PDA

Se full versjon : Ros



Zita
26 Jan 2007, 15:19
For en tid tilbake hørte jeg noe snakk om at man skal være forsiktig med å rose barna for mye. Jeg bare fnøs av det den gangen. Man kan da aldri få for mye ros? -tenkte jeg. Nå har jeg lest litt om hva Jesper Juul (http://www.family-lab.no/article.asp?id=4140) mener om saken, og jeg må innrømme at det høres logisk ut! (Får mer og mer sansen for denne mannen, og har bestemt meg for å lese mer)

Jeg roser veldig mye, og jeg ble veldig usikker på når jeg roser riktig... Når mener dere at det er riktig å rose og når er det galt? Når f.eks. sønnen min stolt kommer og gir meg en tegning han har tegnet i barnehagen, er det da feil å si at han er flink eller at tegningen er fin? (Selv føler jeg at det å få skryt for egne arbeider styrker min evne betraktelig til å videreutvikle min kreativitet) Og er det f.eks. galt å stadig fortelle barna mine hvor vakre de er? Det er noe jeg gjør mange ganger om dagen. Jeg blir rett og slett litt forvirret jeg, for hva er det egentlig igjen å rose for etter alle punktene Jesper Juul legger frem? :snill:


Jeg fikk også noe annet å tenke på da jeg leste dette... :icon_sad:


Barn som vokser opp med ros og/eller kritikk som dominerende elementer i oppdragelsen, blir usikre på seg selv og avhengige av andres aksept og bekreftelse. Det forførende ved systemet er at det ofte får de voksne til å føle seg vellykket fordi det skaper en avhengighet som lett kan forveksles med nærhet.

Min mor har alltid vært flink til å rose. Hun roser hele tiden, og jeg har alltid sett på henne som den perfekte mamma som får meg til å føle meg så verdifull. Vi har et utrolig nært forhold, og når hun en gang dør tror jeg at jeg kommer til å få det tøft fordi jeg ikke lenger har henne å støtte meg til når verden blir vanskelig. Og uten at jeg har vært bevisst på dette før, er det jo ofte slik at jeg har et sterkt behov for ros for å kunne stå på og yte mitt beste. Men huff, dette er vel noe jeg egentlig ikke ønsker svar på og helst vil fortrenge, for mammaen min har jo aldri gjort noe feil... :sparke: Jeg ser i alle fall ofte at jeg tar mye etter min egen mor, og det kan jo bli en fallgruve hvis jeg ikke blir mer bevisst på hvilken effekt det har på barna mine.

Eple
26 Jan 2007, 15:27
Vi hadde nettopp en tråd om dette her inne- les her:

http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=2363&highlight=jesper+juul

Jeg er enig Jesper Juul er super. Har du lest på famlab.no eller famlab.com? Anbefales!

Zita
26 Jan 2007, 15:31
Vi hadde nettopp en tråd om dette her inne- les her:

http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=2363&highlight=jesper+juul

Jeg er enig Jesper Juul er super. Har du lest på famlab.no eller famlab.com? Anbefales!

Åh, takk! Jeg burde kanskje ha søkt litt rundt først. :sparke: Ja, det er artiklene på famlab.no jeg har lest. Veldig interessant!

Eple
26 Jan 2007, 15:37
Neida- jeg synes ikke det. Flott med innlegg i denne sjangeren.:nikker:

Og dette med ros og belønning er et hett tema da- vi lever i et samfunn der man tror barn bare kan roses så blomstrer de. Og ja- det kan gi selvtillit, men selvfølelsen er det ofte være med...

Almara
26 Jan 2007, 15:41
Jeg tror JJ har mye for seg når han mener at ros styrker styrker selvtillitten, men ikke selvfølelsen. En god selvfølelse gir barnet følelsen av å være god nok og ha verdi uavhengig av hva de presterer.

Jeg har forsøkt å være bevisst. Når jeg får noe storesøster har laget sier jeg ofte: "så koselig at du har laget den til meg", "du er grei som lager tegninger til meg" osv. Men barn samarbeider som kjent, og både besteforeldre og barnehagen er veldig på "så fin den var". Så når jeg ikke sier noe om dette har hun begynt å spørre "Er den fin?"

Al-Kemia
26 Jan 2007, 15:47
Personlig er jeg veldig sinnelagsorientert og selv om det er med livserfaring man kan bli sinnelagsledet så ønsker jeg at gullet gjør gode ting med utgangspunkt i empati og logikk. Høye tanker for et lite barn, men en dag er hun voksen. Jeg ønsker blant annet at hun skal avstå fra å stjele fordi hun ser at det er galt i og med at noen har jobbet hardt for det mulige tyvegodts og vil bli lei seg om det blir tatt.
Jeg ønsker også at hun gjør ting ut fra egne behov og ønsker - ikke mine. Jeg ønsker at hun skal tegne en tegning fordi hun liker å være kreativ. Kommer hun hjem og viser meg tegningen så håper jeg at jeg sier: "så fin den er. Det var vel morro å lage den?", mens om hun spiser opp middagen sin så sier jeg "Det var godt med middag i dag, ser jeg." I stedet for å si "Så flink du er til å spise".
Og jeg husker fra min egen barndom da jeg ble lovet noe også skjedde noe jeg ikke klarte å forutse og lovnaden falt bort. Å kreve at et barn bare er "snill" ei uke før man drar i badeland blir for mye. Hva om tanken er god, men resultatet er dårlig? Da blir det ikke rett å ta i fra lovnaden. Et barn kan ikke forutse konsekvensene av sine handlinger i samme grad som voksne kan og det er jo derfor vi voksne må være voksne. Vi kan forutse konsekvenser...
Og hvordan kan vi vite at motivasjonen bak en handling var god når vi bare ser den mindre heldige konsekvens? Det kan jo være at motivasjonen var negativt styrt og fikk en negativ konsekvens eller kanskje til og med en positiv konsekvens.

Klart - man kan jo bli bare positivt roset og belønnet - men jeg tror det er veldig lett å falle i en slik rytme at man gjør ting for å blidgjøre andre mens man ikke ser på sine egne, genuine behov. For eksempel at man har sex med noen fordi de ønsket det og fordi man vil gjøre den andre glad så kjenner man ikke etter om man selv ønsker det. Eller at man tar et yrkesvalg basert på sine foreldres ønsker, ikke sine egne. Eller at man blir sammen med noen som venninnene synes er en fin kar.

Zita
26 Jan 2007, 15:55
Ånei... nå kom jeg på enda en ting! :icon_sad: Jeg har lurt på hvorfor sønnen min plutselig har blitt så veldig konkurranseorientert i det siste. Han blir fryktelig lei seg og verden detter helt sammen for ham hvis han blir sist eller om det er noe han taper i. Da prøver jeg å fortelle ham at alt trenger ikke å være en konkurranse, eller at det ikke gjør noe om man ikke alltid vinner. Jeg kunne ikke forstå hvorfor siden jeg selv aldri har sett på meg selv som noe konkurransemenneske, men nå har jeg kanskje funnet årsaken... :bag:

heilo
29 Jan 2007, 10:49
Jeg leste JJ da jeg skrev hovedoppgave, noen år før jeg fikk barn og har også tatt med meg blant annet dette poenget. I andre ting synes jeg han var litt vel ekstrem, uten at jeg husker hva akkurat nå (burde kanskje lese boka på nytt nå som jeg har fått barn). Når det gjelder det å rose så tenker jeg at det er viktig også for barnets egenmotivasjon at man unngår å rose alle prestasjoner. F.eks. så har storesøster blitt ganske så flink til å gå på ski de siste par ukene og det er fristende å kommentere dette i ett når vi er ute, men det er jo ikke derfor hun går på ski. Hun gjør det jo fordi det er morsomt og jeg ønsker jo at hun skal fortsette å gjøre det av samme grunn når hun blir litt større, ikke fordi andre synes at hun er flink til det.

Bærbar
29 Jan 2007, 10:57
Jeg fnøs også av slikt tidligere - men har nå blitt mye mer bevisst på å rose på andre måter enn å si flink.

Jeg bruker å si "oi, så flott tegningen var" eller "det var veldig omtenksomt av deg" når han gjør noe jeg vanligvis ville sagt han var flink, eller "jeg kan se at du koser deg, du må ha øvd mye" når han står på ski og er flink!

Og så prøver jeg å fokusere på ikke å si at "mamma blir så glad når du rydder rommet ditt" - jeg prøver heller å si "åh, så herlig for deg at det er så ryddig her nå - det er jo så mye lettere å finne tingene sine" - slik at han kan føle gleden over at det er ryddig istedet for gleden av å ha gledet meg.

Eller om han kommer inn med tallerkenen sin, så sier jeg at det var omtenksomt av ham, istedet for å si at han var flink.

Mye å tenke på og mange fallgruver når man er foreldre :blomst:

moo
29 Jan 2007, 10:57
Første gang jeg leste en artikkel av Alfie Kohn om ulempene ved ros, så mente jeg det hele var ganske så søkt. Men med tid og mer lesing om temaet ulike steder, så har jeg kommet til at det er mye sannhet i at ros ikke nødvendigvis er av det gode. I hvert fall dersom grunnen for ros, er å styre barns adferd i en bestemt retning. Jeg er nok en typisk "ros-junkie" som vokste opp som skoleflink, lydig - og lite i stand til å definere eller uttrykke egne behov, fordi jeg var så opptatt av å møte andres krav. Jeg unner barna mine å sette egne mål og nå de målene fordi de selv vil det, ikke for å tilfredstille andre eller for å få ros fra andre. Men det betyr ikke at jeg aldri rose barna mine, for all del. Men ordet flink sitter langt inne etter hvert, fordi jeg ser, spesielt hos min eldste, hvordan ordet flink allerede har formet henne til å ønske bekreftelse fra omverdenen at hun er flink til det ene og det andre. Hun fikk til og med Diplom på sykehuset der det sto at hun hadde vært "flink" under operasjonen!!!

Serendipity
29 Jan 2007, 11:15
Som Moo over her sier, så opplever jeg nå til stadig å oppdage hvor innarbeidet "flink" er blant unger i familien og i nabolaget. Nå når det har vært snø kom der to jenter i 6-års alderen og akte i bakken utenfor huset vårt. Mannen var ute og de to jentene, som vi ikke kjenner noe særlig, spurte han om de ikke var flinke å ake! "Det ser ut som dere har det moro" svarte han tilbake :)

Jeg slet også i begynnelsen ang dette å bruke flink når Tipp gjorde noe som jeg syntes han var flink til. Men etter å ha lest Juul og diskutert mer om det så har jeg prøvd å finne andre måter å bekrefte for han at det er flott at han gjør som han gjør. Det har imidlertid vært en vanskelig vei av og til ;) Jeg bruker å takke han for å hjelpe meg med å rydde bord i stedet for å si han er flink. Når han tegner bruker jeg å spørre om det er kjekt å tegne. Generelt sett prøver jeg å uttrykke følelsene rundt det vi gjør.

Jeg selv er også en "flink-junkie" og ble klar over det da jeg gikk hos psykolog. Jeg har alltid vært skoleflink og det ble forventet at jeg skulle fortsette på skole, helst høgskole eller universitet da jeg var ferdig på videregående. Jeg selv hadde lyst å bli snekker eller skomaker eller tegner eller noe lignende. Jeg valgte altså bort det fordi så mange mente at jeg var eslet til noe mer. Jeg har mer enn nok av egne meninger altså, men man vil jo så gjerne være flink og glede de rundt seg. Og på veien dit kan det hende man mister seg selv. Jeg gjorde det. Og jeg har veldig gode foreldre som setter pris på meg og hjelper til så godt som mulig og er mildheten selv. Men det med flinkheten min har altså ikke gjort meg så mye godt her i livet.

Så - der var et eksempel på hvordan jeg IKKE vil at Tipp skal oppleve barndommen og etterhvert voksenlivet sitt :)

Hjertemamma
29 Jan 2007, 15:16
Synes det er kommet så mange fine svar her og i den tidligere tråden, så jeg ville bare trekke fram Alfie Kohn, som også Moo nevner. Boka hans, Unconditional Parenting, forklarer ting om ros (og straff) veldig bra. Den har betydd masse for meg, så anbefales! Jeg har også lyst til å lese hans Punished by Rewards som høres ut som den går rett på dette temaet.

Synes det er skremmende at samfunnet er så fokusert på ros og belønning. Skoler deler ut BRA-kort (http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/25/474850.html) og PPT løser alle problemer med klistremerkeskjemaer... Tenk så mange mennesker som kommer til å slite med å kjenne på sin indre motivasjon.

Zita
29 Jan 2007, 16:07
Takk for at dere deler erfaringene deres! :blomst:

Jeg har tenkt endel på dette de siste dagene, og har absolutt begynt å bli mer bevisst. Men jeg ser også at jeg går veldig mye på autopilot når det gjelder dette med ros. Senest nå i dag tok meg selv i å rose S opp i skyene da han satt og spilte Playstation. Jeg ble fryktelig stolt og litt overivrig da jeg så hvor bra han klarte det, siden det først er nå han har fått teken på dette med dataspill, så jeg sa: "så flink du er! Du er jo råflink!!!" :oops: Jeg ser jo også at han synes det er et fryktelig nederlag og blir veldig frustrert og sint når han taper spillet, så jeg skjønner at det er viktig at jeg heller fokuserer på at man spiller for å øve seg og ha det gøy, og at man ikke alltid trenger å vinne. Noe jeg også har forklart ham nøye i dag, og det ser faktisk ut som om det har hjulpet litt. :jupp:

Er enig i at det er skummelt med all fokuseringen på ros/belønning i samfunnet i dag. Man benytter jo bare enkle og kortsiktige løsninger, og ser ikke hva dette kan føre med seg i det lengre løp. (Må si at dette med BRA-kort gjør at jeg enda mer enn før heller mot å velge Nyskolen fremfor offentlig skole for mine barn! :sjokk: )

Hjertemamma
29 Jan 2007, 16:10
Er enig i at det er skummelt med all fokuseringen på ros/belønning i samfunnet i dag. Man benytter jo bare enkle og kortsiktige løsninger, og ser ikke hva dette kan føre med seg i det lengre løp. (Må si at dette med BRA-kort gjør at jeg enda mer enn før heller mot å velge Nyskolen fremfor offentlig skole for mine barn! :sjokk: )

Det var det som fikk meg til å sende inn søknad til Nyskolen, så da er vi flere.

Zita
29 Jan 2007, 16:21
Det var det som fikk meg til å sende inn søknad til Nyskolen, så da er vi flere.

:venner:

Jeg har tenkt på det ganske lenge. Ene tantebarnet mitt gikk der de to første årene, og jeg har fått et utrolig bra inntrykk av skolen! Hun har nå begynt på offentlig skole og det var visst en stor overgang for henne, men hun har klart seg bra likevel fordi hun hadde fått et veldig godt grunnlag.

Hmm... jeg bør nok ikke vente så altfor lenge med å bestemme meg, siden de visstnok har lange ventelister. :fugl:

Hjertemamma
29 Jan 2007, 16:27
:venner:

Jeg har tenkt på det ganske lenge. Ene tantebarnet mitt gikk der de to første årene, og jeg har fått et utrolig bra inntrykk av skolen! Hun har nå begynt på offentlig skole og det var visst en stor overgang for henne, men hun har klart seg bra likevel fordi hun hadde fått et veldig godt grunnlag.

Hmm... jeg bør nok ikke vente så altfor lenge med å bestemme meg, siden de visstnok har lange ventelister. :fugl:
Det går jo ann å søke og så ta den endelige avgjørelsen senere (for det har vi tenkt).

Zita
29 Jan 2007, 16:30
Det går jo ann å søke og så ta den endelige avgjørelsen senere (for det har vi tenkt).

Det var lurt!:blomsterfjes: