PDA

Se full versjon : Hvordan imøtegå "det var ikke vondt" på en god måte?



Shoosa
24 Oct 2009, 10:33
Mange voksne jeg kjenner har en tendens til å bagatellisere andres smerte, særlig barns. De sier ting som det der var ikke vondt og det går så bra, så. Jeg ønsker meg en måte å svare disse voksne på som ikke oppleves konfronterende. Det jeg har lyst til å si er vel mer ting som ikke akkurat åpner kommunikasjonen :bag:

Førsteprioritet vil for meg ofte være å faktisk trøste barnet, på min måte, som går på å anerkjenne at det var vondt og sette ord på følelsene hennes. Men hva med de rundt oss har sett meg gjøre dette mange ganger, og likevel fortsetter med sin måte? Jeg trenger å si noe mer, kjenner jeg.

Tanker og innspill?

hurramegrundt
24 Oct 2009, 10:42
En av mine standardresponser i en sånn sammenheng er "Det er klart at DET var vondt! Men det går over.". Den kan sies ganske høyt og med tydelig adressat til andre som prøver seg på noe annet. :barn:

Utover det har jeg ingen gode tips, annet enn å si det som det er. "Jeg liker ikke at dere sier at datteren min ikke har vondt når hun tydeligvis har det. Tror dere at dere heller kan si at det kommer til å gå over?".

meloni
24 Oct 2009, 10:44
Foreldrene mine er typiske "det gikk bra"-mennesker. Ettersom jeg ikke føler behovet for å være så fintfølende ovenfor dem så sier jeg som regel "hvordan vet du det?", eller "du vet jo ikke hvorfor han gråter, kanskje han ble redd?".

Ovenfor andre så overhører jeg som regel det de sier, og fokuserer på barnet - "fikk du vondt noe sted?". Når jeg viser så tydelig at jeg lytter til barnet så opplever jeg ofte at de andre voksne blir stille.

Snuppegulle
24 Oct 2009, 10:58
Foreldrene mine er typiske "det gikk bra"-mennesker. Ettersom jeg ikke føler behovet for å være så fintfølende ovenfor dem så sier jeg som regel "hvordan vet du det?", eller "du vet jo ikke hvorfor han gråter, kanskje han ble redd?".

Ovenfor andre så overhører jeg som regel det de sier, og fokuserer på barnet - "fikk du vondt noe sted?". Når jeg viser så tydelig at jeg lytter til barnet så opplever jeg ofte at de andre voksne blir stille.

Jeg bruker samme taktikk som deg. Opplever ofte det der på skolen.

Shoosa
24 Oct 2009, 11:00
En av mine standardresponser i en sånn sammenheng er "Det er klart at DET var vondt! Men det går over.". Den kan sies ganske høyt og med tydelig adressat til andre som prøver seg på noe annet. :barn:

Jeg likte godt at du bekrefter så tydelig. Jeg synes egentlig ikke at "det går over" er noen god kommentar her, jeg. Men det kan hende jeg tenker feil rundt dette. Vet ikke barnet at smerten går over? Eller redselen, eller hva det nå var.

Utover det har jeg ingen gode tips, annet enn å si det som det er. "Jeg liker ikke at dere sier at datteren min ikke har vondt når hun tydeligvis har det. Tror dere at dere heller kan si at det kommer til å gå over?".
Hm. Jeg kan jo prøve, men tviler på at det kommer til å ha noen særlig effekt. De personene jeg tenker på er ikke så veldig gode på å diskutere sånt. Enten sier de seg enige og forandre på det en liten stund, eller så svarer de i hytt og pine og fortsetter som før.

Shoosa
24 Oct 2009, 11:04
Foreldrene mine er typiske "det gikk bra"-mennesker. Ettersom jeg ikke føler behovet for å være så fintfølende ovenfor dem så sier jeg som regel "hvordan vet du det?", eller "du vet jo ikke hvorfor han gråter, kanskje han ble redd?".

Ovenfor andre så overhører jeg som regel det de sier, og fokuserer på barnet - "fikk du vondt noe sted?". Når jeg viser så tydelig at jeg lytter til barnet så opplever jeg ofte at de andre voksne blir stille.


Jeg bruker samme taktikk som deg. Opplever ofte det der på skolen.
Det er lurt. Jeg prøver ofte på det når det er to barn som er i konflikt, å fokusere på den som tydelig fikk vondt der og da. Og så heller nøste litt opp i hva som skjedde etter at ting er roligere. Men jeg kjenner veldig på lysten til å snakke mest med den som slo, sliter virkelig med å forandre på dette hos meg selv. Selv om jeg vet at det antageligvis er nyttigere å fokusere på den som har vondt enn den som slo.

hurramegrundt
24 Oct 2009, 12:10
Jeg likte godt at du bekrefter så tydelig. Jeg synes egentlig ikke at "det går over" er noen god kommentar her, jeg. Men det kan hende jeg tenker feil rundt dette. Vet ikke barnet at smerten går over? Eller redselen, eller hva det nå var.


For meg selv er den beste trøsten mot smerter at "det går over". Derfor er det naturlig for meg å bruke det til andre også. Jeg ser ingen grunn til å være i smerten og dvele ved den lenger enn nødvendig. Ja, smerten er der, den er kjip, men om man klarer å forholde seg etter forholdene rolig, så går det jo over. Og når man har skikkelig vondt er det ikke der man først fokuserer selv, er det? Er det ikke litt godt å høre?

Jeg bruker vel ikke alltid den formuleringen, når jeg tenker meg om, som regel ville jeg ha brukt en hel masse mer ord. "Oioioi, det der så skikkelig vondt ut, nå tror jeg du fikk vondt i foten din! Men vet du, det kommer til å gå over, vil du sitte her hos meg så lenge, eller?" For eksempel.

Lykkemamma
24 Oct 2009, 12:24
I tvilstilfeller forholder jeg meg nøytral. Jeg sier ikke "opp igjen, det gikk bra!", men jeg styrter heller ikke til og kaver opp barnet samtidig som jeg uffer og akker meg. Noen ganger ser man jo at barnet slår seg skikkelig, men mine ramler ofte og spretter opp igjen av fall som hadde satt meg helt ut.

Moren min er av typen som fokuserer voldsomt på negative følelser. At det der, det var nok fryktelig vondt. Eller at den og den opplevelsen, den kan sette spor for livet og gi masse utslag senere. Alt blåses opp og analyseres ihjel. Det er ikke bra det heller. For uhell og leie opplevelser er en del av livet, men hun lar det skygge over alt.

Serendipity
24 Oct 2009, 13:21
Jeg tror det hos de fleste ligger bare programert til å si det gikk bra, jeg? Til og med mannen min sier det uten å tenke seg om, men heldigvis bruker han å ta seg inn når han oppdager at han har sagt det ;) Jeg spør alltid om det gikk bra om de ramler eller lignende, og så sier de begge ja eller nei og så trøster vi om det ikke gikk bra. Vi bruker å annerkjenne smerten vi da, sier at vi forstår det gjør vondt og at det såg vondt ut. Erfarer at det oftere "stopper" smerten enn når vi sier det går over.

Ellers så sier jeg ikke noe om dette til andre, kanskje til foreldrene mine som de er mest sammen med utenom oss og barnehagen. Akkurat dette tenker jeg at de tåler å høre sammen med andre så lenge de får annerkjennelse sammen med oss. Barnehagen håper jeg gjør som oss men jeg har aldri vært vitne til det (utenom en heller kjedelig opplevelse med en streng assistent, da sa vi i fra) og kan derfor ikke si om de bare sier "det går bra".

Ma-i
24 Oct 2009, 15:43
Syns ikke bra passer i9 det heletatt jerg.
For er det "bra" At du falt? eller er det det at du reiser dedeg igjen? eller hav?
Bruker konsekvent bare, "HVordan gikk det? "
SDyns det er et åpent spørsmål som ikke legger noen føringer.
For ofte er det jo slik at man ikke merker at det er vondt med engang, og om man reiser seg og så fåpår, DEt gikk bra, så er det ikke sikert at man vil si at det gikk ikke så bra alikevel , tenker jeg.


"jeg ser at du falt, hvordan gikk det? " Så¨fokuserer på hva som skjedde først oftest, slik at man kan ha tid til å kjenne etter og ha mulighet for å hente seg inn.
Og om voksne da sier veldig : Det gikk bra, Så kan jeg si veldig forbauset : "Oi, hva skjedde her ?" DEt føler jeg ofte kan avvæpne situasjonen og "bar"-"flink" snakket hos voksne rundt.

Serendipity
24 Oct 2009, 16:01
"Går det bra" er jo et spørsmål som krever et ja eller nei-svar. Vår to-åring klarer i alle fall ikke svare utfyllende på "hvordan gikk det", det er da enklere for han å svare ja eller nei. Og spørsmålet ditt om hva som er bra, om det er at ungen falt eller reiser seg igjen - så tror jeg ikke du har lest svaret mitt i alle fall om hvordan vi gjør det. "Gikk det bra" er et spørsmål som veldig direkte spør om det gikk bra eller ei, og jeg tviler på at det kan mistolkes som at jeg mener det er bra at ungen falt eller reiser seg opp igjen.

Men det kan hende jeg misforstår deg.

Shoosa
24 Oct 2009, 16:21
Jeg har sett ansatte i barnehagen til Lille Sky be barn om å slutte å gråte/slutte å tulle, med hard stemme, og da var det snakk om barn som virkelig var lei seg, altså. De kan være veldig avfeiende og overkjørende, mens andre ganger tar de opp på fanget og trøster. Jeg har ikke klart å se noen logikk i det, og jeg tror barna blir litt usikre av det.

Selv prøver jeg meg med noe i retning av dette: "Det der var vondt for deg. Jeg så at du dunket hodet inn i skuffen, og det gjør vondt, det. Vil du at jeg skal holde deg/blåse på?" Ofte sier hun ja, og kommer og blir trøstet, andre ganger var det ikke så ille som det så ut for meg, da ordner hun opp selv. Noen ganger, særlig hvis hun er trøtt eller sulten, trenger hun mye trøst og sitter lenge på armen, eller blir sint på den av oss som kom først for å trøste, og vil bytte til den andre. Av og til virker det nesten som om hun prøver å rømme fra smerten ved å bytte trøster, i de tilfellene vil det kanskje hjelpe å få høre at det går over.

Jeg synes Ma-i sin formulering var fin, er enig med Serendipity at det kanskje passer bedre til større barn som uttrykker litt selv. Det jeg gjør med Lille Sky er jo å sette ord på følelsene for henne, slik at hun seinere kan gjøre det selv, enten som en indre monolog eller til andre som hører på. Men siden det er jeg som sier det, synes jeg det er dumt å starte med et spørsmål. Jeg opplever det som litt ufint å stille et spørsmål til noen og så gå i gang med å svare på det selv, derfor går jeg heller rett til svaret.

Jeg er ikke bare interessert i å avvæpne situasjonen der og da, men å vise viktige voksne hvordan de kan møte Lille Sky på en bedre måte enn de gjør nå. Det trengs det kanskje en samtale for å få til.

Shoosa
24 Oct 2009, 16:25
Jeg glemte forresten en viktig ting. Jeg synes det er veldig interessant hvordan vi har så mange forskjellige nyanser her, hvordan vi alle møter barn som har det vondt på forskjellige måter og likevel er vi innenfor samme ... hva skal jeg kalle det? Spekter? Vi beveger oss i samme rom, på en måte :)

Ma-i
24 Oct 2009, 16:49
Jo, jeg menera t nårdu spør med et Gikk det bra? Så inikererdu sterkt atdet gjorde det, og atdeterdet som er poenget.. men hva var bra? JEg selv syntes det var forvirrende lenge helt opptil jeg var en 7-8 år husker jeg.

Medet åpent spørsmål som HVordan gikk det? Så kanman gi rom for å kjenne etter, svarer barnet medetsmil, kan jegfortsette med, DEt ser ut som det gikk bra, eller Skal jeg hjelpe deg opp?
ER barnet ikke umiddelbar isin reaksjon kan jeg starte å nøste , Slo du deg? Falt du? Snublet du ? Vil du sitte litt her å hvile? Skal jeg blåse på? osv.

Jeg gir ikkeumiddelbart barnet ord for hva det opplever, men prøver å forstå hav det var nå. Kansje det ikke var vondt, men at barnet ble lei seg fordi atdet falt og kom ut av leken, misteten leke, osv.
Om barnet er slitent, trengerdet kansje bare en liten pause på en arm og atr noen erder.

DEt erdet jeg mener.

Serendipity
24 Oct 2009, 18:46
Er uenig med deg Ma-I, men nå vet jeg jo best hvordan jeg kommuniserer med mine unger og det er jo ikke sikkert at jeg klarer å formidle helt hvordan til noen andre :)

Serendipity
24 Oct 2009, 18:49
Det jeg gjør med Lille Sky er jo å sette ord på følelsene for henne, slik at hun seinere kan gjøre det selv, enten som en indre monolog eller til andre som hører på. Men siden det er jeg som sier det, synes jeg det er dumt å starte med et spørsmål. Jeg opplever det som litt ufint å stille et spørsmål til noen og så gå i gang med å svare på det selv, derfor går jeg heller rett til svaret.



Det er dette jeg også gjør, jeg bare spør med en gang noe skjer (han snubler) om det gikk bra. Svarer han ja og løper videre dveler vi ikke noe mer ved det. Gikk det ikke så bra, så gjør jeg slik som du :)

Serendipity
24 Oct 2009, 18:53
Men til spørsmålet ditt ang. hvordan formidle dette til andre... Dersom det er viktig for deg at disse personene gjør det litt annerledes enn å bare avfeie et uhell med "slutt og tull, ta deg sammen" (skjønner ikke at noen voksne som jobber i barnehage kan si slikt :sjokk: ), så hadde jeg nok tatt en liten samtale med ped.leder/styrer og sagt at jeg mislikte dette. Og bedt om at barnet blir annerkjent for følelsene sine i forhold til uhellet. Altså, ikke ta det opp der og da men heller litt på siden etterpå. Til andre viktige personer i barnets liv hadde jeg også tatt det opp på et senere tidspunkt enn midt i hendelsen og prøvd å bli tatt på alvor fordi det er viktig for meg og barnet mitt :)

Happy
24 Oct 2009, 19:13
Når jeg hører mennesker som tillegger barn følelser pleier jeg ofte å spørre den voksne "Hvordan kan du vite det?". For jeg vet at jeg ikke kan vite hvordan andre opplever å slå seg. Klart at når jeg har kjent noen en stund så vil jeg ha et begrep om hvordan vedkommende opplever smerte, men jeg kan aldri VITE.

Når voksne sier til et barn "det gikk bra, det er ikke noe å gråte over" kan det ligge så mye bak. Alt fra at vedkommende kjenner det aktuelle barnet og har lært at dette fungerer fordi barnet da ikke bryr seg om å kjenne etter smerten, at akkurat dette barnet kan ha lett for å dvele for mye ved smerte. Eller det kan være gamle, inngrodde vaner fra den tiden barn ikke skulle høres. Det kan være den voksne bare er sliten og på denne måten gir uttrykk for å ikke orke å involvere seg. Enda kan det være drøssevis av grunner til at det blir sagt. Jeg synes likevel det er viktig å sette spørsmålstegn ved uttalelsen på en undrende og ikke annklagende måte.

Noe annet er det når det gjelder ens eget barn og andre kommer med "velmenende" kommentarer av nevnte typen. Da er jeg straks mer spiss i tonefallet når jeg spør hvordan vedkommende kan vite det. For jeg vet at mine barn har tendens til å ha overdrevent høy smerteterskel og at de faktisk bør ta seg tid til å kjenne etter. Dette gidder jeg kanskje å forklare, men bare om barnet ikke trenger mye omsorg i øyeblikket, om jeg er opplagt og så videre.