PDA

Se full versjon : Om å velge anderledes-



Eple
02 Aug 2009, 00:41
Det er ofte jeg leser på nett (også på Ringblomst) at medlemmer er frustrerte over at foreldre eller andre kritiserer måten de lever med barn på. Jeg har hatt barn noen år nå og har tenkt mye på dette. Kalte meg tidligere for skap APer":fnis:

Men en dag slo det meg- hvor ømt må det ikke være for en mor å se at barnet velger helt bort det som var ens egen måte? Jeg mener- hvis mine barn en dag sa "slik skal jeg hvertfall IKKE gjøre!" så ville jeg nok gått litt i forsvar jeg også...

I tillegg så var HS MYE mer styrende før- da eide de fakta da! Tror ikke mange turde å stille seg kritisk til deres råd. Nå er informasjonen mye lettere tilgjengelig enn den gang. Se bare på spebarnstellbøkene de hadde og sammenlign med all info vi finner med et tastetrykk!:jupp:

Jeg forsvarer ikke de som kritiserer, men sier dette fordi jeg mener at når man ytrer sine valg/metoder så kan det såre. Veier man sine ord får man dem med og ikke mot...

Min mor kom med en kommentar for noen år siden "ja ja- det er jo et guds under at dere vokste opp da!". Det var etter at jeg hadde messet om noe "dødsens viktig" i mine øyne. Og som man selvsagt gjorde HELT FEIL på 70 tallet....

Noe å tenke på?

Jeano
02 Aug 2009, 00:55
Mannen min er imot alle metoder han. Så om jeg hadde fortalt han om idealene og lagt de frem som idealer så hadde han begynnt å lure på meg. Det samme sier han til sin mor når hun hinter om gråtekurer og andre metoder.

Det ble barn av oss før alle disse metodene kom sier han så.
Så eneste måten jeg veileder min sambo og de rundt meg på er å prøve så godt jeg kan selv.

Så lenge man har ett godt hjerte og tro på det gode, så går det som regel bra.

Chance
02 Aug 2009, 02:09
Forstår tankene dine, Eple. Det må absolutt være sårt for foreldre,og kanskje ikke så enkelt å akseptere, at barna gjør ting annerledes enn man selv gjorde. Kanskje føler man det er helt feil, og bare vile rettlede barnebarna på "sin" måte, og så oppstår det konflikt..
Jeg har selv vært i den situasjonen at det jeg har gjort har føltes helt feil for mamma. (Er oppvokst uten særlig grenser og regler, mere fri barneoppdragelse). Hun har aldri greid å forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør, med endel ting. Men jeg ser jo at hun har kommentert det lite, bare vært taus, men hatt et tydelig kroppsspråk, som sier hva hun mener.

Hva jeg selv mener i en sånn situasjon, aner jeg ikke. Men jeg håper jeg kan ha et så godt forhold med de, at jeg kan kunne si i fra og tilby hjelp dersom jeg ser noe som i mine øyne føles som en helt gal ting å gjøre, og at de ikke blir sure på meg for at jeg kanskje ikke følger helt den samme linjen.
Men, jeg tror nok en sånn situasjonen uansett blir litt vanskelig..

Ma-i
02 Aug 2009, 03:38
Tja, de skal vel ikke sette seg på sin høye hestselv heller, for de var nok ikke i tråd med sine foreldres oppdragelsesmetoder heller.
Det er jo det som er foreldrenes privilegium og rett, og det at samfunnet utvikler seg og amn har kommet lang når det gjelder barneomsorg desiste 60 årene, spesielt de siste 20 vil jeg påstå.

Og ja, vel mange av "oss" på 70-tallet levde kjo ikke opp, eller sliter idag eller opptil nå med mye av det som da ble praktisert. Så akkurat det å si at "det ble jo voksner av dere også" er litt som om man skal si til de som overleevde andre verdenskrik at" dere vokste jo opp dere også" ...
( litt flåsete sagt i nattetimene, menhåper at poenget blir formidlet?)

Men det er sånn detr er , generasjoners gang, verden forandrer seg , tidene skifter, nye ting oppdages og læres osv.

katari
02 Aug 2009, 09:30
Jeg har full forståelse for det at ting var annerledes før og at informasjonen som var der ute var som den var. Og jeg kritiserer aldri mine foreldre for å ha gjort valg slik de har(jo jeg tenker og bearbeider det mye men jeg sier ikke noe til de).

Det jeg sliter med som følge av det er jo ikke bra for min egen del, men det er ikke noe jeg presser nedover ørene deres når jeg får sjansen, jeg forstår jo at de ikke mente noe vondt ved det de gjorde og det er vel det som har hjulpet meg og komme litt videre også..

de vet ingenting/svært lite om hvordan det har preget meg. Men de er veldig flinke til å skylde på alle andre og på omgivelsene men en gang de føler seg litt truet. og det skaper jo en stor avstand mellom oss at vi ikke kan snakke åpnet om hva vi tenker og føler rundt sånne vanskelige ting.

på en måte er jo alt som det har vært hele tiden mellom oss. måten de snakker til meg på er som om jeg er ett lite barn som ikke klarer noe på egenhånd, og det er fryktelig slitsomt og sårende og skaper ikke akkurat ett ønske om å ville skape relasjoner. mulig de ikke ser dette selv, men det er veldig åpenlyst for alle andre.

så hva skal man da gjøre? jeg tenker at det beste er jo en mellomting hvor begge parter får komme til og at begge kan være med på å hjelpe hverandre og forstå og respektere hverandres valg. men når en part ikke er åpne for noe slik så er det jo ikke akkurat noen utvei heller?

At de ble anbefalt den verste typen skrikekur på lillebroren min er ikke noe jeg klandrer dem for, det var jo helt standard på den tiden. det samme gjelder en del andre "vanlige" oppdragelsesmetoder.

Det gjør meg trist at de "ser ned på min måte" og oppdra mine barn på og viser meg ingen respekt i forhold til det. Altså bla. samsoving er bare dumt, vi fikk jo så mye problemer sist gang..(problemer etter deres standard selvsagt siden vi ikke fikk henne til og sove i egen seng ved 2 mnd som jo er målet..) eller det er dumt og venne de til å få oppmerksomhet hele tiden fordi de blir bortskjemte, også det generelle synet på at foreldre skal ha makten og de skal bestemme alt og barna må bare underkue seg dette. disse tingene strider jo i mot mitt syn, og nå er det mine barn det er snakk om.

Jeg opplever altså det motsatte jeg.. jeg sier ingenting til dem om deres måte og gjøre ting på, men jeg blir sett ned på og kritisert fordi jeg ikke følger deres måte og gjøre ting på.

Ja det kan hende de føler seg truet av at jeg velger å oppdra på en annen måte. selv om jeg aldri sier noe, så ser de jo at vi har ett helt annet samspill. Men dette er ikke noe jeg kan gjøre så mye med tenker jeg? Jeg kan ikke gå vekk i fra mine verdier og mine ønsker for min familie pga at de kanskje blir såret fordi jeg ikke velger deres måte?

Når det blir min tur vet jeg iallefall med meg selv at jeg vil stille meg åpen for diskusjoner, samtaler og slikt rundt dette med oppdragelse. Jeg skal ha ett åpent sinn og være klar for å ta i mot kritikk. men mitt ønske er jo at vi skal ha ett såpass ærlig og bra forhold til hverandre allerede slik at det ikke må bli en slik "konfrontasjon" mange år senere, men at vi kan ta opp ting etterhvert som de bygger seg opp.

Er også enig i det Ma-i sier. At de har jo også valgt og ikke gjøre som sine foreldre gjorde, så det burde være åpenlyst at tiden endrer seg og at folk forandrer seg, jeg ønsker iallefall ikke for mine barn at de skal måtte gå på tærne rundt meg fordi jeg ikke tåler tanken på at de mener noe annet enn meg...

men jeg er nysgjerrig på hva dere evt. foreslår som en god strategi for å komme nærmere en mer delt respekt når man står såpass unna hverandre som vi gjør?

(som vanlig ett langt og sikkert rotete innlegg fra meg, men håper dere ser hvor jeg vil?)

Blanche
02 Aug 2009, 10:17
Dette syns jeg var en fin påminnelse, å veie sine ord slik at man får dem med ikke mot.

Angående det at de ikke hadde informasjonen så lett tilgjengelig før. Det er mange som lever sånn i dag, selv med internett i huset. Jeg kjenner mange jeg som ikke ville tenkt på å gå på internett for å søke etter tips rundt barn/amming etc. Jeg mener ikke at det skal være et mål at alle skal bruke internett til slikt, men mange ganger når vi diskuterer noe så tenker jeg "vet de ikke det, det vet nå vel alle". Og så tenker jeg at hvor har jeg funnet ut det, jo på internett. Det er ikke alt det står om i blader eller man får høre hos hs.

siemens
02 Aug 2009, 10:53
Balansegang å kunne diskutere med familie og venner om hvordan man gjør sine valg uten samtidig å disse deres valg. Og kanskje særlig de valg som er tatt og ikke mulige å gjøre om.

Jeg vet med meg selv at jeg i tanken er en fordømmende person, men jeg sier veldig sjelden noe høyt.

Lykkemamma
05 Aug 2009, 23:08
Jeg tror det er utrolig viktig å skille mellom seg selv og andre. Om en ønsker aksept for sine egne meninger så må man også respektere andres. En del mødre (spesielt de med bare ett barn har jeg inntrykk av) tror at de sitter på Sannheten, og forventer at familie og venner skal rette seg etter dette. Men samtidig så ønsker de ikke å omstille seg til andre familiers "sannhet"- da de omgåes nieser, nevøer, venner av barna.

Jeg har ingen problemer med å omgåes venninner med andre meninger enn meg selv, så lenge respekten går begge veier. :) Det kan være veldig berikende i grunnnen, ingen har vondt av litt "påfyll" av nye tanker.