PDA

Se full versjon : Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal reagere..



msme
16 Mar 2010, 13:54
For jeg blir så satt ut at jeg mister munn og mæle..

Søndag satt vi å spiste middag, jeg, poden, broren min, og min mamma. Som forøvrig er yndlingsbestaen som alltid har vært veldig tilstede i podens liv. Han sitter fint å spiser middagen sin, og plutselig tar han gaffelen sin og kaster den på mamma, treffer henne rett ovenfor øyet med den spisse enden. Og hun får skikkelig vondt, og viser det.

Og det eneste jeg klare å si og gjøre er at jeg tar han (sikkert litt for hardt) i armen og sier: "Det der er ikke lov".
Poden selv ser at bestaen har vondt og går bort og sier unnskyld og får tilgivelse.

Og der er litt forskjellige hendelser den siste tiden, der han sitter fint i ene øyeblikket og i det neste kaster han ting (gjerne glass) rundt seg, og i det neste øyeblikket er det som ingenting har skjedd igjen..

Trenger litt input på hvordan jeg skal reagere, og hvordan jeg skal ordlegge meg, for det første som faller meg inn er å fly i flint, men er jo ikke greit det heller.. Er sikkert derfor jeg heller blir så paff.. Som heller ikke er et bra alternativ..

isleofview
16 Mar 2010, 14:02
Ser av din signatur at han nylig har blitt storebror? Tenker at han kansje strir med noe vanskelig omkring det? (Har forøvrig ingen gode råd just nu, kan ikke tenke, må ta meg en lur selv for har underskudd på søvn fra ei søvnløs natt. Men sikker på at andre har det, og jeg skal følge med på tråden)
Her har du en trøstende gruppe-klem ihvertfall. Høres ikke så greit ut. :gruppeklem:

Lenore
16 Mar 2010, 14:28
Jeg tenker at AP er vel og bra, men at det av og til, i alvorlige situasjoner, er LOV å være sint og streng mamma. Å kaste gafler på andre kan jo være farlig, så da synes jeg faktisk at det er lov å reagere med å bli sint og gi streng beskjed om at det ikke er lov. Synes det hørtes ut som du reagerte fint greit jeg.

hurramegrundt
16 Mar 2010, 14:37
Om gutta gjør noe som skremmer meg, så viser jeg at jeg blir redd. Ofte er min reaksjon skremmende for dem, men det får så være. Vi roer oss ned sammen etterpå. Jeg blir ikke sint og streng mamma av den grunn, jeg blir helt enkelt redd. Og beskriver de følelsene.

Mine to kan godt finne på å gjøre utrolige ting for å se hva som skjer. Dette er ikke noe kjempeproblem, men det skjer i blant, og vi blir ganske så paffe. Jeg har liten tro på å gjenta at det ikke er lov til å kaste, for det vet de, men jeg snakker gjerne om hva som er konsekvensene av å kaste ulike ting. Kaster de på meg, så får jeg vondt, vil de at jeg skal få vondt? Av og til er de så sinte/frustrerte at de faktisk vil (hvertfall litt) at jeg skal få vondt, og da tar vi det derfra. Andre ganger ville de slett ikke at det de gjorde skulle få noen negative konsekvenser, og de blir veldig lei seg. Da tar vi det derfra.

Oftest stopper de seg selv eller lar seg greit stoppe før de faktisk kaster. Så noe gjør vi riktig. Men fireåringen kan fremdeles finne på (en skjelden gang) å kaste lekebiler i retning kaffekoppen og sånne ting, altså. Bedre er ikke impulskontrollen.

katari
16 Mar 2010, 14:39
Jeg tenker at AP er vel og bra, men at det av og til, i alvorlige situasjoner, er LOV å være sint og streng mamma. Å kaste gafler på andre kan jo være farlig, så da synes jeg faktisk at det er lov å reagere med å bli sint og gi streng beskjed om at det ikke er lov. Synes det hørtes ut som du reagerte fint greit jeg.

Enig. Det handler jo om å være ekte og og vise følelser for oss også. om du bare hadde sagt at det var litt dumt men det går nok bra så er det ikke lett for han å se forskjell på det og noe annet mindre viktig.

Synes du gjorde rett her.

det med å ta hardt i armen. i det siste virker det som om den eneste måten å få kontakt på i gjerningsøyeblikket... ellers løper hun bare vekk før jeg får sagt noe. jeg prøver å bli bedre på det. men det er vanskelig. veldig auto. en ting er og holde igjen. men det som skjer er at jeg klemmer hardt rundt håndleddet. og det vil jeg virkelig ikke gjøre-for det er jo vondt.:( må virkerlig prøve å heller finne en annen metode der:(

siemens
16 Mar 2010, 16:24
Tilknytningsomsorgfilosofien strider ikke mot å bli sint i seg selv, slik jeg ser det. Å aldri bli sint er å være en ikke autentisk forelder tenker jeg. Vi har hatt noen diskusjoner på det her inne, om det å vise sinne. Derimot er vel den spontane reaksjonen å holde noen i armen ikke noe jeg synes er en god løsning - selv om det kommer reflektorisk. Det har skjedd her i huset også, men etter å gått et par-tre runder med meg selv har jeg klart å tøyle mine versting-spontane utblåsninger, for de fører ikke noe godt med seg.

Den situasjonen du beksriver msme, er jo forskjellig fra en situasjon der man kanskje kan forutse at noe slikt vil se - barnet har ikke fått viljen sin, feks, eller blitt irettesatt eller det er noe det ikke få til etc, og da er den ikke like lett å forebygge heller, tenker jeg. Kan ikke tenke meg at han satt der og tenkte at han skulle kaste gaffel så besta skulle få vondt.

Jeg tror på den metoden som hurramegrundt beskriver, om å snakke om konsekvensen, og at man skal telle til ti før man reagerer, for den reaksjonen tror jeg ikke barnet har antennene påslått for å høre likevel. Det har hatt god effekt her også. Men han er ikke mottagelig for å snakke midt oppi at det går en kule varmt ("Jeg vil slå deg mor"). Jeg sier da at jeg får vondt, jeg vil ikke at han skal slå (sier ikke at det ikke er lov, for det vet han).

Jeano
16 Mar 2010, 17:22
Jeg ser han har blitt storebror + at det som regel fører til at han blir "voksen_" over natten i foreldrenes øyne. Kanskje prøve å se på han som en liten gutt på 2 år?
Jeg snakker ut ifra egne opplevelser her og aner jo ikke hvordan det er hos dere.

Jeg kan bli sint og ta barna i armen, men jeg angrer alltid etterpå. For jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror det hjelper å snakke med barnet om konsekvenser av handlingene de gjør og at det bærer mer frukt en å bli sint.

Eple
16 Mar 2010, 18:08
Jeg har sterk tro på at du skal være deg selv jeg! Og tørre å være selvhevdende:jupp:

Jeg mener at man godt kan vise kraftig irritasjon uten at det krenker ett hårstrå på barnets hode. Det viser at du er et helt menneske med et stort følelsesregister. Om man vanligvis speiler situasjoner, involverer og viser respekt og respons på deres følelser så gjør det ikke noe om man setter foten kraftig ned om man føler seg tråkket på tærne.

Et eks- jeg er ør i hodet i dag. Og sa jeg trengte de var litt rolige. Men Eplejenta er spinnvill og hyler. Jeg sa fra en gang til og forklarte hvorfor. Når det ikke hjalp hevet jeg stemmen og sa "KUTT UT!" og hun svarer "oj- ville du eg sku være stille mamma? E du trøtt i hoden din?" Og ja- det bekreftet jeg. Jeg tror ikke hun følte seg dum eller at hun hadde vært slem, men hun lærte noe om at mammaer som er øre i hodet mener det de sier.;)

Av og til må små utbrudd til- så kan man nøste opp og forklare i ettertid. Slik lærer de om oss som mennesker og ikke "pedagogiske pappfigurer" :fnis:

minamor
16 Mar 2010, 19:48
Huff, så ekkelt - godt bestemoren ikke fikk skadet øyet..
Min gutt er akkurat like gammel som din, og jeg har i det siste også fått gafler mot meg ved en anledning eller to. Helt uprovosert. Har ingen annen forklaring på det enn at han kanskje ville ha oppmerksomheten min ( den er han vant til å ha nokså konstant :) ) - og han har ikke nylig blitt storebror heller! Jeg har reagert med å bli forferdet, og viser det. Har sagt at det kan være farlig og at jeg kan bli skadet, og snakket litt om at spisse ting aldri må retters mot ansikt og spesielt øyne. Jeg tror faktisk han forstår det. Men det er jo ikke gitt at han klarer å motstå impulsen neste gang likevel! Lykke til, håper du slipper flere gaffelangrep :)

September
16 Mar 2010, 20:01
Jeg har sterk tro på at du skal være deg selv jeg! Og tørre å være selvhevdende:jupp:

Jeg mener at man godt kan vise kraftig irritasjon uten at det krenker ett hårstrå på barnets hode. Det viser at du er et helt menneske med et stort følelsesregister. Om man vanligvis speiler situasjoner, involverer og viser respekt og respons på deres følelser så gjør det ikke noe om man setter foten kraftig ned om man føler seg tråkket på tærne.

Et eks- jeg er ør i hodet i dag. Og sa jeg trengte de var litt rolige. Men Eplejenta er spinnvill og hyler. Jeg sa fra en gang til og forklarte hvorfor. Når det ikke hjalp hevet jeg stemmen og sa "KUTT UT!" og hun svarer "oj- ville du eg sku være stille mamma? E du trøtt i hoden din?" Og ja- det bekreftet jeg. Jeg tror ikke hun følte seg dum eller at hun hadde vært slem, men hun lærte noe om at mammaer som er øre i hodet mener det de sier.;)

Av og til må små utbrudd til- så kan man nøste opp og forklare i ettertid. Slik lærer de om oss som mennesker og ikke "pedagogiske pappfigurer" :fnis:

:jupp: Signerer.

Noen gang kan man reagere på en måte man i ettertid er usikker på om var rett, men da er det så fint at man kan prate om det etterpå. Dette viser jo barnet nettopp at alle kan si/gjøre noe de angrer på, men at man da snakker om det etterpå. Akkurat som Eple sier:jupp: