PDA

Se full versjon : Ubetenksome (?) kommentarer til barn



MammaTassar
17 Dec 2009, 22:05
Jeg ble så lei meg i dag. Overhørte en mamma kjefte på ungen sin på tre år fordi ungen ikke ville sette seg i bilstolen. Også avsluttet hun med å si "Hvis du ikke setter deg ned så blir det ikke bursdagsselskap i dag!" Gutten begynte å skrike. De kjørte.

Uff, jeg kjente på et vis på følelsen som jeg håper ungen ikke fikk, følelsen av at man er til bry for den man er glad i. For meg som var utenforstående observatør så hadde jeg allerede sett at ungen var kjempeivrig og kjempeglad, og kjempestolt over bursdagskrona han hadde fått i barnehagen; som mamman mista ned i snøen for så å hive baki bagasjerommet sammen med vogna.

Dette var bare en bitteliten hendelse, med en sliten-sliten mamma som sikkert ikke akkurat drømte om huset fullt med gjester den kvelden. Likevel tenker jeg på hendelsen ennå, seks timer senere. For jeg husker endel lignende situasjoner fra min egen barndom, som jeg opplevde som store og triste, men som mamma ikke husker på eller ler av dersom jeg spør om hun husker det og det likedan og hva skjedde da og kan du fortelle om.

Kontrastene kan være så store mellom barnets og forelderens opplevelse og fortolkning. Kanskje er det derfor jeg ennå tenker på gutten som ble så lei seg på sin bursdag. For enn om jeg gjør det samme mot min datter. Nei, jeg truer henne ikke med straff. Men, det kan jo være at jeg gjør og sier andre ting som kan feste seg like mye på en negativ måte i hennes tenkeverden. Og det kan være at jeg gjør og sier det og det til henne som jeg oppfatter som morsomt der og da, men som hun blir lei seg av uten at hun viser det.

Uff, i kveld synes jeg det er vanskelig å vite om man er den mamman man tenker man er. Hmja, måtte bare si det.

Shoosa
17 Dec 2009, 23:01
Fæle mammaen du så :( Eller som du sier, bare sliten-sliten julestresset og bursdagskavete mamma. Det vet vi jo ikke. Kanskje hun klarte å se seg selv og ta seg i nakken og si unnskyld og rydde opp?

Så tenker jeg, at om du husker på disse tankene når din datter en gang kommer og tar opp de store og små hendelsene som dere husker så forskjellig, ja, da har du kommet veldig langt. For da kan du faktisk anerkjenne dem, selv om dere opplevde dem veldig forskjellig nå. Når du en gang blir mormor, og datteren din kjenner på de store tankene som følger med det å få barn, da kan du være der og svare på en helt annen måte enn du selv har blitt møtt.

Og så håper og tror jeg jo at du ved å være bevisst på dette ikke utsetter barnet ditt for den samme dissonansen som du husker selv. Noen av de mest graverende feilene våre foreldre gjorde klarer vi faktisk å bryte ut av, nettopp fordi vi husker så godt hvordan det var å oppleve dem. Andre kopierer vi kanskje ubevisst, og så legger vi til noen av våre egne.

Takk for at du delte, selv om det var litt trist å lese.