PDA

Se full versjon : Plagsom patriark - 25/10-09



Shoosa
04 Nov 2009, 23:35
Plagsom patriark (http://www.dagbladet.no/2009/10/25/magasinet/jesper_juul/samliv/relasjoner/familie/8672249/)

Dette var et sterkt brev, og et heftig svar fra Juul. Han anbefaler altså skilsmisse, fordi han forventer at mannen ikke vil være med på noe terapi-opplegg.


Slik jeg leser brevet ditt er du innstilt på å fortsette å være sammen med mannen din, og det synes jeg på mange måter er trist. Du kan verken beskytte deg selv eller barna deres mot hans destruktive innflytelse på livene deres. Tankene dine om livet etter at barna har flyttet ut tror jeg dessverre er ren fantasi. Minst ett av barna vil ta kraftig avstand fra ham. Om ikke før, så når han begynner å blande seg i deres familieliv, valg av partnere, oppdragelse av egne barn o.l. Du kan se fram til et langt liv som søppelbøtte og mislykket konfliktmekler.

Etter min mening trenger hele familien profesjonell hjelp — sammen — men jeg tviler på at mannen din overhodet vil høre snakk om den slags. Hans forestillinger om hva som er en god familie, er så forskjellig fra både din og min at han også i en slik sammenheng vil føle seg ensom og misforstått. Det skal ikke skremme deg fra å forsøke, men gjør det med den begrunnelse at du har bruk for hjelp. Det vil han muligens ta på alvor fordi han jo også er utilfreds med deg.Selve brevet er også spesielt, hun som skriver det beskriver seg selv som "i klemme mellom tenåringene mine og mannen min".


Men hver gang min mann og jeg krangler, er det på grunn av våre tenåringer. Jeg liker å prate, tar ting med ro, hører på hva de har å si og gir råd, uten å miste kontrollen, uansett hva som har skjedd.Så er hun altså gift med en fyr som eksploderer for den minste ting (høres ut som pappa før han fikk bipolarmedisin og psykologbehandling).

Selvsagt får vi den ene siden av saken her, jeg tror nok mannen ville sagt ganske andre ting hvis han hadde kommet til orde. Men uansett hvordan man vrir og vender på det er det ikke til å komme forbi at slik som denne familien har det i dag har ingen det godt der.

Så tenker jeg, hva om det var min mor som hadde skrevet dette brevet for noen år siden? Før pappa kom til psykolog, og lenge før han fikk medisiner? Og så skulle hun fått råd om skilsmisse? Jeg vet jo ikke hvordan foreldrene mine har det som par, men inntrykket mitt er at de lever godt sammen, delvis ved siden av hverandre, men også sammen. Jeg er veldig glad for det.

Samtidig, jeg ser jo at det ikke bare er mannen som har ansvaret for denne relasjonen, som Juul påpeker. Hun har vært med å støtte opp om dette, ikke tatt tak i ting tidligere.
Til og med dattera vår på 7 år er redd for å gjøre eller si noe feil foran faren sin. Han kjefter, selv om jeg prøver å si at han kan få fram det han mener på en vennligere måte. Dette virker truende for den lille, og slik var det med de store også da de var små. Men nå tør jeg si ifra til ham om feilene han gjør, det gjorde jeg ikke før! Selv om det ikke hjelper stort, han blir bare enda surere og reagerer mer aggressivt. Dette ser jeg også hos mine foreldre, tydeligere nå som jeg har dem litt på avstand, og har egne erfaringer som forelder og ektefelle. Det er alltid to parter i et mønster, eller flere, for den saks skyld. Barns personlighet spiller selvsagt inn i forholdet og relasjonen mellom foreldrene. Men minst to. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mamma ikke har bedt om skilsmisse, eller tvunget gjennom samtaler, eller sagt at nå er det nok, nå skal du til psykolog, etc. Og så ser jeg måten hun kommuniserer på hjemme, den er ikke noe mindre voldelig enn pappa sin, bare ikke fullt så høyrøstet som han kan være.

Denne posten ble veldig rotete, kjenner jeg, jeg har flettet sammen min egen historie og dette innlegget i Dagbladet. Men sånn ble det nå en gang, jeg håper flere har tanker å dele.

Jeg elsker foreldrene mine.

Eple
05 Nov 2009, 00:33
Takk for at du deler!:takk:

Jeg tenker at det ikke nødvendigvis er skilsmisse er "det riktige" men noe må liksom skje... At hun setter foten ned for sin egen og barnas skyld.

Kanskje var det det som skjedde den gangen din far fikk hjelp? At han fikk et kjærlig spark bak? (om man kan kalle det noe likt?)

Jeg tenker at at det ikke finnes noen fasit, men om man ikke trives og barna ikke trives så må man "ta noen grep" på en eller annen måte. Hvilke grep er et veldig personlig valg:nikker:

Meisemor
25 May 2010, 00:05
Det brevet, beskriver egentlig min og mine brødres oppvekst skremmende godt.

Jeg har ikke lengre kontakt med min far. Min far bor fortsatt sammen med min mor. Min mor er kuet og undertrykt, og har gjennom hele oppveksten tatt min fars parti.

Slik ting er i vår familie nå, har jeg fått et veldig problematisk forhold til min mor... Som mor selv, kan jeg ikke med min beste vilje forstå hvordan hun har kunnet se gjennom fingrene på vold og aggresjon rettet mot sine barn! Min far har jeg på en måte avskrevet/satt på hylla, og der står han fint nok. Lite jeg kan gjøre for han, tenker jeg. Min mor derimot, er jo selv et offer, som jeg gjerne skulle hjulpet - men jeg når ikke fram...

Litt rotete tanker dette, speiler vel egentlig innsida av hodet mitt ganske så godt om dagen...

Cleopatra
25 May 2010, 12:46
Jeg må ærlig si at jeg hadde ikke godtatt å bo sammen med en slik mann..
Noe måtte blitt forandret, ellers hadde jeg gått ut av det.

Tenker spesielt på barna, de fortjener en god barndom - den skal tross alt følge dem hele livet..
Barna kan jo ikke velge, det kan vi voksne - det er vi som styrer samspillet innad i familien.
Hvis man ikke er voksen nok til å forstå det, må man få hjelp eller evt. avbryte forholdet.

Wanaagsan
25 May 2010, 15:03
Har ikke tid til å lese Juulspalten nå, men kommer til å gjøre det + dele det med en som har vokst opp under sånne forhold (som jeg får inntrykk av i sitatene i hovedinnlegget). Der var det også (ikke anerkjent av pasienten) psykisk sykdom som var hovedproblemet, tror jeg. Min venninne syns helt klart at moren burde ha skilt seg fra faren, og hun har kanskje rett. Det er nok kanskje først og fremst barna det har gått ut over, og de har måttet tåle mye.

Men samtidig vil man vel gjerne hjelpe mannen/den syke. Hvis man vet at personen er god i seg sjøl og gjerne vil finne tilbake til den mannen... Det er jo alltid en grunn til at man blir "en tyrann". Å, det er noe dritt at psykisk sykdom er så tabu å anerkjenne for seg sjøl/foreslå for andre. Hvorfor skal psykisk sykdom være så uglesett i forhold til fysisk sykdom? Det ødelegger så mye! Man kan jo ikke bli frisk før man går noenlunde med på diagnosen og søker behandling...

Vanskelig avvening. Jeg tror nok at skilsmisse absolutt bør vurderes, men det hadde jo vært mye bedre hvis man kunne hjelpe hele familien uten at de må splittes opp.

Shoosa
25 May 2010, 15:21
Det var så rart at denne posten dukket opp igjen nå, for jeg syns ting går så mye bedre nå. Jeg er jo ikke så mye hjemme, og ser lite til hverdagene, men alt i alt ... min oppfatning av pappa er ikke lenger at han er en tyrann. Det var det vel ikke da jeg skrev heller, når jeg tenker meg om. At han har vært det, det kan jeg fortsatt tenke.

Jeg tenker som deg, Wanaagsan, at det beste må være om hele familien kan få hjelp. Og at det er viktig for ektefelle og barn å få noen pusterom her og der, fortrinnsvis tidlig i behandlingen. Det er jo også det Juul foreslår, selv om han tviler på at mannen vil ta i mot.

Dette brevet skulle jeg gjerne sett en oppfølging på.

Wanaagsan
25 May 2010, 21:51
Det var så rart at denne posten dukket opp igjen nå, for jeg syns ting går så mye bedre nå. Jeg er jo ikke så mye hjemme, og ser lite til hverdagene, men alt i alt ... min oppfatning av pappa er ikke lenger at han er en tyrann. Det var det vel ikke da jeg skrev heller, når jeg tenker meg om. At han har vært det, det kan jeg fortsatt tenke.
Det var ikke meningen å kalle faren din for tyrann. Jeg trodde det sto et sted i innlegget - egentlig i Juulsitatene dine. Men jeg mente "tyrann" på samme måte som mange kaller småbarn for tyranner; ikke at personen virkelig er ond.

Nå har jeg lest brevet og Juulsvaret. Og jeg syns vel egentlig at han hopper litt for fort på en konklusjon igjen (jeg syns han gjør det noen ganger). Han har sikkert møtt veldig mange av denne typen og sett at han ikke kommer inn til dem med fornuft. Men å be en dame gi opp mannen sin, er ganske brutalt hvis han ikke kjenner saken bedre enn det brevet. Kanskje mannen har en psykisk lidelse. Kanskje han har lidd under en sånn far som barn. Men skal man i utgangspunktet gå ut ifra at mannen er uhelbredelig? Er det respektfullt? Jeg ville nok i hvert fall ha skissert terapiopplegget før jeg forkastet det som ikke aktuelt, så hun vet hvilket alternativ hun har til skilsmisse. For det var jo egentlig det hun spurte om, var det ikke?

Shoosa
26 May 2010, 10:52
Det var ikke meningen å kalle faren din for tyrann. Jeg trodde det sto et sted i innlegget - egentlig i Juulsitatene dine. Men jeg mente "tyrann" på samme måte som mange kaller småbarn for tyranner; ikke at personen virkelig er ond.

Jeg tolket deg IKKE slik, ta det helt med ro. Jeg siterte/fortalte, og brukte ordet selv. Men så har ting skjedd i løpet av det siste halve året, og jeg har et mye bedre forhold til ham nå. Det fjerner ikke helt den oppfatningen jeg hadde av ham som barn og tenåring.

Wanaagsan
26 May 2010, 13:54
Jeg tolket deg IKKE slik, ta det helt med ro. Jeg siterte/fortalte, og brukte ordet selv. Men så har ting skjedd i løpet av det siste halve året, og jeg har et mye bedre forhold til ham nå. Det fjerner ikke helt den oppfatningen jeg hadde av ham som barn og tenåring.
Det var egentlig det jeg trodde. Men tenkte jeg skulle være på den sikre siden. Skriftlige medier kan være skumle i forhold til misforståelser...