PDA

Se full versjon : uenige om metoder



katari
21 Sep 2009, 22:04
ja det er vi. jeg er jo veldig TIo og merker så godt når jeg tar meg tid og bruker tio prinsipper at jeg og H kommer nærmere hverandre. I det siste har vi slitt en del med dette at H "sutrer" for så og si ALT! Hun kan starte med en gang hun kommer hjem fra bhg, og ved det første neiet hun får så starter en sånn endelang sutreklagegrining som kan holde på i timesvis. det er så fryktelig slitsomt og ikke noe hjelper.

Hvorfor er hun sånn? jeg prøver å snakke til henne og sier at vi så gjerne vil hjelpe henne om hun bare kan fortelle oss hva det er, men ikek noe når frem. Mannen blir sliten til slutt og det resulterer i veldig sånn "skjerp deg" mentalitet.

angående sparking, slåing osv mener han at det "funker" å f.eks be de gå på rommet sitt eller sette seg i trappen. fordi det har "andre sagt" og jeg trenger ikek være så standhaftig fordi andre kan ha rett de også...

Det vi gjør om dagen er å si at hun må slutte med et hun gjør ellers må hun gå ned av sofaen, vekk fra den hun slår osv. det er jo på en måte "en trussel". og det liker jeg dårlig. men det virke rog når jeg ikek når frem med forklaringer så vet jeg ikke helt hva annet jeg kan gjøre?

Og om han f.eks ber henne slutte med noe så blir han irritert om ikke jeg ber henne slutte også fordi "hun gidder ikke høre om bare han sier det".

jeg svarer ofte med at jeg ikke synes det er noen big deal, og at jeg ikke har lyst til å irettesette noe jeg ikke synes er noe problem.

det har også blitt veldig økning i sånn. "kan du være snill jente nå og være rolig, stille, hjelpsom osv.." eller "det der var ikke pent gjort."

så hva gjør dere? når dere har forskjellige tanker om metoder?

og hvordan løser dere sånn sutreklagegråt?

eks vis kommer vi fra bhg og hun løper rett til kjøleskapet og skal ha yoghurt, hun får ikke fordi vi skal ha middag, så er det ille at vi skal ha middag men at den ikke er ferdig i det sekundet hun vil ha den, så er det ille at hun må vente, så er det sånn at hver minste ting bare er forferdelig også fortsetter det sånn helt til leggetid omtrent. det er bare så utrolig slitsomt. vi prøver hele tiden og komem med forslag, spørre om hun vil ha trøst, prøve å avlede(det er vel det eneste som funker, men litt for ofte må hun få en "gulrot" for å holde ut, f.eks at vi skal gå ut og leke etter middag om hun bare er flink og klarer og vente til maten er ferdig uten å gråte...)

nei nå føler jeg vi har mistet litt kontrollen her. jeg ønsker ikke å kontrollere henne, men jeg ønsker at hun selv skal ønske og ha det harmonisk og bra og at hun ønsker å være hjelpsom, snill og god så ofte hun kan og hun er det veldig ofte, men det er bare disse lange utbruddene som drar oss alle ned og ødelegger dynamikken vår. da kommer autoforeldrene frem og vi blir en sånn familie jeg ikke liker.

noen som har noen synspunkter eller råd her? har prøvd å snakke med H om det etterpå. sier at vi prøver så godt vi kan og hjelpe henne og at vi vil at hun skal ha det bra, og at vi vil at hun skal si i fra om det er noe som plager henne eller om hun er lei seg for noe, sånn at vi kan hjelpe. men da sier hun bare nei og sutrer litt og vil ikke snakke mer om det.

Anton
21 Sep 2009, 22:10
H har opplevd noe veldig traumatisk for ikke så lenge siden (fått lillebror). Jeg syns dere skal gi henne litt slækk akkurat nå, fire litt på prinsippene.

Ang uenighet mellom dere - der har jeg ingen råd.

katari
21 Sep 2009, 22:27
ja, jeg er ikke ute etter å disiplinere henne, men det er bare så slitsomt med sånne dager. for henne og for oss. derfor vil jeg så gjerne finne en måte og komme under skallet hennes på, jeg er litt redd hun skal trekke følelsene sine inn i seg og ikke ville snakke om de eller konfrontere de eller gjøre noe med de, jeg lurer selvsagt på årsaken bak det hele. er det genuine årsaker eller er hun bare litt usikker og redd for at vi ikke bryr oss like mye etter babyen kom? vi sier masse at vi er glade i henne og vi klemmer og koser masse og vi er flinke til å passe på at en av oss alltid er tilgjengelig for henne til enhver tid.

vet ikek jeg. synes bare det er så sårt og høre på henne når hun er sånn "lei" i humøret.

siemens
21 Sep 2009, 22:30
Anton har et bra poeng om en mulig grunn til at hun er ekstra oppmerksomhetskrevende akkurat nå. Ellers...er hun sliten etter barnehagen?

Ang uenighet så forsøker vi å unngå det i situasjonsøyeblikket, selv om det av og til kan glemmes. I hovedsak forsøker vi å snakke om det når supern har lagt seg, lufte da hvis det er noe som vi har hatt forskjellig syn på.

hurramegrundt
21 Sep 2009, 22:34
Jeg tenker at det er jo en veldig vanskelig situasjon det der. Å komme hjem, være sliten og sulten. Det er jo ingen som fungerer optimalt i en sånn situasjon, sikkert ikke dere heller. Kan dere løfte blikket fra henne og se på hele familien? Hennes adferd alene kommer dere ingen vei med å prøve å korrigere, tenker jeg, hun er i sin fulle rett til å si i fra at hun synes situasjonen er ugrei. Og å gi henne selv ansvaret for å si hva hun trenger for å få det bedre er også urimelig, her må dere prøve ut forskjellige løsninger, tenker jeg. Hva med å ta en yougurt eller noe annet med en gang, for å få litt bedre tid og mindre stress frem til middagen er ferdig? Det går an å prøves?

Husk på at familien er i kontinuerlig endring, og de mestringsstrategiene dere innfører nå kommer ikke til å vare evig. Dere kan godt gi litt ekstra etter for henne nå.

Og grunnen til at hun er sånn? Hun er straks to år, og kanskje sliten og tidvis sulten. Jeg tror ikke det er noe vits i å analysere så mye mer enn det. ;) Regner med at du har lest tråden om toåringen her inne? Den forklarer mye, synes jeg.

hurramegrundt
21 Sep 2009, 22:36
Jeg ser at jeg ikke svarer på spørsmålet ditt. Jeg og mannen prater mye når vi er alene, men er skjelden veldig uenige. Men vi prøver ut litt forskjellig og evaluerer for hverandre. Det er nyttig.

Sjalabais
21 Sep 2009, 23:06
Mat på vei hjem fra bhg. og middag ca. en halvtime etter at vi har kommet hjem ødelegger ikke Klovnejentas apetitt... Om det bare er lavt blodsukker + sliten etter bhg.-sutring, så kan det være en løsning på sutreproblemet. (Bare for å illustrere, Klovnejenta blei henta ca. kl 16 i dag, hadde ca. en skive kl. 16.30, spiste bra med suppe (dagens middag) i 17-tida og hadde i seg en porsjon med babygrøt i slutten av/etter barne-tv - hvorfor jenta ikke veier mer enn 13 kg med dette som et vanlig daglig inntak skjønner ikke jeg!).



I forhold til uenigheten mellom deg og mannen din... Hva med å finne litteratur til hverandre som forteller om "oppdragelsesstrategier" dere har tro på, og lese hverandres ståsted på den måten? Kanskje dere kan finne en felles foreldreplatform på den måten?

kenguru
22 Sep 2009, 07:30
VI har kjørt på med en brødskive som er igjen fra bhg når vi henter klokka fire vi. Det gjorde dagene fra Helvete til himmel for oss... Altså han trenger rett og slett mat...og jeg passer jo på å spise litt brød klokka to selv... og da får jo han bare frukt.. og å vente en time på middag er jo en evighet for han. Nå fungerer det ganske bra at han også sysselsetter seg selv med å lage "middag og Dessert iett" mens jeg kokkelerer middag også da... så en lekekomfyr kommer nok i hus her etterhvert.

Ifht uenighetene- jeg tenker at dere lærer H også konsekvenser og setter egne grenser for hva dere synes er greit også jeg..
Altså om bolla slår meg og tråkker på puppen min (som det jo hender seg han gjør feks i senga)- så sier jeg at hvis han ikke slutter med det så kan han ikke være i senga våres for i senga så koser vi..
Jeg tenker ikke at jeg "overser" noe av hans behov da- men setter grenser for meg selv som jeg også tenker er viktig at han klarer og se etterhvert også..

Altså det jeg vil frem til er at ja- H har fått et lite søsken nå og derfor tenker jeg at ting kan komme litt oftere nå i en periode. Men jeg tenker at du og mannen din har ulike grenser for hva dere tenker er alright også... og det må jo også være lov.
Altså uten at hun skal "straffes" ved å settes på trappa eller sendes på rommet... men at man sier fra..

Og ifht det og konfrontere hverandre i situasjonen som vet jeg at det er kjempevanskelig og unngå når man er uenige- men veldig viktig i lengden..
jeg er ikke god til dette punktet- men tenker egentlig at barna blir forvirra i lengden...og at det er veldig dumt..

Bare litt knotete morgentanker fra meg...
:)

marie
22 Sep 2009, 08:16
I en periode, da barna var en god del yngre, kuttet jeg alltid opp frukt eller grønnsaker med en gang vi kom hjem og satte på bordet til dem. Så begynte jeg på middagen. Da ble mellommåltidet en koslig stund hvor de fortalte fra dagen og var i godt humør mens jeg laget middag uten sutring og unger hengende i beina.

Angående uenighet om metode så tenker jeg at all den tid man er to ulike individer som oppdrar må man regne med ulikheter. I enkelte ting store ulikheter, i andre ting enighet. Ingen skal tvinges (verken du eller han) til å gjøre tingene på den andres måte. Av tvang kommer det sjelden noe godt.

Forøvrig er jeg enig med i kenguru om dette:


Altså om bolla slår meg og tråkker på puppen min (som det jo hender seg han gjør feks i senga)- så sier jeg at hvis han ikke slutter med det så kan han ikke være i senga våres for i senga så koser vi..
Jeg tenker ikke at jeg "overser" noe av hans behov da- men setter grenser for meg selv som jeg også tenker er viktig at han klarer og se etterhvert også..

Jeg ønsker i alle fall at mine barn skal sette grenser for hva som er greit for dem selv. Om jeg ikke viser dem hvor mine grenser går og er en modell, hvordan skal de da bli gode grensesettere for seg selv?

Christine76
22 Sep 2009, 08:49
Hmm mange spørsmål på en gang her.

Når det gjelder situasjonen etter barnehagen så støtter jeg de andre her. Lavt blodsukker kan gi mange problemer. En skive på vei hjem kan gjøre underverker. Ellers så har vi stående en skål i kjøleskapet med oppskåret gulrot, kålrabi og andre grønnsaker vi måtte ha i huset. Den er det alltid lov til å få fra, uansett. De ødelegger ikke apetitten av å spise litt grønnsaker (dessuten så er det jo like sunt som middag). Det hjelper på sulten, pluss at ungene synes det er veldig kjekt å velge seg de bitene de vil ha.

Når det gjelder det med uenighet dere imellom. Vi er heldigvis ikke uenig om de store tingene, så der har jeg ikke noe særlig erfaring. Men det må dere vel nesten diskutere dere frem til på en eller annen måte. Når det gjelder det med at dere reagerer forskjellig på situasjoner og han vil ha din støtte så er det enklere. Det jeg pleier å si hvis min mann gir en beskjed jeg ikke er enig i er "Nå vil pappa at du skal ..." eller "Pappa sa at ..." På den måten stiller jeg meg bak at når han har gitt en beskjed, eller formidlet en grense som han har, så er det noe de bør ta hensyn til. Samtidig så unngår jeg å formidle det som noe som gjelder for meg også. Om barna merker forskjell? Aner ikke, men tror det. For meg og for kommunikasjonen oss voksne imellom er det i alle fall viktig.

Når det gjelder dette med at ting ikke skjer fort nok så tenker jeg at det kan være en naturlig følge av å ha blitt storesøster. Hun ser at om babyen har noen behov så blir disse oppfylt med en gang (stort sett) mens hun selv blir bedt om å vente) Det er klart at den kan være vanskelig å svelge. Husker at jeg prøvde å av og til være veldig bevisst og tydelig på at Oda måtte vente til fordel for Erlend, sånn at han så at hun ikke alltid kom først. Samtidig som jeg snakket med ham om det at babyer ikke skjønner så mye og derfor ikke skjønner at de må vente.

Luan
22 Sep 2009, 09:29
Det første jeg tenker er at at H er sulten og sliten. Så en brødskive eller en banan på veien hjem er nok lurt, har i alle fall fungert her.
Tror du det blir bedre om dere henter litt tidligere? Hos oss er det ganske stor forskjell om vi henter en halvtime tidligere.. Men det er jo ikke alltid det passer eller går i hverdagen.
Og så ser jeg at klumpen ofte trenger litt ekstra oppmerksomhet etter barnehagen, en liten halvtimes lek bare oss to eller manne og han. Ikke alltid dette klaffer, men når det gjør det ser vi at ting går litt lettere.

Ang grensesetting så er jeg enig med Kenguru, tror det er viktig å sette grenser for seg selv også. Jeg gir også beskjed til klumpen at nå går jeg bort fordi jeg ikke vil bli slått eller sparket.

De gangene jeg finner noe fine artikler eller inn gode innlegg (særlig herfra da!) så sender jeg det på mail til mannen. Da leser han dette i fred og ro får fordøyd det i sitt tempo. Jeg merker at jeg blir veldig raskt sint når vi er uenige om måter vi skal håndtere situasjoner på. Derfor blir det bedre å gjøre det på den måten. Da klarer jeg å formidle det jeg ønsker uten å komme med masse usaklige utsagn. Og i de fleste tilfellene kommer han tilbake noen dager etter og sier det var bra det jeg sendte! Så tror at dette er løsningen hos oss! Og enda bedre er det de gangene han virkelig har snudd helen om og forteller meg om fordelene om ditt og datt og nærmest er belærende ovenfor meg:konge:

Pelly
22 Sep 2009, 09:39
Du har fått mange gode tips her, men jeg legger til et par ting som funker hos oss.
Skiver som er igjen i matboksen spises med en gang jeg henter, særlig Sprelli MÅ ha noe mat da, elelrs er det superdårlig humør på henne. Slik var Pille også som liten. Jeg ønsker heller at hun er i godt humør og fornøyd, så får det være at det ikke er alltid hun spiser kjempemye av middagen sin.

Om sutring, og hos oss også snakking med smokk i munnen; så funker en ting: "Vet du Sprelli, jeg forstår ikke hva du sier når du har smokk i munnen/har sutrestemme, kan du ta ut smokken/snakke med vanlig stemme?" 9 av 10 ggr så skjønner hun det.

Sprelli er til tider en ordenlig "pøbel" og er oppi alt og klatrer overalt, og da nytter det ikke å be henne slutte/gå ned/la være osv. Da må vi rett og slett pense oppmerksomheten hennes over på noe annet, ex. får hun tak i en penn som ligger og slenger, så må vi heller finne fram tegneark og la henne rable der.
I tillegg så ser jeg at hun gjør litt bøll når hun vil ha oppmerksomheten vår f.eks. om vi er på nett eller leser aviser. Og da vet jeg jo med meg selv at både hun og jeg har mye bedre av å gjøre noe sammen.

heilo
22 Sep 2009, 10:26
Jeg tenker at hun er veldig liten ennå og at mye når hun sutrer så er det utrykk for at hun trenger, mat, hvile, kos og/eller oppmerksomhet. Jeg tror ikke at dere kan få slutt på det som oppleves som problematisk atferd ved å sette grenser, toåringer har liten impulskontroll og konsekvensforståelse sånn at det å straffe i liten grad vil hjelpe, men heller skape et uheldig samspill mellom dere. Det sagt så har jeg også hatt sutrende toåringer og det er utrolig slitsomt så jeg har full forståelse for at dere blir irritert, men å sette strengere grenser hjelper neppe. Du har fått mange gode forslag. Mat er viktig og mine har også fått resten av matpakken ved henting og grønnsaker/frukt mens jeg lager middag. I tillegg har pappaen satt seg ned på gulvet sammen med dem og lekt med dem til maten er ferdig, det har vært en fin stund.

Moder'n
22 Sep 2009, 12:36
:klem:

Jeg blir også helt gaaaal av den sutringa som du beskriver. Men jeg vet jo at det ikke nytter å klage på snuppa mi eller gi henne skyldfølelse. Jeg tror at det beste er å prøve å sette seg inn i Hs situasjon og se hva du kan få ut av det. Og så tenker jeg at akkurat nå må kanskje bare husarbeidet flyte litt? Enkel middager - frossenpizza eller annet enkelt. Drite i støv og rydding, og heller fokusere på ungene.

Som de andre her påpeker: Sannsynligvis er H kjempesulten etter barnehagen - da trenger hun mat. Gi henne noe som kan stogge sulten. Hvis du ikke vil gi yoghurt, kanskje du kan finne noe annet? Ei brødskive? Litt ost? ;) Noen tørre havrefras eller puffet havre? Knekkebrød?

Når det gjelder uenigheter, så syns jeg selv det er kjempevanskelig. Vi er heldigvis generelt sett enige, men det har blitt til at jeg dessverre i enkelte tilfeller overstyrer mannen min. Og det er jo idiotisk av meg og svært respektløst. Det gjør også at forholdet mellom mannen og snuppa blir mindre ektefølt. Jeg ser jo at hun innimellom ser bort på meg når det oppstår konflikter - som for at jeg skal komme inn som en dommer og overstyre. :flau: Det er jo slett ikke riktig.

Så du den artikkelen om Time-out (http://www.barnashus.no/juul-690/time-out-ut-med-det.html) som ble referert til her på forumet? For slik jeg ser det må man som voksen fokusere på forholdet mellom voksen og barn. Det er jo det som betyr noe. Og for eksempel TO skaper distanse, ikke nærhet - ikke minst fordi dette er straff og det er meningen at ungen skal "skamme seg".

katari
22 Sep 2009, 13:10
det som er greia med yoghurt saken, er at hun ELSKER det og skal helst ha en til frokost, i bhg og middag og kvelds. derfor synes jeg at vi må begrense det litt. og vi gir henne gjerne frukt eller andre ting i mellomtiden, men det er bare sånn at hun KUN vil ha en ting. og da blir det litt vanskelig. Ja hun dør sikkert ikke av å spise fem yoghurt hver dag heller. men på ett tidspunkt kommer det jo litt økonomi inn i bildet også da..

når det gelder oppdragelsesstrategier har jeg jo lest en del bøker og jeg pleier og lese "avsnitt" eller ting jeg synes er smart og lurt for han, men jeg tror han ser på det som om at jeg skal "belære han" og at jeg ikke synes han gjør en god jobb som far. det er problemet litt her. og sånn på en måte synes jeg har har sin fulle rett til og utøve praksis slik han mener er rett også, men at jeg ikke behøver og være enig i det-det sier jeg i fra om ofte.

men vi merker selvsagt at når vi har bedre tid og ro og tar situasjonen fra hennes ståsted så er det det optimale. problemet er at når hun er i en slik situasjon at hun VIL HA NOE NÅ! så hjelper det lite at vi har tenkt og gi henne det hun vil ha, eller om vi skal foreslå noe annet, eller at det tar fem sekunder for meg og reise meg og komme bort til kjøleskapet-fordi uansett utfall så blir hun sutrete på sekundet etter hun har ytret noe. altså hun sutrer selv etter at hun har fått den yoghurten hun skal ha. Det er det som er det mest slitsomme.

har lest toåringen tråden for en tid tilbake, kanskje jeg skal grave den frem igjen og lese på nytt:) men det er beroligene at dere sier at hva som skjer i nuet ikke nødvendigvis forblir slik for alltid. men dete r litt det med at vaner er vonde og vende. broren min er ett prakteksenmpel på en som fikk viljen sin ved å bråke, skrike og hyle fra han var liten. og den dag i dag er han jo veldg preget av det. slik at skrekkeksempelet står jo veldig nære med sånn sett. han fikk f.eks egen middag hver dag fordi han ikke likte det vi spiste..

heilo
22 Sep 2009, 13:21
broren min er ett prakteksenmpel på en som fikk viljen sin ved å bråke, skrike og hyle fra han var liten. og den dag i dag er han jo veldg preget av det. slik at skrekkeksempelet står jo veldig nære med sånn sett. han fikk f.eks egen middag hver dag fordi han ikke likte det vi spiste..

Jeg tenker ikke at det handler om å "gi barnet viljen sin", men heller om å tilrettelegge. Kanskje blir det ikke så viktig med den youghurten om hun får en brødskive når hun blir hentet i barnehagen? Det med youghurten har kanskje også blitt litt vane og den løsningen hun kommer på når hun er supersulten og må ha noe i magen med en gang. Om du har mulighet er det sikkert også lurt å forsøke å leke litt med henne før du begynner med maten når dere kommer hjem. Hvis hun ikke er alt for sulten (etter brødskive ved henting) kan hun kanskje klare å leke videre alene etter en stund.

Og så tror jeg ikke at man kan unngå all sutring ved å være i forkant, noen ganger må man bare tåle å høre på.

katari
22 Sep 2009, 13:27
Hmm mange spørsmål på en gang her.

Når det gjelder situasjonen etter barnehagen så støtter jeg de andre her. Lavt blodsukker kan gi mange problemer. En skive på vei hjem kan gjøre underverker. Ellers så har vi stående en skål i kjøleskapet med oppskåret gulrot, kålrabi og andre grønnsaker vi måtte ha i huset. Den er det alltid lov til å få fra, uansett. De ødelegger ikke apetitten av å spise litt grønnsaker (dessuten så er det jo like sunt som middag). Det hjelper på sulten, pluss at ungene synes det er veldig kjekt å velge seg de bitene de vil ha.

Når det gjelder det med uenighet dere imellom. Vi er heldigvis ikke uenig om de store tingene, så der har jeg ikke noe særlig erfaring. Men det må dere vel nesten diskutere dere frem til på en eller annen måte. Når det gjelder det med at dere reagerer forskjellig på situasjoner og han vil ha din støtte så er det enklere. Det jeg pleier å si hvis min mann gir en beskjed jeg ikke er enig i er "Nå vil pappa at du skal ..." eller "Pappa sa at ..." På den måten stiller jeg meg bak at når han har gitt en beskjed, eller formidlet en grense som han har, så er det noe de bør ta hensyn til. Samtidig så unngår jeg å formidle det som noe som gjelder for meg også. Om barna merker forskjell? Aner ikke, men tror det. For meg og for kommunikasjonen oss voksne imellom er det i alle fall viktig.
Ja sånn sier jeg også. da sier jeg. Det er fint om du kan høre på Pappa e.l. fordi da bakker jeg han samtidig som jeg ikke nødvendigvis mener det samme.

Når det gjelder dette med at ting ikke skjer fort nok så tenker jeg at det kan være en naturlig følge av å ha blitt storesøster. Hun ser at om babyen har noen behov så blir disse oppfylt med en gang (stort sett) mens hun selv blir bedt om å vente) Det er klart at den kan være vanskelig å svelge. Husker at jeg prøvde å av og til være veldig bevisst og tydelig på at Oda måtte vente til fordel for Erlend, sånn at han så at hun ikke alltid kom først. Samtidig som jeg snakket med ham om det at babyer ikke skjønner så mye og derfor ikke skjønner at de må vente.
Takk for den siste der. du har HELT rett i at det ofte blir slik at hun må vente til fordel for babyen. f.eks om mornongen når jeg er alene og hun skal i bhg og han skriker. da blir hun selvsagt ekstra vrang og ha med og gjøre og sutringen setter inn for fullt, slik som i dag. så da er det litt sånn: hvordan løser jeg dette? ham må ha mat og hun må få bli klar til bhg.

Angående det med timeout, gå på rommet eller sitt i trappa. det er ikke noe vi utøver nå, men er noe mannen prøver å hinte til at han mener fungerer "fordi andre sier det". men en ting jeg ikke liker er at han i det siste har begynt å si til henne når hun sutrer masse på kvelden at om hun ikke slutter må hun legge seg:( det sier han masse. og kan finne på og si det på dagtid også. hvordan kan jeg formidle at dette ikke er en god løsning? hva kan jeg be han si eller gjøre istedenfor? jeg vil som sagt ikke bestemme over hans måter, men ett sted går liksom grensen for hva jeg synes er ok også.

Jeg skal se om jeg får fikset litt "nødmat" til H i form av varierte grønnskaer og frukt. del går mest i rosiner og yoghurt , hun liker ikke harde grønnsaker, men eple går bra.

må skrive mer senere, ungen vil ha mat, vi har økedag på gang. har liggi i senga i hele dag:) litt deilig egentlig, får da får jeg endelig slappet av litt også. (mat blir det dårligere med ettersom jeg nå prioriterte min fem minutter alene her istedenfor...:duh:)

Christine76
22 Sep 2009, 13:54
Takk for den siste der. du har HELT rett i at det ofte blir slik at hun må vente til fordel for babyen. f.eks om mornongen når jeg er alene og hun skal i bhg og han skriker. da blir hun selvsagt ekstra vrang og ha med og gjøre og sutringen setter inn for fullt, slik som i dag. så da er det litt sånn: hvordan løser jeg dette? ham må ha mat og hun må få bli klar til bhg.


Jeg likte det ikke, men min løsning ble rett og slett å av og til la babyen skrike mens jeg fokuserte på eldstemann. Da gikk det heller ikke lang tid før han ba meg om å "Ta Oda" fordi hun var lei seg. Jeg tror at bare det at jeg viste at jeg var villig til å prioritere ham i mange tilfeller var nok.

Men dette er noe som jeg synes er vanskelig fremdeles altså. Jeg ammer jo Oda fremdeles, og mens jeg gjør det blir de flese av hans ønsker møtt med "Jeg gir melk til Oda nå, så jeg kan hjelpe deg etterpå" og jeg får veldig dårlig samvittighet for akkurat den.

hurramegrundt
22 Sep 2009, 13:59
broren min er ett prakteksenmpel på en som fikk viljen sin ved å bråke, skrike og hyle fra han var liten. og den dag i dag er han jo veldg preget av det. slik at skrekkeksempelet står jo veldig nære med sånn sett. han fikk f.eks egen middag hver dag fordi han ikke likte det vi spiste..

Jeg var også det. :sparke: Og det var utrolig vondt at alt etterhvert handlet om hvorvidt jeg skulle få viljen min, og ikke hva jeg egentlig hadde behov for eller hvordan jeg hadde det. Prøv å skrem bort dette spøkelset fra din barndom, H er liiiiiiten og det er veldig langt igjen til du får en slik problemstilling. Prøv heller å kjenne på dine egne grenser - er det greit at hun får mat, men ikke yougurt, så skal du ikke se bort i fra at hun setter pris på å bli møtt på halvveien.

Altså - finn løsninger som dere kan leve med, ikke finn løsninger ut i fra at dere skal oppdra H i en bestemt retning. Dere skal få hverdagen til å fungere for dere alle, og når den gjør det har dere et mye bedre utgangspunkt for å innføre bordskikk og liknende. For det går faktisk fint an å gjøre det mens alle har det helt fint.

katari
22 Sep 2009, 21:02
i dag sov M når jeg hentet H, så kom vi hjem og hun fikk det som var i matboksen , ikke at hun spiste noe særlig av det. så fikk hun være med mens jeg lagde mat. alt gikk greit, til jeg måtte hente M og da var det ikke noe som skulle til før det gikk dårlig. men en gang jeg skulel mate henger hun seg i kjøleskapdøra og hyler til mannen kom hjem.. (han var like rundt hjørnet..) så ja jeg ser jo at det er sjalusi her. men det kjedelige er at det ikke hjelper når mannen kommerhjem uansett hvem av oss som bruker tiden på henne. har hun først startet med sutringen så tar den aldri slutt... hun liksom sutrer selv om hun får det hun spørr om. selv om vi leker med henne, selv om vi prøve rå finne på nye ting, ny mat, osv.. sliten nå, må slappe av litt og lese litt og tenke før jeg gør noe mer nå tror jeg.