PDA

Se full versjon : Om sinne - og at det går over



hurramegrundt
05 Oct 2009, 11:22
Jeg er oppvokst med fokus på sak. Familien min er en saklig familie. Som det er mange positive ting å si om. Men når det kommer til følelser, kan det bli for mye sak. Sinne har blitt tolket som en sterk mening, som et standpunkt - og det er viktig å diskutere videre etter at sinnet har lagt seg, gjerne for å vise at den som ble sint hadde feil.

Sånn vil jeg ikke ha det. Men guri hvor lett kommentarene man har vokst opp med dukker opp.

Familiesetting i helgen. Knott og fettere leker fint. Knott har slått seg til på et svært upraktisk sted med noen lekedyr. Jeg sier at han kan ikke leke der, vi må flytte dyrene. Kanskje litt brått - kanskje var det litt for mye for Knott akkurat da. Knott blir hvertfall rasende.

Jeg klarer å få Knott vekk og dukke unna alle avledningsmanøvre som strømmer på fra alle kanter. Knott er sint. "Nå er du sint!" "Jeg VIL sitte der og leke!" "Ville du det så gjerne? Og så kunne du ikke det? Har du lyst til å ringe til pappa og fortelle om det?" (Pappaen var ikke der, telefontrikset er også tidligere utprøvd med suksess). "Ja, du må ringe." "Det kan jeg gjøre". Jeg ringer til mannen min og forteller at Knott er sint fordi han så gjerne ville sitte akkurat der og leke med dyra. Knott får telefonen og gjentar det samme. Han gråter ikke lenger nå.

"Har du lyst til å finne på noe annet nå, Knott?" Knott nikker. "Kan jeg få en kos av deg?" Knott rister på hodet. "Er du litt sint på meg ennå?" Knott nikker. "Når det går over vil jeg gjerne ha en kos" Knott nikker, og går til et annet rom og leker med noe helt annet.

Jeg går tilbake i stua. En søster kommer fra et annet rom og lurer på hva som har skjedd. En annen søster begynner å fortelle at Knott ville leke med dyra akkurat der, det var visst veldig viktig. Kunne han ikke leke med dem et annet sted da? "Det spiller vel ingen rolle", sier jeg, "han ble sint, og nå er det over".

Knott kommer tilbake etterhvert, fornøyd og glad. Jeg hører kommentarene fra min egen barndom i mitt hode "kunne du ikke leke et annet sted, da?" "var det noe å bli så sint for da?" "ser du ikke at det går fint uten å ha dyra der?" - men heldigvis kommer de ikke.

"Kan jeg få en kos nå, eller?"
Det kunne jeg.

kaje
05 Oct 2009, 14:13
Å for en herlig klok mamma du er, hurramegrundt.
Jeg kjenner så godt igjen den indre dialogen du hadde - barndommen som spøker - og de bevisste tankene som tar overhånd. Å klare å holde fast det du tror på - det du kjenner er rett for for deg som mamma..

Heldige og herlige knottogså forresten - klarte kjenne hva som var rett for han. :hjertebank:

Thinkerbell
05 Oct 2009, 14:14
Det spiller ingen rolle.
Ta deg sammen.
Er det så viktig da?

Å jo da. Jeg kjenner repertoaret, men prøver å senke skuldrene og holde munn.

katari
05 Oct 2009, 14:30
kjenner til det der ja.

er vel ikke noe å bli sinna for
det går så bra så
det er sikkert like moro og leke med de ett annet sted
ikke vær så vanskelig
nå gjør du deg til på gjørs

osv osv..

tlf trikset! det liker jeg! synes du taklet det kjempefint!

er vi borte, spesielt hos mannen familie blir det veldig fort slike kommenatarer. hjemme hos mine er det enklere og lede senarioet faktisk. sel vom jeg ble oppvokst med de tingene, merker jeg de er mye mildere og rundere i kantene med H(så tar de heller det verbale ut på meg:sparke: ved og heller si mot meg: har ikke mammaen din lært deg folkeskikk? haha liksom), mannen er veldig kjapp på den: det gikk BRA! (hvordan vet han egentlig det tenker jeg da?)

hurramegrundt
05 Oct 2009, 14:52
Det verste, syntes jeg, var når stikkene kom sånn i ettertid. Når jeg for lengst var ferdig med saken, sånn bortsett fra at jeg nok ennå var litt skamfull for å ha ødelagt for de andre (som jeg litt for ofte fikk høre at jeg gjorde).

Gjerne sånn litt på kvelden, kamuflert som ros: "Jeg er glad for at du roet deg og ble med oss likevel" "Synes du ikke det gikk fint, da, selv om du ikke ville?" "Det var fint at du lekte så fint med noe annet enn det du ikke fikk lov til". Jeg tror nok at man må ha vært i situasjonen for å skjønne hvor mye dette stikker. Sånne herlige, små påminnelser om at man har oppført seg irrasjonelt og kanskje til og med tatt feil.

Purra
05 Oct 2009, 16:35
Det er noen ganger jeg lurer på om du og jeg har delt barndom hurramegrundt.

Og du inspirerer virkelig til hvordan jeg vil gjøre det!

Thinkerbell
05 Oct 2009, 17:56
Gjerne sånn litt på kvelden, kamuflert som ros: "Jeg er glad for at du roet deg og ble med oss likevel" "Synes du ikke det gikk fint, da, selv om du ikke ville?" "Det var fint at du lekte så fint med noe annet enn det du ikke fikk lov til". Jeg tror nok at man må ha vært i situasjonen for å skjønne hvor mye dette stikker. Sånne herlige, små påminnelser om at man har oppført seg irrasjonelt og kanskje til og med tatt feil.

Ved nærmere ettertanke føler jeg meg ganske truffet. (Og mens jeg skriver akkurat dette dundrer et godstog forbi.) For jeg kan forsøke å starte en samtale med Linlugg ved å si akkurat slike ting. Og da er det, det regner jeg med dere forstår, aldeles ikke ment som hverken små stikk eller som ros. Alt jeg ønsker er å få i gang en liten dialog etterpå om hvordan han føler seg når det hele har blåst over.

Det er ikke lett å være foreldre. For enda så godt vi føler vi kjenner ungene våre, og enda så godt vi mener det vi gjør, så blir det av og til helt, helt feil.

The road to hell is paved with good intentions.

Augusta
05 Oct 2009, 20:18
Det verste, syntes jeg, var når stikkene kom sånn i ettertid. Når jeg for lengst var ferdig med saken, sånn bortsett fra at jeg nok ennå var litt skamfull for å ha ødelagt for de andre (som jeg litt for ofte fikk høre at jeg gjorde).

Gjerne sånn litt på kvelden, kamuflert som ros: "Jeg er glad for at du roet deg og ble med oss likevel" "Synes du ikke det gikk fint, da, selv om du ikke ville?" "Det var fint at du lekte så fint med noe annet enn det du ikke fikk lov til". Jeg tror nok at man må ha vært i situasjonen for å skjønne hvor mye dette stikker. Sånne herlige, små påminnelser om at man har oppført seg irrasjonelt og kanskje til og med tatt feil.

Hm, dette tar jeg til meg. Må prøve å huske på dette.

siemens
05 Oct 2009, 20:22
Jeg kjenner igjen det thinkerbell skriver, litt misforstått oppklaring etterpå - oppvokst med det jeg også, og jeg kjenner at jeg må utvide mitt eget reportoar ifht å anerkjenne sinnet til supern. Jeg vil at han skal få være sint når han er sint.

hurramegrundt
05 Oct 2009, 20:29
Ved nærmere ettertanke føler jeg meg ganske truffet. (Og mens jeg skriver akkurat dette dundrer et godstog forbi.) For jeg kan forsøke å starte en samtale med Linlugg ved å si akkurat slike ting. Og da er det, det regner jeg med dere forstår, aldeles ikke ment som hverken små stikk eller som ros. Alt jeg ønsker er å få i gang en liten dialog etterpå om hvordan han føler seg når det hele har blåst over.

Det er ikke lett å være foreldre. For enda så godt vi føler vi kjenner ungene våre, og enda så godt vi mener det vi gjør, så blir det av og til helt, helt feil.

The road to hell is paved with good intentions.

Ja, det er jo sant. Man vil jo gjerne snakke om ting også. Jeg vet jo at det ikke var vondt ment fra mine foreldre også, men jeg savnet så inderlig å kunne snakke om følelsen, å kunne snakke om hvordan jeg hadde det når jeg var sint. For det skjønte jeg tidlig at de bare ikke forsto.

Jeg snakker jo med Knott om det i ettertid også. "Husker du at du var veldig sint i dag? Vil du fortelle litt om det? Hva skjedde da? Var det greit igjen etterpå?" Og kanskje "synes du det var dumt at du ble så sint? Jeg synes noen ganger det er dumt at jeg blir sint. Men så blir jeg det bare likevel, også klarer jeg ikke å stoppe det. Var det litt sånn for deg også?" Det er jo mange måter å snakke om det på uten at den voksne skal få rett og barnet skal få feil som ble så sint. Det er ingen grunn til å spille på hvert sitt lag, tenker jeg, man har jo et felles mål som er at barnet skal bli kjent med følelsene sine og etterhvert få bedre kontroll på de. Et barn slutter ikke å bli sint fordi om alle prøver å overbevise det om at det er en tåpelig og unødvendig følelse.:sparke:

hurramegrundt
05 Oct 2009, 20:47
Det er noen ganger jeg lurer på om du og jeg har delt barndom hurramegrundt.

Og du inspirerer virkelig til hvordan jeg vil gjøre det!

:venner:

Shoosa
05 Oct 2009, 22:08
Det verste, syntes jeg, var når stikkene kom sånn i ettertid. Når jeg for lengst var ferdig med saken, sånn bortsett fra at jeg nok ennå var litt skamfull for å ha ødelagt for de andre (som jeg litt for ofte fikk høre at jeg gjorde).

Gjerne sånn litt på kvelden, kamuflert som ros: "Jeg er glad for at du roet deg og ble med oss likevel" "Synes du ikke det gikk fint, da, selv om du ikke ville?" "Det var fint at du lekte så fint med noe annet enn det du ikke fikk lov til". Jeg tror nok at man må ha vært i situasjonen for å skjønne hvor mye dette stikker. Sånne herlige, små påminnelser om at man har oppført seg irrasjonelt og kanskje til og med tatt feil.

En jeg kjenner kaller det for fiskekrok-omsorg. Hyggeligheter med mothaker i. Typisk sånn at man tar barnet på fanget, koser litt, prater rolig og vennlig og så "Men du? ...".

Kjenner igjen både meg selv og foreldrene mine i det du skriver. Gondt å lese :|