PDA

Se full versjon : Om å ta seg sammen



Thinkerbell
06 Jul 2009, 08:43
På oppfordring fra meloni kommer dette som en egen diskusjon.

Men jeg kjenner jeg trenger trå svært varsomt - slik at mot ikke handler om å ikke vise følelser, liksom.

Ja, det er vi vel egentlig enige om alle her inne. Samtidig grubler jeg litt på hvordan jeg kan være en god rollemodell for verdien av å ta seg sammen av og til. Jeg er helt sikker på at å si: "Ta deg sammen," sjelden er riktig. Men jeg er like sikker på at det å ta seg sammen på eget initiativ ofte er sunt.


There's a story, it's not related to prison, but I am going to tell it anyway. We were once on this airplane flight down in Natal, and it was a prop plane. I think there were six seats in it, and there were maybe four of us on the plane. And as soon as he gets on an airplane he picks up a newspaper. He adores newspapers. He didn't have them for so many years and he revels in the touch of them, and he reads every stupid story. And so we were sitting on the airplane, the plane was up, and he is reading his newspaper, and we're about, I don't know, halfway there ... I was sitting right across from him, and he pointed out the window ... and I saw, to my great horror, that the propeller had stopped going around. And he said very, very calmly, 'Richard, you might want to inform the pilot that the propeller isn't working.' I said, 'Yes, Madiba.' I walked to the front of the plane, and the pilot was well aware of it and he said, 'Go back and sit down. We've called the airport. They have the ambulances out there, and they're going to coat the runway with foam or whatever they do.'

I went back and I told Madiba that, and he just, in that very solemn way, mouth sort of down, listened, and said, 'Yes.' And then picked up his newspaper and started reading. I was terrified, and the way I calmed myself was I looked at him. And he was as calm as could be. Like the prisoners on Robben Island must have looked at him when they felt scared, and he just looked as calm as could be.

The plane landed, no problem. He never changed his expression or anything like that. He put his newspaper down, and we came into the airport, and as we got into the airport and we sort of had a moment alone, he turned to me and he said, 'Man, I was scared up there.' It was such a revelation because that's what courage is. Courage is not, not being scared. Courage is being terrified and not showing it. So I was enheartened. I was given courage by looking at him, because he was pretending not to be scared, and that's what he did for his whole life. The more you pretend that you're not scared, the more not scared you become. The more you inhabit that role, and that's what happened in Robben Island.Richard Stengel

Hva tenker dere om å ta seg sammen? Verdifullt, verdiløst eller noe midt i mellom?

hurramegrundt
06 Jul 2009, 09:15
Jeg tenker at man må bli kjent med følelsene sine, lære seg å identifisere dem og anerkjenne dem, for å kunne overstyre dem.

Om man slår seg nytter det ikke å kjempe i mot smerten, man må bare la den få gå sin gang. Om man har en indre stemme som sier "det er da ikke noe å gråte for", så er ikke det noen god måte å ta seg sammen på. Men har man en indre stemme som sier "oi, det var skikkelig uheldig, men om jeg holder meg rolig går det nok over" - så tror jeg også at det er en fin ting å ikke begynne å skrike som et barn - om man feks. er på et offentlig sted.

Jeg tenker derfor at "å ta seg sammen" ikke er noe som skal læres - det kommer naturlig etterhvert som man lærer seg å takle sine følelser i ulike situasjoner. Men for å komme dit må man igjennom noen situasjoner hvor man aldeles ikke er tatt sammen. Det må omgivelsene tåle, tenker jeg.

meloni
06 Jul 2009, 15:38
Jeg må tenke litt mer på dette, er glad for at tråden ble startet!

Det jeg lurer på er om det virkelig kommer helt av seg selv når man blir eldre, eller om man kan øve litt på å ta seg sammen på oppfordring og evt når man kan begynne å øve.

Og så tenker jeg litt på en tråd Kaje startet for en stund siden, da hun fortalte om Lillebap som gråt og hvor hun hadde sagt at hun trengte at han sluttet å gråte. Er det en slags (god og mild) måte å si til et barn at h*n skal ta seg litt sammen?

katari
06 Jul 2009, 16:18
Jeg må tenke litt mer på dette, er glad for at tråden ble startet!

Det jeg lurer på er om det virkelig kommer helt av seg selv når man blir eldre, eller om man kan øve litt på å ta seg sammen på oppfordring og evt når man kan begynne å øve.

Og så tenker jeg litt på en tråd Kaje startet for en stund siden, da hun fortalte om Lillebap som gråt og hvor hun hadde sagt at hun trengte at han sluttet å gråte. Er det en slags (god og mild) måte å si til et barn at h*n skal ta seg litt sammen?


uten å ha lest alt i første(hodevondt..) vil jeg bare si at det er episoder hvor vi begge(h og jeg) har vært så slitne fordi H har sutret og grått så lenge uten stans og så lenge at hun ikke kan huske nesten hvorfor. og da har jeg sagt: vet du hva H, nå orker ikke jeg at du gråter mer jeg. jeg tror du er veldig sliten og synes at du skal ta en pause. ok? og da slutter hun faktisk også. kanskje litt ego av meg og si noe sånt. jeg vil jo ikke skape dårlig samvittighet for henne heller. men jeg føler at hun ett sånt tidspunkt har fått vise og dele og få ut følelsene sine uten og ha blitt stoppet og at jeg ikke tror det kommer noen vei. at hun på en måte sitter fast. nå funker selvsagt dette kun på sånn slitsom/utavseg/frustrert gråt.. ikke på raserianfall e.l. og da synes jeg det kan være ok en gang i blant.

Al-Kemia
06 Jul 2009, 16:35
Jeg synes ikke utdraget har særlig med det å ta seg sammen. Det er en ting å være redd og ikke flippe bananas, men enten å holde seg i ro eller gjøre noe konstruktivt for å komme seg ut av situasjonen og det å "ta seg sammen".

Synes hurramegrundt har gode poenger - man må kjenne følelsene sine før man kan gjøre noe med dem.

Men selve utdraget vil jeg si meg helt enig i. Mot er ikke å ikke være redd, men å utfordre det man er redd for, eller på annen måte å akseptere redselen og gå videre med livet.
Jeg sier at jeg er verdens mest modige person - fordi jeg er redd - fra bare litt til nesten paralysert - mange ganger om dagen. Nesten hele tiden. Men jeg har sett hva som skjer om man lar redsel styre livet sitt - det blir ikke mye igjen av livet. Derfor kjenner jeg at jeg er redd, deretter tar jeg ett steg av gangen mot det jeg er redd til jeg er ferdig. Funker hver gang. Ingen tror jeg er redd mesteparten av tiden. Derfor mener jeg at jeg er veldig modig.

Men jeg vil overhodet ikke si til noen med angst "nå må du ta deg sammen og slutte med den angstingen din. Det er bare å gro noen baller og gå på". Jeg tror ikke at det vil hjelpe - uansett hvor pent man pakker inn ordene. "Å ta seg sammen" tror jeg må komme fra innsiden og ikke terpet på fra utsiden. Og det er en ting å undertrykke følelsene og en annen ting å ha dem, akseptere dem, men ikke agere på dem.

kaje
06 Jul 2009, 18:42
Jeg jobber jo med barn med spesielle behov, og støter på dette stadig vekk. Og jeg er helt enig med hurramegrundt sine kloke ord om at barnet selv trengerbli kjent med, identifisere og få anerkjent følelsene sine før de kan overstyre dem. Iblandt har barn behov mot til å gjøre ting som for andre barn er helt vanlig. Som å våge sitte på et huskestativ, våge å skli ned sklia, våge å ta fokus i samlingsstunder, våge å si nei til andre barn. Når redsel for slike ting hindrer hverdagen deres og det sosiale samspillet har barnet behov for hjelp og støtte til å mestre det.

Da snakker jeg gjerne om nettop mot. Og vi jobber med følelser, bevisstgjøring og anerkjennelse først. Og vi nærmer oss sakte det vanskelige. Her er det viktig at barnet eier det vanskelige og selv er motivert for å utfordres - hvis ikke trenger vi starte et annet sted først. Jeg tenker at skjelden er mennesker mer sårbare enn når vi våger vise andre vår frykt, våger nærme oss, våger utfordres. Relasjone og tilliten er så sårbar, så viktig. Så leter vi etter trygghetsfaktorer som kan hjelpe barnet å våge. Jeg tenker at dette er mot - og barna viser nettopp følelsene sine underveis, blir kjent med dem og utfordrer dem.



Ift det med å samarbeide, slutte å gråte for et annet menneske sin skyld, så handler det om å undertrykke en følelse. Slik som i "jeg trenger at du slutter å gråte nå" - tråden. Slett ikke ideelt, tenker jeg. og ikke noe jeg vil lede mot slik bevisst, annet enn i særlige tilfeller der man kjenner at det er så mye bedre for barnet, tross alt. Da tenker jeg samtalen etterpå er viktig - at man på en måte takker for samarbeidet, forklarer årsak og at barnet selv har rett på egne følelser.

Jeg tenker at det å "ta seg sammen" er så negativt ladet - det å være modig er positivt. Og kanskje er det ikke alltid om samme ting?

Thinkerbell
06 Jul 2009, 21:59
Jeg er helt enig i at å be noen om å ta seg sammen sjelden, om noensinne, fører noe positivt med seg. Selv har jeg i alle fall ett udelt negativt forhold til utsagnet "Ta deg sammen!" Derimot føler jeg at det ligger mye positivt i selv å evne å ta meg sammen. Uten det tror jeg aldri jeg hadde fått noe gjort, siden jeg har svært store tendenser til å prokrastinere. Alt, absolutt alt, kan utsettes i min verden ... fordi jeg er redd, eller fordi jeg er lat, eller fordi jeg ikke tror jeg får det til godt nok ... Da trenger jeg å ta meg sammen. Men jeg trenger å se det selv, ville det selv og gjøre det selv. Ei oppfordring om å gjøre det, om enn velment, skaper sjelden annet enn motstand.


Jeg tenker at det å "ta seg sammen" er så negativt ladet - det å være modig er positivt. Og kanskje er det ikke alltid om samme ting?

Det er nok ikke samme ting. Men av og til trenger jeg å ta meg sammen for å være modig. Kanskje har det å ta seg sammen fått en urettferdig negativ klang. Litt sånn som "flink pike"? Å være flink er jo ikke negativt i seg selv, det er "flink pike"-systemet som er problematisk.

kaje
06 Jul 2009, 22:31
Jeg er helt enig i at å be noen om å ta seg sammen sjelden, om noensinne, fører noe positivt med seg. Selv har jeg i alle fall ett udelt negativt forhold til utsagnet "Ta deg sammen!" Derimot føler jeg at det ligger mye positivt i selv å evne å ta meg sammen. Uten det tror jeg aldri jeg hadde fått noe gjort, siden jeg har svært store tendenser til å prokrastinere. Alt, absolutt alt, kan utsettes i min verden ... fordi jeg er redd, eller fordi jeg er lat, eller fordi jeg ikke tror jeg får det til godt nok ... Da trenger jeg å ta meg sammen. Men jeg trenger å se det selv, ville det selv og gjøre det selv. Ei oppfordring om å gjøre det, om enn velment, skaper sjelden annet enn motstand.



Det er nok ikke samme ting. Men av og til trenger jeg å ta meg sammen for å være modig. Kanskje har det å ta seg sammen fått en urettferdig negativ klang. Litt sånn som "flink pike"? Å være flink er jo ikke negativt i seg selv, det er "flink pike"-systemet som er problematisk.

Vet du - jeg er helt enig i alt du sier, kjære :nikker:

Filipine
06 Jul 2009, 23:48
Jeg må tenke litt på dette. For jeg tror at et menneske i balanse er et menneske som kan styre sine reaksjoner. Ikke sine følelser, men sine reaksjoner på dem. Men i mitt hode er det ingen tvil om at balansen handler om at denne håndteringen av følelsen er egenstyrt. Og det er erfaringsbasert. Derfor tror jeg ikke på å fortelle treåringer at de skal ta seg sammen. Det må de lære å kjenne verdien av selv. Men jeg tror at jeg mener det er viktig å lære dem å kjenne på følelsen av at ikke alle opplevelser må problematiseres. Men hvordan gjøre det på en god måte har jeg ikke noe fasitsvar på.

Thinkerbell
07 Jul 2009, 08:16
Når jeg ser på dagene mine i lys av denne diskusjonen, så ser jeg at noe av det jeg forsøker å gjøre for tida er å plante noen små tanker om at følelsene kan anerkjennes og formidles, men kanskje på en måte som er håndterbar for omverdenen. Når fireåringen er rasende/frustrert/lei seg/you name it er det jo mye bedre også for ham hvis han greier å samle seg nok til å fortelle hva som er galt. Da handler det å ta seg sammen (som jeg fremdeles ikke ordrett oppfordrer til) om å klare å roe presentasjonen nok til å bli forstått, ikke om å kvele følelsene.

Og a propos det å overstyre redsel, jeg fikk lyst til å dele en erfaring der det å ta seg sammen antakelig berga både meg og en hest.

Se for dere en stereotypt kvikk og lett araberhest, en noe distrahert rytter uten sal - og speilhålke. Samaria og jeg var et stykke inn på skogstiene i Arboretet ved UMB en glatt vinterdag. Plutselig skjedde det ettellerannet, og jeg kjente hesten eksplodere under meg. Det som var en rolig skogtur var plutselig blitt en vanvittig galopp hjemover, og jeg visste at om en liten kilometer kom vi til en kjetting som hang over veien inn til Arboretet. Jeg hadde tre valg: Jeg kunne bare prøve å henge på, og risikere at hesten brakk beinet og jeg nakken. Jeg kunne kaste meg av og slå meg helseløs på hålka - og fremdeles risikere at hesten brakk beinet. Eller jeg kunne greie å svinge inn på den ene stien til venstre som jeg visste kom snart. Egentlig er jeg ikke en god nok rytter til å håndtere en sånn sving i et sånt tempo, men den ene gangen greide jeg å samle meg - ta meg sammen - nok til å få igjen kontrollen, få svingt og etterhvert få stoppa.

Prestekrage
01 Aug 2009, 12:17
Nå fant jeg den tråden jeg har gått og tenkt på en stund nå. Jeg var i ferd med å starte egen tråd om dette temaet, men det behøvdes jo ikke. :)

Jeg tenker en del på dette med å lære barna å regulere følelsesuttrykkene sine. Jeg har hele veien vært opptatt av å bekrefte, anerkjenne og speile følelsene til barna mine. De har fått gråte og rase, og jeg har vært opptatt av å ikke bagatellisere eller avvise deres følelser. Men nå har jeg begynt å lure på om dette ikke er udelt positivt, eller i hvert fall ikke er tilstrekkelig?

La meg forklare. Begge ungene mine er ganske så emosjonelle og blir fort frustrert, sint eller lei seg. Da gråter de, roper, legger seg på gulvet, kaster ting osv. Jeg har tenkt at disse sterke følelsesutbruddene skal de få ha. Jeg pleier å si at det å slå, dytte, kaste ting o.l. ikke er en god måte å vise følelsene sine på, men at de skal få lov til å gråte og sette ord på hva de føler. Men nå har jeg flere ganger opplevd at min eldste gutts sterke og ofte hyppige emosjonsuttrykk, har gjort at andre barn syns han er "pysete" og tåler lite. Jeg har sett at noen ikke vil leke med han fordi han så lett begynner å gråte, og jeg har sett at noen har ertet han nettopp fordi de vet han begynner å gråte og løpe til mammaen sin da. Det er da jeg har begynt å tenke at jeg kanskje burde gjøre noe for at han skal bli litt tøffere sammen med andre barn. Jeg er ingen tøffing selv og har ikke noe ønske om at mine barn skal være det heller. Jeg vil at de skal ha kontakt med følelsene sine, oppleve at det er greit å være sint, lei seg etc. og kunne uttrykke dem. Men jeg har begynt å bli redd for at gutten min skal bli mobba på skolen fordi han ikke er tøffere.

Jeg er i tenkeboksen på dette. Jeg vil ikke, og tror ikke jeg er i stand til å slutte å vise aksept og forståelse for mine gutters følelser. Men jeg lurer på om det går an og er hensiktsmessig å både anerkjenne følelsene og samtidig hjelpe dem til å kanskje ikke reagere fullt så kraftig eller så fort? Men hvordan kan man i så fall gjøre dette?

Nå har jeg nettopp hatt en scene her der en kamerat er på besøk hos eldstemann og de to skulle kle på seg sko og gå ut. Kameraten var kjappere enn min gutt og for ut døra. Da kasta gutten min seg på gulvet og gråt høyt fordi han ville at de skulle gå ut samtidig. Det kunne ikke falle meg inn å si til han at han må ta seg sammen eller at det ikke er noe å gråte for, men samtidig tenker jeg jo inni meg at jeg skulle ønske han ikke tok fullt så lett på vei, og jeg blir litt bekymra for hvordan kameraten oppfatter dette.

Vel, det får holde for nå. :)

Prestekrage
06 Aug 2009, 17:27
Dytter litt på denne. Håper å få noen innspill fra dere kloke damer...