PDA

Se full versjon : Å bli strøket mothårs



hurramegrundt
01 Sep 2010, 11:02
Av og til dukker det bare opp sånne mennesker. Som virkelig gir friksjon, og ganske uventet. Jeg tenker ikke på nære relasjoner eller kanskje relasjoner overhodet, men mennesker som kretser rundt - en kassadame i nærbutikken som tygger tyggis og har uniformen helt feil på, en kollega som du egentlig ikke samarbeider med, som man aldri får i gang en samtale med fordi perspektivet bare aldri stemmer, en venn av en venn av en venn som alltid lager dårlig stemning. Dere skjønner? Sånne som gjør at man får følelser man ikke vil ha, selv om det ikke har noe hensikt, for egentlig er det jo bare ikke viktig.

Hva gjør du da? Hvordan forholder du deg til dem? Ventilerer du til andre? Når, hvordan, til hvem? Hjelper det?

Hvordan kommuniserer du det evt til dine barn? Er de med?

siemens
01 Sep 2010, 11:17
Jeg er veldig forsiktig. Jeg vil ikke framstille meg selv med en glorie på men jeg har a) vokst opp med jenter der det å baktale var det eneste saliggjörende og b) beveget meg litt for ofte på arbeidsplasser det å baktale er det eneste saliggjörende.

Jeg innrömmer gladlig at jeg er et menneske full av fordommer, jeg er kritisk og jeg er skeptisk. Men dette forsöker jeg i störste mulige grad holde for meg selv, og feks er jeg särdeles forsiktig med å bli med på å kritisere kolleger - en vanlig syssel for sykepleierne her på akutten er å kommentere de "utenlandske" til meg (for jeg er jo ikke utenlandsk...), deres arbeidsmetoder, språk etc etc. Det er karuseller jeg ikke går på. Kan jeg unngå de menneskene der friksjonen er stor, gjör jeg det. Kan jeg ikke unngå dem, forsöker jeg så godt det går å väre helt nöytral i kommunikasjonen. Jeg har bestemt meg for at jeg trenger ikke like alle, men jeg lar väre å si til andre hvem jeg ikke liker.

Jeg ventilerer mest med mannen, om jeg ventilerer med noen. Iblant med venninner, der kanskje mest om mennesker de ikke kjenner. Nettopp fordi jeg er blitt "allergisk" mot å baksnakke gjennom den harde skolen.

Når det gjelder supern har jeg forelöpig valgt å utsettes for dette så lite som mulig, men det kommer jo situasjoner av og til - feks at han sier at noen er dumme. Da har jeg prövd å si at ingen er dumme, men de kan gjöre dumme ting. Han bruker veldig lite dum, forresten, og det tror jeg er fordi vi bruker det lite selv. Feks en nabomamma sier til gutten sin at "nu var du dum" når han slår, og da har man jo åpnet for det å bruke det ordet, mener jeg. Så jeg PRÖVER å strebe mot å kritisere det folk gjör, ikke det de er, men jeg er LAAAANGT fra feilfri her, men det hjelper å sitte på hendene og telle til ti. Det er fordi jeg vet hva baksnakking gjör med meg.

Marigold
01 Sep 2010, 11:18
Jeg skjønner hva du mener, og som regel lar jeg dem bare være i fred md sitt, og forholder meg kun til dem når jeg må. Jeg er egentlig ganske god på å la folk stelle med sitt uten å la meg hisse opp.

Problemet oppstår hvis de prøver å komme tettere innpå meg, ellr hvis den lille nagende følsene jeg kanskje har om at noe er galt viser seg å bunne i at noe ER galt. Dessverre kan jeg da ventilere min misnøye litt for tydelig.

Jeg har med andre ord ingen gode svar på dette, men jeg skal følge med på denne tråden.

hurramegrundt
01 Sep 2010, 11:19
Jeg svarer for meg selv. Jeg synes høflighet er vanskelig enkelte ganger, og har bevisst unngått mennesker av denne typen så langt det går. Men prøver jo, når det trengs, å ikke kommunisere "jeg liker deg ikke". Samtidig vet jeg at kroppspråket mitt ofte røper meg, så jeg må ta risken av at det synes - så lenge det er det jeg mener. Det tvinger meg til refleksjon - og i blant kan jeg klare å overstyre følelsene og overbevise meg selv om at vedkommende ikke er så ille likevel.

Jeg ventilerer til min mann. Men prøver å være noe mer balansert og konstruktiv om jeg ventilerer til andre. Jeg er ikke del av noe miljø som baksnakker veldig, ikke på sånt grunnlag. Og det er jeg glad for, selv om jeg i blant har lyst til å rope ut hva for et hespetre som faktisk står der.... :sparke:

Barna tar liten del i ventileringen. Jeg er ikke redd for å snakke om andre med barna mine, og lære dem at folk er forskjellige, og forsåvidt også at det av og til er vanskelig med mellommenneskelige relasjoner. Men ikke at andre bare er teite. Selv om det kan være glidende overganger.

Generelt prøver jeg å ikke la meg irritere, og det fungerer til en viss grad. Men ikke alltid.

Madison
01 Sep 2010, 11:35
Jeg har i alle år levd etter en teori om at det finnes enkelte mennesker som er satt på denne jord for å irritere meg. Listen er ikke lang. Jeg blir ekstremt irritabel av et par-tre mennesker, og forsøker så godt jeg kan å unngå dem, for det tar sjelden lang tid før jeg har lyst til å være sarkastisk eller lugge dem. Når sammenstøt ikke er til å unngå, gjør jeg samværet så kort som mulig for at det ikke skal ende i en ubendig lyst til å kaste cocktailglasset i ansiktet på dem. Det tar seg veldig dårlig ut, og gjør ingenting bedre.

Og dessverre trenger jeg å lufte meg.
Jeg har i likhet med mange bakgrunn fra en jentegjeng hvor baktaling var en yndet hopbb og rent ut satt i system, og selv om jeg selvfølgelig tar avstand fra sånt, ser jeg også at baktaling/ventilering kan ha en funksjon i relasjoner der man setter pris på mange sider av personen og ikke ser at det å konfrontere vedkommende med "problemer" kan gagne noe. Da kan det å lufte seg litt faktisk være med på å bevare det gode i relasjonen.

siemens
01 Sep 2010, 11:35
Jeg synes også at det må väre mulig å kommunisere med barnas påhör at man har en vanskelig relasjon til andre voksne, for det har jo de også - de liker ikke alle i barnehagen de heller, feks, og kanskje er det noen de er redde for eller på annen måte gjör dem usikre, uten at de kanskje klarer å sette ord på det?

Jeg er også redd for at kroppspråket og tonen i det jeg sier skal påvirke meg, og jeg har skjerpet meg betraktelig. Det er for å få litt mer profesjonalitet, her på jobben. Når det gjelder ikke-jobb synes jeg det er vanskeligere å forholde meg profesjonelt til mennesker jeg strever med.

Jeg må for övrig si at det er viktig å ventilere i blant altså. Jeg trenger også å lufte meg. Og det hender at jeg "baksnakker" noen, men forsöker å gjöre det på en måte som ikke bare er å slenge dritt. Jeg opplever at.... Jeg har problemer med at..... Altså ut fra meg selv. Det er noe jeg virkelig har satt i system etter å ha begynt å henge her inne ;)

hurramegrundt
01 Sep 2010, 11:39
Jo, og det som hjelper, for meg, er en sånn tanke om å akseptere det man ikke kan forandre. Noen ganger er veien dit lang, og krever mange runder med meg selv. Og litt ventilering, men helst av det konstruktive slaget. Jeg har vært i mer aktive baksnakkingmiljøer tidligere, og det blir bare irritasjonen verre av, opplevde jeg. Jeg har også funnet verktøy for det jeg kaller "konstruktiv ventilering" her inne, type "jeg sliter med..." og "jeg synes det er leit at x sine verdier er så forskjellige fra mine". Ved å tvinge seg selv til å tenke sånn er det lettere å få øye på kjernen av friksjonspunktet, og kanskje lettere å godta situasjonen totalt.

Men jeg kan også bedrive kos med misnøye - og grave meg ned i drit om folk som ikke gjør jobben sin, feks. Der det har større betydning enn eksemplene jeg har skissert, kan det være en sorgprosess, nesten, å komme til aksept for at enkelte ikke er den de burde være. Og da kan det være godt å snakke ordentlig om det - men til noen jeg stoler ordentlig på.

Rose
01 Sep 2010, 11:43
Hmmm... eg trur det kjem til an på korleis eg sjølv har det... Dersom eg er i ein periode der eg er veldig sensitiv og mottakelig så trur eg at eg rett og slett berre stenger igjen. Held ein viss avstand, ikkje lar dei kome for nær, beskyttar meg sjølv. Lagar på ein måte eit usynleg skjold. Og så unngår eg personen mest mogleg, altså ikkje snakkar for mykje med dei, prøver å ha minst mogleg med dei å gjere. Rett og slett for å beskytte meg sjølv slik at dei ikkje sug all energien ut av meg. Eg merkar og at det hjelp å snakke med nokon som står meg nær om det, berre for å få lufta meg litt, og for å få litt påfyll av ny energi. Eg likar ikkje å baksnakke folk, og eg vil heller ikkje kalle det for det, men berre få lufta litt tankar og følelser. Eg tenker det at nokre personar kjem vi berre ikkje overens med, og eg ser ikkje poenget med å strebe etter det heller. Berre godta at slik er det, at nokre personligheter kræsjer :)
Når det gjeld barna mine så er eg litt usikker på korleis eg kommuniserer det til dei. Einaste eg har vore bevisst på er at alle er forskjellige, og alle har lov til å vere den dei er.

Rose
01 Sep 2010, 11:49
Jeg svarer for meg selv. Jeg synes høflighet er vanskelig enkelte ganger, og har bevisst unngått mennesker av denne typen så langt det går. Men prøver jo, når det trengs, å ikke kommunisere "jeg liker deg ikke". Samtidig vet jeg at kroppspråket mitt ofte røper meg, så jeg må ta risken av at det synes - så lenge det er det jeg mener. Det tvinger meg til refleksjon - og i blant kan jeg klare å overstyre følelsene og overbevise meg selv om at vedkommende ikke er så ille likevel.


Er vanskelig det der ja. Eg tenker at det går an å vere hyggelig og kunne samarbeide sjølv om ein egentlig ikkje føler seg komfortabel saman med denne personen. Det er veldig vanskeleg, og eg må gå veldig i meg sjølv for å greie dette utan å bli heilt tappa, men det er samtidig veldig spennande å utfordre seg sjølv :)

siemens
01 Sep 2010, 11:56
Enig, hurramegrundt. Av og til er det faktisk det eneste saliggjörende å få velte seg litt i dritten, jeg erkjenner det. Og - det kan kanskje også väre greit ifht barn å si at det er helt tillatt å kjenne på antipati, men at man velger rett ventileringskanaler. Feks synes jeg det er bedre om supern kommer hjem til meg og sier at noen er dumme enn at han sier det i fleisen til dem.

selvstendig
01 Sep 2010, 11:58
Av og til dukker det bare opp sånne mennesker. Som virkelig gir friksjon, og ganske uventet. Jeg tenker ikke på nære relasjoner eller kanskje relasjoner overhodet, men mennesker som kretser rundt - en kassadame i nærbutikken som tygger tyggis og har uniformen helt feil på, en kollega som du egentlig ikke samarbeider med, som man aldri får i gang en samtale med fordi perspektivet bare aldri stemmer, en venn av en venn av en venn som alltid lager dårlig stemning. Dere skjønner? Sånne som gjør at man får følelser man ikke vil ha, selv om det ikke har noe hensikt, for egentlig er det jo bare ikke viktig.

Hva gjør du da? Hvordan forholder du deg til dem? Ventilerer du til andre? Når, hvordan, til hvem? Hjelper det?

Hvordan kommuniserer du det evt til dine barn? Er de med?

Veldig enkelt for min del. Sier fra - EN gang, og forsikrer meg om at de faktisk har hørt og forstått hva jeg sa. Etterpå: Setter "makt bak krava" om jeg på noen måte kan, anser situasjonen som uunngåelig og gjør pinene færrest mulig og kortest mulig eller. Noe jeg praktiserer i ALLE sammenhenger. Er til stede i verden på mine premisser, aksepterer fullt ut at andre er der på sine. Går dette ikke i hop - hvorfor bruke tid på hverandre da? Det er nok folk jeg går i hop med, og jeg bruker ikke livet mitt til verken å krangle eller mase. Noe barna også er opplært til og faktisk har vi alle absolutt 0-toleranse for mas!

Å begynne å bruke andre som redskap for enten å ventilere eller påvirke en tredjeperson anser jeg som intet annet enn feighet og umoden oppførsel. Den som jeg merker opptrer slik har jeg intet annet enn forakt til overs for. Grenser setter man selv, og kommuniserer man selv, om man er moden.

Rivella
01 Sep 2010, 12:33
Jeg ble en gang fortalt at dersom det var noen jeg ikke likte, var sjansen overveldende for at følelsen var gjensidig. For meg hjelper det faktisk litt å minne meg selv på det, i møte med folk jeg har lite til overs for. Det gjør det lettere å skape den (for meg) nødvendige distansen. Ellers er jeg enig med Rose i at min reaksjon nok også avhenger av hvordan jeg har det med meg selv.

Jeg ventilerer til mannen min, eller til søsteren min. For meg funker det fint å begrense det til to personer som jeg vet kjenner meg godt nok til å ta utbruddene for det de måtte være verdt, samtidig som det jo gjør at det er begrenset hvor mye jeg kan tyte fire stakkars ører fulle av ;).

Jeg involverer ikke barna mine i min eventuelle irritasjon over andre mennesker, tror ikke det fører noe godt med seg.

Cleopatra
01 Sep 2010, 13:10
Ja, det er vanskelig!
Det er ikke mange jeg ikke går overens med, men de få det gjelder prøver jeg i mest mulig grad å unngå - når det først skjer er det i rolige former..

Jeg prøver å unngå diskusjoner og lar meg ikke provosere.. iallefall viser jeg det ikke der og da.

Jeg trenger å si det til mine næreste og får det ut hos folk jeg stoler helt på.

Men av og til syns jeg at slike folk, som tråkker på andre egentlig fortjener å få litt motstand også - så når jeg er opplagt svarer jeg igjen og lar de forstå at alt ikke er greit.
Noen folk er mislikt av mange og får være ufyselige, fordi folk er litt redd dem og de har ingen respekt for andre mennesker.

Jeg markerer hvor mine grenser går og lar barna mine gjøre det samme.
Men baksnakking er ikke min greie, det ligger rett og slett ikke for meg..

Thinkerbell
01 Sep 2010, 13:56
Hvordan jeg reagerer på en irriterende person er mitt ansvar. Vedkommende er selv ansvarlig for den atferden som irriterer meg, selvsagt, men det er opp til meg å avgjøre om naboens løvetannplen skal holde meg våken om natta eller ikke.

Jeg har et lite knippe svært gode venner som jeg gjerne lufter til. Disse hører til i helt ulike kretser, det gjør det lett for meg å blåse ut frustrasjonen min til noen det ikke angår. På den måten kan jeg få det ut av systemet, kanskje også få litt kaldt vann i blodet, uten at det i noen særlig grad smitter. Om "Erika" som jeg har kjent siden studiedagene får vite at "Pantomimia" som henger på det samme Tupperware-forumet som jeg har et syn på pudler som jeg overhodet ikke kan komme overens med er revnende likegyldig for alle parter.

Hvis vi snakker om uenighet i sak heller enn inkompatible personligheter, er jeg ikke redd for å ta en diskusjon. Jeg har alltid vært glad i en frisk debatt både direkte og på forum. Noen ganger lar jeg meg rive veldig med, om vi snakker om temaer som jeg er veldig engasjert i, likevel vil jeg ikke egentlig se på det som å bli strøket mothårs. Jeg liker jo å diskutere.

Kråkemor
02 Sep 2010, 19:40
Det kommer så veldig an på situasjonen. Jeg har hatt jobber hvor jeg har måttet forholde meg til folk ganske intenst, uavhengig av om jeg går overens med dem eller ikke. Terskelen min for å mislike noen er ganske høy, men enkelte mennesker byr på utfordringer. Jeg har blant annet mange sesonger bak meg på rideleir, og enkelte ganger måtte vi som jobbet sammen rett og slett blåse ut litt til hverandre. Det er kanskje hverken "snilt" eller modent, men alternativet hadde vært å til slutt eksplodere overfor ungdommene det gjaldt, og det hadde ingen vært tjent med. Det hjelper lite å innse at "jeg og "Frida" går ikke overens" om jeg må forholde meg til Frida 18 timer i døgnet i èn uke.

Det samme gjelder i jobbsammenheng, hvor man også må omgås folk man kanskje ikke kommer så godt overens med. Er det ille nok kan det være en grunn til å bytte jobb, men de fleste må tåle folk på jobb som de ikke er på nett med. Jeg kan også bruke "utenforstående" gode venner, eller mannen om jeg trenger å lufte litt frustrasjoner. Jeg vet at det hjelper. :) Men om jeg blir sprø av "Adele" på jobben hjelper det lite å klage til "Kari" på samme jobb. Da ender man fort i en ond sirkel med baksnakking.

Eple
02 Sep 2010, 19:57
Ofte så strekker jeg meg laaaaaangt i å prøve å forstå, og om det er en person som tråkker på tærne mine så bruker jeg mye energi på å analysere situasjonen. Jeg tenker masse på hvordan jeg kan kommunisere tydeligere, men kvir meg for å si ting rett ut fordi jeg er redd vedkommende ikke skal tåle det. Jeg bekymrer meg ofte over andres ve og vel- og har en tendens til å bli den som folk dumper ting på. Blir derfor i perioder svært sliten :leiseg:

Nå skrev jeg et langt avsnitt her, men slettet det. Jeg kjenner jeg må tenke litt...

Ps- fin trådstart! Den fikk meg til å tenke :nikker:

Filipine
02 Sep 2010, 20:09
Hvordan jeg reagerer på en irriterende person er mitt ansvar. Vedkommende er selv ansvarlig for den atferden som irriterer meg, selvsagt, men det er opp til meg å avgjøre om naboens løvetannplen skal holde meg våken om natta eller ikke.


Jeg synes dette er viktig, for det styrer også hvordan jeg forsøker å håndtere dette. Ofte er det til og med ubevisst adferd fra andre som kan irritere vettet av meg, og da har de i alle fall ikke noe ansvar for min reaksjon. Så jeg forsøker å drive zen-øvelser med meg selv, for å irritere meg minst mulig. Men når det ikke går, blåser jeg ut overfor nære venner eller Filipinepappaen. Jeg mener å snakke om sånne mennesker til få venner ikke kan kalles baksnakking; man trenger det. Men når det skjer i større fellesskap gjør det større skade, og det forsøker jeg så godt jeg kan å unngå, uten at jeg har plettfri vandel.

En slags sånn moral prediker jeg overfor barna også. Det er lov å snakke om folk som irriterer en. Men det handler også om ordene en bruker. Det er lov å si "De irriterer meg noe grusomt", eller "jeg synes de er helt på jordet". Men det er noe annet å kalle folk idioter eller andre festlige fynd- og klem-ord!

siemens
02 Sep 2010, 21:50
Jeg sier meg enig med deg, Filipine!

Ningamor
02 Sep 2010, 22:00
Nå har jeg sett på tråden flere ganger. Jeg syns det er vanskelig å svare på, men ett viktig spørsmål. Det er ikke ofte jeg møter mennesker som irriterer meg, og jeg er sjelden i konflikter med andre.
Men det er helt klart mennesker som tar energi og mennesker som gir. Jeg prøver så godt jeg kan å bruke mest tid med de som gir meg energi og glede å være sammen med. Men har også noen jeg må forholde meg til, som tapper meg for energi. Jeg trenger noen gode verktøy for å ikke la meg påvirke i sånn grad, og jobber med det. Baksnakking har jeg ikke noe til overs for, og da tenker jeg mest på type snakking på pauserommet om kollega o.l. Jeg trenger å lufte frustrasjoner og få innspill på hvordan jeg kan håndtere situasjoner, men passer på å ta det opp i rette fora.

Jeg snakker ikke med barna om mennesker jeg har problemer med å forholde meg til. Åpner for at de kan lufte sine frustrasjoner, men prøver å oppmuntre til å fokusere på å skille mellom sak og person.