PDA

Se full versjon : Å lære å ta ansvar for seg selv.



Petrina
23 Sep 2009, 11:01
Det har jeg tenkt på i dag, etter en episode som skjedde i helga.

Storesøster hadde besøk av nabojenta og de lekte på rommet. Jeg var i gangen og overhørte følgende: Om ikke jeg får den leken av deg, så går jeg hjem! Storesøster svarte med å gi henne leken for hun ville jo ikke at nabojenta skulle gå.

Jeg gikk inn å satte meg ned og sa til nabojenta at om hun ville gå hjem fikk hun gjerne det, men her var regelen at man ba om å få låne leken og om man ikke fikk det, fikk man vente på tur eller finne seg en annen leke.

Og dette har fått meg inn på tanken om hvorfor man sier slik og hva det kan føre med seg. Nabojenta har vel kanskje hørt fra foreldre: Om du ikke blir med på butikken, blir jeg lei meg, blir jeg sint eller, om du ikke kommer nå, så går jeg osv. Det er jo ganske alvorlig å legge ansvaret for den voksnes følelser over på barnet? Man gir jo barnet et stort ansvar. Og dette er nok mønster som kan følge videre i voksenlivet.

Også tenker jeg på hvordan man kan styrke barnet å få det til å lære at man bare kan ta ansvar for egne følelser, ikke andres? Hvordan gjøre dere det? Jeg tenker det er mye å hente ved å vaksinere offeret og ikke få den som mobber/dirigerer til å endre seg?

Moder'n
25 Sep 2009, 13:49
Du stiller store vanskelige spørsmål, Petrina. Selvsagt vil vi ikke at barna våre skal bli utsatt for den typen utpressing som din jente ble utsatt for. Men hvordan skal man forhindre slikt?

Hva hvis det var så viktig for nabojenta å få den leken at om hun ikke fikk den, så ble hun så lei seg at hun måtte gå hjem? Kanskje hun i en lengre periode hadde følt seg dominert av din jente og at din jente skulle bestemme over alle lekene, og derfor hadde behov for å vise hvor hennes grenser går?

Jeg må innrømme at jeg syns man som foreldre skal trå uhyre varsomt når man irettesetter barns venner. Hvorfor? Fordi det kan være så utrolig sårt å bli irettesatt av mennesker man bare vagt kjenner, men som man merker har makt over deg. En av de få virkelig ubehagelige situasjoner jeg husker fra barndommen, er at jeg ble irettesatt av moren til en klassevenninne. Det glemmer jeg aldri!

Jeg tenker også at som foreldre vil vi dessverre oppleve at barna våre får venner vi ikke er helt fornøyde med. Da er det lett å falle for fristelsen til å prøve å enten endre litt på vennene eller rett og slett prøve å få barna våre til å finne andre venner.

Nå var det jo ikke akkurat veldig alvorlig det du sa, men du har kommet inn i deres lek og nesten fungert som en slags dommer. Kanskje vennskapsforholdet til nabojenta nå har fått seg en knekk? Jeg har opplevd at min stedatters mor til tider har vært veldig misfornøyd med oppførselen til blant annet en venninne min stedatter hadde. For å "ordne opp" (ja, jeg skriver "ordner opp", fordi jeg og min mann forstod øyeblikkelig hvor dette kom til å ende) i dette hadde hun blant annet invitert venninnen og venninnens mor på besøk for å "snakke om venninnens oppførsel". Og hva skjer? Tilsynelatende er alt OK, men neste dag er det totalt skjæring med denne venninnen, og min stedatter er om mulig mer frustrert og lei seg enn noen gang.

Et annet eksempel. Jeg hadde ikke mange venner i oppveksten, så da det flyttet inn ei jente i nabohuset som begynte i min klasse var jeg ekstatisk. Dessverre ble det etterhvert slik at hun var min beste venn, og jeg var en reservevenn hun brukte når hun ikke fant noen andre venner hun kunne være sammen med. Min mormor (som bodde hos oss) så hvordan dette var, og mislikte min venninne sterkt. Hun kom med ganske mange krasse meldinger (men heldigvis ikke til min venninne), men det eneste som skjedde var jo at jeg forsvarte min venninne. Jeg ville være vennen hennes!

Mine foreldre, derimot, sa ikke et vondt ord om henne. De støttet meg i de valgene jeg tok - snakket om hennes gode sider når jeg gjorde det, og trøstet meg når de dårlige sidene viste seg fram. Og en dag fant jeg faktisk selv ut at jeg ønsket meg et annet vennskapsforhold enn det min venninne kunne tilby.

Og det er vel her jeg føler kjernen er. Man kan ikke beskytte sine barn fra utenomverdenen. Den vil skje uansett, den. Det man kan gjøre er å hjelpe barna til å finne grensene sine og til å markere dem på en bra måte. Det vil - tenker jeg - føre til at ungen føler mestring og at de har kontroll over situasjonen.

Kanskje det var greit for jenta di å låne bort leken? I alle fall om alternativet var at nabojenta gikk? Var det ikke litt dumt da, at du problematiserte det hele hvis dette var greit? Og hvis det ikke var greit for jenta di - kanskje hun ville ha snakket med deg om det senere, og så kunne du hjulpet henne til å finne hva hun syns ikke var greit? Så kunne jenta di være bedre forberedt hvis noe slikt skjedde neste gang?

Men da må man være klar over at kanskje dette var så viktig for nabojenta at hun ikke ønsker å være venn med jenta di mer. Det er slikt som kan skje. Er det ønskelig? Syns du nabojenta har så lite å fare med at det er bedre at de ikke er venner?

Håper forresten at noen andre også kommer med kommentarer til deg, Petrina. :flau: Jeg merker jeg er veldig påvirket av episoder i min oppvekst og ikke minst av hvor ødeleggende det kan være når velmenende voksne går inn og skal styre vennskapsforhold.

Madison
25 Sep 2009, 13:52
Jeg har tenkt litt på denne tråden, og nå styrte du det inn i en retning jeg tror jeg kanskje har noe mer vettugt å komme med til, Modern. Kommer plutselig tilbake.

Rivella
25 Sep 2009, 14:35
Jeg tar saken, moder'n, om enn i kortformat :). For selv om jeg til dels er enig med deg, synes jeg det er viktig med noen tilføyelser. For det første synes jeg at alder er en vesentlig faktor her. Jeg har, og tenker også at man bør ha, lavere terskel for å blande meg inn i samhandlingen mellom små barn enn større barn. Ja, det er ubehagelig å bli irettesatt av andres foreldre, jeg husker også episoder fra barndommen der jeg opplevde dette, men det er ikke dermed sagt at det ikke var riktig av den voksne å gripe inn. Min treåring lærer om empati hver eneste dag, men det er fortsatt lenge til hun er "utlært", og jeg ser på det som mitt (og andre voksnes) ansvar å hjelpe henne til å forstå at dersom hun kommer med trusler overfor andre barn, er ikke det en god måte å omgås på. Hvordan skal hun lære det, dersom hun ser at det er en lettvint og effektiv måte å få gjennomslag for sine ønsker på?

Jeg tenker at en god måte å formidle et slikt budskap på, kan være gjennom speiling. Jeg synes også at det må være lov å si at i hjemmet vårt er det våre regler som gjelder, og her synes vi ikke det er noe ok med trusler og den slags, for deretter å forklare hvorfor vi synes det er ugreit. Med andre ord: Jeg tenker at det er greitt å blande seg inn i en slik situasjon som det Petrina skisserer, nettopp fordi man bidrar til å tegne opp grensene på det kartet barna selv må lære seg å navigere i etterhvert.

Og jeg tenker at det er kjempeviktig at man lærer at det er ok å si nei, men jeg er ikke så sikker på om barn lærer det best på egenhånd.

Madison
25 Sep 2009, 14:50
Jeg så ikke situasjonen. Det er sikkert mange nyanser. Og utpressing er ikke ok.
Men jeg har tenkt på den lille jenta som truet med å gå hjem, jeg. Hun tar jo også et visst ansvar for seg selv.

Hun ville låne den leken, og hvis ikke hun fikk den, syntes hun ikke det var noe gøy å være der, da ville hun heller gå hjem.

På en måte synes jeg det faktisk står litt respekt av å kommunisere noe sånt også. Hun havner ikke i slåsskamp for å få det hun vil, hun intrigerer ikke, hun begynner ikke å gråte så noen får medlidenhet med henne.

Jeg kjenner en sånn jente som er blitt ganske stor nå. Hun er en sterk personlighet, med stor integritet. Ja, det har vært greier med henne også, og moren hennes har måttet ordne opp i mange situasjoner rundt henne, men jeg tror faktisk sjelden hun har vært uærlig og mer intrigant enn andre. Snarere tvert imot. Noen ganger tror jeg hun har blitt tillagt langt mer skyld enn hun fortjener.

Hun har ikke hatt behov for å innynde seg. Hvis hun ikke har trivdes i sosiale situasjoner, eller de ikke har gått som hun har ønsket, har hun rett og slett gått hjem alene istedenfor å lage drama.

Det er ikke hun som har stått bak tårer og svik som jentene våre har opplevd, i hvert fall. Hun har gjennom alle år vært en de opplever som en real venninne, som kanskje av og til styrer litt, men som de vet hvor de har.
Men formen hennes har ikke alltid falt i god jord hos alle, og det har ofte blitt en del drama rundt henne likevel. Men hun er en av de jentene jeg har sett vokse opp de siste årene som jeg har mest sansen for.

Og som jeg har mest tro på kommer til å være seg selv når hun blir helt voksen også.

I Petrinas situasjon hadde det helt sikkert vært på sin plass med litt veiledning og speiling og ikke minst en nøyere undersøkelse av hva som foregikk. Det kan godt hende alle parter hadde lært noe verdifullt av det.
Jeg synes man skal være forsiktig med å styre barns samhandling (særlig jo eldre de blir; som Rivella påpeker, trenger små barn ofte mer hjelp).
Og jeg må si at jeg fortsatt, etter denne utlegningen, heier littegranne på besøksjentas rett til å gå hjem hvis hun ikke fikk den leken.

Moder'n
25 Sep 2009, 15:23
Jeg tar saken, moder'n, om enn i kortformat :).

Så flott. Jeg tenker dette er en vanskelig situasjon - godt med mange og forskjellige tilbakemeldinger. Og godt poeng det med alder - jeg hadde det i mente men gled raskt og ikke så veldig elegant over til litt eldre barn uten å helt få med meg at det var akkurat det jeg gjorde. :flau:


Min treåring lærer om empati hver eneste dag, men det er fortsatt lenge til hun er "utlært", og jeg ser på det som mitt (og andre voksnes) ansvar å hjelpe henne til å forstå at dersom hun kommer med trusler overfor andre barn, er ikke det en god måte å omgås på. Hvordan skal hun lære det, dersom hun ser at det er en lettvint og effektiv måte å få gjennomslag for sine ønsker på?

Det er et godt poeng, men samtidig har man ikke full oversikt over en situasjon. I en presset situasjon kan vi vel alle finne på å komme med trusler, tenker jeg. Og hva er egentlig en trussel?

Jeg ser nå at Madisonhilyard har skrevet et svar - det syns jeg var veldig godt i forhold til å se nabojentas situasjon. Takk - du formulerer mye av det jeg tenker mye bedre enn det jeg klarte.

Jeg er forøvrig ikke udelt positiv til at andre voksne skal bedrive oppdragelse av mitt barn, og syns slett ikke at det er opplagt at det tilkommer deres ansvar. For eksempel vil jeg ikke mene at det er riktig om noen skal lære min datter at man skal spise opp all maten sin, og om hun ikke gjør det så skal hun sitte i skammekrok - for å ta et eksempel.

Men som du sier - man har lov å håndheve sine egne regler og å forklare hvordan man gjør ting "hos oss". Men jeg tenker at man må være veldig veldig forsiktig og trø utrolig varsomt. Nettopp fordi det er forskjellige oppdragelsesmetoder og forskjellige meninger rundt ting.

Rivella
25 Sep 2009, 15:43
Jeg er forøvrig ikke udelt positiv til at andre voksne skal bedrive oppdragelse av mitt barn, og syns slett ikke at det er opplagt at det tilkommer deres ansvar. For eksempel vil jeg ikke mene at det er riktig om noen skal lære min datter at man skal spise opp all maten sin, og om hun ikke gjør det så skal hun sitte i skammekrok - for å ta et eksempel.

Ja, dette er viktige presiseringer, og jeg må skynde meg å føye til at jeg er selvsagt helt enig med deg i at jeg på ingen måte ønsker å gi noen andre verken blankofullmakter til, eller ansvar for, å oppdra og veilede mine barn. Mitt svar var nok farget av at jeg opplever de fleste vi omgås som ganske enige i vår måte å gjøre ting på, slik at jeg ville følt meg trygg på at kommentarer og korrigeringer ikke ville være så langt unna hva jeg selv kan stå inne for, men jeg ser jo at det ikke alltid er slik i den store stygge og virkelige verden (Jeg ser også at jeg bør øve meg på å sette punktum, gitt :flau:).



Men som du sier - man har lov å håndheve sine egne regler og å forklare hvordan man gjør ting "hos oss". Men jeg tenker at man må være veldig veldig forsiktig og trø utrolig varsomt. Nettopp fordi det er forskjellige oppdragelsesmetoder og forskjellige meninger rundt ting.

:nikker: Veldig enig!

Og ja, det Madisonhilyard sa også!

Jeg tror nok at vi i hovedtrekk er rørende enige, hele gjengen, men at vi kanskje har litt ulike synspunkter på nøyaktig hvor grensene går.

Hilsen Rivella, som skulle ønske at hun hadde sterkere ryggrad og mer integritet, både som barn og voksen, og er enig i at det er viktig å lære barn!

Petrina
25 Sep 2009, 18:24
Takk for tilbakemeldinger, nå fikk jeg enda mer å tenke på :blåblomst:
Jeg tror ikke jeg fikk frem budskapet mitt helt, skal prøve å omformulere tankene litt senere. Vil bare si at jeg kjenner nabojenta veldig godt :blåblomst:Hun er her stort sett hver dag (de er nærmeste naboer og vi kjenner også foreldrene veldig godt) og jentene går inn og ut hos hverandre nærmest som de vil. Jeg kjenner henne veldig godt og hun er trygg på oss begge foreldre. Hun er seks og min jente er fire år, nabojenta dominerer leken i stor grad og jeg føler ofte jeg må styre dem litt, det kan gå litt over stokk og stein. Men jeg har aldri vært sinna på henne eller tråkket over grensene hennes. Jeg må også si at min jente sier i fra om hun synes det blir helt feil. Og i den nevnte situasjonen snakket vi mer enn det jeg skrev i første innlegg, og det hele ble veldig ok.


Men, det jeg tenkte på er mer er hvordan man selv skal lære at man ikke kan være ansvarlig for andres følelser. (jeg mener ikke at barn skal være i stand til dette, men jeg tror og håper man kan hjelpe mye med å få dette inn tidlig når f. eks jenten kommer hjem å forteller at venninna ikke kunne leke med henne siden hun ikke hadde røde sko på, da hadde det vært flott om denne jenta bare kunne vært rustet til å overse dette og heller leke med noen andre )Når mannen har en dårlig dag og er frustrert lar jeg det gå inn på meg i stor grad. Selv om det ikke handler om meg. Og jeg bruker masse energi på det og på den måten blir hans frustrasjon veldig frustrernde for meg også. Og det er jo jeg som lar det gå inn på meg.

Tror jeg må gå litt i tenkebosken på hva jeg egentlig prøver å få frem her:)

Petrina
25 Sep 2009, 18:32
Jeg så ikke situasjonen. Det er sikkert mange nyanser. Og utpressing er ikke ok.
Men jeg har tenkt på den lille jenta som truet med å gå hjem, jeg. Hun tar jo også et visst ansvar for seg selv.

Hun ville låne den leken, og hvis ikke hun fikk den, syntes hun ikke det var noe gøy å være der, da ville hun heller gå hjem.

På en måte synes jeg det faktisk står litt respekt av å kommunisere noe sånt også. Hun havner ikke i slåsskamp for å få det hun vil, hun intrigerer ikke, hun begynner ikke å gråte så noen får medlidenhet med henne.

Jeg kjenner en sånn jente som er blitt ganske stor nå. Hun er en sterk personlighet, med stor integritet. Ja, det har vært greier med henne også, og moren hennes har måttet ordne opp i mange situasjoner rundt henne, men jeg tror faktisk sjelden hun har vært uærlig og mer intrigant enn andre. Snarere tvert imot. Noen ganger tror jeg hun har blitt tillagt langt mer skyld enn hun fortjener.

Hun har ikke hatt behov for å innynde seg. Hvis hun ikke har trivdes i sosiale situasjoner, eller de ikke har gått som hun har ønsket, har hun rett og slett gått hjem alene istedenfor å lage drama.

Det er ikke hun som har stått bak tårer og svik som jentene våre har opplevd, i hvert fall. Hun har gjennom alle år vært en de opplever som en real venninne, som kanskje av og til styrer litt, men som de vet hvor de har.
Men formen hennes har ikke alltid falt i god jord hos alle, og det har ofte blitt en del drama rundt henne likevel. Men hun er en av de jentene jeg har sett vokse opp de siste årene som jeg har mest sansen for.

Og som jeg har mest tro på kommer til å være seg selv når hun blir helt voksen også.

I Petrinas situasjon hadde det helt sikkert vært på sin plass med litt veiledning og speiling og ikke minst en nøyere undersøkelse av hva som foregikk. Det kan godt hende alle parter hadde lært noe verdifullt av det.
Jeg synes man skal være forsiktig med å styre barns samhandling (særlig jo eldre de blir; som Rivella påpeker, trenger små barn ofte mer hjelp).
Og jeg må si at jeg fortsatt, etter denne utlegningen, heier littegranne på besøksjentas rett til å gå hjem hvis hun ikke fikk den leken.

Dette er jeg helt enig i. Nabojenta er en flott jente med masse intregitet, men hun er jo seks år og sammen med min fireåring må jeg veilede litt siden modenhetsnivået ikker er det samme hos jentene. Og jenta er fullt klar over denne aldersforskjellen og kan nok bruke det i visse situasjoner.

kaje
25 Sep 2009, 20:02
Oi, dette ble en spennede tråd med mange temaer. :jupp:



Ift det med selve truslene så våknet jeg. Dette har vi stritt med skjønner dere. I Lillebap sin bhg er det slik at frasen "Hvis ikke.... så får ikke du komme i bursdagen min!" etc etc.. Lite hyggelig for alle. Lillebap trodde dessuten påd et han. og gråt en halv time på vei hjem fra bhg fordi jeg forsøkte forklare han at han ikke behøvde kjøpe sjørøvergodis til en av de store gutta, på ordentlig. Og vi har blitt truet godt og lenge her hjemme. Når jeg tenker på hvordan slik kommer frem, så tenker jeg at det like gjerne kan være voksne som sier slikt som: "Hvis du springer over veien så kan du bli påkjørt." eller "Hvis kler på deg i en fei, så kan vi lese en bok før vi drar" - altså rene dialoger, forhandlnger, avtaler. Et barn finner sin avart av dette og lykkes godt for å få sin vilje noen ganger - og vips det er spredt i barnekulturen.
Vi har jobbet ganske tett med dette i en periode vi altså - for vi følte at det påvirket kommuikasjonen her så veldig. Og nå ser det ut til at vi er på god gli videre. I forhold til det gikk jeg inn i en diskusjon Lillebap hadde med nabogutten, som også er eldre, som vi kjenner godt. Jeg gjorde som du, Petrina - viste vei. Forsøksvis uten å krenke, men som en guide. Jeg kunne ikke står og se på dette som Lillebap jobbet så hardt med - og se han bli krenket med slik "makt" som han ble da.

Ift det å vise mine grenser for andres barn så gjør jeg det på jobb hver dag jeg. Lillebap pleier ikke akkurat trenge hjelp for å vise sine grenser, men med eldre eller gutter han ikke kjenner så kan han bli usikker og kikke mot meg. Og hjelper det ikke med et støttende nikk, så får jeg forsøke hjelpe han med ord, tenker jeg. Han er tydelig når han ikke ønsker hjelp også han altså. Og er det mine egne grenser jeg trenger kommunisere så handler det mest om hvordan jeg kan gjøre det på en respektfull måte, tenker jeg. Viser jeg respekt for hans venner, og viser vei - så blir de da bare bedre kjent med oss og tryggere på meg. Bedre det enn at jeg vinker farvel med sint kropp og sammbitte tenner, tenker jeg. Kanskje var det her, med respekten og likeverdet det minket for deg, Modern?

Når det gjelder det å ta ansvar for egne følelser så er jeg dønn enig med deg, Petrina. Jeg går også rundt og kjenner alle andres følelser i min kropp, og det opplever jeg vanskelig. Dette unner jeg ikke Lillebap. Men igjen er det jo en balanse med dette og empati, som er verd å kjenne etter.

Nå babler jeg fælt her - spennende tråd dette :jupp:

Wanaagsan
25 Sep 2009, 20:17
Men, det jeg tenkte på er mer er hvordan man selv skal lære at man ikke kan være ansvarlig for andres følelser. Når mannen har en dårlig dag og er frustrert lar jeg det gå inn på meg i stor grad. Selv om det ikke handler om meg. Og jeg bruker masse energi på det og på den måten blir hans frustrasjon veldig frustrernde for meg også. Og det er jo jeg som lar det gå inn på meg.Går litt erbødig inn i denne tråden, for jeg syns det er skrevet så mye lurt som jeg ikke har tenkt på før... Men jeg tenker litt på det med ansvar for andres følelser. Jeg er litt enig i at man ikke trenger å ha det. Men når det er opplagt at forhold/samfunn o.l. ikke fungerer fordi andre har vonde følelser, så kan man jo gjøre noe for å bøte på det. Man skal ikke fire for mye på seg sjøl og sine følelser (la seg invadere), men man kan jo gi litt for å få den andre til å føle seg bedre - og dermed få det bedre sjøl (gjennom et bedre forhold). Det gjør jo barn i stor grad hele tiden - føyer seg i lojalitet til foreldrene. Og vi gjør det jo i forhold til barn òg. I motsetning til gamle dagers "dårlig oppførsel er dårlig oppførsel" --> straff/sanksjoner. Nå skjønner vi jo i større grad at det kan være plager bak oppførsel - som lavt blodsukker, at barnet er sliten, at noen har tråkket over barnets grenser o.l.

Barn har jo veldig sterk rettferdighetsfølelse, men må jo også lære seg at det er ikke alt likt som er rettferdig. Når noen ikke har det helt bra, så tar man hensyn. Dette syns jeg min eldste datter er blitt veldig flink å være oppmerksom på. Kanskje for flink? Jeg tror jeg har lagt vekt på dette. Men kanskje mindre på det med å ikke ta for mye ansvar for andres følelser...? Dette må tenkes litt på. For hennes grenser har nok i flere perioder ikke blitt respektert i samme grad som småsøsknenes - i og med at de har trengt så mye og hun har vært så flink til å tilpasse seg...