PDA

Se full versjon : En fin kveld med mye skriking



lirypa
22 Apr 2010, 20:37
Dette er en litt rar tråd, for vi har hatt en litt rar kveld.

Etter middag var det litt sent å gå ut, men Kyllingen ville gjerne sykle. Jeg sa ok, men at da måtte hun gjøre seg i stand med en gang. Som så veldig ofte skjer når hun egentlig er sliten, så klarte hun absolutt ikke å få noen framdrift. Jeg spurte et par ganger, og hun skulle bare... Etter flere forsøk sa jeg at nå måtte hun ta på seg, ellers kunne vi ikke gå ut. Hun skulle bare.... Jeg sa at nå talte jeg til ti, og hvis ikke hun begynte, så måtte vi bli inne. Ingen tegn til bevegelse i det hele tatt. Jeg sa at vi måtte bli inne.

Det deilige var at jeg kjente meg helt rolig gjennom hele diskusjonen, samtidig som jeg var helt, helt sikker på at dette gidder jeg ikke. Det var et greit tidspunkt for meg å markere en grense vi ofte sliter med. Situasjonen er så kjent. Hun er virkelig en mester i å utsette.

Hun ble lei seg. Veldig, veldig lei seg. Og sint! Hun satt på fanget mitt og brølte til meg, og så la hun seg inntil for å bli trøstet. Hun gråt. Og løftet hodet igjen og freste. Innimellom tok hun små pauser, og så kom hun på at hun var rasende. Jeg sa ikke så mye, strøk og trøstet henne og hjalp henne litt med ordene. Det hele ebbet til slutt ut, og hun ville sitte på fanget og lese om Lotta. Tung og sliten i hele kroppen, og fortsatt veldig sugen på kroppskontakt.

Jeg opplevde en utrolig fin nærhet, selv inne i sammenbruddet. Litt rart at en sånn situasjon kan fungere så bra.

Sofia
22 Apr 2010, 20:51
Å, så bra å lese om! Det er noe med at uenighet og rammer ikke er det samme som konflikt. Og for meg synliggjør dette at ønsker og behov ikke sammenfaller (spesielt ikke for treåringer...) - hun vil sykle, men trenger ro og nærhet. Også er hun heldig fordi hun har en mamma som skjærer gjennom og ser nettopp det!

siemens
22 Apr 2010, 22:21
Vet du, en sånn ettermiddag har vi hatt her også altså. En sliten super som akkurat som kyllingen har null framdrift og ingen hørsel - nesten aller minst ifht det han selv har sagt at han vil. Det endte med at jeg mistet tålmodigheten da han med vilje veltet et vannglass etter diverse tilrettevisninger pga spruting med sugerør - men da jeg umiddelbart etter å ha sluppet fra meg en brølende stygg glose løftet ham av stolen klamret han seg til meg og hikstet og gråt og så satt vi en stund sammen i et annet rom og snakket om hvor "tokigt" alt ble. Og til slutt var det han som sa "förlåt" først.

Jeg tenker også på det der som kyllingen gjorde - satt på fanget ditt og var illsint - samme gjør supern, springer ikke vekk når han er sint og fryktelig lei seg, han vil helst være nær. Og da får jeg lov å trøste og hjelpe ham med ordene om han står fast.

Moder'n
22 Apr 2010, 23:40
For en fin stund dette endte opp med å bli for dere begge to, lirypa. Det er fantastisk å få lov til å trøste selv om man er den ungen er sint på. :firehjerter:

Lille O
22 Apr 2010, 23:52
Sånne har vi stadig.
I går var han helt spastisk på gulvet her nesten, samtidig som han fresehikstet "Æ vil itj vær sånn!". Løsningen ble noen minutter under dyna tett i tett og lydbok på øret etterpå.

Liz
23 Apr 2010, 06:31
:firehjerter: Det hørtes ut som en fin stund :nikker:

Stratos
23 Apr 2010, 09:03
For en fin ettermiddag! Helt enig i at sånne episoder med mye sinne og frustrasjon kan være veldig nære og fine :nikker: Også kjenner jeg veldig igjen det du sier med at du var helt rolig og bestemt på at sånn var det nå. Jeg merker at når jeg har den roen inni meg, klarer jeg håndtere situasjonen bedre. Samtidig tror jeg Lillestratos merker det, og er sint på en "god" måte.

Prestekrage
23 Apr 2010, 09:33
Så fint det var å lese dette. Det inspirerte meg i min jobbing med meg selv på å tåle at ungene blir sinte og protesterer. Jeg trenger ikke blir stressa av det. Jeg kan heller, som deg, tenke på det som en fin mulighet for nærhet, emosjonsregulering og kontakt.

Rose
23 Apr 2010, 09:34
Det er så godt med sånne situasjonar når ein greier å halde seg heilt roleg og berre vere tilstede :hjerteskilt:

Shoosa
23 Apr 2010, 09:46
Inspirerende lesing. Vi hadde en lignende kveld i går, men den endte slett ikke bra. Ulmende konflikt mellom oss voksne ble på en måte forsterket av at Lille Sky var så sliten, og ingen klarte å ta ansvar for seg selv.

Fin morgen i dag likevel, så en ny dag gir absolutt nye sjanser :blomst:

Heliose
23 Apr 2010, 13:40
Fin tråd. Her er jeg også i likhet med noen av de andre komentatorene redd for disse utbruddene og redd for å ikke ta 3-åringens kopetanse, intigritet og utforskertrang på alvor om jeg sier nei. Men han kan bli så voldsomt sint og jeg har aldrig hørt en treåring hyle så kraftfult og høyt som storebror. (Vi satser på en opera-kariere for han) Men om man er trygg på sin avgjørelse klarer man kanskje lettere å stå i det. I det siste har jeg begynt å si at "jeg må tenke på det" før jeg svarer ja eller nei. Det hjelper litt, jeg trenger rett og slett litt tid for å ta en avgjørelse og så slipper man gneldring underveis.

hurramegrundt
23 Apr 2010, 13:48
Å, der har jeg også vært. Mange ganger :firehjerter:. Tenk å få lov til å bli så sint og likevel ha all trygghet i verden! Det er ikke lite, altså.

Thinkerbell
24 Apr 2010, 09:01
Fin tråd, lirypa.

Cleopatra
24 Apr 2010, 12:30
..Men han kan bli så voldsomt sint og jeg har aldrig hørt en treåring hyle så kraftfult og høyt som storebror. (Vi satser på en opera-kariere for han)

:knegg:

Ja her er det mange kommende operasangere! :knegg:

Så fint du beskriver det, dette kjenner jeg meg igjen i.. :bankehjerte:

virrevapp
25 Apr 2010, 00:24
Så flott og inspirerende!