PDA

Se full versjon : Hva betyr det? Har han det ikke godt?



Ambivalent
28 May 2010, 20:53
Leser her om gentle disipline at barn oppfører seg på sitt beste når det har det godt.

Sønnen min oppfører seg sjelden på sitt beste, synes jeg, i alle fall her hjemme når jeg er alene med dem. Har han det ikke godt?

Nå har jeg vært alene med dem siden tirsdag, men mannen kommer i kveld. Selv har jeg også følt at uka har vært trasig, og jeg har gått over streken, f.eks da han sprang fra meg på parkeringsplass (jeg har jo to, så jeg kan ikke automatisk bare springe etter han, men måtte jo det og må innrømme at jeg tok han litt hardt, kjeftet høyt for jeg ble redd... angret etterpå, selvfølgelig). Slike situasjoner er skikkelig ubehagelige, for jeg føler at jeg blir så sint, og klarer ikke holde meg (jeg er vanligvis en rolig person, så temperament er egentlig ikke min greie, men likevel...lunta er kortere når jeg er alene med dem), og det ender med at han blir forferdelig lei seg og utrygg, sikkert?? Er redd jeg "ødelegger" han på noen måte? Kan han ha tillit til meg. Hvordan skal jeg håndtere slike situasjoner?

Og så krangler de støtt og stadig, og så prøver jeg å megle, men kanskje jeg bare bør holde meg unna...

Madison
28 May 2010, 21:27
Du har jo de som sier det motsatte: At barn "skal" teste ut grensene og være atale hjemme, at det er et tegn på at de er trygge hos foreldrene sine -- og et godt tegn. Hvis de samtidig oppfører seg på sitt beste blant andre.

Ang parkeringsplassdramaer: Vet du hva, jeg synes det er ganske mye mer rom for skriking og kjefting i sånne situasjoner som skaper redsel og panikk, enn i vanlige iriitasjonsøyeblikk (ikke at jeg aldri skriker da heller, dessverre). Jeg tror egentlig barn skjønner at det er redselen som snakker, og det er lett å be om unnskyldning og snakke om det etterpå.

Al-Kemia
28 May 2010, 21:37
Jeg har også lest at barn ofte utagerer hos foreldrene sine og det er et tegn på at de stoler på at de blir akseptert selv med dårlig oppførsel. Så jeg biter negler fordi jeg synes Kiddo er for ettergivende og rolig... noe skal man da engste seg for.

Min erfaring er at for å ha en relativt grei balanse gjennom dagen når jeg er alene med Kiddo innebærer ofte å være streng der grensa går. Og si unnskyld når jeg overreagerer. Jeg vet ikke om jeg er for hard, men alternativet for meg er å være unnvikende for så å eksplodere for småting. Kan det være noe lignende for din del? At enten du setter grensa og får dårlig samvittighet eller går det skure til det renner over? Nå vet jeg ikke hvor kraftig du eventuelt renner over, men for meg er det mildere å heller sette grensa ganske konkret for så å ikke renne over - for når jeg renner over går det over stokk og styr og det er ikke noe jeg er stolt over og jeg angrer som en hund de gangene det skjer - som heldigvis blir mer og mer skjeldent.

Nå har jeg jo bare ei, men min generelle holdning til unger er at så lenge de ikke skader hverandre må de bare krangle. Det handler om å bygge seg opp sosial kompetanse og konflikt er en naturlig konsekvens med å omgås andre mennesker. Om de ikke får trening i å løse konflikt selv tror jeg det kan påvirke evnen til å løse konflikter i fremtiden. Så kanskje holde litt tilbake med meglinga og se hvordan det utvikler seg? Men er det snakk om at den ene kan skade den andre eller trå over grensene på jevnlig basis tror jeg at man bør gripe inn. Særskilt ettersom Persillen fortsatt er en god del relativt eldre enn Påsan og har bukta og begge endene.

Edit: enig med Madison om at parkeringsplassdrama er definitivt noe å flippe ut over. Her er det jo tross alt potensiale for skade og det som værre er.

Edit 2 (burde lese gjennom svarene minst en gang før jeg poster og ikke etterpå...): med å sette grensa mener jeg den situasjonen der jeg har bestemt noe for en eller annen årsak og vennlig, men bestemt opprettholder den grensa. Om den er satt på en grei plass kan jeg langt lettere la situasjonen rundt prelle av uten å miste fatning eller bli irritert og sur. Om det blir sutring for at det ikke blir is på en tirsdag fordi det ikke er godteridag synes jeg det er langt lettere å la det prelle av - selv om kiddo kan bli skikkelig sur - særskilt om hun er trøtt og er veldig innstilt på is. Hun kan fort kalle meg dum et.c. men jeg lar meg likevel ikke provosere og sier at jeg hører at hun mener jeg er dum, men det blir likevel ikke is på tirsdag. Sutring gjør meg egentlig helt sprø. Men bare den innstilningen om at det blir ikke is på tirsdag og slik er det hjelper meg med å holde hodet kaldt.

Ambivalent
28 May 2010, 21:42
:flau:
Min erfaring er at for å ha en relativt grei balanse gjennom dagen når jeg er alene med Kiddo innebærer ofte å være streng der grensa går. Og si unnskyld når jeg overreagerer. Jeg vet ikke om jeg er for hard, men alternativet for meg er å være unnvikende for så å eksplodere for småting. Kan det være noe lignende for din del? At enten du setter grensa og får dårlig samvittighet eller går det skure til det renner over? Nå vet jeg ikke hvor kraftig du eventuelt renner over, men for meg er det mildere å heller sette grensa ganske konkret for så å ikke renne over - for når jeg renner over går det over stokk og styr og det er ikke noe jeg er stolt over og jeg angrer som en hund de gangene det skjer - som heldigvis blir mer og mer skjeldent.

Du sier det der altså, jeg er vel egentlig av den unnvikende typen, før det smeller..., jeg vet kanskje ikke hvordan man setter grenser, eller jeg prøver, men klarer vel ikke være konsekvent. Kan dere gi meg eksempler på grenser dere har og hvordan dere overholder dem når barna prøver å bryte dem? (trenger å få dette inn med teskje :flau:)

Al-Kemia
28 May 2010, 21:47
Jeg tror jeg må komme tilbake til denne tråden i morgen. Jeg klarer ikke å komme på andre eksempler enn det is-eksemplet i edit 2. Hjernen har slått seg av og senga kaller.

Cleopatra
28 May 2010, 22:13
Jeg tror også at hvis barn viser sine verste sider hjemme, er det både normalt og godt. De er helt trygge på deg!

:klem:
Barn er som oss voksne, de kan også ha en dårlig dag, være utålmodige, sure og slitne.
De er ikke bare glade, lykkelige og harmoniske - akkurat som oss voksne..

Problemet er at når de viser sine dårlige sider- skal vi ta på oss skylden for det. At vi ikke har gjort vårt beste for barnet, at det ikke er lykkelig hele tiden..

Du er ett menneske med både dårlige og gode sider, det er barna dine også. Du har ikke gjort noe galt! :stryke:

Du skal ikke føle deg dårlig for at han ikke oppfører seg optimalt hele tiden, han er impulsiv og lærer noe hver dag..
Han bruker mange år på å lære alt dette.

Du må sette grenser der du føler det er rett!
Vær deg selv og ikke gå for langt, vær trygg på at han elsker deg akkurat så mye som du elsker han - og at du er der for å beskytte ham..

Jeg er litt flink på å forberede situasjoner og snakke om ting som har skjært seg - i etterkant..
Sånn at man forhåpentligvis unngår det i fremtiden.
Selv om man med enkelte barn må si det 1000 ganger :knegg:

Jeg prøver å vektlegge hva man skal gjøre, istedenfor å hakke på hva man har gjort galt. Forklarer hvordan man skal te seg i enkelte situasjoner og snakker om det. Det hjelper syns jeg. :nikker:

Nå har jeg en sensitiv, meget impulsiv sønn, en sønn i verste trassalderen og en baby - så jeg forstår deg godt...
Prøver å ta innkjøp og lignende uten barna, eller når de ikke er slitne/sultne. Da er det lettest.

Elsk det barnet du har!
Prøv å nå inn og aksepter følelsene hans, prøv å se det positive hos sønnen din - ikke straff han for at han viser hele spekteret av følelser. Aksepter han selv om han er "rampete"..
Det gjør ingenting om han skriker, når ting butter imot.
Det er sunt å skrike og få ting ut..
Du er en god mamma, be om unnskyldning om du har vært sur - si det som det er!

Ambivalent
28 May 2010, 22:18
Åh, Cleopatra, innlegget ditt varmet :bankehjerte:Takk skal du ha!

Det merkelige er at det er jenta som er mest "sensitiv" her, gutten er "helt normal" (om man kan sette sånne båser), men jeg kommuniserer bedre med jenta, for jeg kjenner meg igjen, og jeg klarer ikke helt å skjønne gutten. Men jeg elsker dem jo for dem de er, selvsagt!

Takk for gode innspill :)