PDA

Se full versjon : Hvordan håndtere?



´trikken
20 Jan 2007, 16:17
Jeg har jo skrevet tidligere om min lille prins vil ikke... Ja, han vil fortsatt ikke så mye mer, men jeg begynner å bli vant til det, og blir derfor ikke så lett vippet av pinnen, og det igjen gjør at han vil litt mer :)

Her om dagen, derimot.. Ble han helt bajas. Klatret opp på kjøkkenbenken, rev ned gardinstanga på kjøkkengardinene, sprutet vann rundt på kjøkkenet og begynte å skulle kaste oppvask ned på gulvet. Jeg forsøkte å snakke til ham, det hjalp ikke. Jeg tok ham ned på gulvet, han ble kjempesint og skrek og hylte og forsøkte å klatre opp igjen. Jeg lot ham ikke gjøre det, og resultatet ble at han skrek og hylte og løp rundt og dro opp alle skap for å kaste innholdet rundt, putte hendene i do og hodet i vedovnen. Alle ting han vet at han ikke skal gjøre med andre ord. Det var fullstendig Texas her. Det hele endte med at pappan skulle håndtere ham, for jeg ble helt satt ut og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Pappan tok med Tornado ut i stuen og plasserte ham i sofaen ved siden av seg. Tornado vræler og kjemper mot. Pappan holder ham igjen, mens han sier at du må sitte her til du ikke er sint mer. Dette pågikk kanskje i fem-ti minutter, så ble det stille. Jeg satt på kjøkkenet og kjempet med tårene, men når jeg tittet ut i stua, så satt Tornado og koste i armkroken til pappan sin med smokken i munnen og koseputa til kinnet. Han så "god" ut igjen.

Så lurer jeg... Var dette en helt feil måte i forhold til TiOs prinsipper å håndtere denne situasjonen på? Hvordan burde den evnt. ellers vært håndtert synes dere?

Garfield
20 Jan 2007, 16:43
jeg har ingen løsning på å håndtere sinte unger. Min erfaring er ofte at når gutten min er sint så blir han bare ennå sintere uansett hva jeg prøver å gjøre - alt er galt uansett

Nå skjedde det veldig mye på en gang i eksempelet du nevner da og det er vanskelig å si om jeg ville gjort det samme eller ikke

Nå er storebror litt større en gutten din (har du tvillinger eller er det en annen grunn til at det er to smileyer som holder hånd i signaturen din?) men med storebror har jeg med slike ting prøvd å være prevantiv. Jeg skiller gjerne mellom to typer situasjoner.

1) ting jeg ikke vil han skal gjøre fordi det kan være farlig, og
2) ting jeg ikke vil han skal gjøre av andre årsaker.

Når det gjelder ting som kan være farlige, som å henge i gardinestengene, prøver jeg å forklare hvorfor det er farlig og illustrere kosekvensene på en måte han kan forstå det. Feks fikk jeg ham til å slutte å henge over rekkverket på verandaen ved at vi dyttet en melon over kanten - og det som skjedde med melonen da den landet i asfalten ville også skje med ham hvis han datt over kanten. Han forsto poenget og har aldri hengt over verandaen etterpå

Andre ting som ikke er farlige lar jeg ham gjøre en annen plass, eller jeg lar ham gjøre det under mine forutsetninger. F.eks i en periode spyttet han mye. Det sa jeg var helt greit, men da måtte han gå ut å spytte. Gutten elsker å søle med vann. Dette "problemet" ble mindre da han fikk lov til å vaske opp hver dag, og han kunne søle hvor mye han ville i vasken med forkle

Dette var vel egentlig ikke svar på spørsmålet ditt...men men, Vanskelig å svare på uten å ha erfart situasjonen selv. Jeg har heller ikke lest så mye om dette, så jeg vet ikke om mine tilnærminger er "rett"

Nå kommer familien hjem, så min internett-tid i dag er slutt :-)

sanaa
20 Jan 2007, 23:33
For meg virker det som dere taklet det veldig bra. Barnet roet seg jo, helt trygg i pappas armkrok.

Løvemamma
20 Jan 2007, 23:42
Synes det høres ok ut jeg. Det virker jo som om han trenger hjelp tik å roe ned/komme over texastempoet.

En annen måte kan jo feks være å avlede ham, slik at han "glemmer" hva han skulle gjøre. Da kommer du ham i forkjøpet på en måte. Hvis du feks begynner å hoppe og danse og synge veldig høyt og er helt vill og galen. Da vil han sikkert bli litt overveldet. Så i stedet for å komme løpende to skritt bak og slukke brannene etter ham med kjefting og nei-nei-nei, så overrumpler du ham med humor og tull og tøys. Det virker hvertfall med Løvegutten.

´trikken
21 Jan 2007, 07:39
Takker for innspill :)

Tvillingene i signaturen er stjernetegnet hans ;) Jeg har ikke tvillinger, det er litt misvisende.

Når Tornado blir så sint, så nytter ikke forklaringer og heller ikke avledninger. Jeg har prøvd på det, og han blir bare ennå mer sint, jeg tror han opplever at jeg ikke tar ham på alvor:( Han er veldig standhaftig i temperamentet sitt, og det er jo veldig bra på mange områder, bare at det er noen ting som han ikke kan gjøre uten at det går ut over liv og helse. Som f.eks å knuse glass og henge seg i gardinene.

Vannsøl er heller ikke uproblematisk her dessverre pga min håndeksem som er ganske ille til tider, jeg tåler rett og slett ikke vann. Jeg må begrense det til det som siver innunder hanskene når jeg selv dusjer og den fuktigheten jeg får på hendene ved å gå rundt med gummihansker om dagen. Ellers hadde jeg kledd av ham og latt ham stå og plaske seg ferdig i vaskeservanten på badet. Det går ikke med mine hender :(

Det kjennes ut som om det eneste jeg kan gjøre i slike situasjoner er å fjerne ham fra det som er skadelig at han gjør. Da må han også holdes fast, hvis ikke bare går han på igjen. Jeg følte at det var litt en straff, men når jeg så hvor rolig han ble etterpå sammen med pappan sin, så synes jeg ikke det var så ille likevel. Han ble jo bare vist hva han skulle gjøre i stedet - roe ned - sammen med pappa, og ingen var sure eller langsinte. Det var masse kos og fangtid etterpå, en blid gutt som tøyset med nesa til pappan sin og så på mekkemikkel på opptak, som han liker så godt.

Vanskelig dette her...

Tuneland
21 Jan 2007, 12:26
Jeg vet ikke, men når mine blir sånn, kler jeg på de og går ut. Det er ofte de får sånne raptuser fordi de rett og slett blir sprø av å være inne og ikke greier å finne på noe konstruktivt. Ute kan de rase fra seg på en helt annen måte. Kan det være en ide?

´trikken
21 Jan 2007, 19:22
Ja, det er nok en idè :nemlig:

Vi er ganske mye ute til vanlig, men den siste tiden har det vært holkeføre og lite innbydende å være ute, så det har nok blitt litt lite av det, ja. Det merkes nok spesielt godt på Tornado, siden han er vant til å være mye ute.

Eple
21 Jan 2007, 20:27
Men hva skjer før han blir så sinna? Opplever han å bli overkjørt i et forsøk på å avlede?

Min gutt har hatt mye sinne, og da med meg. Ikke så mye med faren. Jeg formidlet nok litt negative holdninger til hans påfunn gjennom bla kroppspråk. Han hadde i utgangspunktet piggene ute og gikk rett i forsvar hvis jeg skulle veilede. Jeg bare gikk ut fra at situasjonen ville ble vanskelig... og da ble ting vanskeligere og vanskeligere.

Så kom jeg frem til at jeg kunne kun begynne å endre min egen måte å kommunisere på. Jeg gikk i meg selv og la om kursen litt. Nå går det mye bedre. han er dessuten blitt eldre og kan formulere seg uten å brøle eller bli fysisk feks;)

Håper det roer seg snart- du er hvertfall ikke alene om å oppleve slikt sinne, selv om historien med gardiner og ovn etc er ganske heftig!

:klem: fra Eple

´trikken
22 Jan 2007, 08:43
Ja, han føler seg nok litt overkjørt :nemlig:

Han vil bort til vannkrana, jeg sier at han ikke kan fordi det blir søl og mammas hender tåler ikke vann. Han prøver å si noe til meg og fortsetter.. Jeg gjentar og for hver gang blir han sintere og sintere. (Og det gjør jeg også :flau:)

Vet du.... Jeg tenkte litt på det i går.. Han babler og styrer og skravler og jabber noe vanvittig om dagen.. Kanskje han i den situasjonen hadde tenkt å si at han ville bort til krana for å leke med vann fordi det er så gøy, også følte han seg ikke hørt?? Han forstår jo det meste av det vi sier til ham, så neste gang skal jeg prøve å sette ord på følelsene og handlingene hans for ham. Jeg skal i hvertfall gi det et forsøk, og se om det hjelper...

Han har nok en del språkfrustrasjoner i seg om dagen.

Belladonna
23 Jan 2007, 18:50
Du har fått fine svar synes jeg. Ville bare si at jeg har en her og som får sånne raptuser i blant. Han blir helt hysterisk og går løs på alt rundt seg, kaster og river ned og skriker seg nesten helt blå. Det skjer ikke så veldig ofte, og jeg ser nesten alltid hva årsaken er (overtrett, syk, mye motgang f.eks, som regel en blanding av flere ting). Det nytter iallefall ikke å snakke med han, det går rett og slett ikke inn -uansett hva jeg sier. Vi prøver alltid å snakke med han først, prøver å få han til å roe seg litt ned. Går det ikke så bærer jeg ham med meg inn på soverommet. Der får han herje som han vil oppi senga (har 2,4m bred seng som står inntil et hjørne, så det er god plass å boltre seg på). Jeg holder ham ikke fast, men lar han få ut frustrasjonen i litt tryggere omgivelser. Jeg prøver med jevne mellomrom å snakke med han, sier at jeg skal sitte her sammen med han og at jeg gjerne vil hjelpe ham osv.
Som regel roer han seg etter en liten halvtime, noen ganger tar det en time.

Han har slike frustrasjonsraptuser ganske ofte, men da mye mildere enn dette, og som regel bare skriking/rasing. Det jeg har funnet ut er at jeg det beste er å la han få ut frustrasjonen sin. Prøver jeg å avlede (om vi er på besøk hos familie, så skal jo alle sammen prøve å avlede ham med alt mulig og det gjør det bare tusen ganger verre..), så blir det bare verre. Og om han roer seg for en liten stund, så kommer han på det igjen og begynner å skrike igjen. Å fjerne han fra situasjonen + la han få rom til å ta seg ut litt samtidig som en av oss er der for ham er det som har fungert best her iallefall.

:klem:

Eple
23 Jan 2007, 19:19
Språkfrustrasjoner kan være sterke ja:nikker:

Det letter ofte plutselig- jeg husker jeg måtte overbevise en elev en gang om at jeg ville virkelig prøve å forstå ham. Han snakket utydelig og var vant til å ikke bli hørt. Etter et halvt år sa han "du vil jo hjelpe du!" Og ja- jeg ville jo det;)

Leste du Moos fantastiske eksempel fra hverdagen og hennes frutrerte gutt? Hun hadde lest boken "how to talk"...etc og fikk han til å tegne sinne sitt- her er det:

http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=2411&highlight=how+to+talk

Synes dette var et godt eks på hvordan man kan "angripe" problemet uten å kjempe mot barnet.

Så du Kos og Kaos her om dagen? Der snakket de om dette med "aping" som kommunikasjon- en mor og en jente satt og lagde ansiktsuttrykk, sinna og glad og slikt. Dette var superlærerikt visstnok.

Se programmet her (litt nede på siden):

http://nrk.no/

Vi hadde en bok som het "Alberts mange ansikter"- den er for litt midre barn enn de vanlige Albertbøkene. Har lest disse med gutta uttallige ganger. Så lagde vi ansiktene vi også. Sinna, redd, sur, overrasket og så videre. Det var veldig festlig. Spes det siste- tullefjeset!:fnis:

:klem: fra Eplemor

´trikken
24 Jan 2007, 21:20
Du har fått fine svar synes jeg. Ville bare si at jeg har en her og som får sånne raptuser i blant. Han blir helt hysterisk og går løs på alt rundt seg, kaster og river ned og skriker seg nesten helt blå. Det skjer ikke så veldig ofte, og jeg ser nesten alltid hva årsaken er (overtrett, syk, mye motgang f.eks, som regel en blanding av flere ting). Det nytter iallefall ikke å snakke med han, det går rett og slett ikke inn -uansett hva jeg sier. Vi prøver alltid å snakke med han først, prøver å få han til å roe seg litt ned. Går det ikke så bærer jeg ham med meg inn på soverommet. Der får han herje som han vil oppi senga (har 2,4m bred seng som står inntil et hjørne, så det er god plass å boltre seg på). Jeg holder ham ikke fast, men lar han få ut frustrasjonen i litt tryggere omgivelser. Jeg prøver med jevne mellomrom å snakke med han, sier at jeg skal sitte her sammen med han og at jeg gjerne vil hjelpe ham osv.
Som regel roer han seg etter en liten halvtime, noen ganger tar det en time.

Han har slike frustrasjonsraptuser ganske ofte, men da mye mildere enn dette, og som regel bare skriking/rasing. Det jeg har funnet ut er at jeg det beste er å la han få ut frustrasjonen sin. Prøver jeg å avlede (om vi er på besøk hos familie, så skal jo alle sammen prøve å avlede ham med alt mulig og det gjør det bare tusen ganger verre..), så blir det bare verre. Og om han roer seg for en liten stund, så kommer han på det igjen og begynner å skrike igjen. Å fjerne han fra situasjonen + la han få rom til å ta seg ut litt samtidig som en av oss er der for ham er det som har fungert best her iallefall.

:klem:

Dette skal prøves ut :nemlig: Høres fornuftig ut.

Eple: Takker igjen for innspill fra deg, jeg skal huske på det, og se om det ikke kan brukes litt forebyggende, ja...