PDA

Se full versjon : Vi var på forelesning i å "skape" mestrende barn i går.



lykkeliky
25 Mar 2010, 11:48
Jeg har likt tanken på å kunne kommunisere med barna (og andre mennesker rundt meg) på en ikkekrenkende måte helt siden jeg hørte om temaet IVK. Det har vært naturlig for meg å tenke at jeg må være ovenfor barna mine slik jeg vil de skal være ovenfor meg. Om jeg viser respekt for deres syn så vil det bli slik andre veien også osv osv. I går var mannen med på forelesning. Han er ikke så "inni" alt dette men er forsåvidt med på tankegangen når jeg og han snakker sammen om hvordan vi vil ha det ift kommunikasjon hos oss, men han føler ofte at teori er en ting men at i praksis så begynner han ofte bra, får ikke den responsen han trodde han ville få, blir litt satt ut, prøver igjen og ender oftere enn meg opp med å miste hue og skjære kjapt og effektivt igjennom med en streng kommando (type: du kan velge å spise maten din så vi blir ferdige og får tid til å leke etterpå eller du kan velge og bli sittende her og sutre for maten SKAL spisies opp) I dette tilfellet funker det som oftest bedre med : jeg skjønner godt at du ikke liker all type mat like godt, sånn er det for mamma og pappa også men man må spise forskjellig mat for å få i seg vitaminer og bli sunn og frisk. Ofte går da maten ned, noen ganger skal hun kverulere rundt dette og spesielt pappaen ender opp med å være lite forståelsesfull.

I allefall så ble mannen veldig tankefull og sa i går kveld at han syns det var veldig givende med foredraget og at han nå kan respektere hva barna mener og deretter veilede som voksen med annet synspunkt utifra deres syn i stedefor å trampe hardt på deres syn og si at det ikke betyr noe!!

Så i dag har jeg gått rundt og tenkt ja-kommunikasjon i hele dag og bygge oppunder det barna er flinke på og heller hjelpe de å se at det de er dålrige på kan de blir gode på etterhvert :) Salutogen tenking er veldig spennende og jeg tror virkelig det vil hjelpe barna her til å utvikle seg til de de faktisk er istedenfor de vi prøver å få de til å være :) Jeg vet at spesielt storeøster har masse empati og nestekjærlighet og elsker og mestre men dessverre er det lett å se at hun i noen tilfeller låser seg og blir usikker og "skrur på" en hard utgave av seg selv og da har det dessverre vært lett for oss vokse og blitt litt sinte fordi vi ikke kommer noen vei med henne. Men nå er vi mer obs på å snakke om hva hun føler og hvordan hun har det og forklare hvorfor hun ikke kan få vilja si og da blir hun mye mer medgjørlig og forståelsesfull :)

I stad var vi litt på feil spor da jeg gjerne ville at hun skulle prøve å sykle litt selv (første tur ut i år) men hun var usikker og ville ha hjelp, og låste seg da jeg sa at "du prøver og SÅ hjelper jeg det om det ikke går" jeg sa tvert _skal du være sånn at du ikke vil prøve engang kan du la være å sykle. Men sa unnskyld etterpå og hørte på henne som forklarte at hun var redd og så backet jeg henne opp og hun syklet helt alene med engang. Følte at begge vant masse der og da og det var deilig å kjenne det!!! :blomsterfjes:

Det er moro å være mamma og opleve barna sine og se hvordan verden er for dem :) I går ble det sagt et utsagn : gi meg en fisk og du hjelper meg 1 dag, lær meg å fiske og du hjelper meg hele livet!! fint å leve etter, og lære barna å lære seg teknikker for å mestre i stedenfor å legge alt rett i fanget på dem og kun gi de mestring via det :)

ble langt dette og rotete... men jeg er så inspirert og glad for at jeg stadig får påminnere om hvordan jeg egentlig vil kommunisere som mamma, kone, svigerdatter, kollega osv osv... :sladre:

Eple
25 Mar 2010, 17:50
Sant det er slitsomt deilig å analysere og være i utvikling ang disse tingene?:jupp:

Jeg har brukt utrolig mye energi og tid ikke minst på å tenke "lure løsninger" ang å være i forkant feks. Og så har jeg tenkt på hva som egentlig er viktig for meg. Et eks er mat- mitt mål er å skape et miljø i familien der det å smake på nye ting er spennende og lystbetont. Og så vil jeg at måltidene skal være hyggelige, barna skal lære seg å kjenne etter kroppens signaler ang sulten og mett feks. Den "visjonen" om jeg skal kalle det for noe :fnis: utelukker maktkamp ang mat. Det er IKKE mulig å tvinge i barn for mye mat eller mat de synes er ekkel og samtidig ville at de skal like mat og måltider. Da stritter de mot med hele seg- og jeg kan i grunnen forstå dem godt. Jeg gjør det samme om jeg blir presset til å gjøre noe jeg ikke vil.

En annen ting er søvn. Målet har vært at søvn skal være en deilig ting og de skal gjenkjenne følelsen av hva kroppen trenger. (dette er spes viktig for meg fordi jeg sliter sånn med søvn og har gjort det hele livet) Derfor er legging en kosestund og om de sliter med tanker og ikke får sove så står de opp igjen. Jeg har aldri hatt maktkamp med noen av mine tre, men må innrømme at jeg har hatt perioder der jeg har ønsket at de skulle bli trøtte når det passet meg;)

Å være mamma er igrunnen en reise der man er hudløs og rik :firehjerter:

Snuskerusk
25 Mar 2010, 17:53
Å Eple er så klok og fin. Hun formulerer akkurat det jeg tenker, men ikke klarer å få ut nært like bra.

Eple
25 Mar 2010, 18:02
Å Eple er så klok og fin. Hun formulerer akkurat det jeg tenker, men ikke klarer å få ut nært like bra.

klok og klok fru blom:fnis:

Lurer på hva barna mine ville sagt om du spurte dem :rødme:

Wanaagsan
25 Mar 2010, 18:19
klok og klok fru blom:fnis:

Lurer på hva barna mine ville sagt om du spurte dem :rødme:
Én ting er hva de sier nå. Noe annet er hva de sier om 30 år...

Eple
25 Mar 2010, 18:22
Én ting er hva de sier nå. Noe annet er hva de sier om 30 år...

Ja det er sant. Hva om de blir sånne konservative belønninsystemselskende foreldre som mener vi var alt for slappe:reddsofa:

Beklager avsporing:fnis:

Wanaagsan
25 Mar 2010, 18:34
Ja det er sant. Hva om de blir sånne konservative belønninsystemselskende foreldre som mener vi var alt for slappe:reddsofa:

Beklager avsporing:fnis:
Ja, pendelen svinger jo... (Og vi overdriver sikkert i vår retning!) Men barnebarna kommer nok til å synes vi er fornuftige, i hvert fall, for da reagerer de på det samme som vi reagerte på, sånn at pendelen svinger tilbake...

lykkeliky
25 Mar 2010, 19:33
Avsporing er jo greit :) og så er det jo hyggelig med koselige kommentarer mellom dere da :)

jeg håper at jeg ved å gå mot strømmen (føler jo at alle andre syns jeg er rar som sier at jeg forstår og respekterer barnas meninger og så veileder utifra de og mine synspunkt og ikke bare skjærer over og sier at sånn er det!!!) så blir mine barn vant med en slik måte å kommunisere med andre mennesker og at de da blir vant med å vise nestekjærlighet og å finne måter de kan oppnå mestring av livet sitt. Og at dette blir en natulig del for de å ta med videre når de selv står med egne små engang :kjærleik:

Jeg føler at jeg tenker og tenker og ikke alltid klarer å forutse hvordan mine kommetarer blir mottatt (jeg vet jo altfor godt hvordan en samtale vil dreie om jeg da skjærer hardt igjennom og sier "mamma bestemmer at sånn er det og hva du mener betyr ikke noe" -barnet vil låse seg, gråte og blir såret og igjen være vrang å kommunisere videre med)

Nå er jeg på nytt teritorium og selvom jeg føler at jeg ofte sier slik som "jeg ser at du blir lei deg når jeg sier at du må spise opp selvom du ikke liker maten. For meg er det viktig å vite at du får spist alle vitaminene dine" så ender det ikke med den reaksjonen jeg "ønsker" jeg håper jo at hun da skal få tenke litt over dette og konkludere med at det mamma sier høres lurt ut :sparke: mens ungen da kverulerer videre eller skyver det over på at jeg ikke liker ett eller annet osv... og så snakker vi og snakker og egentlig kommer vi ingen vei og ungen sitter til slutt og sutrer og spiser selvom jeg ikke har kjeftet... nei det er ikke alltid lett altså :blåblomst: jeg ser hennes behov/argumenter for å ikke spise noe hun ikke liker (føler at jeg anerkjenner hennes synspunkt) , men gir ikke etter fordi det er viktig for meg at hun spiser variert...

Wanaagsan
25 Mar 2010, 20:02
Jeg syns jeg har øvd meg på dette i årevis, og det tar tid å få til akkurat sånn som man vil. Jesper Juul sier ofte noe sånt som at hvis man gjør det som en metode, så vil det ikke virke. Man må gjøre det fordi man tror på den komminukasjonsformen.

Og det er vanskelig å trumfe gjennom sine synspunkt når man øver seg på å prate med barnet som en likeverdig samtalepartner. For litt av poenget er jo at det ikke er sikkert at min løsning alltid er den riktige. Jeg må ikke skinn-anerkjenne barnets synspunkt hvis det aldri er muligheter for at barnets synspunkt får noe å si for resultatet, på en måte. Samtidig er det jo noen ting man vil ha på en spesiell måte...

Jeg opplever at jeg må ha tatt imot barnas initiativ flere ganger (altså anerkjent både følelse og forslag - sånn at det ikke blir helt som jeg opprinnelig hadde tenkt) før de anerkjenner den anerkjennelsen jeg gir for deres følelser knyttet til ønsker de har som jeg ikke ettergir. Å hjelpe meg for en tung setning! Prøver igjen: Jeg må vise flere ganger at jeg vil dem vel og tar imot deres forslag som fornuftige. Jeg hadde tenkt noe, men det viser seg å bare være riktig for meg - ikke for dem. Derfor endrer jeg litt på det jeg hadde tenkt å avgjøre så det inkluderer deres perspektiv. De opplever at jeg forstår deres synsvinkel, og jeg opptrer dermed ikke trassig. Etter noen sånne ganger, er det lettere for dem å godta at jeg bestemmer noe og ikke forandrer mening sjøl om de heller vil ha det på en annen måte. De skjønner at dette er viktig for meg fordi de vet at jeg vanligvis ikke er trassig.

(Nå hørtes jeg ut som en vellykket mor... Sånn er kartet mitt, i hvert fall, og jeg føler at jeg er på vei!) Jeg føler at jeg får dette til oftere med de eldre barna enn med 2-åringen. For sjøl om jeg syns jeg har fått litt øvelse i dette her, så er jo det meste av den øvelsen med de eldste. Jeg og 2-åringen må skape en egen relasjon - dette er jo ingen metode. Så vi må vel oppleve hverandres samarbeidsvilje før vi tåler å stole på den i diskusjoner der vi ikke skjønner den andres perspektiv. Det at hun språklig ikke forstår min anerkjennelse-men-ikke-aksept-for-hennes-ønske hjelper jo ikke heller når hun VIL...

September
25 Mar 2010, 20:06
Avsporing er jo greit :) og så er det jo hyggelig med koselige kommentarer mellom dere da :)

jeg håper at jeg ved å gå mot strømmen (føler jo at alle andre syns jeg er rar som sier at jeg forstår og respekterer barnas meninger og så veileder utifra de og mine synspunkt og ikke bare skjærer over og sier at sånn er det!!!) så blir mine barn vant med en slik måte å kommunisere med andre mennesker og at de da blir vant med å vise nestekjærlighet og å finne måter de kan oppnå mestring av livet sitt. Og at dette blir en natulig del for de å ta med videre når de selv står med egne små engang :kjærleik:

Jeg føler at jeg tenker og tenker og ikke alltid klarer å forutse hvordan mine kommetarer blir mottatt (jeg vet jo altfor godt hvordan en samtale vil dreie om jeg da skjærer hardt igjennom og sier "mamma bestemmer at sånn er det og hva du mener betyr ikke noe" -barnet vil låse seg, gråte og blir såret og igjen være vrang å kommunisere videre med)

Nå er jeg på nytt teritorium og selvom jeg føler at jeg ofte sier slik som "jeg ser at du blir lei deg når jeg sier at du må spise opp selvom du ikke liker maten. For meg er det viktig å vite at du får spist alle vitaminene dine" så ender det ikke med den reaksjonen jeg "ønsker" jeg håper jo at hun da skal få tenke litt over dette og konkludere med at det mamma sier høres lurt ut :sparke: mens ungen da kverulerer videre eller skyver det over på at jeg ikke liker ett eller annet osv... og så snakker vi og snakker og egentlig kommer vi ingen vei og ungen sitter til slutt og sutrer og spiser selvom jeg ikke har kjeftet... nei det er ikke alltid lett altså :blåblomst: jeg ser hennes behov/argumenter for å ikke spise noe hun ikke liker (føler at jeg anerkjenner hennes synspunkt) , men gir ikke etter fordi det er viktig for meg at hun spiser variert...

Så fint det er å høre litt fra hverdagen deres! Jeg synes du virker som en reflektert og god mamma!:blomst:

Men du- dette med mat. Jeg har også en jente som ikke er særlig glad i middag (men hun spiser mye annen mat). Men vi har en litt annen innfalsvinkel enn dere. Det er viktig for oss at hun selv får bedømme hvor mye hun skal spise. Altså, må hun aldri spise opp. Hun spiser akkurat så mye hun vil, selv om det da blir mye igjen. Imidlertid oppfordrer jeg henne til å smake. Forteller og forklarer at smaken forandrer seg, så selv om hun ikke likte dette for to mnd siden, så kan det være hun liker det nå. Imidlertid tvinger jeg henne ikke til å smake, men jeg oppfordrer og jeg prøver å få henne til å gjøre det. Forteller at grønnsaker er sunt, og at kroppen blir veldig glad om hun spiser litt av dem.

Dette resulterer i at hun av og til spiser mye, men veldig ofte ganske lite. Jeg lager ikke andre alternativer til henne. Hun må altså vente til kveldsmat. Dette har forøvrig heller aldri vært et problem.

Poenget mitt at at for å få et positvit forhold til mat, så tror jeg at det å få kjenne på sin egen kropp hva de synes er ok å spise, er veldig viktig.

Ifht vitaminmangel, så har jeg lest og lært at dette ikke er noe å stresse voldsomt med. La de ta det i sitt eget tempo, og finn andre kilder til vitaminer.

Dette er altså vår måte, håper det er ok at jeg fortalte litt om det. Jeg respekterer fullt ut at dere velger en annen måte å gjøre det på. Jeg tenker som så at det er fint å høre om andres måter å gjøre ting på. Slik kan man få utfordre sin egen måte å tenke på. Enten blir man tryggere på sin "metode", eller så snapper man opp noen tips:blomst:

meloni
25 Mar 2010, 20:10
Jeg liker så godt det du sier om å videreutvikle og bygge opp under nestekjærlighet. For det finnes ingen annen måte å gjøre det på enn ved å vise respekt. Respekt både for seg selv og sine personlige grenser og for barnet og dets grenser.

Når det gjelder det med spising - jeg velger å tro at om vi serverer variert mat og vi som foreldre spiser sunt og variert, så er det det barna kommer til å gjøre. Og så vil det være perioder med det ene og det andre underveis. Målet - både når det gjelder mat og mye annet - er ikke umiddelbar endring eller "lydighet" her og nå, tenker jeg, målet er trygge barn/voksne (sånn på sikt) som tar gode valg på vegne av seg selv og som viser respekt for mennesker rundt seg.

September
25 Mar 2010, 20:11
Nå ser jeg at jeg ikke har svart på hovedessensen i innlegget ditt. Beklager! Men jeg signerer de andre over her. Dette med kommunikasjon, og det å skape trygge barn er vanskelig. Men å virkelig lytte til barnet, se hva som ligger bak en reaksjon er noe jeg tenker mye på. Som det sykkeleksemplet ditt:jupp:

Snuskerusk
25 Mar 2010, 20:12
Bare kort. Hva med å heller innføre Biovit eller Sanasol for å få i litt ekstra vitaminer?

Jeg personlig (og jeg legger vekt på personlig) har ikke tro på at tvang (selv om det er kommunisert med IVK) gir barna en god opplevelse av matsituasjon/mat, og heller ikke gir de en lyst til å smake på noe nytt, nå eller senere. Man kan jo også tenke seg at barna i tillegg kanskje begynner å grue seg til måltidene, fordi de vet at de kommer til å bli tvunget til å spise noe de ikke liker.

Det sies forresten at barn må smake en ny ting 10 ganger før de evt liker det. det kommer av forventninger til hva en ting kan smake, tilvenning av konsistens osv. Og om de ikke liker en ting første gang, bruker jeg ikke å gi opp, jeg serverer det flere ganger. Men der og da tvinger jeg ikke de til å spise det opp el, fordi de liker det jo ikke der og da. Og jeg ville ikke like at noen tvang meg til å spise noe jeg bare ikke liker.

Bare et lite eksempel til til slutt. Jeg lang lang tid likte ikke Rusketusket gulrot. Han lot det alltid ligge igjen på tallerkenen. Men nå elsker han gulrot og spør etter mer når han har spist det som er på fatet. Vi har bare gitt han tid. Han har blitt vant til å se gulrot på fatet, og etterhvert fikk han lyst til å smake.

lykkeliky
25 Mar 2010, 20:14
jeg føler at jeg ikke tenker på dette som en metode (vanskelig å skulle formulere alt iom at det er så nytt) og noe med denne kommunikasjonen vi øsnker hos oss er at vi skal respektere hverandre og at vi tenker forskjellig, ikke at det er en måte jeg som mamma får vilja mi men på en annen måte. Men noen ggr må jeg som mamma "få vilja" mi kun fordi det er for barnets beste og det ikke ser det selv med gode argumenter type - fisk er bra for at hjernen din utvikles riktig osv...

Jeg syns dette er kjempespennende og for meg er det helt nytt. Jeg har hele veien ment at mye av den tradisjonelle "sette barnet i rammer" mønsteret har vært helt feil for meg og mine. Og å gi barna det de har behvo for er for meg noe sunt og ikke bortskjemmende. Jeg føler ikke at jeg er en veldig ettergivende mamma men jeg føler at jeg avviser deres ønske om noe på en respekterende måte overfor at de har lyst på men ikke kan få... vanskelig å formulere igjen.

Vi får stadig høre at lillesøster har så mye vilje og er så trassig (hun er 13 mnd og jeg syns vel ikke trass og så ung alder hører sammen i det hele tatt) så jeg føler at det er sunt, hun sier ifra hva hun vil for hun vet at hun blir hørt og forstått av mamma og pappa. Så om hun står og gråter og vil opp til meg hos bestemor så sier bestemor at hun må lære seg at hun ikke alltid kan komme opp når hun vil... Jeg tar henne opp og hun smiler fornøyd og bestemor sier "du blir bortskjemt du og du vet det selv lillemor" jeg tenker at det er flott at hun er sta og bestemt. Er hun like bestemt på å ikke bruke narkotika når hun blir voksen som å komme opp på fanget nå så er det supert ;)

Snuskerusk
25 Mar 2010, 20:15
Nå ser jeg at jeg ikke har svart på hovedessensen i innlegget ditt. Beklager! Men jeg signerer de andre over her. Dette med kommunikasjon, og det å skape trygge barn er vanskelig. Men å virkelig lytte til barnet, se hva som ligger bak en reaksjon er noe jeg tenker mye på. Som det sykkeleksemplet ditt:jupp:

Ja ja, ser at jeg heller ikke svarte på hovedessensen. Så jeg signerer bare September. :)

September
25 Mar 2010, 20:21
jeg føler at jeg ikke tenker på dette som en metode (vanskelig å skulle formulere alt iom at det er så nytt) og noe med denne kommunikasjonen vi øsnker hos oss er at vi skal respektere hverandre og at vi tenker forskjellig, ikke at det er en måte jeg som mamma får vilja mi men på en annen måte. Men noen ggr må jeg som mamma "få vilja" mi kun fordi det er for barnets beste og det ikke ser det selv med gode argumenter type - fisk er bra for at hjernen din utvikles riktig osv...

Jeg syns dette er kjempespennende og for meg er det helt nytt. Jeg har hele veien ment at mye av den tradisjonelle "sette barnet i rammer" mønsteret har vært helt feil for meg og mine. Og å gi barna det de har behvo for er for meg noe sunt og ikke bortskjemmende. Jeg føler ikke at jeg er en veldig ettergivende mamma men jeg føler at jeg avviser deres ønske om noe på en respekterende måte overfor at de har lyst på men ikke kan få... vanskelig å formulere igjen.

Vi får stadig høre at lillesøster har så mye vilje og er så trassig (hun er 13 mnd og jeg syns vel ikke trass og så ung alder hører sammen i det hele tatt) så jeg føler at det er sunt, hun sier ifra hva hun vil for hun vet at hun blir hørt og forstått av mamma og pappa. Så om hun står og gråter og vil opp til meg hos bestemor så sier bestemor at hun må lære seg at hun ikke alltid kan komme opp når hun vil... Jeg tar henne opp og hun smiler fornøyd og bestemor sier "du blir bortskjemt du og du vet det selv lillemor" jeg tenker at det er flott at hun er sta og bestemt. Er hun like bestemt på å ikke bruke narkotika når hun blir voksen som å komme opp på fanget nå så er det supert ;)

:jupp: Eller når Tulla vår ikke vil gi bort klemmer når noen maser om det, så er det selvfølgelig noe hun slipper! Hun skal fra barnedommen av være vant til at hun bestemmer over kroppen sin (innen rimelighetens grenser seff. Hun MÅ pusse tenner liksom..). Dette tror jeg skaper et trygt barn, som forventer at andre lytter når hun sier nei. Når hun er 15 og det kommer en litt innpåsliten gutt, så vil jeg at hun skal vite at et nei betyr nei! Enten hun er liten og noen vil ha klem, eller når hun er 15 og noen vil noe annet.

lykkeliky
25 Mar 2010, 20:30
Maten var bare ett eksempel for jenta vår er egentlig veldig flink og spiser godt og spiser så og si alt. Og når hun "må" spise opp (her går det på skjønn fra middag til middag syns jeg etter hva vi har, hvor mye hun har fått hvis jeg f.eks. har tatt bare litt av det hun ikke er så glad i osv) og jeg oppforder alltid og bruker vel i grunn ikke så mye mamma bestemmer at du skal spise selv i hyggelige former (det blir jo bare å pakke inn en krass kommando på en fin måte og slik vil jeg ikke at det skal være) men noen ggr er det ikke så lett...

bønner er slik her. Noen ggr går hele bønnene ned på høykant og hun ber om flere, så vil hun bare plukke ut frøene og neste uke er det kun skallet og ikke frøene som er ålright :sparke: da blir det som regel litt sånn " jeg forstår at det ikke alltid frister å spise bønner men i dag er det grønnsaken vi har til middag og jeg vet at du liker det men ikke alltid like godt. Men det er viktig å spise litt. Da inngår vi ofte kompromiss om hvor mange og hun er strålende fornøyd. Jeg lar henne kjenne etter selv hvor mye hun orker til hver måltid og forteller at hun kjenner det best selv. det hender at hun ber om mat i mellom måltidene om hun da ikke har spist nok (ofte har hun ikke tid fordi hun vil ut å leke etter middag) og det er greit, vi voksne spiser litt i mellom innimellom når vi er sultne.

Men når det kommer til uønsket adferd man virkelig ønsker en slutt på så syns jeg det er vanskelig?!! F.eks. i ettermiddag så var vi inne fordi alle klærne til lillesøster var våte (vi var ute lenge i hele formiddag) og storesøster ville ut men ikke alene. Jeg forklarte hvordan det var med klærne og at hun kunne gå ut alene eller være inne med oss. Da valgte hun å være inne men sutret og var lite "samarbeidsvillig" jeg tok henne til side og spurte hva hun følte og hvorfor hun virket så sint og brå og bråkete selvom jeg spurte fint mange ggr om hun kunne roe ned litt til inneleketempo. Da svarte hun vet ikke og jeg spurte om hun var sint eller lei seg for at vi ikke kunne gå ut alle sammen. D afikk jeg ja, og så så jeg at jeg ble veldig sliten og sint når hun bare maste inne, det var ikke min eller pappas eller lillesøsters skyld at klærne var våte. det var hun enig i og når jeg da spurt om hvordan hun syns det var å være sint på meg for det så sa hun at det var jo dumt. Og så løste det selg litt og hun ble igjen roligere og mer fornøyd, men bare en liten stund før hun argumenterte mange mange ggr for å kunne gå ut alle sammen. Jeg sa at hennes forslag var smarte (de var av typen låne hennes tøy til ettåringen, spørre besta om hun kunne ha lillesøster osv..) men at nå ville mamma og pappa og lillesøster være inne og at hun kunne velge hva hun ville.. føler at jeg tenkte febrilsk på en måte å si at sånn er det bare akkurat nå!! Noen ggr er det slik at vi ikke får det som vi vil og det må vi lære oss å leve med....

oi, dette ble laaangt... blir litt engasjert men er ikke så god på å formulere dette. Blir sikkert en del rot og usammenheng mellom tankene mine :rødme2:

lykkeliky
25 Mar 2010, 20:35
:jupp: Eller når Tulla vår ikke vil gi bort klemmer når noen maser om det, så er det selvfølgelig noe hun slipper! Hun skal fra barnedommen av være vant til at hun bestemmer over kroppen sin (innen rimelighetens grenser seff. Hun MÅ pusse tenner liksom..). Dette tror jeg skaper et trygt barn, som forventer at andre lytter når hun sier nei. Når hun er 15 og det kommer en litt innpåsliten gutt, så vil jeg at hun skal vite at et nei betyr nei! Enten hun er liten og noen vil ha klem, eller når hun er 15 og noen vil noe annet.

ja, ikke sant. Det er jo viktig å respektere at barna har meninger og ønsker som vi voksne syns er vanskelige å takle. (som å ikke kunne kose den lille som man ønsker så veldig) Eller at vår lille da sier høylytt ifra at hun rett og slett ikke finner seg i å ikke få komme til mamma når hun vil det!! Akkurat når det kommer til slike behov så gir jeg etter ;) men ikke når hun protesterer like høylytt på nesevask eller tannpuss ;) da trøster jeg og sier at vi vil jo ikke ha karius og baktus og avleder med at storesøster pusser alle sine tenner :) Litt dullete og snullete men vil jo at de skal føle at de får lov å mene at tannpuss er noe dritt!! Men at noen ggr må man gjøre det man ikke vil.

meloni
25 Mar 2010, 20:41
Jeg har lyst til å utfordre deg litt, jeg, håper du synes det er greit ;). Fortsetter med det med maten, fordi det er et godt eksempel - kan du si noe om hvorfor du synes det er så viktig at hun spiser bønner en dag hun ikke har lyst på det?

Snuskerusk
25 Mar 2010, 20:51
men ikke når hun protesterer like høylytt på nesevask eller tannpuss ;) da trøster jeg og sier at vi vil jo ikke ha karius og baktus og avleder med at storesøster pusser alle sine tenner :) Litt dullete og snullete men vil jo at de skal føle at de får lov å mene at tannpuss er noe dritt!! Men at noen ggr må man gjøre det man ikke vil.

Jeg tenker litt på det Eple (?) sa om å velge sine kamper. Klart noen ting er veldig viktige at man får gjennomført, som feks tannpuss. Men jeg tror det hjelper veldig å tenke grundig igjennom hver situasjon selv hvorfor man ikke vil at barna skal gjøre så eller slik. I hvert fall har det hjulpet meg masse. For forbausende ofte kommer jeg frem til at jeg ikke vil de skal gjøre det fordi "man ikke gjør sånt", eller at jeg vil de skal gjøre noe på en viss måte fordi "det er sånt man gjør". Og det er ikke et gode nok argumenter tenker jeg. Når man er helt klar på hvorfor man ønsker noe, da tror jeg man bedre klarer å formidle det til barna også.

lykkeliky
25 Mar 2010, 20:57
Jeg har lyst til å utfordre deg litt, jeg, håper du synes det er greit ;). Fortsetter med det med maten, fordi det er et godt eksempel - kan du si noe om hvorfor du synes det er så viktig at hun spiser bønner en dag hun ikke har lyst på det?


kejmpefint med slike innspill, er jo derfor jeg vil ha svar rundt dette fordi jeg er litt usikker selv iom at dette er så nytt og at jeg føler at jeg ofte ikke helt vet hav jeg føler om en situasjon.

Til spm ditt så vet jeg egentlig ikke. :engel: jeg tror det ligger laaangt inni ryggmargen min? jeg vet jo at ett alternativ på kommunikasjon er :"Du spier bønnene fordi jeg bestemmer det og fordi det er sunt for deg!!!" og så vil jeg gjerne være en mamma som da inkulderer barnet og som bryr meg om hennes meninger og velger da "det er forståelig at du ikke liker bønner (jeg har litt problemer med at hun liker det noen ggr og ikke alltid og i alle de ulike formene... virker som om hun selv ikke er sikker heller?!) men jeg ønsker at du spiser litt fordi det er bra for deg"

Hadde jeg respektert henne og hennes mening så hadde jeg vel sagt "jeg skjønner at du ikke liker bønner så da kan du la de ligge igjen" men jeg føler at det blir litt i samme gata som "jeg liker ikke å ha på regntøy så jeg går ute og blir våt og kald men skifter til tørt og blir våt og kald på nytt når det blir ubehagelig"??! for det mener også 5 åringen min :sparke: men det blir litt som tannpuss, må bare gjøres... Og for meg blir det litt det samme med mat tror jeg. Greit at det ikke er helt optimalt men litt kan man spise. Det er jo ikke slik at hun gråter eller ikke koser seg ved middagsituasjonene tror jeg?! Men hun er ikke enig i alt hele tiden ;)

kjempeflott med tankevekkere :) Nå blir jeg sikkert liggende i natt og tenke grundig over hvorfor jeg ikke syns det er greit at hun ikke spiser det hun ikke liker eller ikke får velge tøy selv osv

:samsove: jeg er da den som ligger lys våken og gliser og tenker mens de andre sover tungt :knegg:

lykkeliky
25 Mar 2010, 21:02
Jeg kan være enig i at jeg ikke syns det er riktig å handle ovenfor barna mine utifra "det er sånn det er " eller "sånn gjør man ikke" men jeg tenker at barna mine må "lære seg" å takle nederlag og reise seg igjen fordi det vil jo komme situasjoner der de vil føle at de og deres meninger blir tråkket på (jeg er igrunn sterk motstander av det skolesystemet hvor ALLE skal passe inn og mange regler er "slik er det bare for alle sammen på skolen" ) og at selvom jeg som mamma ønsker å vise de at dres meneinger er viktige og betydnigsfulle og at de skal respekteres på lik linje med alle oss andre i familien så ser jeg at barna mine må lære seg å takle at slik er det ikke alltid her i livet.

meloni
25 Mar 2010, 21:06
Jeg tenker som Snuskerusk at om svaret jeg har å gi er "det er bare slik man gjør/ikke gjør" så er det ikke godt nok.

Helt ærlig så tror jeg at jenta di lærer mer om mat og gode matvaner ved å slippe å spise x antall bønner enn ved å bli "mildt og hyggelig tvunget" til å spise bønner. Og jeg tror det har overføringsverdi til mange andre ting også.

Jeg prøver å finne en tråd vi hadde for en stund siden om hva som var helt ufravikelige regler hjemme hos hver enkelt, jeg tror du hadde likt den:) Men jeg finner den ikke, kommer tilbake til saken!

Snuskerusk
25 Mar 2010, 21:09
:samsove: jeg er da den som ligger lys våken og gliser og tenker mens de andre sover tungt :knegg:

:fnis:

Men du, siden du tar det opp som et eksempel, det med regnklærne. :) Er det virkelig så farlig å gå ut uten regnklær, om man har skifte og har mulighet til å skifte? For da får jo barnet selv erfare hva som skjer når man ikke har regnklær på, og får kjenne på følelsen av å være våt og kald. Barn skjønner ofte ikke det der med sammhenger og konsekvenser.

F eks så har vi hatt problemer med Vesla og votter i hele vinter. Og jeg har rett og slett latt henne gå ut uten votter (de dagene det ikke har vært 10 minus da), og så har jeg tatt vottene i lomma. Etter en liten stund har hun spurt etter de og rekt frem hendene. Og nå er vi der at hun rekker frem hendene rett før hun går ut av døre og sier "kald". hun har ved erfaring lært at uten votter blir jeg kald.

September
25 Mar 2010, 21:15
:fnis:

Men du, siden du tar det opp som et eksempel, det med regnklærne. :) Er det virkelig så farlig å gå ut uten regnklær, om man har skifte og har mulighet til å skifte? For da får jo barnet selv erfare hva som skjer når man ikke har regnklær på, og får kjenne på følelsen av å være våt og kald. Barn skjønner ofte ikke det der med sammhenger og konsekvenser.

F eks så har vi hatt problemer med Vesla og votter i hele vinter. Og jeg har rett og slett latt henne gå ut uten votter (de dagene det ikke har vært 10 minus da), og så har jeg tatt vottene i lomma. Etter en liten stund har hun spurt etter de og rekt frem hendene. Og nå er vi der at hun rekker frem hendene rett før hun går ut av døre og sier "kald". hun har ved erfaring lært at uten votter blir jeg kald.

:jupp:

Jeg ber ofte Tulla gå ut å kjenne på luften når vi er litt uenig om bekledning. Som regel ser hun selv at det regner, og finner da ut at regnklær er ok.

lirypa
25 Mar 2010, 21:18
Jeg har hatt noen debatter med meg selv om mange av eksemplene dine, og har kommet til at jeg faktisk ikke bryr meg og rett og slett ikke gidder å lage diskusjoner av det. Vet matbordet får hun forsyne seg selv, og forsyner jeg henne får hun legge igjen det hun ikke liker/ikke har lyst på. Jeg stoler på at hun har et variert kosthold over en periode, selv om enkeltmåltider kan blir temmelig ensidige. Hvis en ingrediens er superpopulær kan jeg finne på å be henne spise noen biter av noe annet også, men det er maks inngripen fra min side. Jeg er opptatt av god mat og matglede, og tror at det formidles best gjennom at jeg selv spiser variert, nyter maten, snakker om den og snakker med henne om den.

Når det gjelder klær, så har jeg gått hjem fra barnehagen i vinter med snuppa i strømpebukse og trøye - uten sko og uten lue. Det var kjempestas i 100m, og så ville hun ha mere klær. Det er greit å forstå hvorfor vi kler på oss masse klær tenker jeg.

Hun får forresten også velge klærne sine selv. Det blir mye pussig ut av det, men så lenge jeg får bestemme det viktigste (ullstilongs, ullsokker og ulltrøye + yttertøy) så må hun gjerne stille i grønn/hvit/gulrutete shorts, gult batikkskjørt og smårutete rød kjole samtidig. Dette er lørdagens eksempel, og hele galskapen gikk inn i en Nøstebarn ullfleecedress og deretter en vårdress, for vi skulle på skitur. Det er mye lettere å få henne til å ta ansvar for å kle på seg når hun får velge selv, og det er mye viktigere for meg enn hvilke plagg hun plukker ut.

Jeg prøver å stille meg ett spørsmål hvis hun uttrykker et sterkt ønske som går på tvers av mitt: Er det virkelig viktig? Hvis svaret er nei, så lar jeg henne gjøre det hun vil. Hvis bare noe er viktig (ullundertøy i eksempelet over) er det som regel lett å få til et kompromiss. Hvis svaret er ja, så anerkjenner jeg hennes behov og tar de protester og drama som måtte følge.

(I alle fall er det teorien. Det er ikke alltid det fungerer sånni praksis)

Eple
25 Mar 2010, 21:18
Snuserusk- akkurat slik gjør jeg også. Min jente lar seg ikke fortelle hva som er lurt. (det gjør ikke elever heller- de må få vite hva jeg vil og gjerne hvorfor. Men å si at "det er fordi du trenger det" feks vil de protestere mot- heftig)

Vet dere hva Jesper Juul sa på¨seminaret jeg var på?

"jeg har aldri møtt et barn som har gått med sommertøy på om vinteren (pause)...... to ganger!"

:knegg:

lirypa
25 Mar 2010, 21:20
[QUOTE=lirypa;422368]Hvis svaret er ja, så anerkjenner jeg hennes behov og tar de protester og drama som måtte følge.
QUOTE]

På en god dag klarer jeg å selge inn mitt ønske gjennom lek og kommunikasjon. I går ville hun ikke hjem fra barnehagen før vi kom på at hun var en hundevalp. Vi måtte ta på liksomsele og jeg måtte holde henne i liksombånd. Det var så morsomt at alle protester ble glemt.

lirypa
25 Mar 2010, 21:21
"jeg har aldri møtt et barn som har gått med sommertøy på om vinteren (pause)...... to ganger!"

:knegg:

Det har jeg -- men ikke så lenge av gangen

Eple
25 Mar 2010, 21:25
Det har jeg -- men ikke så lenge av gangen

:fnis: jeg også- men hun går med sommerkjole inne da. "eg blir jo iiiiiiskall" sier hun. Jeg er bare glad hun ikke går helt naken- for det har hun gjort temmelig mye i livet:fnis:

Herlighet- jeg er god på avsporinger i dag:sparke:

September
25 Mar 2010, 21:28
Jeg tenker også at "sånn er det bare" er et for tynt argument. Gjør det egentlig noe om jenta mi kommer i rosa eller orange strømpebukse selv om jeg egentlig hadde planlagt rosa? Av og til må jeg utfordre meg selv på sånne tanker. Jeg MÅ ikke på død og liv gjennomføre ting som jeg hadde bestemt, når Tullas alternativ egentlig er like (eller tilnærmet) like godt.

"Choose your battles" er er god levesetning for min del:jupp:

Et eksempel fra i dag: Hun ville ikke ha på utenpå klær da vi skulle dra hjem fra bhg. OK- du kan gå i kun stillongs, men du må ha på sko og den tynne ulljakka. Det var greit for henne. Her unngikk vi en kjempe krangel som ville resultert i en hylende unge (antakeligvis:fnis:)

Senere på dagen kom en annen situasjon. Hun ville ha brødskive med gomme og med prim til kvelds. Vi liker ikke at hun spiser mye søtpålegg, og pleier egentlig ikke ha noe særlig av det heller. Men nå har vi altså begge disse sortene. Hun fikk da velge en skive med enten gomme eller prim. Hun valgte gomme. Etterpå ville hun veldig gjerne ha en med prim i tillegg! Hun får altså ikke den brødskiven med prim, og blir følgelig sint. Vi anerkjenner hennes lyst (for jeg ver hvordan det er å ha sjokolade i skapet, uten å kunne få den), forklarer henne hvorfor hun ikke får, og tilbyr henne noe annet. Hun vil ikke ha noe annet. Ok, da trøster vi, og etter en liten stund er det over og vi går å leser en kjempe koselig bok istede.

Serendipity
25 Mar 2010, 22:46
:nikker:

Vi er veldig klare på det at ungene bestemmer over egen kropp, jeg (eller andre) vet ikke når han kjenner at magen er full, kun han vet når han er mett. Og sulten. Men vi øver på å ikke ta så mye på tallerkenen, at det er bedre å forsyne seg flere ganger slik at vi slipper å kaste maten (hvorpå Tipp ser forundret ut og sier at det jo er hunden som får matrester og han blir så glad når han ikke har spist opp :gal: ). Vi prøver å innføre en regel om at vi legger de ingrediensene vi har til middagen på tallerkenen hans, så spiser han det han vil. En så lenge så fungerer ikke det helt.

Påkledning får han/de også styre selv så langt som mulig. Vi har lagt ned regel om ull-undertøy og at klærne skal være rene, så får han lov å gå og plukke seg de klærne han vil ha utenpå. Mange dager går han i college-shorts, busserull, to forskjellige sokker og Metallica-trøye :fnis: Pappaen sliter litt med å ta han med seg ut døra slik, spesielt om vi skal noe annet enn bare på nærbutikken, men han tar seg i det når jeg minner han på det. Jeg (og mannen er enig) vil at barna skal ha rom for å være individualist, få lov å ta på klær som de ønsker en dag, noen andre en annen dag. Og om vi skal si at han ikke kan gå slik, så sender vi jo signal om at hans lyst og ønsker er rart. Det ønsker vi ikke :)

Lurer på om jeg roter meg utpå her, har jeg gått langt bort fra kjernen i tråden?

meloni
25 Mar 2010, 22:55
http://ringblomst.no/forum/showthread.php?t=28283

Jeg tror denne tråden innholder noen kloke tanker:)

siemens
26 Mar 2010, 11:21
Dette var en veldig fin tråd! Føler jeg kommer inn litt post-festum her.

For meg har det vært en prosess som fortsatt pågår i det å lande i at "hvor viktig er det egentlig", og superfar har nok enda mer "kontroll-behov" enn det jeg har - ikke i forhold til mat og klær som er diskutert spesifikt her i tråden, men en del andre ting, hva supern får lov å leke med i huset. Jeg tror det henger igjen fra hva man selv er vant med gjennom oppveksten - og det å gi slipp på vanens makt er noe av det vanskeligste som finns.

Et eksempel hos oss er at supern vil ikke bytte nattbleia om morgenen, det gjentar seg hver eneste dag. Selv om den etterhvert blir så tung av tiss at den henger ned vil han ikke skifte. Min mor kom med det geniale forslaget her akkurat nå mens vi diskuterte innholdet i denne tråden: Ha på ham to-delt pysj, så ramler den ned av seg selv. Det er notert og skal gjøres så fort "ull-sesongen" er på hell. Men det gjelder dessverre også når han har bæsjet, og jeg tror at det handler om at han vil ha kontroll på dette "området" selv, siden han er såpass stor, men likevel ikke klarer det helt (gjennom at han fortsatt vil ha bleie, vil ikke bæsje på potte/do riktig enda).

Jeg synes lirypas beskrivning av hennes og kyllingens hverdag sier det så fint om hva som er viktig og mindre viktig og hvor man velger sine kompromisser. Og at man skal la barna få erfare selv. Første gang et barn vil ut i regn uten regnklær er det ikke sikkert det virkelig forstår betydelsen av "du blir klissvåt", det må erfares selv.

Nok en gang fra min mor og meg rundt frokostbordet her: Min søster elsket sånne ballerinaklær, så hun gikk i vinterklær med ballerinaskjørt utenpå og duker på hodet fordi hun selv hadde så tynt og pistrete hår. Min mor hadde på henne ullbuksene. Og min bror var veldig kresen, feks spiste han ikke bærene i jordbærsyltetøyet, og bare svartpølse og gulost ellers. Mor lagde aldri egen mat, men han ble mett likevel.

lykkeliky
26 Mar 2010, 11:38
mange gode tanker rudnt dette siemens :)

og det å bryte en vane som ligger så godt innprentet i ryggmargen er det vanskeligste ja. Og det å skulle stå med hode hevet når "alle andre" syns du er en tulling av en mamma. Hos oss hr vi ryddet bort det vi ikke vil skal bli ødelagt og det som er farlig for lillemor, men vi har ett pyntet hus alikevel og lillemor er stadig bortom stuebordet og ommøblerer litt på lysestakene og noen andre pynteting. Her mener da mange at man skal si nei og lære henne at slik skal være i fred. Klart vi får litt problem når vi er på besøk hos andre som ikke vil at deres lysestaker skal lekes med... Men som oftest her hjemme er det ikke lenge en lysestake er interresant liksom... Jeg har jo mine grenser for hva som er greit og de vet hun om. F.eks ikke t jorda ut av potteplantene "Nei, lillemor blomstene må ha jorda si ifred og det blir masse møkk for mamma å ta opp..."

Så koselig å lese at du og mammaen din leser sammen her inne og diskuterer dette :) Jeg har noen ggr prøvd å diskutere litt rundt slike temaer med min mamma og svigermor men de er så innprentet i det gamle mønsteret og fnyser av at lillemor bæres i gardiner (les sjal) og at hun får spise selv. Mamma syns hun er søt som er bestemt da, svigermor syns det er vår skyld at ungen er bestemt. Ja, det er det jo også siden vi ikke har fått henne til å gi opp for sine meninger og det er jeg kjempeglad for!! :) Her skla barna høres og forståes og jeg som mamma må lære meg å tenke ut at det er greit å bryte mønstrene! For jeg vil det jo så gjerne.

Noen av foreldrene på dette kurset klaget over at ungene overkjørte de som foreldre (autoritetspersoner) og at det tok så laaang tid å alltid skulle kommunisere på denne måten. Foreleseren sa at det tar ikke tid, det gir tid! Dette er slik man kan kommunisere i en familie i stedenfor slik man vanligvis gjør med å stå over barna og bestemme over de. Da ble noen av foreldrene litt paffe ;)

Jeg tenkte med meg selv at mine tanker med dette å tolerere barnets grenser og meninger er at det også vil lære barnet å tolerere mine grenser på gjensisdig respekt ikke fordi jeg er en streng mamma som kan bli mye sintere enn barna og som kan bestemme over de!

siemens
26 Mar 2010, 13:01
Likte foreleserens kommentar!

For ordens skyld: Mor leser ikke her, hihi, jeg vil ikke avsløre nicket mitt for henne, men jeg forteller henne om diskusjonene hvis det passer seg sånn. Hun er steinerpedagog, så har litt annen innfallsvinkel på ting enn meg.