PDA

Se full versjon : Når du føler deg krenket...



kaje
02 Mar 2009, 20:08
Jeg tenker ikke av dine næreste, men andre - kolleger, venner, naboer og slikt...
Hvordan reagerer du da?

Skygger du banen?

Forventer du at den andre burde vite at du har blitt krenket, og unngår vedkommende frem til unskyldningen kommer?

Eller kontronterer du?

Eller snakker du følelser og behov?

Er dette lett eller vanskelig for deg? Jeg bare lurer jeg :blome:

kenguru
02 Mar 2009, 20:26
Jeg begynner ofte å gråte om det er noen som er meg nær.
Om det skulle vært andre så parerer jeg og konfronterer jeg- prøver og sette ord på min opplevelse av det for å forstå hvordan det kan bli oppfattet.

Dette er vanskelig.. for meg.. Men jeg begynner å bli tøffere.. for det må jeg.
Mitt største problem er at jeg er et sånt følelsmenneske og begynner lett og gråte.
Poenget er at jeg oftere burde distansere meg fra følelsene mine og heller si noe om hvordan dette oppleves og hva jeg trenger...

Men det krever at man ikke er så "midt oppi seg selv og sine egne følelser"

kaje
02 Mar 2009, 20:35
Jeg begynner ofte å gråte om det er noen som er meg nær.
Om det skulle vært andre så parerer jeg og konfronterer jeg- prøver og sette ord på min opplevelse av det for å forstå hvordan det kan bli oppfattet.

Dette er vanskelig.. for meg.. Men jeg begynner å bli tøffere.. for det må jeg.
Mitt største problem er at jeg er et sånt følelsmenneske og begynner lett og gråte.
Poenget er at jeg oftere burde distansere meg fra følelsene mine og heller si noe om hvordan dette oppleves og hva jeg trenger...

Men det krever at man ikke er så "midt oppi seg selv og sine egne følelser"

Er du meg??? :fnis:

Jeg gråter nemlig også lett i slike situasjoner ser du. Og særlig der det krever kjappe svar, og jeg føler meg trengt i et hjørne. Da rygger jeg nemlig litt.

Men jeg øver - og syns jeg blir bedre og bedre på dette. I jobbsammenheng mestrer jeg det bra, opplever jeg. Det hjelper så godt det du sier - distansere meg.

Så syns jeg også jeg har blitt mere tålmodig, generelt sett. Trekker meg tilbake, gir meg tid til å tenke meg om, for å møte det best mulig... Og når jeg har rukket det, er det så mye lettere å kommunisere følelser og behov, syns jeg.

Løvemamma
02 Mar 2009, 20:43
Dette er nok et svakt punkt hos meg. Jeg blir nemlig veldig ovenfra og ned til den/de som krenker meg. Garantert gatas spydigste tunge dukker opp og se ikke boritfra at en kildehenvsining eller en lovparagraf melder sin ankomst dersom det passer inn i saken også. For ikke å snakke om noen allmengyldige etiske regler som kan smelle min "umoralske" motstander midt i planeten. Så slik takler jeg det... vel takler og takler fru Blom - føler meg jo ikke noe bedre av den grunn selv.

kaje
02 Mar 2009, 20:52
Dette er nok et svakt punkt hos meg. Jeg blir nemlig veldig ovenfra og ned til den/de som krenker meg. Garantert gatas spydigste tunge dukker opp og se ikke boritfra at en kildehenvsining eller en lovparagraf melder sin ankomst dersom det passer inn i saken også. For ikke å snakke om noen allmengyldige etiske regler som kan smelle min "umoralske" motstander midt i planeten. Så slik takler jeg det... vel takler og takler fru Blom - føler meg jo ikke noe bedre av den grunn selv.

Det er nå iallefall ærlig, da. Det vanskeligste jeg møter er mennesker jeg vet tier og forventer den andre skal skjønne det selv. Da går jeg stadig rundt og lurer på om jeg kan ha krenket det mennesket ubevisst jeg da. :rødme:

Fant
02 Mar 2009, 20:54
Oj- jeg er kanskje en mellomting mellom kenguru og Løvemamma. Jeg tror det avhenger mye av hvor forventet det er - om jeg på noen måte har stålsatt eller forberedt meg litt så blir jeg litt ovenpå og tøff. (Kanskje det og avhenger av om det er noen jeg føler jeg kan hevde meg over? Tror det)

Men i alle andre situasjoner blir jeg skikkelig tårevåt. Rekker liksom ikke å ta meg i det engang. Spesielt om den andre parten er litt sånn som bare prater og prater, og ikke tillater noen form for forklaring eller at jeg får komme med mitt synspunkt.

Eller, et forbehold til - egentlig trekker jeg meg oftest unna i det samme det skjer - føler meg bare litt diffust "uønsket" liksom, og forstår ikke før etterpå at det hele gjerne var urettmessig (er oppdratt til å påta meg skyld, jeg da, så jeg har FRYKTELIG lett for å tenke at om noe er gått galt så er det min feil- at jeg har ødelagt det på noen måte). Og angrer da som en hund over at jeg ikke klarte å stå i situasjonen og ta igjen.

Øver egentlig på det samme som Kenguru - sette ord på følelsene fremfor å bli overmannet av dem.

Og øver på ikke å gå i forsvar for om jeg blir urettmessig anklaget for en sak så ER det faktisk ganske tåpelig å gå i diskusjon (slik jeg gjør nå) fremfor å konfrontere tilbake. Men vanskelig dette her :nemlig:

kenguru
02 Mar 2009, 21:03
Er du meg??? :fnis:

Jeg gråter nemlig også lett i slike situasjoner ser du. Og særlig der det krever kjappe svar, og jeg føler meg trengt i et hjørne. Da rygger jeg nemlig litt.

Men jeg øver - og syns jeg blir bedre og bedre på dette. I jobbsammenheng mestrer jeg det bra, opplever jeg. Det hjelper så godt det du sier - distansere meg.

Så syns jeg også jeg har blitt mere tålmodig, generelt sett. Trekker meg tilbake, gir meg tid til å tenke meg om, for å møte det best mulig... Og når jeg har rukket det, er det så mye lettere å kommunisere følelser og behov, syns jeg.

Ja- jeg tror vi er veldig like og ulike kaje.. morsomt altså..

Jeg synes faktisk dette er noe av det som er noe av det vanskligste med å bli voksen. For det dreier seg litt om at det forventes at man "takler" en del ting og har mere "avstand" til sine egne følelser. Også er det forskjelig fra person til person hvordan man takler dette da.
Jeg tenker dette er de mest vanlige reaksjonene:

A) enten så unngår man konfrontasjon eller B) så blir man oppi følelsene sine.

Det som ville gjort det enklere for alle parter var nemlig det og si noe om hva som skjedde og hvordan det ble opplevd for deg selv... Om man ikke gjør dette så er det jo faktiskvanskleig og være i prosess....
Og jeg tenker at prosesser er viktig...

Og jeg er som deg Kaje- god på dette ifht jobb- men dårlig på privaten..

meloni
02 Mar 2009, 21:18
Hva legger dere i å bli krenket? Jeg har ingen følelse med det å bli krenket utover det "å få krenket sine rettigheter" for eksempel. Mannen og jeg diskuterte det og vi var på lik linje.

Er å føle seg urettferdig behandlet å bli krenket? Å bli baksnakket? Beklager hvis jeg kupper tråden, altså, jeg måtte bare spørre.

kenguru
02 Mar 2009, 21:25
Krenket- - Noen sier noe som sårer- gjør noe som gjør at en blir lei seg- blir overkjørt - noe uriktig blir sagt om en - noen tillegger deg egenskaper du ikke har- Noen undervurderer deg - Noen sier noe stygt til deg som ikke er sant-

Ja- det er det jeg tenker på da ialelfall..

kaje
02 Mar 2009, 21:39
Krenket ja - tenker som kenguru - når noen går over grensene mine, bevisst eller ubevisst.



A) enten så unngår man konfrontasjon eller B) så blir man oppi følelsene sine.

Det som ville gjort det enklere for alle parter var nemlig det og si noe om hva som skjedde og hvordan det ble opplevd for deg selv... Om man ikke gjør dette så er det jo faktiskvanskleig og være i prosess....
Og jeg tenker at prosesser er viktig...



Ja det tenker jeg og. Og jeg tenker det er aller viktigst for meg hvordan jeg møter dette hjemme, i møte med mine kjæreste. Og så øver og øver jeg i de situasjonene jeg kommer. Det er så endelig godt de gangene jeg klarer møte det med å sette ord på mine følelser og behov i situasjonen. For da viser det seg alltid at vedkommende mente jo ikke slett ikke krenke meg.

men jammen er det vanskelig å finne roen til dette når blodet bruser, og gråten sitter i halsen...

kenguru
02 Mar 2009, 21:44
Ja jeg er så enig... og det er såå mye bedre når man klarer og møte det på "en ordentlig måte" istedenfor å bare bli opptatt av at man er blitt lei seg...