PDA

Se full versjon : Hvordan reagere på "ugang"



Heliose
28 May 2010, 21:33
Jeg vet at man kanskje ikke skal bruke et slikt ord, men jeg setter det i hermetegn av mangel på et bedre ord. Altså jeg trenger litt hjelp med ikke-krenkende komunikasjon som også tar vare på min egen integritet. Dagens tilfelle var det at storebror hadde besøk av bestekompisen som er et halvt år eldre (storebror er 3 og et halvt) Etter å ha lekt litt inne virret de ut baktrappa, der hørte jeg etter en stund at de romsterte rund så jeg tittet ut for å se hva de drev med. De hadde da akkurat revet vekk tettningslistene rundt døra, og jeg spurte hva de drev med. De svarte at de skulle kaste de og styrtet deretter på dør, på veg ned trappa og på veg ut i bakgården. Jeg fanget storebror halveis ned trappa og holdt han mens jeg sa at jeg ville ha tilbake lista og at den skulle være på dørkarmen, -vi trengte den for at det ikke skal bli kaldt. Han nektet å gi den fra seg og jeg måtte til slutt dra den ut av hendene hans med makt (han er veldig sterk så det føltes nesten som et basketak) Jeg ropte på nabogutten og sa at jeg ville ha tilbake lista og han kom opp igjen. Ingen stygge ord eller beskyldninger men temmelig høy og skingrende stemme på mor. Et kvarter senere tok jeg en liten titt ut i bakgåden og da stod de ved den store blomsterkrukka med hver sin opprevede plante i hånden. Jeg spurte igjen (med tilforlatelig stemme denne gangen) hva de gjorde, -eller hvorfor. (jeg husker ikke helt.) Igjenn sa de at de skulle kaste de, at de ikke likte de. Noe de forøvrig gjorde med alle stemorsblomstene for et par uker siden. Jeg ba de hjelpe meg med å plante de igjen og vanne de, noe de entusiastisk gjorde.

Jeg blir så lei meg når de gjør sånt. Hvorfor bryr de seg ikke om andres/felles ting eller egne ting for den saks skyld. Jeg får svartsyn og ser for meg herverk og grafitti. Det skal sies at bortsett fra en del "rampestreker" så leker de to guttene veldig godt sammen, de krangler sjelden alvorlig, bytter på å styre leken og er oppriktig glade i hverandre.

Men jeg må vel få lov til å ønske at tingene mine/våre blir behandlet med respekt. Hvordan skal jeg klare å

1) Få slutt på "herverk?"

2) Få de til å selv ønske å behandle eiendom med respekt?

3) Få formidlet dette uten beskyldninger eller appelering til dårlig samvittighet?

Sorry, det ble litt langt.

Shoosa
29 May 2010, 13:04
Jeg vet ikke helt, jeg. Men har noen tanker litt hulter til bulter.

Noen ganger opplever jeg at barn bare gjør ting. Uten å ha noen særlig god grunn for det. Og så kommer en voksen, de skjønner at de har gjort noe galt, og så griper famler de etter en forklaring. Da kan de si ganske mye rart, altså. Ting som kanskje kunne vært akseptable forklaringer i andre situasjoner, men som blir helt feil der og da. For eksempel er det greit om Lille Sky ved et uhell har klipt hull i skjorten sin fordi hun ville fjerne lappen i nakken som klør. Men det nytter lite å si at en side i en bok klødde...

Det svartsynet med hærverk og grafitti tror jeg du trygt kan legge fra deg. De er jo bare 3 og 4 år :) Det hjelper det meg å tenke på noen ganger, altså. Barnet mitt er et barn, hun resonnerer ikke som en voksen, selv om jeg skulle ønske det mange ganger. Og så sier jeg, høyt eller til meg selv: "Hva er du, tre år?" og så er hun jo det, og så smiler jeg kanskje litt av det.

Så, jeg har noen tanker og forklaringer, men ikke så mange gode forslag til løsninger. Kanskje noen andre klarer å ta tak i det, eller kanskje du har noen idéer selv. Ofte hjelper det å først sette ord på problemet, få ut frustrasjon, så blir det bedre plass til å tenke løsninger etterpå.

Heliose
29 May 2010, 20:58
Shoosa, takk for fint svar. Du svarte også på det spørsmålet jeg glemte å skrive. Nemmelig: hvorfor gjør de det? Og da er vel svaret at de er tre år ja. Det er en vanskelig alder synes jeg, man tror og synes at de skal skjønne så mye og så har de et temmelig "hulter i bultert" verdens bilde. I tilegg så var jeg selv av den veslevoksne og snusfornuftige typen, så jeg klarer ikke å relatere meg. Men vill jeg ha snusfornuftige unger? Nei tror ikke det, det bringer dem i hvertfall ingen fordeler i barneverden, og ikke senere heller. Men jeg vil uansett ha litt respekt og blomstene mine i fred. Hvordan skal jeg få autoritet uten å kjefte eller være autoritær?

Kom igjen alle dere som har vært på Jesper Jhul seminar hva skal jeg si for å få de til å ville ta vare på ting.

Ellers så snakket jeg med mannen om dette i går og vi kom vel frem til at de kanskje var for små til å leke alene, selv om jeg gjerne skulle ønske å vise de tillit. Men de ser ut til å ha en tendens til å gire hverandre opp på kreativ oppførsel.

Moder'n
29 May 2010, 21:36
Ellers så snakket jeg med mannen om dette i går og vi kom vel frem til at de kanskje var for små til å leke alene, selv om jeg gjerne skulle ønske å vise de tillit. Men de ser ut til å ha en tendens til å gire hverandre opp på kreativ oppførsel.

Jeg tenker i alle fall det. At kanskje ungene finner på mye "ugang" fordi de rett og slett ikke vet bedre? I så tilfelle er det kanskje best å la dem være alene på "trygge" plasser, og så heller se mer etter dem når de er på plasser som er mer utrygge.

Når det gjelder blomstereksemplet ditt, så tror jeg rett og slett at jeg ville sagt at jeg er glad i de blomstene. Og at om de ikke får stå i ro krukken og få vann, så vil de visne og bli ødelagte. Det ønsker jeg jo ikke - jeg har tross alt dratt til butikken og kjøpt akkurat disse blomstene fordi jeg syns de var fine. Og så ville jeg gjort som du gjorde - bedt dem om å hjelpe til med å plante og vanne disse stakkars plantene.

Har du forresten storebror med deg i hagen når du steller den? Ved å ha med ungen vil han forhåpentligvis imitere deg seinere. Pass dog på at du fokuserer veldig på vanning og toner ned lukinga. :knegg: Vi har svært mye ugress, og snuppa mi var veldig på å skulle luke bort disse skrekkelige og store tulipanene som var i bedet. ;)

Augusta
29 May 2010, 21:40
Ellers så snakket jeg med mannen om dette i går og vi kom vel frem til at de kanskje var for små til å leke alene, selv om jeg gjerne skulle ønske å vise de tillit. Men de ser ut til å ha en tendens til å gire hverandre opp på kreativ oppførsel.

Tror kanskje du er inne på noe der. Jeg har en jente som er tre og et halvt, og hun kan også finne på ting bare for å gjøre det. Kanskje du ser litt annerledes på alderen tre og et halvt, siden din gutt er den eldste av barna dine.Min jente er den minste av barna mine. Jeg sammenligner henne med min 6-åring, og i forhold til han er hun fremdeles liten, og klarer ikke alltid å tenke på konsekvensene av det hun gjør.

Rose
30 May 2010, 07:49
Har du forresten storebror med deg i hagen når du steller den? Ved å ha med ungen vil han forhåpentligvis imitere deg seinere. Pass dog på at du fokuserer veldig på vanning og toner ned lukinga. :knegg: Vi har svært mye ugress, og snuppa mi var veldig på å skulle luke bort disse skrekkelige og store tulipanene som var i bedet. ;)
Kanskje det var akkurat det dei gjorde? Luka ugras? ;)

Heliose
30 May 2010, 08:40
Jada, storebror har vært med å plantet og stelt blomstene, -men ikke kompisen da. Kanskje de bare ville leke at de stelte i hagen? Eller at kompisen også ville være med å "plante"? Jeg vet ikke? Skulle ønske jeg skjønte logikken deres. Er det noen her som kan forklare meg tråringens verdensbilde?

Cleopatra
30 May 2010, 17:24
Små gutter kan være både stri og lite opptatt av det estestiske, og det kan være at de bare må herje litt. Og de tenker ikke alltid på hva det går utover.. :knegg:

Hva om du holder ett øye med dem ute, og tar opp ting når de går for langt. :nikker:
Vær klar på hva du ønsker, ellers kan det fort gjenta seg..

De må vite hva som kan lekes med og ikke, her samler de steiner, pinner og insekter dagen lang..

Kjøp dem vannpistoler, lekesverd og ting som fenger - så får de ut litt aggresjon..

kenguru
31 May 2010, 07:38
sukk.. kan det være min treåring du snakker om?
Hoh.. her er det ekstrem lav impulskontroll som gjelder om dagen!!
Ingen gode råd..bare vet hvordan du har det! :) Det går vel over dette også..

fjummsi
31 May 2010, 12:18
Mine har ikke funnet på så mye "bøll" i den alderen, men jeg ser jo på små venninner og kompiser at det er de ganske alene om :knegg: Selv om mine to har kunnet leke veldig fint og trygt (også for ting rundt seg) så har jeg måttet være mye mer til stede når de har hatt besøk/vært på besøk, fordi veldig, veldig mange barn finner på utrolig "kreative" leker ;) Og det slutter nødvendigvis ikke så fort heller, det er ikke så lenge siden ei lita, søt seksåring var den som gjorde "hærverk" her hjemme - hun burde vite bedre, men det burde kanskje jeg også (= følge med på hva de driver med).

Jeg synes det er mye lettere å stoppe "ugagn" mens det oppstår ("Jeg vil at du skal la xxx være", "Jeg trenger å vite at kattene er trygge og ikke får vondt", "Jeg vil at de blomstene skal få stå fint og pynte opp, men de der borte (hvitveis, løvetann) kan du plukke om du vil") enn å skulle ta det opp etterpå - til barn som egentlig kanskje ikke forstår at de har gjort noe galt ;) OK, seksåringen jeg snakket om burde vite at man ikke tegner ned hele speilet på badet. Men tre-fire år gamle skjønner de ikke alltid at de bøller før noen voksne kommer.

Jeg synes Emil sier det så fint til Ida i en bok: "Hyss er ikke noe du planlegger, du bare skjønner at det er et hyss etter hvert" (fritt etter hukommelsen).

Ville Vanilje
31 May 2010, 15:25
vet du ang de blomstene, så tenkte jeg at det jeg personlig hadde kommet til å blitt veldig lei meg. Og så hadde jeg sagt det, og lagt på tristfjeset mitt. "Nå ble jeg så lei meg. For de blomstene er jeg så glad i" type. Og så hadde jeg latt dem være litt rådville, før jeg hadde spurt dem om "hva skal vi gjøre nå da?" og satset på å lede dem mot en måte å gjøre opp for seg.

De må jo få se at det har en effekt hva de gjør, at noen blir lei seg om de ødelegger tingene deres, sant? samme med lista, jeg er så glad i huset og døra og å ha det varmt osv, og så blir jeg lei meg når de ødelegger.

Heliose
03 Jun 2010, 21:26
Takk for mange fine svar. Jeg er bortreist nå på familieannliggende, så jeg har desvere ikke tid til å følge opp, men mottar gjerne flere erfaringer og gode råd. Hva sier dere som har vært på Jesper Hjul-seminar?