PDA

Se full versjon : Kan vi forebygge utagerende tenåringsliv?



Hermione
01 Jun 2009, 12:10
Jeg vet ikke om jeg legger dette på rett sted, men..

I jobben min (lege i akuttmottaket, behandler og diagnostiserer akutt syke mennesker, og legger dem inn for videre behandling) er jeg blitt vant til å få inn berusede tenåringer som enten "bare" har fått for mye i seg, eller som har skadet seg mer eller mindre alvorlig. Og som en del av jobben, må jeg også ringe foreldre (gjerne midt på natten) og be dem komme til sykehuset for å hente sine håpefulle (evt våke over dem på observasjonspost/intensiv/hvor-de-nå-havner.)

Og en ting har disse foreldrene til felles: De ser meg fortvilet inn i øynene, og sier: "Hva i all verden har jeg gjort galt? Hva kunne jeg ha gjort for å forebygge dette?"

Jeg blir svar skyldig, jeg. Altså, hva skulle jeg sagt da? Mange (ikke alle, dessverre..) av disse foreldrene virker utrolig oppegående, reflekterte, flotte. Jeg tror absolutt at de har gitt barna sine det beste de visste om.

Men innerst inne tenker jeg at måten jeg møter gutten min på nå, er med på å forebygge at han gjør dumme valg senere i livet. Jeg tror tilknytningsomsorg, med alt hva det innebærer, hjelper barn til å ta bevisste valg, basert på moral og verdier. Jeg håper at min framtidige tenåring har mot til å snakke med oss om vanskelige valg, og at han tør å ringe hjem dersom han feiler og trenger hjelp.

Hva tenker dere? Kan tilknytningsomsorg forebygge utagerende tenåringsliv? Eller er bør jeg forberede meg på å selv måtte hente en skitt-full gutt i akuttmottaket en gang i framtida?

hurramegrundt
01 Jun 2009, 12:24
Jeg tror ikke du forebygger utagerende tenåringsliv. Ønsket om å utforske, fellesskapet mellom ungdommene, behovet for å ta et skritt til siden for den vanlige verden - kan nok være like til stede for en trygg og tilknyttet ungdom. Og innenfor de rammene kan man fort havne i situasjoner hvor man havner på akutten.

Men det du forebygger er forhåpentligvis et kjempebehov for å bryte en masse regler som barnet hele sitt liv har følt seg krenket av.

Og kanskje kan man klare å ha en god dialog med ungdommen også i denne fasen, når man har hatt det hele livet? I den grad man i det hele tatt klarer å nå frem til ungdom i denne alderen, så har man vel bedre odds når man er godt trenet på empatisk kommunikasjon.

Tenker jeg da.

Xaryaia
01 Jun 2009, 12:34
Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har vokst opp i en nær sagt tiofamilie. Samsovet, giraffspråk, anerkjennelse osv. Forskjellen på hva jeg opplevde som barn og hva jeg gjør er at jeg ikke bruker "flink" i hytt og gevær og at jeg er hakket mer bevisst på å sette ord på følelser.

Jeg var TENÅRING. Jeg har vært på legevakten pga for mye alkohol. Jeg har gjort idiotisk ting i fylla. Men, dette gjorde jeg som 17-18 åring, ikke 13. Jeg kan ikke forestille meg hva det ville gjort med meg om jeg gjorde det som ung tenåring.

Jeg tror også at jeg har en personlighet som en svak for andre rusmidler. Jeg er uhyggelig impulsiv og synes alt som er galt er spennende. Jeg holdt meg til rusbrusen min og tilbrakte en del tid sammen med pothuer for å se hva det dreide seg om. Jeg ble ikke videre imponert.

Poenget mitt er at jeg tror du sørger for at det blir færre besøk på legevakta og at perioden med eksperimentering blir kortere og at du utsetter den med noe år. Men at du sparer han/deg selv helt? Det tror jeg beror veldig på personligheten hans.

Litt dårlig tid, så litt rotat, sorry ;)

JifraNord
01 Jun 2009, 12:46
Jeg tenker at ungdom som har vokst opp innenfor trygge rammer, stabilitet, og god omsorg og heller ikke har vært for overbeskyttet og begrenset for mye. Det er de som sjelden havner på skråplanet for godt.
MEN jeg tror veldig mange ungdommer har perioder i ungdomslivet der de utforsker, fester osv. Forskjellen er at disse ungdommene klarer å hente seg inn igjen i de rammer som er i samfunnet. mens de "andre" ungdommen forblir på skråplanet..

Det kan være ungdommer som har opplevd omsorgssvikt, rus i hjemmet, for beskyttet hjemmeforhold osv osv osv

LilleMy77
01 Jun 2009, 14:24
Fra et spesialpedagogisk ståsted kan jeg bare si at jeg tror man begrenser denne "utagerende" atferden ved tilknytningsomsorg og lignende. Men jeg tror ikke man kan fjerne risikofaktorene helt. Barn er jo preget av både arv og miljø. Og miljøet finner man jo slett ikke bare i det trygge hjemmet.

Jeg tenker at man får gjøre det man kan, gardere seg så godt som mulig, men være forberedt på at en dag er det kanskje en selv som står på legevakta med fortvilelsen skrevet i panna. Om man havner der mange ganger, tror jeg kanskje er avhengig av hvordan man takler akkurat denne gangen...

Jeg har selv aldri vært ute for noe så alvorlig som legevakt eller bruk av narkotika. Men da jeg kom hjem som 16 - åring og var en smule full, så ble jeg møtt av en mamma som trøstet, pratet, forklarte og som IKKE kjeftet og smalt. Det betød at neste gang jeg kom hjem og var full, så kom jeg HJEM, jeg lå ikke i en grøft. Jeg fikk også streng beskjed om å ringe hjem for å få skyss, istedet for å haike eller sitte på med "fartsidioter". Å ha en sånn mamma har spart meg for MASSE!

Jeg tenker at det er bedre at jeg får en telefon fra mine barn, om at "mamma, nå gikk det f*** meg helt galt her, kom å hent meg", enn å få telefonen fra legevakta. Ungdom må faktisk LÆRE å drikke. Man har ingen automatisk peiler som sier at 3 tequilas er nok. Eller at 6 øl er alt for mye. Kanskje man må forklare dem dette? Ikke når de er 13, selvfølgelig, men når man anser dem for at de kan komme i kontakt med alkohol?

Har jo tro på å prate om alt, jeg... :oppvask:

Liz
01 Jun 2009, 14:53
Jeg tenker nei... :nemlig:

Jeg har vært veldig utagerende, samtidig som min mamma er veldig tio.. :nikker: Jeg har gjort veldig mange dumme, dumme ting, men jeg har også alltid visst at jeg kan komme hjem... uansett. Akkurat det tror jeg har spart mamma for mange bekymringer. :nikker:

Taratroll
01 Jun 2009, 15:06
Jeg har selv aldri vært ute for noe så alvorlig som legevakt eller bruk av narkotika. Men da jeg kom hjem som 16 - åring og var en smule full, så ble jeg møtt av en mamma som trøstet, pratet, forklarte og som IKKE kjeftet og smalt. Det betød at neste gang jeg kom hjem og var full, så kom jeg HJEM, jeg lå ikke i en grøft. Jeg fikk også streng beskjed om å ringe hjem for å få skyss, istedet for å haike eller sitte på med "fartsidioter". Å ha en sånn mamma har spart meg for MASSE!

Dette gjorde mine foreldre også og det var en stor trygghet å vite at jeg alltid kunne ringe hjem. Min opplevelse er at de av vennene mine som hadde strengest foreldre ikke var de som lot være å feste, men de som løy mest. Og det blir fort farlig når man ikke forteller hvor man skal og kanskje også haiker.

Ellers tror jeg også at det er vanskelig å sikre seg mot at ungdommene blir utagerende. Men igjennom å bygge opp selvfølelsen til barna igjennom hele livet tror jeg at man iallefall kan få barn som tør å stå opp for seg selv og som ikke blir med på ting de egentlig ikke ønsker å gjøre.

Men de aller aller fleste som fester i ungdommen kommer seg ut av det. Selv fant jeg på veldig mye rart mens jeg var i tenårene. Men etter hvert ble jeg mer voksen og så også mer igjennom mange av de tingene som tidligere hadde virket kule.

kenguru
01 Jun 2009, 19:34
Dette er en utrolig bra tråd. Jeg har ingen kloke tanker akkuratt nå. Men kommer tilbake. Viktige tanker dere har damer...og veldig spennende!

Eple
01 Jun 2009, 19:40
Utrolig bra tråd!:hopp:

Og glitrende trådstart. For det er jo dette som er målet vårt? Å fostre trygge ansvarsfulle unge voksne?

Jeg tenker masse på dette selv- iom at jeg jobber med ungdom. Må komme tilbake til tråden sendere- har egentlig besøk:bag:

Kaskis
01 Jun 2009, 19:44
Interessant tema. Jeg har lest litt om dette i Parenting for primates. Forfatteren mener en tio-lignende-livsstil (hun bruker ikke AP-begrepet) kan være med på å forebygge de verste utfallende av tenåringsovermot - ikke alt så klart - men noe. Det hun peker på er at ungdommer med svake familiebånd ofte velger en "gjeng" som et substitutt for familien. I sånne gjenger kan det være andre regler, man føler man lever på siden og man hauser hverandre opp.

For foreldre til tenåringsbarn er nøkkelen å finne balansen mellom å holde igjen og slippe fri. Snakke åpent med ungdommene (slik som mange nevner foran her) kan være med på å skape bånd mellom foreldre og barn, også når barnet er i sin mest utagerende periode. Tryggheten om at foreldrene alltid er der, uansett hva som skjer.

Her er et sitat fra boken:

How can parents protect their adolecents during these "normal" but tumulutous times? The best protection appears to be a family connectedness and closeness. A study of more than 12.000 adolescents revealed that what protected againts almost every risk factor studied was parent-family connectedness, with perceived school connectedness coming in second.* Teenagers who felt close to their parents and a part of their school community were least likely to engage in high-risk behaviours. Teenagers need to feel loved and valued by their families, and that they fit within their peer group. * Resnick et al., "Protecting adolescents from harm," pp. 823-832.

Hermione
01 Jun 2009, 23:10
Men de aller aller fleste som fester i ungdommen kommer seg ut av det. Selv fant jeg på veldig mye rart mens jeg var i tenårene. Men etter hvert ble jeg mer voksen og så også mer igjennom mange av de tingene som tidligere hadde virket kule.

Det gjør de heldigvis. Men jeg ser også de som blir invalidisert for livet etter ulykker i fylla. Og det skremmer meg! Fordi jeg vet at også min gutt en gang kommer til å være tenåring. Jeg er redd for alt "det farlige" han skal møte i livet..

Så kan jeg også si at både jeg og mannen var totalavholds helt til godt over 20-åra. Jeg pga en over-streng oppdragelse med trussel om å bli hevet ut osv osv. Den løsningen synes jeg er dårlig. Mannen fordi han var svært tidlig moden og reflektert, og fordi han har en fantastisk tio-mamma som har stilt opp til alle døgnets tider for både ham og søsteren. Så jeg ser jo at det funker i noen familier.

September
02 Jun 2009, 08:10
Jeg har vokst opp i en tilnærmet TiO familie. Mine foreldre har aldri vært dømmende, men gitt beskjed om at jeg måtte prate med de og ringe uansett hva det gjaldt. De ville ikke bli sinte, men heller prøve å få til en løsning. Selv om jeg aldri var borti noe store problemer, var dette alltid veldig trygt og godt å vite.

Så samtaler, trygghet og ikke-dømmende lærdom har nok funket på meg. Men samtidig har jeg en personlighet som lett ville få veeeldig dårlig samvittighet om jeg løy for foreldrene mine feks, så mye ligger nok her å.

Alt i alt tror jeg TiO mm kan bidra til å hindre utagerende tenåringsliv. MEN, jeg tror ikke det alltid hjelper! Jeg tror det er mange andre faktorer som spiller inn like sterkt.Imidlertid tror jeg det er lettere å komme ut av det og lettere å unngå det om man har den trygge ballasten, men det er på ingenmåte en garanti!

Taratroll
02 Jun 2009, 08:52
Det gjør de heldigvis. Men jeg ser også de som blir invalidisert for livet etter ulykker i fylla. Og det skremmer meg! Fordi jeg vet at også min gutt en gang kommer til å være tenåring. Jeg er redd for alt "det farlige" han skal møte i livet..

Så kan jeg også si at både jeg og mannen var totalavholds helt til godt over 20-åra. Jeg pga en over-streng oppdragelse med trussel om å bli hevet ut osv osv. Den løsningen synes jeg er dårlig. Mannen fordi han var svært tidlig moden og reflektert, og fordi han har en fantastisk tio-mamma som har stilt opp til alle døgnets tider for både ham og søsteren. Så jeg ser jo at det funker i noen familier.
Ja, klart det er mye skummelt som kan skje. Men jeg tenker at der er det viktig å ta opp disse problemstillingene på forhånd og gi ungdommene den informasjonen de trenger uten å være belærende. F.eks. ang. fyllekjøring, drikke mer enn man tåler, voldtekter osv.... Jeg tenker at samtaler der man forteller om konsekvenser og hva man kan velge å si og gjøre i situasjoner der man ikke føler seg presset til å gjøre ting magefølelsen egentlig sier at man ikke skal gjøre. For endel ungdommer er det jo sånn at det å fremstå som teit foran vennene kan være mer presserende enn eventuelle fremtidige konsekvenser. Så jeg tenker at det er viktig å gi barna de redskapene de trenger for å kunne stå for det de mener og ikke sette seg selv i situasjoner der de er ukomfortable.

Ja, det er helt klart også endel ungdommer som holder seg unna trøbbel. Men jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man oppnår dette. Barna har jo ulike personligheter og når de er ungdommer er det jo også umulig å styre hvilke venner de har. Men man får vel bare prøve å opprettholde en god kommunikasjon igjennom tenårene og håpe på det beste.

katari
02 Jun 2009, 09:09
tenåringslivet er definitivt preget av oppveksten. jeg er ett glødende eksempel på det. her kommer ett langt innlegg...

kort sagt var min barndom preget av ett pra ting: jeg ble pålagt ansvar, men ble ikke tatt alvorlig. mine råd og tanker ble sett på som uviktige og latterlige, så en dag sluttet jeg bare å tenke mer, bare svarte på auto. de merket ikke forskjell uansett.

jeg oppdaget at god oppførsel førte til ros og at jeg oppnådde å få ting jeg ønsket meg mens mine negative sider ble ignorert og lagt skam på-altså var jeg ikke verdt livets pust og måtte fornekte min egen personlighet.

jeg ble (blir..)stadig minnet på hvor utrolig heldig jeg var som hadde så "snille" foreldre som hadde tatt meg inn i varmen, hvor skulle jeg ellers vært den dag i dag? (jeg er adoptert.. noe som stod utenfor min egen makt. det var de som ville ha ett barn og det fikk de, altså ser jeg ikke hvorfor jeg skal bli pålagt å måtte føle takknemmelighet eller føle meg som en byrde når det var de som på en måte fikk noe ut av meg og ikke omvendt)

Det ente vel med at jeg ble en rolig og stille jenta som var "enkel" men som på innsiden ikke hadde det noe ok. jeg var usikkert og begynte og tenke at om jeg var slik en byrde så skulle jeg aldri be om noe igjen.. og slik ble det. jeg isolerte meg veldig fra familien, bygde mur rundt meg selv om fant avslapning sammen med alkohol, vill festing og å være minst mulig hjemme. den kjærligheten jeg manglet fikk jeg gjennom bekreftelse fra gutter som at jeg "rotet" med på fylla. deretter gav jeg mer og mer blanke i meg selv. gjorde mye dumt og farlig som kunne ha kostet meg livet. selvskading osv. det hele var så destruktivt men samtidig så følte jeg at jeg endelig kunne "være meg selv" og at jeg var akseptert slik av mine venner. dessuten var det jeg som hadde kontroll. og ingen kunne "skade" meg mer enn hva jeg bestemte var fair...

Det jeg vil frem til meg dette er, om man iallefall kan tenke på tre ting når man blir foreldre som jeg mener har gitt store utslag så er det:

1. gi aldri noensinne barnet dårlig samvittighet for den de er. det er forskjell på en handling og ens personlighet. det er viktig og skille på de to tingene. Og ikke gi barnet ansvar som de ikke har noen årsak til å skulle bære. som JJ sier er det foreldrene som alltid har det totale ansvaret for hvordan noe blir. man skal elske sitt barn med gode og dårlige sider, slik de elsker oss. kjærlighet skal være betingelsesløst!! ikke oppførselbasert.

2. ikke igonorer og tenk mindre om barna deres fordi de er små. barn forstår og ser og vet utrolig mye som vi voksne har utbytte av. det å se ned på barn, irettesette og disiplinere og latterliggjøre foran andre er MOBBING! og det gjør at barnet får dårlig selvtillit, mister troen på seg selv og egne evner. de får følelsen av og ikke være verdt noe og lar seg enklere misbruke senere. det er f.eks ingen vits å si nei når man står overfor noe skummelt fordi "samme det, ingen bryr seg uansett.."

3. du må skape en viss trygg ramme som man kan forholde seg til. du må være ekte. om du fremstår som en annen person i andres samvær eller truer meg konsekvenser som du aldri gjennomfører(det er verre å vente på noe som kan skje.. enn at det faktisk skjer!), eller om du er så redd for at andre ikke skal godta den du er-så du endrer personlighet fra tid til annen-så lærer du barnet ditt at det ikke er godt nok å være seg selv. og de skjønner derfor at de aldri kan vise "sitt sanne jeg" og det blir desto vanskeligere å nå frem.

4. makt skal ikke bruke ettersom det passer seg. det skal ikke brukes for å vise andre hvem som bestemmer, når det er helt urimelig. og det skal ikke brukes som ett truende middel for å skape overtak over barna dine.

Jeg tror derimot at å SE, LYTTE, FORSTÅ og FORKLARE OG FORBEREDE samt og SAMHANDLE OG DELTA er viktige nøkkelord. I tillegg er selvsagt TIO hele grunnlaget for en god oppvekst. Når ditt barn er trygt og sikkert som en følge av betingelsesløs kjærlighet og god selvtillitt blir det enklere og ha en åpen og ærlig dialgog gjennom oppveksten. man kan snakke om problemer og hindringer og sammen komme frem til løsninger og hva som er ok og ikke. det er egentlig snakk om TILLIT. om du skaper tillit til barnet tror jeg ikke det vil ha behov for å være så utagerende. Det er også svært viktig at man er til å stole på. at man ikek går bak ryggen på barnet eller prøver å "lure og manipulere" for å få viljen sin. barn er ikke dumme. og hvis de mener du ikke kan stoles på har du tapt kanskje fort..

men det å blir drita full på fest fordi man kanskje ikke er så vant med alkohol er ikke ett tegn på dårlig oppvekst altså... forhåpentligvis har man ett så bra forhold at man kan prate rolig om det etterpå, uten å pålegge noen skyld.

men om man drikker seg drita flere ganger i uken for å slippe unna "livet" ja da er det kanskje grunn til å tenke at det har gått galt ett sted langs veien..
at foreldre gjør så godt de kan er desverre ikke alltid bra nok. og denne setningen hater jeg fordi den bygger på en eneste stor bortforklaring..

som noen sa over her er det å vite at man har noen å ringe etter når man trenger det, noen som ikke kjefter, legger skyld eller blir sinna. det betyr veldig veldig mye. og da har man liksom åpnet porten slik at det er enklere for den det gjelder og osgå være ærlig og åpen. bare vit at det hele går i dass om man til stadighet bemerker at barnet er "heldig som har slike foreldre." da er det plutselig lett å tenke at man er en byrde og effekten blir borte.

Jeg er nok overstadig engasjert i dette pga av egne erfaringer. jeg vil bare at alle skal skjønne at det har mye så mye og si, de små tingene. jeg tror alle her inne ser klart hvorfor man burde unngå spesiell oppførsel rettet mot barn-jeg skulle bare ønske at alle andre foreldre der ute også visste om dette!

Stratos
02 Jun 2009, 14:20
Katari: Takk for mange tips og tanker, og takk for at du deler :bukett:

katari
03 Jun 2009, 21:11
Katari: Takk for mange tips og tanker, og takk for at du deler :bukett:
bare hyggelig. er godt å vite at jeg i det minste kan være ett eksempel på hva som kan skje når man blir utsatt for en viss oppførsel over tid. kanskje jeg kan forebygge noe ved å dele min historie med dere herlige damer her inne:) :blomsterfjes: