnehage vi gikk i tidligere. En stor gruppe med jenter der som tegnet mye, og som ble rost oppi skyene for sine tegninger av prinsesser og alver og dyr og diverse. Min eldstemann mistet fullstendig tegneinteressen etter dette.. fordi han følte han ikke fikk til å tegne det han hadde lyst til så bra som han ville!
Jeg vil også at de skal gå på do fordi de trenger å gå på do, ikke for å være flinke. Spise maten sin fordi de er sulten, ikke for å få ros.
Men innimellom syns jeg det er helt greit å rose også altså. Husker ikke om Kohn skriver noe om dette, at det greit å rose litt -bare det er ærlig. Mulig jeg blander litt med JJ eller andre forfattere ettersom det er en stund siden jeg leste boka. Men jeg synes iallefall det er helt greit og fint å rose litt når det kommer naturlig og når det er ærlig. Men jeg merker også at jeg er blitt preget av å ha lest og tenkt mye på det. Det faller meg f.eks helt naturlig å heller si "wow, du går jo på ski jo, dette kan du!!" enn å si "så flink du er"! :knegg: Vet ikke om det er positivt eller negativt jeg, hehe.


Nå har jeg skrevet så mye at jeg vet ikke om jeg engang har svart på det du spurte om......

Joffa
23 Feb 2009, 12:54
Du sier det godt Belladonna!

Tenkte bare å kommentere en liten ting til det du sier her:



Men innimellom syns jeg det er helt greit å rose også altså. Husker ikke om Kohn skriver noe om dette, at det greit å rose litt -bare det er ærlig. Mulig jeg blander litt med JJ eller andre forfattere ettersom det er en stund siden jeg leste boka. Men jeg synes iallefall det er helt greit og fint å rose litt når det kommer naturlig og når det er ærlig.

Er en stund siden jeg leste Kohn jeg også. Men har en følelse av at Kohn ikke er glad i ros uansett om det er "fortjent" eller ikke. Noen andre som husker? Tror han mener at selv om barnet gjør det bra eller ikke, så er det en fordel om foreldrene klarer å la være å VURDERE det barnet gjør (altså ikke si noe som helst om at det bra gjort eller ikke), men heller viser interesse i det som blir gjort.

(Ikke at det spiller så stor rolle hvem som mener hva, men siden dette var en Alfie Kohn-tråd så prøvde jeg å tenke litt på hva akkurat han står for).

Ang. det med å si "takk" så tenker jeg litt sånn:
* Når barnet gjør noe som er bra for DEG (f.eks. deler noe med deg), så er det jo supert å vise at man er takknemlig, f.eks. ved å si "tusen takk". Barnet ser at du blir glad, og gjør det gjerne igjen ved en senere anledning for å glede akkurat DEG. Dessuten lærer barnet at det er vanlig å si nettopp "takk" for å vise at man setter pris på det andre gjør.
* Når barnet gjør noe som er bra for noen andre (f.eks. deler noe med et annet barn), så ser barnet at det andre barnet blir glad. Da skal man som forelder IKKE blande seg inn for å fortelle hvor fint det var at barnet delte. For da ser også barnet at DU blir glad for det, og vil gjerne gjøre det igjen for å gjøre DEG glad, og det kan overskygge motivasjonen for å gjøre andre barn glade. Er du da ikke tilstede, så forsvinner plutselig deler av motivasjon for å dele med andre barn og barnet deler mindre.

Se på Alfie Kohn på youtube om "Positive Reinforcement".

Er ellers mange måter å vise at man setter pris på at barnet hjelper deg. Og dette forteller du Belladonna så godt om!

Shoosa
24 Feb 2009, 23:24
Unconditional Parenting er en av de vanskeligste bøkene jeg har lest. Og en av de beste, når det gjelder det temaet. De seks første kapitlene handler aller mest om alt som er galt, i samfunnet (USA, men overførbart til Norge) og i det som ble gjort galt tidligere. Så kommer han med en del alternativer. Der er det mye bra. Det som gjorde boken så vanskelig å lese for meg, er at jeg ble nødt til å tenke gjennom oppveksten min og innse at foreldrene mine gjorde en hel masse feil. Og at jeg har med meg et språk og mange handlingsmønstre hjemmefra som ikke er bra for meg, for mannen min og for datteren vår. For den saks skyld påvirker de vennskap og jobbrelasjoner også, men sterkest er de i familiesammenheng. Det verste er at mamma og pappa antageligvis aldri kommer til å innse dette, jeg får aldri en unnskyldning eller en innrømmelse av at de gjorde ting som ikke var bra. Det nest verste er at jeg ikke klarer å forandre meg like mye og like fort som jeg ønsker, mye av det henger igjen hjemmefra.

Et av de første poengene i boken er at det ikke alltid er slik at fordi man elsker noen kan man gjøre hva som helst så lenge den andre vet at du elsker ham eller henne. Et barn som føler seg elsket bare når det gjør de riktige tingene, er flink, er pen, er hyggelig mot andre barn, osv. er ikke et barn som føler seg elsket hele tiden (betinget kjærlighet). Og å holde tilbake kjærlighet fordi barn ikke gjør det foreldrene ønsker, er like ille som å slå dem, bare på en annen måte. Målet hans er å lære oss å vise den kjærligheten vi som foreldre har for barna våre, men på en måte som får dem til å føle seg elsket. Det hjelper lite at "det ikke var ment sånn", når det var sånn det ble oppfattet hos mottakeren.

Jeg satte stor pris på at forfatteren har med masse referanser og underbygger meningene sine med forskning, jeg synes det gir ham mer tyngde. Og det trenger jeg når jeg skal gjengi for andre hva jeg har lest og hvorfor vi gjør som vi gjør i forhold til Lille Sky. Han er systematisk og grundig. Jeg skulle noen ganger ønske at han hadde flere konkrete forslag til løsninger, men det er liksom litt av dealen; du må tenke gjennom teorien han presenterer og komme til de praktiske konsekvensene på egen hånd. Det er nok også best å lese litt saktere enn jeg gjorde, la hvert kapittel få tid til å synke inn, diskuter det med medforelder og venner og finn ut hva dette betyr i ditt liv.

katari
25 Feb 2009, 00:20
Det verste er at mamma og pappa antageligvis aldri kommer til å innse dette, jeg får aldri en unnskyldning eller en innrømmelse av at de gjorde ting som ikke var bra. Det nest verste er at jeg ikke klarer å forandre meg like mye og like fort som jeg ønsker, mye av det henger igjen hjemmefra.

Et av de første poengene i boken er at det ikke alltid er slik at fordi man elsker noen kan man gjøre hva som helst så lenge den andre vet at du elsker ham eller henne. Et barn som føler seg elsket bare når det gjør de riktige tingene, er flink, er pen, er hyggelig mot andre barn, osv. er ikke et barn som føler seg elsket hele tiden (betinget kjærlighet). Og å holde tilbake kjærlighet fordi barn ikke gjør det foreldrene ønsker, er like ille som å slå dem, bare på en annen måte.

Jeg vet så godt hva du mener her. Jeg er så klinkende klar over alt(kanskje minus litt) mine foreldre gjorde feil, de merker at vi ikke er så tette som vi burde(de er jo ikke dumme, de ser andre foreldre/barn relasjoner hvor man oppfører seg annerledes og mer kjærlig). de ser kanskje at jeg ikke liker å ha øyenkontakt, ikke viser interesse i ting de sier, ikke gir klemmer og forteller dem at de gjorde en god jobb at at jeg er takknemmelig for alt de lærte meg.

jeg ser at de virkelig vil jeg skal si slike ting, men jeg nekter og lyve og bare sier jada når de selv sier "du er heldig som har oss som hjelper deg, vi gjør alt vi kan for deg vet du. Er ikke du heldig som har sånne snille foreldre, som bare vil det beste for deg.".. det er sååå tydelig at de er på jakt etter en bekreftelse her, men desverre kan jeg ikke gi dem det. Jeg sier alltid takk om de har gjort noe for meg/oss/ungen, men slipper skjelden til før de selv "takker seg selv på mine vegne". jeg blir mest frustrert over at de ikke kan la andre slippe til med noen hyggelig ord, og når de babler på som over føles det nesten som uutholdelig å skulle gi en positiv respons og da gidder man til slutt ikke heller.

jeg var det snille og stille og rolige barnet. "trofebarnet" som de kunne ha med og vise frem til venner uten å være redd for at jeg skulle lage oppstyr. Deretter kunne de snakke om hvor stolte de var fordi jeg var så snill og flink på skolen og whatnot. mens jeg bare satt der som en dukke og de snakket "over" hodet på meg om meg. Jeg satt selvsagt og tenkte at " de kjenner meg ikke, om de kjente meg for den jeg var ville de ikke likt meg så godt.." Den dag i dag har de ingen anelse om hvem jeg er og hva jeg står for. Hva jeg er kapatibel til og hva mine verdier er. Å kommentarer som" vi er så glad vi har deg vi, det var aldri noe tull med deg, ikke sånn som "med han broren din som bare har bråket fra dag en. Hva er det som får de til å tro at en slik kommentar skal få meg til å føle meg bedre??? at broren din er misslykket fordi han ikke er en nikkedukke, men du, du er virkelig flott altså... det bare tydeligviser at de vil ha snille, fine, rolige og perfekte barn, om man har andre sider ved seg selv ikke fint så fine-nei da er man ikke bra nok.

jeg skal iallefall aldri lukke øyne og ører og "lage min egen sannhet" om min egen datter. henne elsker jeg mer enn alt på jord-uansett om hun kan gjøre dumme/slemme ting innimellom og at hun ikke alltid er snill. Det er viktig for meg og få frem at hun er elsket uansett.

Må lese begge de bøkene over i tråden:) får man ikek tak i disse via bibliotek? Jeg prøve rå søke opp men får ingen treff. ikke engang på sigsgaard fikk jeg treff.. bare på juul.

Shoosa
25 Feb 2009, 00:55
katari: stor klem til deg i natten. Vi har to eksemplarer av Unconditional Parenting, for å ha én hjemme og én på utlån. Du kan låne av oss når den kommer tilbake fra de som har den nå. Eller hvis det haster, kan du kjøpe den på amazon.co.uk, det tar ofte kortere tid enn amerikansk amazon.

katari
25 Feb 2009, 07:50
katari: stor klem til deg i natten. Vi har to eksemplarer av Unconditional Parenting, for å ha én hjemme og én på utlån. Du kan låne av oss når den kommer tilbake fra de som har den nå. Eller hvis det haster, kan du kjøpe den på amazon.co.uk, det tar ofte kortere tid enn amerikansk amazon.

Tusen takk! Låner den gjerne om den kommer hjem:) holder på med hvorfor gråter barnet nå, skal hente Jesper juuls hvem er jeg,hvem er du(?riktig tittel) etterpå på biblioteket. Deretter står naturlig fødsel på vent, samt ditt kompetente barn som straks kommer i posten:) Koser meg sånn med dere her på ringblomst jeg:) og synes det er så interessant å lære mer om TIO. Kjenner jeg får litt vondt i hjertet når jeg leser om sånne som "lager uavhengige barn" og som skyver barna unna seg for å ikke gjøre de bortskjemt. men sånn er jo realiteten jammen, det er det man få høre fra alle kanter enda. Jeg er så glad for at jeg har stolt på mammainstinktene mine og ikke HS og slekt. Dessuten lærte jeg at barnets behov for nærhet og trygghet er størst fra 3-4 mnd til 15 mnd. og at dette danner grunnlaget for god selvfølelse senere. :)

Eple
25 Feb 2009, 08:01
Bykatari og Shoosa!:klemse:

Denne tråden var litt rar for meg å lese- for jeg fikk et slikt "flachback" fra da jeg startet å lese Jesper Juul. Plutselig åpnet øynene mine seg- og gav meg gode og triste følelser. Jeg vekslet mellom å være irritert, lei meg og stolt. Og da boken var fordøyd så kunne jeg kjenne en større forståelse for mine foreldre og deres situasjon. Som alle tingene som skjedde rundt min fars død. Alt som ble sagt og gjort (eller ikke sagt og gjort) var faktisk i beste mening- det var bare ikke det jeg trengte. Husker jeg tok det opp med min mor- og hun fortalte om de rådene hun fikk den gang. At de egentlig gikk på tvers av enhver magefølelse... og så forsto jeg at magefølelsen er ganske svak i slike perioder. Man trenger at noen peker litt i riktig retning- og om man da treffer på en "feil prest" eller lege som har sine personlige meninger. "ikke snakk om det- hun takler det så fint. La henne dra bort slik at hun blir skånet for planleggingen av begravelse. Ikke la henne se faren død- hun bør huske han slik han var" er eks.

Det var da jeg følte at jeg plutselig gikk fra å være et barn enda- et som synes litt synd i seg selv- til en voksen som hadde forståelse for de før meg og deres situasjon. Jeg eier fremdeles følelsene mine rundt det- jeg husker jeg følte meg så ensom bla. Men jeg kan kjenne på følelsene på en annen måte om dere forstår.

Nå- løpe på jobb.;)

katari
25 Feb 2009, 22:57
skulle så ønske jeg kunne bare glemme og tilgi og tro på at de har gjort alt i beste intensjon. men jeg bare klarer ikke å forstå at noen kan være så blottet for fornuft og se at man er i ett håpløst sirkelhelvete som ikke løser seg selv. at de ikke har tatt tak i seg selv og prøvd å endre mønsteret. de har ikke gjort annet enn og forsvare og bortforklare alt og "skylde" på alle andre og "synes synd på seg selv" som har slitt så masse og hatt det så ille. jeg bare takk ler det ikke. alt må være at de gjør alt de kan og sliter og strever for at vi skal ha det bra. Ikke godt å bli fortalt at man er grunnen til alt som har gått galt. tenk og si noe sånn til sine barn, og mene det... jeg nekter at de ikke ser at det er ødeleggende.. (jeg har ikke fått kjefta eller det verste men jeg har fått "heldigvis har vi deg som det ikke har vært noe stress med, skulle ønske vi kun hadde deg... (ikke rart de synes det når de ikke har anelse om hva som skjedde i livet mitt etter jeg var sånn 12 år...))

nei , og ha den tilgivende gaven hadde vært noe, det er vel det man streber etter vel..?

Eple
25 Feb 2009, 23:59
skulle så ønske jeg kunne bare glemme og tilgi og tro på at de har gjort alt i beste intensjon. men jeg bare klarer ikke å forstå at noen kan være så blottet for fornuft og se at man er i ett håpløst sirkelhelvete som ikke løser seg selv. at de ikke har tatt tak i seg selv og prøvd å endre mønsteret. de har ikke gjort annet enn og forsvare og bortforklare alt og "skylde" på alle andre og "synes synd på seg selv" som har slitt så masse og hatt det så ille. jeg bare takk ler det ikke. alt må være at de gjør alt de kan og sliter og strever for at vi skal ha det bra. Ikke godt å bli fortalt at man er grunnen til alt som har gått galt. tenk og si noe sånn til sine barn, og mene det... jeg nekter at de ikke ser at det er ødeleggende.. (jeg har ikke fått kjefta eller det verste men jeg har fått "heldigvis har vi deg som det ikke har vært noe stress med, skulle ønske vi kun hadde deg... (ikke rart de synes det når de ikke har anelse om hva som skjedde i livet mitt etter jeg var sånn 12 år...))

nei , og ha den tilgivende gaven hadde vært noe, det er vel det man streber etter vel..?

Er det mulig å tilgi mennesker som legger ansvaret over på deg for sine dårlige valg og handlinger? Jeg tror jaggu ikke jeg hadde klart det jeg...

Men når jeg leste JJ så forsto jeg en del ting som gjorde at jeg endret min måte å kommuniserte på- og som gjorde at samtalene ble anderledes. I stedet for å bebreide så prøvde jeg å forstå. Husker jeg spurte en gang "fikk dere veldig strenge råd fra HS da jeg var liten eller?" og da kom historien om ammeråd (helt talentløse og alle mistet melken og følte seg mislykka), om ernæring og om søvnråd. Plutselig var samtalen om TiO ikke en kritikk mot dem- det var på en måte en slags analyse om før og nå.

Jeg prøver å huske at vår foreldregenrasjon vet de gjorde ting feil de som alle andre- og når vi velger anderledes så er det en kritikk i det. Noe som får mange til å gå i forsvar. En i min familie sa en gang "ja- det er jo et Guds UNDER at dere vokste opp!" da jeg påpekte noe nytt som var "dødsviktig" ...

Og så tenker jeg- hva om mine barn en dag kommer og forteller at de har lest en bok... som har gjort at de forstår at alt vi gjorde var galt. Jeg tror jeg ville gått i forsvar og blitt så lei meg. For hva er det verste man kan si til en kvinne? At hun var en dårlig mor:(

Det sagt- det er mange kjipe mødre der ute. Og ikke alle er verd å utsette seg for. Vet du hva JJ sa på et foredrag jeg var på? Han fortalte han pleiet kontakt med moren så lite som han kunne. For hun hadde aldri snakket med ham eller gått ut av mammarollen. Snodig...

katari
27 Feb 2009, 23:43
nei ikke lett dette- men må si at å lese JJ er som og virkelig få bekreftet alle tanker og følelser jeg har hatt oppigjennom og har enda-

og når det kommer til det med oppdragelse før og nå, så er det ikke det at de har tatt i bruk de vanligste metodene som var som straff, belønning, ros og kjefting som gjør meg sint. (det gjorde vel de fleste av våre foreldre kan jeg tenke meg) Men at de påla meg masse ansvar fra svært liten alder, gav meg en voksens ansvar, og har brukt meg som en "søplefylling" for å tømme seg for frustrasjon og smerte når de har vært utslitte, lei seg og rådville helt siden jeg kan huske. Men ikke en eneste gang har de hørt på hva jeg svarer til det de spørr om eller annerkjent at jeg er ett barn med behov for å bli sett og hørt. De har liksom hele tiden vært så glad for at jeg var så "enkel, rolig og snill" (les: sammarbeidsvillig, innesluttet og destruktiv.) Og mine ord var bare -ett dumt barns ord som ikke betyr noe."

merker jeg kuppet denne tråden for lenge siden... så da lister jeg meg ut igjen...

Eple
28 Feb 2009, 20:27
nei ikke lett dette- men må si at å lese JJ er som og virkelig få bekreftet alle tanker og følelser jeg har hatt oppigjennom og har enda-

og når det kommer til det med oppdragelse før og nå, så er det ikke det at de har tatt i bruk de vanligste metodene som var som straff, belønning, ros og kjefting som gjør meg sint. (det gjorde vel de fleste av våre foreldre kan jeg tenke meg) Men at de påla meg masse ansvar fra svært liten alder, gav meg en voksens ansvar, og har brukt meg som en "søplefylling" for å tømme seg for frustrasjon og smerte når de har vært utslitte, lei seg og rådville helt siden jeg kan huske. Men ikke en eneste gang har de hørt på hva jeg svarer til det de spørr om eller annerkjent at jeg er ett barn med behov for å bli sett og hørt. De har liksom hele tiden vært så glad for at jeg var så "enkel, rolig og snill" (les: sammarbeidsvillig, innesluttet og destruktiv.) Og mine ord var bare -ett dumt barns ord som ikke betyr noe."

merker jeg kuppet denne tråden for lenge siden... så da lister jeg meg ut igjen...

Uff- jeg kjenner jeg blir så irritert og lei meg på dine vegne! Jeg har sett barn med et voksent uttrykk i øynene så mange ganger i jobbsammenheng. Og det er så fælt fordi man vil så gjerne at de skal få lov til å være barn! Små barn må kverne med små tanker- ikke store og vanskelige.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at du må være preget av det du har opplevd- og så lurer jeg på om du ser for deg at følelsene skal gå over en gang? Og hva som skal til for å la det ligge bak seg?

JJ fortalte en gang hvordan sykdom i familien gjorde at han sto alene med sine problemer. Han var liten men tok voksenansvar. Dette gjorde at han feks ikke ville bry foreldrene med sine utfordringer- som den gang han falt og skrapte opp hele overkroppen- han fikk infeksjoner i sårene men sa ikke noe. Denne følelsen av å ikke ville bry andre med sine problemer hadde han i seg enda- noe jeg synes er så trist. Det er som om den grunnleggende ensomhetsfølelsen sitter i ryggmargen.

:klemse:

Ps- jeg er så glad for at du leser og så tydelig vil endre retning jeg. For det å bryte familiemønstere ang kommunikasjon krever MYE guts og "omløp".

Cleopatra
28 Feb 2009, 21:40
Kjenner jeg får litt vondt i hjertet når jeg leser om sånne som "lager uavhengige barn" og som skyver barna unna seg for å ikke gjøre de bortskjemt. men sånn er jo realiteten jammen, det er det man få høre fra alle kanter enda. Jeg er så glad for at jeg har stolt på mammainstinktene mine og ikke HS og slekt. Dessuten lærte jeg at barnets behov for nærhet og trygghet er størst fra 3-4 mnd til 15 mnd. og at dette danner grunnlaget for god selvfølelse senere. :)

Jeg er så enig med deg!
De første 2 årene er viktige.
Samsoving, amming, kos og trygghet.

Det beste ved å være mamma er å bli kjent med barnet sitt, engasjere seg og få lov å være der i tykt og tynt.
Dele gode og dårlige stunder.
Være ekte og varm, og ikke bare en autoritetsskikkelse som knapt kjenner barnet.

meloni
28 Feb 2009, 21:59
Denne tråden har blitt så lærerik, takk til dere som deler så personlige erfaringer. Jeg er i gang med unconditional parenting nå, og gleder meg til å lese mer.

Noor
28 Feb 2009, 22:02
Denne tråden har blitt så lærerik, takk til dere som deler så personlige erfaringer. Jeg er i gang med unconditional parenting nå, og gleder meg til å lese mer.

Enig! Jeg tenker så det knaker og synes dere sier mye bra her. Jeg gikk noen runder med meg selv første gang jeg leste juul, og nå tenker jeg å lese unconditional parenting snart. Gleder meg!