PDA

Se full versjon : Når de gjør noe skikkelig ille...



fru Potethode
06 Jul 2010, 21:59
Vi har skaffet oss katt. Maxi er nå drøyt tre måneder og finner seg svært godt til rette med oss. Han er glad i oss alle, men mest av alt er det han og Lillegutt som freser rundt. De er like voldsomme, bråkete og lekne begge to. Kattungen er også veldig selvstendig og trygg at det er ikke noe styr med han.

Det har vært noen steder der katten bare ikke har lov til å være, det er vogna, vugga og på matbordene. Da blir han tatt i nakken og kjeftet på. Guttene har streng beskjed om at det er det bare vi voksne som gjør og at det ikke er lov. De kan løfte han ned og kjefte litt, men ikke ta i nakken. Dette har gått helt fint, aldri noe tull her.

Forrige uke forteller Junior at Lillegutt kastet Maxi ned fra verandaen. Rekonstruksjonen viser at han løfter katten og regelrett kaster han over rekkverket og ned. Her snakker vi over tre meter og rett i pukken foran huset. Mot alle mulige ods gikk det bra.

Jeg snakket meg blå-grønn om konsekvenser og Lillegutt svarer, diskuterer og forstår. Svært skamfull bruker han resten av kvelden til å be om unnskyldning og kose med vennen sin.

Vi tenker at han er tre og et halvt, det var en impuls, han visste ikke bedre, småunger tenker ikke som oss osv osv.

Dagen etter stanser jeg Lillegutt rett før han skal til å dytte ned katten på samme sted. (Katten er jo heller ikke så smart, og balanserer fortsatt ivrig rundt på rekkverket) Nå drar jeg samtalen videre til død, skader, avliving og andre makabre situasjoner og igjen er gutten veldig forståelsesfull.

I dag har han alikevel først kastet katten ned igjen, denne gangen bak huset og da bare i en meters høyde. Og jeg ble sint... Jeg var stresset i utgangspunktet og endte med å sende Lillegutt på rommet og lot han være der til maten var ferdig, ca 20 min, med svart samvittighet. Men en glad og fornøyd gutt kommer ned og forteller om hva han har lekt alene på rommet. Å blir sendt på rommet er med andre ord ikke effektivt som straff... Vi snakker igjen, denne gangen er samtalen ledet av Lillegutt og han har helt tydlig fått med seg alt jeg har forsøkt å trappe inn i hodet hans.

Etter badet i dag tøyser Lillegutt og Maxi rundt på loftet, vi hører latter og klør mot teppet og høyt tempo. Junior står i gangen og pluttselig er det slutt på latteren, jeg hører noe komme ned trappa, Junior roper "Neeeeeeiiiiii" og jeg er sikker på at Lillegutt har løpt uttfor. Nede i trappa sitter Junior og klapper katten mens tårene siler "Han kasta na rett ned, mamma! Rett i veggen her, slik at han datt ned! Ei rakk ikkje stoppe na, mamma!" Jeg sjekker katten, han er hel. Lillegutt kommer for første gang med en grunn: "Han plaga mej..." Hva? Han lo jo helt til han kastet ham ned?!?

Etter å ha erklært at jeg var sint og skuffet, trampet jeg ut og lot pappaen ta praten.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette! Jeg forstår det bare ikke. Det kan jo ikke være sjalusi, vel? For det er jo han som styrer med katten hele tiden. Og han blir ikke klort eller bitt, han har ikke en eneste rød prikk etter katten enda. Og jeg kjenner behovet for å skremme og straffe. Selv om jeg vet at det absolutt ikke vil virke er det det som føles riktig.

Hjelp?

fillolin
06 Jul 2010, 22:05
Trenger han å ha en grunn egentlig? Go'klumpen er riktignok et halvt år yngre, men jeg ser gleden hans over å kaste ting, over plutselig å bli "bajas" - uten at det er noen annen grunn, tror jeg, bare et slags energioverskudd eller hva en skal kalle det. Nå har vi riktignok ikke dyr, så det er heldigvis ting han kaster, men ser aldeles ikke bort fra at slikt kunne skje her også... Umiddelbart tenker jeg at dette bare viser at han ikke er moden nok for ansvaret og samværet med et dyr på egenhånd?. Forstår godt reaksjonene dine og deler konklusjonene, men tenker iallefall nå først at han ikke bør få sjansen til å gjøre disse tingene, altså ikke være alene med dyret. Men da blir spørsmålet, bl.a., om det er praktisk mulig...

Snuppegulle
06 Jul 2010, 22:06
Oi oi oi. Vanskelig dette. Selv om jeg er for varsom og mild veiledning så tenker jeg at dyr kan ikke forsvare seg selv, og at katten må beskyttes mot denne behandlingen.. men hva. Vanskelig. Klem.

fru Potethode
06 Jul 2010, 22:10
Vi forklarte i kveld at konsekvensen blir at han ikke kan leke sammen med katten lengre, at vi må passe på han hele tiden heretter. Da gråter han og sier at de er glade i hverandre. Og de søker jo sammen hele tiden, katten like mye som gutten. Så hvordan jeg skal klare å ha kontroll på dem ser jeg ikke helt for meg.

Ellers er han ikke en sånn utagerende kaster, egentlig. Han er riktignok svært impulsiv, distre og ukonsentrert, men jeg tror ikke det er det som slår inn i disse situasjonene. Tror jeg.

Og jeg føler nok en del på at jeg synes han bør vite bedre nå, kanskje jeg overvurderer han? Men jeg føler egentlig at han er moden nok.

Løvemamma
06 Jul 2010, 22:23
Huff - det var en lei greie. Sånn genrelt når det gjelder reaksjon på uønsket atferd så prøver jeg å gradere reaksjonen etter alvorlighetsgraden. En forklaring er alltid med første gang. Men jeg tror også at vi voksne kan forklare oss ihjel uten at det har noen betydning for barna. Fordi det handler ikke om at de ikke forstår konsekvensen, men kanskje det handler om manglende impulskontroll eller bare ren grensesetting (det kan jo være så mangt). I dette tilfellet ville jeg bare satt en grense om at han ikke fikk lov til å leke med katten eller ta på den i det hele tatt. "Så lenge du er stygg med den så kan du ikke være sammen med den". Ikke noe mer forklaring eller rom for diskusjon. Noen ganger tror jeg at budskapet forsvinner i ordflommen vår. Tydelig og enkel grense rett og slett. Gjennomfør det det helt bastnt et par dager og så slippe taket forsiktig og gradvis etterhvert, for å se om han da har endret tilnærming til dyret. Hvis ikke så er det bare å stramme inn igjen. Vet ikke om dette vil være mulig hos dere, men slik tenker nå jeg. Lykke til!

fru Potethode
06 Jul 2010, 22:26
Gjennomfør det det helt bastnt et par dager og så slippe taket forsiktig og gradvis etterhvert, for å se om han da har endret tilnærming til dyret. Hvis ikke så er det bare å stramme inn igjen.

Håper det går, jeg ser ingen annen løsning selv. Men problemet er jo at de er verdens beste venner og at de kan kose-mose hverandre i et øyeblikk og i neste flyr katten gjennom lufta, nesten.

Det som også plager meg er at alle jeg vet om som var dyresadister som små ikke er helt hele som voksne... :leiseg:

kaje
06 Jul 2010, 22:44
Jeg har gjort det med stort hell, potethode. Altså - at barn ikke har kunnet få være alene med andre uten voksen ved sin side - for å beskytte andre. Håper det hjelper hos dere også. Dere kan jo ikke la han gjøre dette med pusen - og da er det jo enten det eller å gi bort pus - og det siste ville vært grusomt for Lillegutt.

Det viktige for Lillegutt tror jeg ikke er hvilke tiltak med hvordan dere gjør det. Jeg tenker det er forskjell på når noen utfører dette som straff og når det utføres av empati med pusen - slik dere gjør. For jeg tror at et slikt tiltak utført som straff kan føre til avstand i relasjon og slett ikke mere empati med pus. Men når det utføres som empati med pus, og gutten, og det er dette som kommuniseres underveis - så ender dere garatert ett sted med dialog om pus og empati med pusen.

Men du Potethode - jeg sender deg hauger av gode tanker - for jammen er det en stor jobb du går inn i de dagene han må følge deg og ikke kan leke fritt. Stoor klem deres vei.

Madison
06 Jul 2010, 22:45
Hva med en tur til veterinæren?
Der en autoritetsperson med kunnskaper forklarer nøyaktig hva som kan skje med en katt som blir behandlet sånn?
Kunne det vært noe?

CarinaNV
06 Jul 2010, 22:52
Jag tänker att ni inte kan låta honom vara ensam med katten eller också får ni ge bort katten. Det låter inte riktigt i mina öron att gambla med kattens liv och hälsa för att bibehålla en mild och genompedagogisk ton mot barnet. Generellt tänker jag att 3.5 år är en allt för låg ålder för att ta ansvar för ett djur, vilket han ju tillåts göra om han är ensam med djuret.

Cleopatra
06 Jul 2010, 23:17
Små barn og dyr er nok ikke det enkleste.
:klem:

Dere må passe på kattungen like mye som babyen i huset, den kan jo heller ikke være alene med de andre barna..

Ikke lett dette, hvis det bare skaper diskusjoner og styr ville jeg vurdert å gitt bort katten..
Det er en grunn til at vi ikke har noen dyr nå, vi har mer enn nok med tre små.

kaje
06 Jul 2010, 23:21
Jeg tenker på en ting som hjelper meg godt - jeg trenger søke for å forstå barnets intensjon - når jeg viser at jeg vet at intensjonen ikke var vond så får vi så mye lettere dialog. Med slike impulshandlinger er det lett at vi tenker barnet ville skade pus. Han ville ikke det. Impuls handler aldri om den andre - den handler allltid om barnets følelser i det øyeblikket. En følelse av sinne, avmakt, intens nysgjerrighet - noe som skjedde for et øyeblik siden - eller kloret pus leverte på hånden hans for en time siden. En treårings impuls er aldri ment mot noen, den er ment for han selv.

Kanskje forsker han på pusen nå? Han har fått en lillesøster - nå er pus den siste nye i familien. Og hvor hører så pus til i hierarkiet for han? Og for dere? Storebror tar igjen - lillesøster blir passet så godt på. Pus da? Kanskje trenger han å forske litt sammen med deg? Hvordan kan vi se at pus er glad, eller lei? Hvordan lese pus sine følelser og signaler? Jeg husker storebror her ble så trist når han lærte at puser vifter med halen når de er irriterte og ønsker få gå ifra. Han trodde jo pus var glad, slik hunder er når de logrer. Og dermed holdt han pus fast enda hardere. Så klorte pus, og storebror forstod ingenting - han ville jo bare gjøre mere av det gode....

fru Potethode
06 Jul 2010, 23:41
Du kommer med mye flott, Kaje, og mye av det har vi gjort og er egentlig forbi det forundringsstadiet. Nå har Maxi blitt et familiemedlem og blir respektert som et. Vi får prøve med 100% overvåkning og se. Stort sett er vi jo sammen uansett, så får vi finne på noe lurt for rissikoøyeblikkene.

kaje
06 Jul 2010, 23:54
Du kommer med mye flott, Kaje, og mye av det har vi gjort og er egentlig forbi det forundringsstadiet. Nå har Maxi blitt et familiemedlem og blir respektert som et. Vi får prøve med 100% overvåkning og se. Stort sett er vi jo sammen uansett, så får vi finne på noe lurt for rissikoøyeblikkene.


Det forstår jeg, Potethode - så godt at dere har kommet så langt i prosessen :)
Lurt med 100% overvåking. Og jeg tror det er helt fint for han å måtte være med deg å bytte bleie, måtte være på kjøkkenet når du lager mat, måtte stanse å leke for å bli med deg å ta telefonen når den ringer - løse risikoøyeblikkene med at han må følge deg selv om han ikke vil. Og du kan forklare hvorfor - du trenger passe på pus. Og du forstår at han syns det er dumt. Der er i de situasjonene han kan kjenne på det. Når han blir skrekkelig lei - blir han klar for å øve seg litt på å være litt alene.
Kanskje dere kan lage en plan sammen - om hva man kan gjøre når man får lyst til å kaste pus? Så kan dere snakke om denne planen når du forklarer hvorfor han ikke får være alene. Tegne først at han kaster pus - med stort kryss over. Og så tegne forslag til ting han kan gjøre - som å trampe i guvlet, rope at han er sint - kaste en ball, etc etc etc...

Eple
07 Jul 2010, 00:45
Du har fått mange gode svar her allerede :jupp:

Eplejenta er litt yngre og er aldri alene med hunden vår. De to går godt sammen, men hun er utrolig uforutsigbar og tenker ikke på konsekvensene. Å sette seg på hunden eller gi den batterier for å spise feks :bag:
Dette var grunnen til at vi egentlig skulle vente til hun var eldre med å få dyr.... Det ER stress, men jeg kan ikke risikere å få skader på den stakkars hunden. Ikke lenge siden vi måtte ut med tusenvis pga at hunden hadde spist på et batteri. Noen dager og masse styr etterpå gav Eplejenta hunden et nytt batteri og sa "denne kan du spise" :oj:

Dette medfører at jeg må ha en "assistent" i gutta hvis jeg skal forlate rommet. Eller så tar jeg med meg hunden eller henne. Vi involverer, informerer og hjelper med å tolke kroppspråket til hunden. Og det hjelper altså- men likevel er hun for liten til å forstå.

Når vi tre sitter sammen og de to koser så pleier hun først å være forsiktig og så blir hun litt for hard. Hvis jeg da kjefter eller advarer gjør hun det mer. Men om jeg stryker på henne i det jeg ser hun skal til å bytte "kanal" så tar hun seg inn. Jeg stryker på henne og sier noe ala "hunden liker så godt at du stryker henne slik jeg gjør med deg" Da mildner hun og sier ofte "eg e snill med hunden. Og du e snill med meg"

Men jeg må innrømme at jeg har blitt sikkelig sint jeg også. Og jeg har speilet det hun har gjort. Både verbalt og med rollespill. Det får henne til å sette ord på ting- og hun tenker gjerne noen dager og så kommer en konklusjon helt plutselig.

Håper det løser seg!

mesy
07 Jul 2010, 02:37
Huff for en lei situasjon:( Håper at strategien din virker.

Jeg har 3 katter i huset og mini'n og det går bra. De er voksne og fjerner seg hvis de ikke vil ha han i nærheten. Siden de går når han blir for mye så har han lært seg at han må være rolig og klappe pent hvis de skal være sammen med han:) Han får lov til å være alene med de, men ikke i lang tid av gangen. Hos mormoren min fikk han ikke lov til å være sammen med den minste katten:katt: av meg, fordi de lekte så godt sammen at jeg ble redd en eller begge skulle bli skadet... de løp etter hverandre, trillet ball, kikket inn i hyller, under tepper, lekte en rar versjon av titt titt++++
og når jeg hadde fulgt med noen ganger konkluderte jeg med at ingen av de hadde "vett" nok til å ikke ta helt av (missforstå meg rett det er selvfølgelig vi voksne som har ansvaret når barn og dyr er sammen), og derfor var det 0 kontakt i en periode.

De får være sammen nå men jeg overvåker dem ganske nøye siden katten forsatt er veldig leken. Lexsus er 7-8 mnd. nå og han oppsøker faktisk mini'n :) han er fryktelig nysgjerrig på hva det lille menneske driver med og ofte er det sånn at han lokker til lek ved og begynne å slå til lekene med poten eller hoppe rundt mini'n

Heldigvis er det ikke så lenge igjen av denne ekstremt lekne perioden til katten så om noen mnd. kan jeg senke skuldrene igjen..

Uansett prøver jeg å overvåke mini'n sin kontakt med dyr, siden han er for liten til å kontrollere impulsene sine og kunne komme til å skade det i vanvare

fru Potethode
07 Jul 2010, 15:08
Leste gjennom svarene igjen i dag og lurer på om jeg har ordlagt meg klønete igjen. Jeg unngår ikke straff fordi jeg på død og liv skal være varsom og mild, jeg unngår straff fordi det i dette tilfellet kan føre til enda mer stygg behandling av katten. Og vi legger aldri opp til at noe galt skal skje, altså, det er i de øyeblikkene hvor Lillegutt leker alene "rundt hjørnet" (han er bare tre og et halvt og derfor minimalt alene) og katten har oppsøkt ham det har skjedd. Katten elsker Lillegutt og gjør alt for å være sammen med ham og har aldri klort eller bitt. Han tar mer igjen på Lillebror på 6 mnd enn på Lillegutt.

Det tidspunktet som blir værst å kontrolere er de morgenene Lillegutt står opp først, han vekker oss ikke og går ned alene. Så vidt jeg vet har det aldri hendt noe de 2-3 gangene det har skjedd, men her skal jeg innrømme at jeg ikke har kontroll. Det blir trappegrindhandel i dag, tenker jeg. Så får vi finne en måte å rett og slett stenge gutten oppe på. Uff... Angrer på at vi hentet katten nå, tenk at jeg feilvurderte Lillegutts impulskontroll så voldsomt! Nå er det en viss fare for at dette blir vondt for oss alle.

Cleopatra
07 Jul 2010, 17:24
Jeg har alltid trappegrinda på oppe, guttene går aldri ned før en av oss voksne går ned - det er nok lurt..
Om en kort stund, blir jo katten voksen - men kontinuerlig påpasselighet inntil da - kan jo bli litt stress.

Håper du finner ut av det..
:klem:

fru Potethode
07 Jul 2010, 21:56
Kjøpte trappegrinder i dag og ca et halvt minutt etter montering sier lillegutt: "Å ja, det e sånn vi åpna den..." så nå må vi altså finne en måte å låse den på som kan åpnes i en håndvending for voksne, men som er vanskelig for smågutter. Mannen er svært misfornøyd med grindløsningen og han har helt rett, sikkerhetsmessig er det en katastrofe. Og noen av grindene i handelen er faktisk slik at man må ha to hender for å åpne! Trodde ikke det var lov, jeg. Æsj... :(

Fant
07 Jul 2010, 23:23
Mye klokt som er sagt her, synes jeg.

Vi fikk kattunge i november. Heldigvis har vi ikke trapp, for det var en periode der det heller ikke var så trygt å la Fantungen være alene med kattungen. Kjenner meg litt igjen i bekymringene dine om sadistiske barn, merker jeg :fnis:

Jeg tolket Fantungens atferd ift katten i mange retninger. Noen ganger handlet det om sjalusi og frustrasjon. Det gikk flere måneder før Fantungen satte ord på at han skulle ønske at han også kunne få sove inni genseren min, slik kattungen gjorde helt i starten da den kom til oss. Og han likte ikke alltid så godt at kattungen lekte med hans leker på kveldene! Andre ganger handlet det mer om utprøving, om at han rett og slett syntes det var morsomt å se ha som skjedde - særlig det å løpe etter katten gjennom huset var populært. Og noen ganger ville han bare at katten skulle være hos ham, og skjønte nok ikke helt at det å holde igjen i halen ikke er den beste måten å etablere en god relasjon på.

Katten vår har forøvrig alltid vært trygg på Fantungen, og er det hedligvis enda. Men jeg måtte passe veldig på i en periode. Fantungen har mange ganger uttrykt at han synes det er leit når katten går forbi ham, eller når katten kommer til mitt fang for å kose i stedet for hans. Jeg har prøvd å kommunisere veldig tydelig alle tegn som katten gir, særlig når katten gir tegn til å ville kose med Fantungen eller viser at den likte at han koste med den. Har også inkludert Fantungen i det meste som har hatt med kattene å gjøre, litt for hans del og litt for kattenes del.

I forhold til barn og voksnes håndtering av katten, syntes jeg å merke at Fantungen ikke klarte å se forskjell på å være bestemt i stemmen og på å kjefte/skrike. Selv om han også fikk instruks om at det bare var voksne som f.eks. skulle løfte katten ned fra benken, var han veldig opptatt av å prøve ut selv også når det åpnet seg en mulighet. Og Fantungens etterlikning av meg var mye mer voldsom! Ikke fordi han mente å være veldig voldsom, tror jeg, men fordi det var slik han opplevde min håndtering av katten..vet ikke om det er noe i det, egentlig, men jeg tolket det slik.

Min måte å løse det på ble i grunnen å være mye mer "gentle" i forhold til katten. Ikke at jeg var så himla streng i utgangspunktet, men jeg ble i hvert fall veldig bevisst på å løfte katten sakte og varsomt ned på golvet mens jeg snakket til den helt vanlig (ment for Fantungens ører, husker jeg: "hei pus, du må nok dessverre gå ned fra benken, vi har ikke så lyst til at du skal tråkke her oppe - du skal være på gulvet du, vet du").

Jeano
08 Jul 2010, 20:53
Jeg husker Blomst dyttet kaninen vår ned fra sofaen gang på gang da hun var 3 år.
Jeg forklarte henne, ble sint på henne og snakket i det uendelige til tider. Men det gikk inn altså og hun er velldig snill med dyr nå.

Jeg tror hun ville bestemme over den, for å føle at hun også kunne bestemme noe.

fillolin
13 Jul 2010, 00:47
Det som også plager meg er at alle jeg vet om som var dyresadister som små ikke er helt hele som voksne... :leiseg:

Jeg forstår at tanken seiler innom, men la den ikke sette anker! Det er jo ikke det det handler om her!, og slike tanker gjør fort vondt verre hvis det påvirker egen tankegang, tenker jeg.