PDA

Se full versjon : Mine notater fra Jesper Juul-foredraget



Noor
29 Jan 2010, 20:46
Jeg har lyst til å dele dette med dere, det er ganske detaljerte notater fra foredraget vi var på med Jesper Juul. Jeg presiserer at dette er mine notater og at det er fullt mulig at det er ting her som avviker med det han sa.


Dialog = felles samtale
Samtale mellom barn og voksne har kanskje mer preg av monolog?
Foreldre ofte opptatt av å ta barn på alvor, men kanskje ikke helt innstilt på det i praksis?

En dialog er ikke:
· en vanlig snakk
· en diskusjon/debatt
· en forhandling
· en krangel

Hvem bestemmer, er det ikke for mye ansvar å gi barn at de skal være en likeverdig partner i en dialog?

Univers for formidlerne og institusjonene; et demokratisk likeverdig univers. Alle former for snakk er inkludert her.

Det som er spesielt med dialog er at det er en likeverdig samtale.

Dialog krever: Maksimal åpenhet. Du må tømme deg og risikere endring.

Hvordan kan dialogen startes?
Er vi som foreldre forpliktet til å ha en holdning til alt barn gjør? Eller kan man gå inn i en dialog for å finne ut hva man mener?

Tradisjon for at kommunikasjon mellom voksne og barn er at de voksne stiller spørsmål og barn svarer. Barna slutter å svare rundt sju års alder. Anstrengende å bli utspurt og forhørt hele tiden, derfor slutter barn etter hvert og svare.

Kravet for å få en dialog til å fungere er at man legger fordommene til side. Om man gjør det vil man faktisk høre hva den andre sier, ikke være blindet av egne fordommer.

Eksempel: Datteren vil ha piercing. Man må da kunne gå inn i en samtale uten fordommer, og uten forpliktelse til å ha en mening.

Du får ingen dialog hvis,
· du vil ha rett
· du vil ha din vilje
· du vil manipulere/ overbevise
· Målet er alltid kontakt

Barn trivess stort i pedagogisk selskap maks 7-8 timer om dagen, men det går galt om foreldrene forsøker å etterlikne pedagogene også etter skoletid.

Foreldres store sorg er at når barna er 9,10, 11, 12 år, har de mistet kontakten med dem. De snakker om praktiske ting, men ingen av partene har lenger en ide om hvordan får man kontakt.

Det er relativt nytt at foreldre ønsker god kontakt, ikke bare formell kontakt.

Det er noen ting man bør rense sitt sinn for, når man går inn i en dialog – man må si at man skal forsøke å være så åpen som man bare kan.

Etter en dialog (dette gjelder ikke en intellektuell dialog, men for en personlig dialog) vet du mer om:
· Deg selv
· Din dialogpartner
· Saken/ temaet

En personlig dialog krever et personlig språk, blant annet:
· Dine egne tanker
· Følelser
· Verdier
· Drømmer
· Fantasier
· Mål
· Erfaringer
· OG gjensidig interesse

Når det handler om barn og foreldre kan man gå ut fra at barn ALLTID er interessert. Men mange voksne derimot er uinteressert, eller direkte avvisende. Men det betyr ikke at de ikke er interessert i samtale.

Det personlige budskap:
(dine) ord + (dine) følelser = budskapet

De siste 30 årene har det blitt utviklet et ”barnevennlig” språk. Fornuftig når barn skal lære matte og andre fag (pedagogisk), MEN foreldre har blitt smittet av det og bruker det i den personlige samtalen. Og det fungerer ikke.

Foreldre som mener at barna ikke hører etter, mener kanskje egentlig at barna ikke er lydige. Eller at de oppfører seg som om de er hørselshemmede. Barn vil høre etter. Slik at når de ikke hører etter, handler det om at kvaliteten på det de voksne sier ikke er høy nok. Det kan være fornuftig, men det har fått en ”barnevennlig glasur”. Dette språket fungerer ikke. Barna får ikke noe ut av det.

Bruke egne ord. ”Hvordan ville jeg si det jeg skal si, om det var min beste voksne venn jeg skulle si det til.”

Om man som voksen får følelser, type lei seg, eller sint. Ikke farlig, men man må svare på barnets spørsmål. Og da er det viktig at man ordlegger seg på en fornuftig måte.

Det er ingen tvil om at det gjør stort inntrykk på barn, når voksne snakker om seg selv på en ordentlig måte.

Om straff og ros: Hører ikke hjemme i en kjærlighetsrelasjon.

Foreldrenes behov og ønske om å nå gjennom til barn med noe som er viktig for familien, eller for barnet. Men som opplever at de ikke lykkes, at man ikke snakker i sitt orginale språk.

Noor
29 Jan 2010, 20:47
Hva gjør man når man som en forelder står ved et problem som man ikke kan løse. Hva gjør man når man snakker med andre barn. Så lenge man uttrykker seg selv, så kan man si det meste til barn. Tilspissede konflikter, gjentagende konflikter. Hva gjør man, og man har gjerne prøvd alt. En ting kan hjelpe når intet annet hjelper: Forsøk med sannheten. Den personlige variasjonen av sannheten.

Vanskelig for voksne å si: ”Det har ikke lykkes for oss” Vi trenger å fortelle barna at vi av og til har forsøkt alt, men at vi ikke har lykkes. Eksempel, jente som tisser i sengen og i buksene. Si til henne at hun skulle få lov til å tisse hvor hun måtte ønske, ansvaret for hennes blære skulle overlates til henne selv. Det blir vanskeligst for de voksne som ikke har helt tillit til det. Hun sluttet etter to dager.

Lekser: En kilo dynamitt. Mange foreldre sier at de har forsøkt ALT for å hjelpe barnet med lekser. Men om man gir ansvaret for det tilbake til barnet, vil det kanskje fungere.

Ansvaret bør ligge hos barnet selv. Man kan som voksen si til barnet at ”jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe deg, men jeg vil gjerne gjøre det.” Barnet vil som regel ha et svar. Og her starter dialogen.

Bruke egne ord til å sette ord på egne følelser. Prøv å lytte til deg selv, ta deg opp på bånd. Så kan man høre selv, hvordan man snakker til sitt barn.

Foreldre som krangler om hva de tror de gjør, ikke hva de faktisk gjør.

Ikke omtale seg selv i tredjeperson (”mamma” ”pappa”) når man snakker MED barnet. De minste liker det, de synes det er koselig. Men fra rundt 3 års alder er de lei av å høre et slikt språk og trenger den personlige dialogen.

Også i de voksnes kjærlighetsrelasjoner er det viktig at vi snakker det personlige språket.

Det personlige språk krever:
· Mot til å være åpen/ sårbar
· Vilje til selvinnsikt
· Mot til/ lengsel etter nærhet

Spørsmål egner seg egentlig bare til å innhente praktisk informasjon, type ”når går neste buss”.

Spørsmål – svar er ikke en likeverdig samtale

Det mest tiltrekkende som finnes er et menneske som er åpent, som uttrykker sine egne følelser.

Tenåringsforeldre sier konstant: ”De hører ikke hva jeg sier” ”Jeg har sagt hva jeg vil, men det nytter ikke. Han hører ikke etter.”

Forestill deg at du er et reklamebyrå. Om du lager en kampanje som ikke er vellykket, vil du da gjenta den 200 ganger?

Prøve å si det du vil si i en, to, tre setninger.

Man må gå inn i seg selv, og så må man si til seg selv, ”hva har jeg å si om meg”. Si det høyt til seg selv, så blir det enklere å si det spontant. Man kan risikere å bli rørt av seg selv.

Det må være kropp i det man sier og gjør. Man må være seg selv, være til stede. Gjerne tåplig, men bare være der. Ikke spille ”pappa-mamma”-spill.

Av og til kan vi begynne med dialog, men ofte må vi vente til etter: Snakken, forhandlingen, krangelen, diskusjonen og tausheten. ”Man må smi mens jernet er kaldt!”

Noor
29 Jan 2010, 20:48
Ingen oppdragelse ved bordet. Det ødelegger alle måltider. Men smi mens jernet er kaldt, snakk når man selv har fått overblikk. Ikke når det pågår.

Det samme gjelder i samlivet. Man må ta tingene opp i etterkant. Det er klokt å vente, klokt å sortere, klokt å overveie. Hva vil jeg oppnå med kommunikasjonen min?

Om et samarbeid ikke lykkes. Sette seg ned, si at man har forsøkt å samarbeide men at det ikke har lykkes. Be om råd, hva synes du jeg gjør feil?

Det krever at den voksne vet at han trenger barnets hjelp for å løse problemet.

Komando fungerer ikke på barn. ”Nå skal vi spise” – fort gjort at barnet ikke er sultent ”Nå skal du sove” Fort gjort at barnet ikke er trøtt. ”Tror du ikke du er trøtt” – om barnet da svarer ”nei”. Da bestemmer lett den voksne at barnet er overtrøtt.


Alternativet er å si: ”Nå er maten klar, du er velkommen når du er sulten.”

Foreldre er alt for opptatt med å oppdra.

Dialog er den beste vei ut av:
· Hjelpesløshet
· Destruktive konflikter
· Maktkamper

Egne barn, i alle fall frem til de er ca. 10-11 år gamle, full tillitt til sine foreldre. Når det gjelder andre, er det mer snakk om å opparbeide tillitt.

Hvem sin skyld er det, når foreldre og barn ikke greier å samarbeide? Uro er barns skyld? Det handler ikke som skyld. Men det kan være lurt med en felles time-out. Nanny-programmene legger på en måte ansvaret for å løse konflikten over på barnet.

Hjerneforskere begynte å interessere seg for barns utvikling for 15 år siden, for den komplekse situasjonen omkring å si unnskyld. Hjernen er klar for det rundt 7 års alder. I europeiske familier dresseres barna til det fra ca. 2-årsalder. Barn MÅ si unnskyld fordi det tilfredsstiller de voksnes gamle dobbeltspill. En ser på det som en mislykket voksen om barnet ikke sier unnskyld.

To tankesett, den voksne og i synet på barn. Skal man akseptere et vet ikke som en slags time-out. Hva betyr det ”vet ikke” man får. Det som kan gjøre det vanskelig er at vi voksne har en slags image vi skal ta vare på, et slags selvbilde, der vi ikke må gjøre feil. Kan innholdet i ”vet ikke” ha den eksplisitte betydningen av ordene, eller betyr det at ”jeg vil ikke si noe om det”.

Spørsmål til JJ: Hvordan ser du på dette med ignorering av dårlig oppførsel? ”Helene 5 år er på turn, kommer ut til mamma i garderoben for å tisse. Hun ber samtidig om en kjeks. Fellesskapet av mødre har bestemt at barna skal få kjeks først etter trening, så mamma sier nei, du kan ikke få kjeks. Barnet svarer med ”da skal jeg slå deg”. Hva skal man gjøre? Ignorere det eller gå inn i situasjonen?

JJ: Man kan ikke ignorere noe man faktisk HAR hørt. Har vi erfaring med at skuespill kan forbedre en relasjon? Nei. Tidligere var det ros/ og kjeft. Enten eller. Nå prøver man en middelvei med å ignorere. Men fungerer det? Det å ignorere er et aggressivt middel i forhold til barn som forsøker å få kontakt. Det er mye verre enn at barnet får kjeft. JJ mener dette er et eksempel på at de voksne snakker stygt, når de voksne har laget en beslutning for barna som en kollektiv avgjørelse. Foreldrenes snillisme er egentlig stygg.


Om kjefting: Det finnes kun en medisin mot det. Man må si hva man vil ha. Og så må man leve med at man av og til ikke kan få det. Men man må gjøre opp med seg selv, vi har barnehager som aller helst vil ha lydige barn. Og så har man flere og flere foreldre som ikke ønsker så lydige barn. Og så får vi kjefting. 80% av barn i danske barnehager 3-6 år opplever at når de er sammen med voksne så kjefter de voksne. Pedagogene har mange forskjellige måter å kjefte. Derfor har de funnet en indirekte, pedagogisk måte å kjefte på. Offisielt har de ikke kjeftet, men ungene oppfatter det som kjeft. De laget så en pedagogisk modell, der man skulle bruke ”freeze” for hver gang det ble kjeftet. Så skulle de involverte parter samles, snakke om hva de opplevde. Barna opplevde da å bli kjeftet på, men de voksne opplevde ikke at de gjorde det. Så forslag til hva man ellers kan gjøre. Barna sier da, hvis bare de voksne ville høre hva vi sier. Da ville de voksne høre at vi ikke har dårlige intensjoner. Barn trenger en forklaring på at folk har forskjellig personlighet, og at noen har kortere lunte enn andre. Noen trenger å ”smelle” av og til, det tåler barn. Men man må forsøke å unngå å krenke hverandre. De voksne som forbilder. Hvordan gir man uttrykk for hvordan man er sint, lei seg etc. på en sivilisert måte. Forskjellen på foreldre og pedagoger er stor, foreldre har mye mer å gå på enn en pedagog. Erik Sigsgaard ”kjeft mindre”

Noor
29 Jan 2010, 20:48
Hva med ungdommen? JJ snakker om drop-outs, og kaller dem igjen for push-outs. Han ønsker et symposium om dette, hva skjer med ungdommen som dropper ut.

Hvis man vil møte en ungdom. Så må man gjøre det samme som med alle barn, forsøke å se dem, høre dem og ta dem på alvor.

Se på en 14-åring som ikke har vært på skolen på en mnd. Ingen gjør noe. Så sitter det en medarbeider på pp-tjenesten, som stikker innom henne hjemme. Jenta avviser, vil ikke snakke skole. Men pp-damen sier ikke noe om skolen, vil bare vite hvordan jenta har det. Jenta vil ikke snakke skole og setter det som premiss for fremtidige møter. PP-dama spør jenta om hun vet hva hun vil, og jenta svarer at jada, det vet hun , men hun vil ikke fortelle om det. Og sånn går det. Etter to dager ringer jenta, ønsker kontakt. Jenta har brukt tiden på å definere hva hun vil, og det er at hun vil gjøre skolen ferdig.

Det som er lett å overse når en tenker på ungdom, er at det er så stort press i samfunnet på at de skal få seg en utdanning. Kjempepress på utdanning. Så når et ungt menneske plutselig slutter på skolen, må en huske at det krevet et kolosalt mot å stå mot kreftene og si at ”nei, det vil jeg ikke”.

Gjensidig respekt, lærer/ elev. Elevene kan ikke bare gi en lærer respekt fordi han har lærerutdanning, det MÅ foreligge gjensidighet. Lærere trenger å filosofere hvordan elevene faktisk opplever dem. Være autentisk, tilstede.

Ungdom er iflg JJ enkle å ha med å gjøre, selv om samfunnet har utnevnt dem til et problem.

Se, høre og ta imot. Ungdommer har respekt for mennesker som er til å stole på, som er mann av sitt ord, og som viser respekt for dem.
JJ mener at vi er på vei til å skape et samfunn der det er flere unormale enn normale barn.

Hvordan skal man respondere på et barn som sier ”mamma, du er dum!”. JJ foreslår at man kan si ”hvorfor synes du det?”. Hvis det bare er et uttrykk barnet bruker, kan barnet ikke svare. Om det er en grunn, vil barnet svare på det. Ferdig med den saken.

Det går ikke for en voksen å si til et barn at det er ok å krangle, men at det er den voksne som skal definere hvordan det skal krangle.

Tegn av tiden. Det er forbudt for barn å ha følelser. De kan være litt sinte, litt lei seg – men alt ut over det er forbudt.

Aggressivitet. Hvordan håndtere menneskers frustrasjon, sinne etc. Det tar mennesker som lever under veldig gode omstendigheter 16 år å lære å håndtere det. Så lenge det kun er det pedagogiske liv som er tillatt vil det bli vanskelig for barn og unge å lære hvordan man skal håndtere følelsene sine.

Man ønsker seg velfungerende barn, men det er det verste man kan få. Det er ikke en faglig term, det er en byråkratisk term.

Hvis man kommer til en bhg. Eller på skolen og de sier at man har et velfungerende barn, foreslår JJ at man skal reise seg og si ”hvis dere ikke har noe pent å si, kan det være det samme”.

Barn er barn, barn er mennesker, barn har de følelser de har. Det tar 16 år å lære og administrere følelsene sine innenfra.

Hvis man både er sint og samtidig forsøker å oppdra, mister man troverdighet.

Hva er forskjellen på å være sint, og det å kjefte? Hvor går grensen for at det er krenkende. Det som er farlig er om det blir et mønster. Hva er det som gjør at jeg kjefter, hva er mønsteret. Hva er det som er urimelig? Han mener at det bør være en rettighet å være urimelig, samtidig som det er verd å stoppe opp ved. Sinne er også en varm følelse.

Friksjonsvarme og smeltevarme er to ingredienser i foreldres følelser til barn.

Opplevelsesorientert læring – belæring

Når halvannet åringen slår, og så gir en klem – oppelvelsesorientert læring.

Hva gjør man når toåringen slår? Si ”slutt” og så drei rundt og gå. Pass på at det ikke blir moralsk. Type det er feil å slå for en toåring, men man kan som familie klargjøre normer og verdier. Det er synd at barns aggressivitet blir fordømt. Barn er fysiske –

Stammer fra en misforståelse om at aggresjon fører til vold. Det gjør det ikke. Krever at de voksne eller andre barn reagerer autentisk. Gjennom ulike former for autentisk feedback vil man lære hvordan man håndterer vold.

Hver enkelt må definere sine egne grenser, det er viktig.

NB! Paradis finnes ikke, det blir helt feil om man forsøker å få familielivet til å bli et slags miniparadis. Barna skal lære om alle sider av livet – da trenger de å lære både om konflikter og kjærlighet.

Felle: Foreldre trenger ikke være positive forbilder, det har vi blitt opplært til. Det er INGEN foreldre som kan være positive forbilder for sine barn 24 timer i døgnet. Barn kan lære mye av ”dårlige” forbilder. Foreldre er forbilder, verken mer eller mindre.

Humor er et utrolig effektivt middel i mange situasjoner.

Barn blir fratatt muligheten til å lære seg sosial kompetanse fordi de ALLTID er omgitt av velmenende voksne.

Gi barna alternativer fremfor forbud.

9nemor
29 Jan 2010, 21:03
Wow - TAKK! :blome:
Husbond og eg har lese for livet her - og likar godt det me les :nikker:

Liz
29 Jan 2010, 21:08
:venner:

Takk :)

Stratos
29 Jan 2010, 21:16
Tusen takk, Noor! Her var det mye interessant jeg må tenke litt på :jupp:

Augusta
29 Jan 2010, 21:18
Nå har jeg også lest alt!

Merker jeg får prestasjonsangst. Jeg er utrolig dårlig på å snakke med familie, og er livredd for å ikke få til å snakke med mine barn. Merker det litt allerede på gutten som er fem år, han er nok like taus som jeg var når jeg var barn. Jeg trenger et kurs til å lære meg å ha en god dialog. Jeg har lest alt, og skjønner det kanskje nesten, men jeg forstår enda ikke helt hva man sier i en dialog. Kan noen komme med et virkelig konkret eksempel på en dialog man kan ha med en fem-åring?

creemy
29 Jan 2010, 22:03
Noor: :bukett:

hurramegrundt
29 Jan 2010, 22:04
Å, så fantastisk at du skrev så mye!

Jeg har en rettelse - velfungerende barn er en byråkratisk term, ikke en pedagogisk term. At et barn er velfungerende defineres ved at barnet for øyeblikket ikke koster kommunen noe mer enn kommunen har budsjettert med. Dette barnet kommer ikke til å koste samfunnet noe som helst før det har rundet 40 og blir syk på en eller annen måte. At et barn er velfungerende sier ikke noe som helst om at barnet har det bra, kanskje tvert i mot.

Her gikk han ikke videre, men jeg synes likevel det var en spennende vinkling.

Hjertemamma
29 Jan 2010, 22:05
takk for at du deler referatet ditt :blomsterfjes:

Noor
29 Jan 2010, 22:31
Å, så fantastisk at du skrev så mye!

Jeg har en rettelse - velfungerende barn er en byråkratisk term, ikke en pedagogisk term. At et barn er velfungerende defineres ved at barnet for øyeblikket ikke koster kommunen noe mer enn kommunen har budsjettert med. Dette barnet kommer ikke til å koste samfunnet noe som helst før det har rundet 40 og blir syk på en eller annen måte. At et barn er velfungerende sier ikke noe som helst om at barnet har det bra, kanskje tvert i mot.

Her gikk han ikke videre, men jeg synes likevel det var en spennende vinkling.

Takk, jeg husker jeg stusset da jeg skrev det og tenkte at jeg sikkert hadde hørt feil.

Det kan godt være at det er andre ting her som ikke helt stemmer, si fra om dere kommer over ting som virker rart, det gikk unna da jeg skrev - og det er litt mer krevende å skrive rett når man samtidig skal oversette fra dansk.

Cleopatra
29 Jan 2010, 23:26
:bankehjerte::hjerteskilt:

kaje
29 Jan 2010, 23:27
:takker:

Så utrolig bra, Noor :)

kjersti
30 Jan 2010, 00:41
Tusen takk!!

Ma-i
30 Jan 2010, 06:15
Sa han virkelig at barna trives i pedagogisk selsklap i 6-7 timer hver dahg?
Jeg mener han sa stresses ? Og avr utslitt på enden av dagen og derfor ikke orket mer av utspørringen.

Så startet han med å beskrive ordet diualog, for hva legger man i et så velkjent begep?
Det er en samtale mellom likeverdige, uten å belære,kjefte, med åpent åk: her er jeg,hvem er du?

Dialog: tømme deg, for fordommer, forutintatthet,makt,
- være åpen for endring
ha et åpent sinn i møtet med den andre , ikke ha forventninger basert på erfaringer og ting du tror er sån og sånn
poenget er å få til en kontakt.
det er ikke ert mål å finne en løsning, men å oppnå kontakt og komme på bølgelengde, sammen på veien videre.

katari
30 Jan 2010, 08:46
wow, så flott at du tok deg til til å gjøre dette og dele med oss!
tusen takk, her skal det leses en dag jeg har litt barnefri.

hurramegrundt
30 Jan 2010, 10:32
Sa han virkelig at barna trives i pedagogisk selsklap i 6-7 timer hver dahg?
Jeg mener han sa stresses ? Og avr utslitt på enden av dagen og derfor ikke orket mer av utspørringen.

Nei, han sa at de trives, ja, men at det var makstid. Mer pedagogikk etterpå ble for mye. Det er et tankekors for meg det, altså, jeg har flere ganger tenkt at de grepene som virker så fint i barnehagen er noe vi kan bruke hjemme. Men nå kan jeg bare slappe av og slenge meg på sofaen og være meg selv. :blåblomst:

Kvakk
30 Jan 2010, 10:32
:klem:
Tusen takk

Chance
30 Jan 2010, 10:38
Tusen takk for referat!! Jeg skulle så veldig gjerne vært der!

ezi
30 Jan 2010, 11:00
tusen takk!!! spennende lesning!!

Noor
31 Jan 2010, 23:02
Dytter opp denne, jeg - sånn at flere kan se:)

Neria
31 Jan 2010, 23:17
Veldig interessant lesning. Dette satte igang noen tanker her i hvertfall.

Tusen takk for at du la ut hele referatet ditt :bukett:

siemens
31 Jan 2010, 23:28
Tusen takk! Her var det mange momenter å tenke på sammen med mannen!

Tulip
01 Feb 2010, 16:55
Nå har jeg også lest alt!

Merker jeg får prestasjonsangst. Jeg er utrolig dårlig på å snakke med familie, og er livredd for å ikke få til å snakke med mine barn. Merker det litt allerede på gutten som er fem år, han er nok like taus som jeg var når jeg var barn. Jeg trenger et kurs til å lære meg å ha en god dialog. Jeg har lest alt, og skjønner det kanskje nesten, men jeg forstår enda ikke helt hva man sier i en dialog. Kan noen komme med et virkelig konkret eksempel på en dialog man kan ha med en fem-åring?

Jeg var på samme kurs - utrolig interessant, men kjente jeg fikk samme "prestasjonsangst" som deg! Det krever MASSE jobb å komme såpass i kontakt med seg selv at man klarer å frigjøre seg fullstendig fra "oppdragende språk" - det ligger jo så dypt i oss og vi har jo blitt "utsatt for det" i massevis i oppdragelsen selv.

For egen del har jeg kommet fram til at NETTOPP fordi egne foreldre viste liten interesse for MEG, opplevde jeg aldri en HELT ordentlig ekte samtale med min mor, den var alltid full av dette pedagogiske, oppdragende sløret - enten det var i form av "så flink du er som gjør som jeg vil", eller "nå må du skamme deg", når jeg ikke gjorde rett - begge utsagn har som mål å påvirke meg til å "gjøre det rette" og "leve opp til standarden", er ikke ute etter å finne ut noe om og bekrefte MEG sånn som JEG er. Det krever masse jobb å finne det personlige språket overfor egne barn når man har så lite erfaring med det selv.

Spørsmålet ditt: Kan noen komme med et virkelig konkret eksempel på en dialog man kan ha med en fem-åring?

Jobber med det samme selv med min 3åring. Det handler om å bli kjent og vise interesse for hvem han ER. Se på han (med ett nytt blikk) når han holder på med sine ting. Hva gjør han, når er han engasjert, kos deg med å ta innover deg at den flotte sønnen er din! Det handler ikke om HVA du sier, men at det du sier kommer fra HJERTET. Bedre å si ingenting hvis det føles naturlig enn å slenge ut et kunstig "Så fint å se deg leke med bilen, det så jammen morsomt ut".

Jeg oppdaget at det tok ganske lang tid med observasjon og nysgjerrig iakktelse før jeg kjente en utrolig ekte interesse over noe han gjorde som jeg følte for å snakke oppriktig interessert om, men da kom det så utrolig naturlig! Vi hadde EKTE KONTAKT fordi jeg var PERSONEN bak mammarollen, og ikke prøvde å leve opp til en "perfekt mammarolle" som gjør sånn eller sånn eller sier det eller det.

Jeg tror det vil komme naturlig hvis du tar deg tid til å vente på den gyldne anledningen. Vent til du kjenner EKTE interesse, ikke PRØV noe som ikke er deg.

Lykke til!

Ambivalent
01 Feb 2010, 19:29
Tusen takk, har bare skummet, men skal lese nøyere etterhvert. Mye glupt som jeg kan jobbe med her :hjerteballong:

Kvakk
01 Feb 2010, 20:37
Etter jeg leste Augusta sitt innlegg ble jeg inspirert til å få igang en samtale med 4,5 åringen min. Hun er forsåvidt ganske snakkesalig, men likevel. her kommer det.

Mamma: Se der ute. Det ligger snø på bilen vår. Så mye snø som det ligger på bilen har det snødd i natt.
Tulla: Få se! (kommer løpende)
Mamma: Og der ute er det KJEMPESTORE "juletreet"!
Tulla: I barnehagen hentet søppelbilen juletrær. Den skulle dele dem opp og bruke som ved.
Mamma: Ja, kanskje vi burde kutte opp vårt tre også.
Tulla: Ja! ...men ikke det store der (kjempegrana i hagen). For da blir det altfor varmt for oss. Da må jeg ta av meg klærne.
Mamma: Ja, slik som da vi var på hytta og vi fyra for mye da dere skulle sove.
Tulla: Ja, da måtte jeg kle av meg pysjen.


Nå var ikke dette den alle dypeste samtalen. Poenget mitt er vel at jeg ofte får igang en samtale hvis jeg finnet ett eller annet i omgivelsene jeg kan beskrive. Og så lar jeg med bare lede med. Tulla var ikke interesert i hvor mye det hadde snødd i natt, men drog samtalen heller videre til søppelbilen i barnehagen.