PDA

Se full versjon : Si til xx at jeg vil ikke at....



lirypa
28 Sep 2009, 20:21
Kyllingen er 2 år og 8 mnd, og i det siste har raseriutbruddene hennes fått en ny dimmensjon. Det blir ganske heftig, i dag skrek hun i en time uavbrutt. Noen ganger hylte hun JEG VIL IKKE!!!!!!!!!! Mesteparten av tiden bare hylte hun. Hun vil ikke snakkes til, vil ikke tas på og vil ikke ha meg i nærheten. Til slutt brenner det hele ut, og hun vil ha kos og trøst.

Ofte er kimen til utbruddene hennes en opplevd krenkelse fra voksne. I dag kom vi hjem fra barnehagen på sykkel. Vanligvis holder hun døra for meg når jeg triller inn. I dag møtte vi en nabounge m pappa utenfor inngangsdøra, og hun var langt mer opptatt av å fortelle denne ungen et eller annet enn av å åpne døra. Etter å ha spurt henne to-tre ganger om hun ville holde og ikke fått svar (det hender, det) åpnet jeg døra for å trille inn. Faren til den andre ungen tok døra for meg, og Kyllingen fulgte etter. Vel inne innså hun plutselig at han hadde holdt døra! Krise!!!! Hun ville at jeg skulle fortelle ham at hun ikke ville at han skulle holde døra, det var hennes jobb! Jeg synes det er veldig vanskelig å gå til andre voksne som jeg ikke kjenner og som bare har vært snille og hyggelige med en sånn beskjed. Kyllingen er jo med, og for henne er det viktig at det blir formidlet litt "alvorlig" og ordentlig. Det kvier jeg meg for.

Noen ganger er det enklere, særlig hvis det er noen jeg/vi kjenner eller det er noe jeg kan stå mer for selv. I helga var vi på tur. Kyllingen datt, og ble liggende litt og hadde nok litt vondt. En av de som var med på tur kom med den typiske "Opp igjen! Det gikk bra!" Kyllingen: "Jeg vil ikke at hun skal si opp igjen! Si til hun at jeg vil ikke at hun skal si opp igjen!" Det var mye lettere for meg, det er en grense jeg kan forstå og på mange måter enklere å formidle.

Hva gjør dere? Hvordan håndterer dere denne typen situsjoner?

Madison
28 Sep 2009, 20:29
Jeg synes jeg kjenner meg igjen. Uten at jeg har løsningen, gitt.
Går det an, er det mulig, å klare å formidle Kyllingens ønsker i en tone som hun oppfatter som alvorlig, men som den voksne forstår er mest for hennes skyld?
Kanskje ikke. Men er det en tanke å spinne videre på?
De raserianfallene er grusomme mens de står på. Jeg tror på ingen måte vi er ferdige her i huset, men vi har hatt noen fine uker nå i det siste, i hvert fall.

katari
28 Sep 2009, 20:43
hva om du ber henne si det selv? funker det? hvis ikke kan du si det på din egen måte. f.eks. kyllingen like rikke at noen sier opp igjen skjønner du. beklager så mye, jeg vet du mente det godt. eller noe sånt?

Thinkerbell
28 Sep 2009, 21:26
Raseri, ja ... I tilfellet med døra tror jeg - hvis jeg hadde hatt overskuddet som trengtes - at jeg hadde satt meg på huk og sagt noe sånt som: "Jeg spurte, men du hørte ikke. Og så holdt han døra. Sånn blir det noen ganger." Det ville nok ikke akkurat dempa raseriet, men det var faktisk det som skjedde. Noen ganger tror jeg det er nødvendig å rase ut. (Hvis jeg ikke hadde hatt overskudd tror jeg at jeg hadde sagt (akkurat nå når det er i vinden her på bruket): "Det var dumt at han gjorde det. Vil du ha en tyggis?")

Shoosa
28 Sep 2009, 21:33
Det er kjempevanskelig, det der. Jeg ville antageligvis gått for thinkerbell sin løsning, men Lille Sky har til dags dato ikke hatt et skikkelig raseri-anfall... så jeg lister meg litt på sokkelesten nå :barn: Altså, hun blir jo sint og lei seg og alt det der, men det varer ikke så fryktelig lenge, og er ikke så fryktelig voldsomt heller.

Alternativt kunne jeg bedt henne om å si det selv og spurt om hun ville ha hjelp til å si det. Da er jeg med henne som støtte, og selv om det er jeg som sier det så er det hun som avleverer budskapet, på en måte. Problemet er jo at både jeg og evt. nabo ville tenkt på hele situasjonen som ganske teit, og ikke noe å lage noe oppstyr om. Jeg skjønner at fra barnets side oppleves det antageligvis som viktig og relevant, men med litt mer erfaring vet vi jo at det er helt uten betydning hvem som gjør hva. Eller? Jeg prøver å komme på noen eksempler der det er viktig for meg hvem som gjør meg en tjeneste på kjøkkenet, f.eks., men er litt ull i hodet (surfet på ravelry i halvannen time uten å finne noe jeg liker :gal:).

Kan dere bare gjøre alt en gang til? Barn kan jo lese en bok hundreogførti ganger uten å bli lei, så det kan jo hende det funker fint å bare spille gjennom hele situasjonen på nytt. Selv om det sikkert ikke frister det heller.

kaje
28 Sep 2009, 21:41
Raseri ja - vet hva det er jeg også :jupp: Og så de små tingene som vipper lasset da... Jeg forsøker jeg vise han vedkommende - la han se at han eller henne nok ikke mente vondt. Jeg gjør som katari, og spør om han har behov for å fortelle hva han føler til den det gjelder. Hvis han sier at han vil at jeg skal gjøre det så forklarer jeg at jeg ikke kan det, fordi det ikke er mine følelser, men hans. Så forteller jeg at jeg gjerne kan være med bort dit hvis han vil. Eller jeg kan trøste han hvis han ikke vil snakke med den det gjelder.

Når det har vært slik hos dere noen ganger, så kanskje det kan hjelpe med en samtale om dette helt utenom situasjoner? Forklare at du har tenkt på dette litt, at du kjenner det er feil for deg å snakke for henne i slike situasjoner. Så kan du forberede henne på at hun selv kan fortelle hvem hun selv vil akkurat hva hun føler når hun har behov for det. Og at du kan være med henne og støtte henne hvis hun ønsker det.

Hva tenker du da? Hva føler du rett for deg?

lirypa
29 Sep 2009, 11:20
Jeg skrev faktisk to svar til denne tråden i går, men klarte å slette begge før jeg postet. Ja, ja.

I går prøvde jeg både den sitte på huk og fortelle hva som skjedde-varianten og å gå ut igjen med sykkelen og ta det på nytt. Det siste bruker å fungere, men ikke i går. Jeg drøyde vel for lenge til at det skulle hjelpe, tror jeg.

Kaje: Du minner meg på en tråd jeg ikke har startet, men har tenkt litt på i det siste. ;) For tiden sier Kyllingen veldig mye "du må si det", nesten uansett hva det gjelder. Noen ganger ser jeg det er fordi hun mangler ord, noen ganger er det litt sjenerthet eller noe sånt, akkurat som hun kvier seg for å snakke/fortelle og noen ganger aner jeg i grunnen ikke hva det er. Hun er en skravlebøtte, generelt sett, og kan godt sette i gang med lange foredrag til vilt fremmede om den skumle bjørnen som er i skogen osv osv. Samtidig har hun altså for tiden et veldig tydelig ønske om at jeg skal snakke for henne i en del situasjoner. Generelt sett gjør jeg som hun ber om, og noen ganger utfordrer jeg henne til å prøve selv når situasjonen er trygg og jeg vet at hun kan/vet selv.

Hun er veldig tydelig på sine følelser (Si til han at jeg vil ikke at....), men klarer ikke/vil ikke uttrykke dem direkte til andre enn meg.

FruLykkelig
29 Sep 2009, 19:22
Raseri, ja ... I tilfellet med døra tror jeg - hvis jeg hadde hatt overskuddet som trengtes - at jeg hadde satt meg på huk og sagt noe sånt som: "Jeg spurte, men du hørte ikke. Og så holdt han døra. Sånn blir det noen ganger." Det ville nok ikke akkurat dempa raseriet, men det var faktisk det som skjedde. Noen ganger tror jeg det er nødvendig å rase ut. (Hvis jeg ikke hadde hatt overskudd tror jeg at jeg hadde sagt (akkurat nå når det er i vinden her på bruket): "Det var dumt at han gjorde det. Vil du ha en tyggis?")

Signerer denne! Hadde prøvd å forklart og trøstet, gjerne tatt tyggis varianten også :knegg:

lirypa
30 Sep 2009, 10:53
Signerer denne! Hadde prøvd å forklart og trøstet, gjerne tatt tyggis varianten også :knegg:

Hvis hun har rukket å bli rasende, er det helt umulig med noen av disse. Hun vil ikke snakke eller høre, og hun vil ikke tas på. Hun løper vekk, lukker døren bak seg og lener seg mot den så jeg ikke skal komme inn. Eller hun krabber under sofaen. Og hyler bare JEG VIL IKKE! eller NEI! hvis jeg prøver noe som helst. Det eneste som fungerer nogenlunde er rett og slett å si at jeg er her, og at jeg gjerne vil trøste henne hvis hun trenger det, og at hun kan komme når hun vil. Så holder jeg avstand.